Den hellige Paschasius Radbertus het opprinnelige Radbert (Ratbert, Radbertus, Ratbertus) og ble født rundt 790 ved Soissons i det frankiske kongeriket Neustria, nå i departementet Aisne i regionen Picardie (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie) i Nord-Frankrike. Han var uten noen kjent far eller mor, for han ble en dag funnet på trappen foran kvinneklosteret Notre-Dame i Soissons. De gode søstrene der adopterte ham og tok seg av ham, og de ga ham en god oppdragelse og sendte ham til munkene i klosteret Saint-Pierre i nærheten for å få en god utdannelse. Han ble svært glad i abbedissen, Theodrada. Han utviklet en spesiell interesse for klassikerne, spesielt ved å lese Publius Terentius Afer (ca 195/185-ca 159? f.Kr) og Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr-43 f.Kr), og i tillegg til latinen kunne han både gresk og hebraisk.
Radbert hadde betydelig fremgang i sine studier og i fromhet, så han mottok tonsuren og ble dermed kleriker, men han mottok ingen vielser på det tidspunktet. Så forlot han klosteret for å velge et verdslig yrke, og i et par år var han heller berømt i Soissons som levemann blant en gruppe festløver. Det foreligger ikke noen opplysninger om at han levde et utsvevende liv, selv om flere kilder hevder det. Men han selv må ha ment at det var klanderverdig, for da han var rundt 22 år gammel i 812, bestemte han seg for å sone for sine feiltrinn ved å tre inn i det strenge benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Corbie noen få kilometer øst for Amiens i Picardie og ble munk.
I Corbie avla han sine løfter for den hellige abbed Adelard av Corbie (Adalhard) (ca 753-827), som var bror til Theodrada (Theodorade), abbedissen som hadde tatt seg av Radbert som hittebarn i Soissons, og til den salige Wala av Corbie (ca 773-836), som overtok som abbed etter sin bror Adelards død i 827. Disse søsknene var fettere og kusine av den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), og han beundret dem alle stort. Klosteret Corbie hadde et av de beste bibliotekene på den tiden, og der begynte Radbert å be, lese og skrive. Han begynte å studere teologi under abbed Adelards ledelse og la grunnlaget for sitt senere ry som en av de mest fremstående teologene i sin tid. Han ble også diakonviet, men av ydmykhet nektet han å bli presteviet.
Et av hans første oppdrag var til sakserne, som keiser Karl den store hadde prøvd å kue til lydighet i tretti år. Keiseren hadde latt gjennomføre atten tokt mot dem, og han halshogde 4 500 gisler for å tvinge resten til å motta dåpen. Han forsøkte også å innføre kirkelig disiplin ved dekreter, blant annet om fasteskikker som skulle tvinges gjennom under trussel om dødsstraff. I 822 fulgte Radbert sin abbed Adelard og hans bror Wala på en reise til Sachsen for å grunnlegge et nytt kloster i Westfalen. Klosteret ble kjent som Nye Corbie (Nova Corbeia) eller Corvey og lå ved Höxter ved elven Weser. Corvey skulle spille en viktig rolle i den skandinaviske misjonen, ettersom den hellige Ansgar dro ut derfra for å kristne Skandinavia.
I 816 hadde Adelard og Wala fått ansvaret for å organisere kvinneklosteret Herford (Herivordien) ved Osnabrück, det første nonneklosteret i Sachsen, som ved konsilet i Aachen i 816 hadde havnet i hendene på Karl den stores sønn, keiser Ludvig den fromme (Louis le Débonnaire) (814-40). De opprettet klosteret etter mønster av klosteret Notre-Dame i Soissons, som ble ledet av deres søster Theodrada. Senere samme år falt Adelard i unåde, og han ble avsatt fra sine embeter, fratatt sin eiendom og forvist til klosteret Saint-Philibert på øya Heri eller Hermoutier (nå Noirmoutier) ved munningen av Loire utenfor kysten av Aquitania. Men etter fem år kalte keiser Ludvig i 821 Adelard tilbake fra sitt eksil og til klosteret Corbie. I hans fravær var den salige Adelard den yngre (d. ca 824) hans vikar som abbed.
Keiser Ludvig den fromme engasjerte Radbert i flere offentlige anliggender, og han utførte alle disse oppdragene med heder. I Corbie prekte han til munkene på søndager og helligdager og ga hver dag offentlig undervisning i teologi. Under hans ledelse ble Corbie-skolene berømte. Blant hans mest fremtredende studenter var Adelard den yngre og Ansgar, Adelmann (Adelmannus, Adalmannus, Hildemannus, Hildemanus, Hildeman), senere biskop av Beauvais (ca 821-44), og den hellige Odo av Beauvais (801-80), som skulle bli abbed av Corbie (851-60) og biskop av Beauvais (861-81), og Warin I av Sachsen, som skulle bli abbed av Corvey (831-56) etter Wala. Men Radberts travle program forhindret ham aldri fra å delta i officiet i koret og den øvrige klosterdisiplinen.
Gjennom periodene med Adelard og Wala som abbeder fokuserte Paschasius på det monastiske liv, og han tilbrakte tiden med å studere og å undervise. I Corbie ble han den første studiemesteren og i mange år var han også novisemester, og han ble også berømt på grunn av sin ledelse av novisiatet. Da Adelard døde den 2. januar 827, hjalp Radbert til med å sikre at Wala ville etterfølge ham som abbed. Han ble prior under abbed Wala, og årene fra 830 til 833 tilbrakte han i forvisning ved sin abbed Walas side. Wala var fra 834 til 836 abbed for klosteret Bobbio i Nord-Italia, og samtidig ble han regnet som abbed av Corbie i eksil. Han døde den 31. august 836 i Bobbio.
Radbert opplevde fire abbeder: Adelard (781-814; 821-27), Wala (827-36), Heddo (836-40) og Isaak (840-43), og da Isaak døde i 843/44, ble Radbert motvillig valgt til abbed, til tross for at han bare var diakon, siden hans ydmykhet gjorde at han nektet å bli presteviet. De syv årene som abbed var den bitreste tiden i hans liv, for den var formørket av tvister og stridigheter. For det var vanskelig å være abbed i Corbie. Lærestrid splittet munkene, og det var ekte lidenskap mellom partene i tvisten. Det brøt til og med ut åpent mytteri i klosteret da den nye abbeden begynte å gjenopprette den opprinnelige tukten og ordenen som en gang hadde hersket i klosteret. Det gikk så langt at det ble innsendt klage på abbeden til det kongelige hoff. Men han hadde aldri krenket noen, og han hadde alltid bestrebet seg på å behandle alle munkene på samme måte i henhold til en fars plikter, riktignok med alvor og strenghet. Det oppsto i alle fall fraksjonsstrid innen hans klosterkommunitet og misforståelser mellom ham selv og de yngre munkene.
Mer alvorlig var kongemaktens innblanding. Kongene ga gaver til klostrene, men til gjengjeld krevde de fordeler. Det er mulig at Radbert trakk seg som abbed av Corbie av politiske årsaker Karl av Aquitania (Charles d’Aquitaine), (825/30-63), andre sønn av kong Pipin I av Aquitania (817-38). Han levde ved hoffet til sin onkel Lothar I til 848, da han fikk høre om avsettelsen av sin eldre bror, kong Pipin II av Aquitania (839-52), og i 849 gjorde han krav på farens og brorens krone. Han ble tatt til fange på Loire av grev Vivien av Touraine, legabbed av klosteret Saint-Martin i Tours, og sendt til keiser Karl II den skallete (Charles II le Chauve) (843-77; keiser fra 875). Han ble sperret inne i klosteret Corbie som munk eller diakon. Han rømte i 854 for å rekruttere en hær for å støtte sin avsatte bror, men han hadde liten suksess. Han tok tilflukt ved hoffet til kong Ludvig II av Tyskland, som utnevnte ham til erkebiskop av Mainz og erkekansler den 8. mars 856. Han døde den 4. juni 863.
Det virker som om Radbert i Corbie møtte den avsatte kong Pipin II, som sannsynligvis kom for å snakke med sin bror, som var ufrivillig munk der. For dette ble abbeden utsatt for fiendtlighet fra en del av kommuniteten, men også av kong Karl II den skallete av Vest-Franken (Frankrike) (843-77; keiser fra 875), som var onkel til Karl av Aquitania, fordi han var yngste sønn av keiser Ludvig den fromme og bror av kong Pipin I av Aquitania. Det virker som om denne saken kan forklare Radberts avgang som abbed.
Han ønsket i alle fall å slippe unna de distraksjonene som embetet innebar, men han måtte vente til 851 før han kunne fratre. Da forlot han Corbie til fordel for det nærliggende klosteret Saint-Riquier (Centula) ved Abbeville i Nord-Frankrike, hvor han levde i frivillig eksil i noen år. Abbedverdigheten hadde ikke bare vært en tung byrde for ham, men var også blitt et hinder for den livsoppgaven som Forsynet hadde gitt ham. I Saint-Riquier viet han seg fullstendig til studier og forfattervirksomhet og fullførte sin kommentar til Matteusevangeliet der.
Munkene i Corbie angret etter noen år og kalte ham tilbake, og han kom, men bare på den betingelse at han ikke skulle ha noe ansvar og titler. Han hadde deltatt på konsiler, forhandlet med herskere og forkynt misjoner, men nå ønsket han å være vanlig munk. Han engasjerte seg i bønn og studier til sin siste dag. Han bodde i sitt gamle kloster inntil sin død.
I sin tid som abbed engasjerte han seg også i tidens vitenskapelige og teologiske stridsspørsmål. Han var neppe til stede på synoden i Quierzy (Carisiacum) i 837, men han deltok på konsilet i Paris i 845-46, hvor spesielt privilegiene og frihetene til klosteret Corbie ble endelig fastsatt. Han deltok også på den andre synoden i Quierzy i 849. Da han skrev under vedtakene på konsilet i Paris i 845-46, brukte han bare sitt eget navn Radbert (Radbertus), men i de verkene han skrev etter den tiden, la han alltid til Paschasius før navnet, ettersom det for forfattere i Frankrike på den tiden var vanlig å ta et navn fra klassikerne eller Skriften.
Paschasius skrev en omfattende samling av verker, inkludert mange eksegeser av ulike bibelske bøker. Han skrev en lang utlegning av salme 45 (Vulgata 44), som han dediserte til nonnene i Notre-Dame i Soissons. Han skrev også en kommentar til Jeremias’ klagesanger med hentydninger til samtidshistorien. Dette verket var ikke bare langt, men også kjedelig, men godt dokumentert. Han skrev også en traktat om Jomfru Marias vedvarende jomfruelighet (De Partu Virginis), hvor han understreker ukrenkeligheten av Marias jomfruelighet under fødselsprosessen (Virginitas in partu). Denne boken ble skrevet for hans venn Emma, abbedisse i Notre-Dame og datter av Theodrada, og beskriver livsstilen til nonner. Han skrev også en avhandling med tittelen De Nativitae Sanctae Mariae, som handlet om Jomfru Marias natur og Jesu fødsel.
Det er generelt akseptert at han også skrev brevet Cogitis me («Jeg tror»), som er et viktig dokument i historien til doktrinen om Marias opptakelse i himmelen. Dette ble snart tatt inn i breviaret og ble derfor vidt utbredt. Han skrev det åpent i den hellige Hieronymus’ navn, men senere forfattere antok at det var skrevet av Hieronymus selv. Det kalles «Pseudo-Hieronymus’ brev IX». Ratbertus skrev også passio (lidelseshistorien) om de hellige Valerius og Rufinus av Soissons (d. ca 287) og De fide, spe et caritate («Om tro, håp og kjærlighet»). Paschasius skrev trolig mye mer, som ikke er bevart gjennom århundrene. Et av hans hovedverk er en kommentar om Matteusevangeliet i tolv bind (Commentarii in Matthæo libri XII), som var resultatet av flere års arbeid. Dette verket skulle bli nevnt igjen på 1960-tallet i Andre Vatikankonsils konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium (bok 8 kap 16 i LG 3,19).
Blant hans arbeider var biografier om to av sine forgjengere som abbeder av Corbie, brødrene Adelard og Wala. Vita Adalhardi og Vita Walae var åndelige biografier om hans rollemodeller og ble skrevet i deres respektive dødsår 827 og 836. De er personlige hyllester, skrevet for minnet om to Guds prester, og det livsmønster som ble fremstilt i dem, var ment å skulle følges. Vita Adalhardi er ganske kort og er en temmelig konvensjonell fremstilling av en helgens liv. Imidlertid er den stilen som Paschasius bruker, unik for den tiden den ble skrevet. Boken er skrevet i sorg over tapet av sin venn: «Når jeg begynner å tenke på [Adelard], blir jeg i mitt indre påvirket av to motstridende følelser, nemlig sorg og glede. Apostelen forbyr oss å sørge i en slik situasjon, men min og vår plutselige forlatthet hindrer oss fra å glede oss» (Paschasius Radbertus, Vita Adalhardi).
Paschasius sammenligner Adelard med maleren Zeuxis (400-t f.Kr). Som beskrevet av Cicero (106-43 f.Kr), studerer kunstnere modeller for å perfeksjonere deres kunst. Zeuxis’ utfordring var å male kvinnen Helena av Troja fra gresk mytologi. Paschasius erklærer at akkurat som Zeuxis studerte former for å perfeksjonere sin kunst, så gjør Adelard det samme i et forsøk på å reformere bildet av Gud i seg selv. Ved å gjøre denne sammenligningen, ble Paschasius identifisert som en humanistisk forfatter fra den karolingiske perioden, ettersom han sammenlignet klassisk og gammel litteratur med samtidig litteratur.
Paschasius fremstiller Adelard som et speilbilde av Kristus og legger vekt på elementene av uendelig kjærlighet og nedstigning i lidelse. Han sammenligner også Adelards rolle i Kirken med den til en mor, som er et konsept som ble tilskrevet cisterciensisk spiritualitet på 1100-tallet, 300 år etter Paschasius’ død. Den sorgen han følte over Adelards død er svært sterk i boken, selv om Paschasius vet at lidelse skulle vike for glede, slik det beskrives av hans forfedre som den hellige Hieronymus, men Paschasius’ sorg over tapet av sin venn oversteg den til hans litterære modeller. Hans litterære stil er heller ikke sett noen andre steder før på 1100-tallet. Paschasius’ rettferdiggjøring av å sørge i overmål er hans mest distinkte bidrag til tradisjonen med trøstende litteratur.
Vita Walae er mye lenger (rundt dobbelt så lang som Vita Adalhardi), og den er strukturert som en dialog. Totalt er det åtte skikkelser representert, antakelig munker i Corbie. Disse skikkelsene er gitt pseudonymer, trolig ikke med den hensikt å maskere identiteter. Det er mer sannsynlig at disse pseudonymene ble brukt for ytterligere å støtte Paschasius’ tolking av Wala, ettersom navnene ble tatt fra klassiske verker. Verket kalles ofte en «nøkkelroman» med tittelen Epitaphium Arsenii. Første del av boken er en begravelsestale for Wala i dialogform, og andre del er en fortelling om hendelser rundt Wala mellom 828 og 836 og et forsvar for handlingene til denne omstridte mannen som var så skremmende for sine samtidige. Alle historiske personer har antikke dekknavn (derfor «nøkkelroman»), så Wala opptrer som Arsenius og Adelard som Antonius.
Setninger og avsnitt fra mange kilder er vevd inn i teksten, som den hellige Sebastians acta, Jobs bok og ulike komedier av dramatikeren Publius Terentius Afer (ca 195/185-ca 159? f.Kr). Selv om de ikke gir noen informasjon om Wala, reflekterer disse tilleggene Paschasius’ egne meninger og hans dyktighet som forfatter. Mens Vita Adalhardi var skrevet for delvis å være en gravtale, ble Vita Walae skrevet som en (temmelig) nøyaktig beskrivelse av Wala. Interessant nok brukte Paschasius kilder i skrivingen av denne biografien, en håndbok skrevet av Wala og avhandlinger fra samtiden, trolig for å vise sine egne synspunkter gjennom hans beskrivelse av Wala.
I motsetning til andre karolingiske forfattere lokaliserer Paschasius Imago Dei («Guds bilde») i hele mennesket, både legeme og sjel. Dette synspunktet er i tråd med synet til kirkefaderen Ireneus av Lyon (ca 125-ca 202), som mente at Jesus var den fysiske legemliggjøring (inkarnasjon) av Gud, Sønnen er Faderens avbilde. Som sådan representerer menneskene Guds bilde ikke bare i sjelen, men også legemlig. Dette synet står i opposisjon til det mer aksepterte synet til kirkefaderen Origenes fra Alexandria, som mente at det fysiske legemet ikke hadde noen del i bildeforholdet. I motsetning til andre teologer på den tiden satte ikke Paschasius likhetstegn mellom helliggjøringsprosessen og en metafysisk atskillelse mellom legeme og sjel. I stedet mente han at conditio humana (eksistens i fysisk form) kan bidra positivt til oppnåelsen av helliggjøring. Han trodde imidlertid på en slags moderert dualisme, hvor sjelen spiller en større rolle i prosessen enn legemet. Paschasius mente at livet er en anledning til å trene på døden, men det konseptet at legemet er et fengsel for sjelen, er praktisk talt ikke-eksisterende i hans arbeid og trolig bare opptrer på grunn av press fra hans samtidige. Selv om han mente at legemet har en rolle i ens helliggjøringsprosess, anerkjente han også at kjødet kjemper mot Gud og dermed har evnen til å bli fordervet.
Paschasius trodde på en distinksjon mellom veritas (sannhet) og figura (ytre form). Kristi nedstigning fra himmel til jord var en deklinasjon fra sannhet til ytre form, fra perfeksjonens verden til ufullkommenhetens verden. Dette ville innebære at Jesus i kjødet er usann og ufullkommen, men Paschasius hevet at ikke enhver ytre form er usann. Kristus er samtidig både sannhet og ytre form fordi hans ytre, fysiske selv er sannhetens form, den fysiske manifestasjonen av sannheten som eksisterer i sjelen. Den personen som var Jesus, var gjenstand for fysiske behov, akkurat som resten av menneskeheten. Han måtte spise, sove og være i selskap med andre. Men i tillegg til dette utførte han også mirakler. Denne oppførselen som Jesus viste, innebærer en dobbelthet i konseptet «Ordet ble kjød». Mirakler, som frem til da bare ble utført av Gud, den ikke-fysiske Sannhet eller Ord, ble plutselig utført av et fysisk menneske. Forholdet mellom Jesu menneskelighet og hans guddommelighet er temmelig komplekst, men det er analogt forholdet mellom ytre form (skrevne bokstaver) av ords og deres talte motstykke. Derfor er Jesus i fysisk form den visuelle fremstillingen, S-A-N-N-H-E-T, mens hans guddommelighet er den talte lyden av disse skrevne bokstavene sammen som et ord.
Radberts mest kjente og innflytelsesrike verk var en avhandling om Kristi sanne nærvær i Eukaristien, De Corpore et Sanguine Domini («Om Kristi legeme og blod»), som han skrev fra 831 til 833 etter anmodning av den salige abbed Warin av Corvey (Guarinus) og reviderte i 844 for undervisning av munkene i Sachsen. Dette var den første lengre doktrinære avhandlingen om eukaristiens sakrament i den vestlige verden. I den sier Paschasius seg enig med den hellige Ambrosius av Milano (ca 339-97) ved å stadfeste at eukaristien inneholder Jesu Kristi sanne, historiske legeme. Radbert var klar på at Kristi legeme i eukaristien var det legemet som var født av Maria, korsfestet på korset og oppstått fra de døde, og mangfoldiggjort ved Guds makt i hver messe. Ifølge Paschasius er Gud selve sannheten, og derfor må hans ord og handlinger være sanne. Jesu erklæring ved det siste måltid om at brødet og vinen var hans legeme og blod, må tas bokstavelig, siden Gud er sannhet. Han tror at transubstansiasjonen av brødet og vinen som skal brukes i eukaristien, skjer bokstavelig. Bare hvis eukaristien er Kristi virkelige legeme og blod, kan en kristen vite at den leder til frelse. Paschasius mente at nærværet av Jesu historiske legeme og blod lar deltakeren få en virkelig forening med Jesus i en direkte, personlig og fysisk union, med foreningen av en persons legeme med Kristi legeme og Kristi legeme med personens. For Paschasius den eukaristiske forvandlingen til Kristi legeme og blod mulig fordi prinsippet om at Gud er sannhet gjør at Gud er i stand til å manipulere naturen, ettersom han skapte den.
Han beskrev nærværet som åndelig, men han hadde ikke det teologiske språket eller teknikken til å definere hva han mente med dette, han synes å ha vært nær den senere doktrinen om transubstansiasjon: Mens Kristi legeme er åndelig føde, blir elementenes ytre skikkelse og smak beholdt, men substansen blir indre forvandlet til Jesu reelle kjødelige legeme, som han bar her på jorden. Verket ble snart tilskrevet den hellige Augustin og fikk dermed høyeste autoritet. Etter at Ratbertus hadde dedisert den omarbeidete boken i 844 til kong Karl II den skallete av Vest-Franken (Frankrike) (843-77; keiser fra 875), fikk han også kritikk, for eksempel fra den salige Rabanus Maurus (ca 784-856). Omarbeidelsen og forbedringen i 844 fulgte han fulgte opp senere i et brev til munken Frudegard, hvor han kommenterte og rettferdiggjorde tesene i boken ytterligere.
Paschasius’ synspunkter syntes for Rabanus Maurus nyskapende og overdrevne, selv om han ikke hadde noen tvil om Kristi reelle nærvær i konsekrert brød og vin. Men han satte spørsmålstegn ved den simple identifikasjonen av det som ble konsumert i eukaristien med Kristi historiske legeme. Han mente at dette ville antyde at Jesus Kristus faktisk døde hver gang eukaristien ble feiret. De som ikke var enige med Paschasius, skjelnet mellom Kristi historiske legeme, Kristi kirkelige legeme og Kristi eukaristiske legeme. Disse tre var spesielle og forskjellige, slik at man ikke kan snakke om en av dem på samme måte som de andre.
Realismen i Paschasius’ lære ble fordømt av noen samtidige forfattere som mente at han gikk for langt, blant dem Felix av Urgel, Claudius av Torino, Gottschalk av Orbais og særlig Johannes Scotus Eriugena (ca 810-77). I denne kontroversen forsvarte Radbert seg mot anklagen om at han tenkte på Kristus som nærværende i hostien på en romlig måte, noe redusert i størrelse. Han argumenterte med at han ikke tenkte på et nærvær som kunne måles, men det var et reelt nærvær av Kristi reelle legeme. Han lærte også at ved å motta hostien, ble de troende en del av Kristi mystiske legeme, Kirken. Hans ortodokse tro blir forøvrig bekreftet av andre verker han har skrevet som berører samme emne.
En annen munk i Corbie, Ratramnus (d. ca 870), hadde et annet syn enn Paschasius på en rekke kirkelige spørsmål. Ratramnus ble muligens studiemester i Corbie i 844 da Paschasius ble valgt til abbed. Han skrev en imøtegåelse av Paschasius’ avhandling om eukaristien og brukte samme tittel, De Corpore et Sanguine Domini, etter ordre fra Karl den skallete, som var uenig med noen av Paschasius’ synspunkter. Ratramnus mente at eukaristien var rent metaforisk, og han fokuserte mer på forholdet mellom tro og den nye vitenskapen, mens Paschasius trodde på det mirakuløse.
Ratramnus mente at brød og vin ikke blir forandret ved konsekrasjonen og derfor bare er bilder. Han tar Augustins terminologi av veritas/figura som å referere til måten ting er kjent på, heller enn til et som er kjent: veritas er det som oppnås i direkte persepsjon; det som er kjent in figura er det som er kjent gjennom symbolismen i det som oppfattes direkte. Ifølge denne terminologien er eukaristiens veritas brød, Kristi legeme er i brødet in figura, fordi det oppfattes i oss gjennom brødets symbolisme. Kristi legeme er i himmelen. Det legemet er til stede i eukaristien, ikke fysisk, ikke i veritate. men i figura. Kristi legemes veritas er det som var til stede på jorden mens han levde, på korset da han døde og i himmelen nå etter Oppstandelsen. Det er et legeme som er levendegjort av fysisk, biologisk liv. Det er ikke det legemlige livet som kommuniseres i eukaristien, sier Ratramnus, konsumeringen av det er åndelig, og det liv som det gir, er åndelig. Legemet mottas i bilde, i mysterium, og i kraft. Det eukaristiske legemet, i likhet med det kirkelige legemet, er virkelig identisk med det legemet som ble født Maria, men ikke med den kroppslige form som det tok på jorden og nå tar i himmelen.
Ratramnus ble anklaget for å benekte Kristi realpresens i eukaristien. Han mente ikke å benekte et sant nærvær av Jesu Kristi legeme, men motsatte seg bare en fullstendig identifikasjon av det historiske legemet med det eukaristiske legemet. Han stadfestet den augustinske tradisjonen at legemet er nærværende i eukaristien, ikke for sansene, men for troen. Elementene oppfattes av sansene, men legemets realitet mottas i tro. Derfor var det galt å kalle Ratramnus’ synspunkt for «symbolisme». Men Ratramnus og Scotus Erigena synes i stridens hete å ha antesipert den kalvinistiske vranglære om eukaristien.
Til slutt aksepterte kongen Paschasius’ påstand, og Kristi fysiske nærvær i eukaristien ble den dominerende romersk-katolske tro. Hans teori ble anerkjent av Kirken i 1059 ved synoden i Lateranet. Opplysningene om hans liv er sparsomme. De finnes som antydninger spredt i hans egne verker samt i et lovprisningsdikt av hans elev, biskop Engelmodus av Soissons. En biografi fra 1100- eller 1200-tallet er av liten historisk verdi. Nyere forskning mener at Paschasius Radbertus kan ha vært en av forfatterne av de Pseudo-isidoriske dekretalene.
Da Radbert nærmet seg døden, ba han munkene om ikke å tenke på markeringer eller biografier om hans liv: «Jeg fortjener ikke å bli husket, glem meg». For hans grunnleggende dyd var den ytterste ydmykhet som grenset til selvforakt. Selv anså han seg som munkestandens «avskum» (monachorum peripsema) (gr: περίψημα = avfall), det samme greske ordet som den hellige apostelen Paulus brukte i sin tirade mot korinternes stolthet: «Når noen håner oss, svarer vi med vennlighet. Vi er blitt som utskudd i verden, som avfall for alle – til denne dag» (1.Kor 4,13).
Paschasius Radbertus døde den 26. april 865 i Corbie, mens forfattere som følger Mabillon, legger hans død til 860 eller rundt 859. Det er opplagt at han ikke døde allerede i 851, som noen hevder. Han ble gravlagt i avdelingen for de fattige og klosterets tjenere. Hans testamente er av stor religiøs og litterær betydning. Han hadde ingen eiendeler, men det eneste han krevde, var at ingen skulle skrive hans biografi. Han ba om å bli glemt etter at man hadde bedt for ham. Imidlertid ble hans levninger den 12. juli 1058 skrinlagt og flyttet inn i Johannes-kapellet i Corbie med den ære som var reservert for helgener, og hans dødsdag 26. april ble fastsatt som årlige fest.
Etter at det ble meldt om mange mirakler ved hans skrin, ble det i 1073 overført til selve klosterkirken Saint-Pierre på ordre av den hellige pave Gregor VII (1073-85). Gravsteinen på hans grav er fremdeles synlig i klosteret i Corbie, og den ble klassifisert som et historisk monument i 1907. Levningene måtte bringes i sikkerhet fra herjingene til den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. Levningene ble plassert i sognekirken Saint-Pierre (den tidligere klosterkirken) i Corbie, hvor de fortsatt er.
Den første klosterkirken ble bygd på 600-tallet. På slutten av 1400-tallet ble den andre klosterkirken i romansk stil revet, og fra 1501 ble den gjenoppbygd i gotisk stil. Denne gjenoppbyggingen var ikke ferdig før i 1775. Da var kirkens skip 117 meter langt og tverrskipene til sammen femti meter langt, takhvelvene var 22-25 meter høye og tvillingtårnene i fasaden var 55 meter høye. Over krysset mellom hovedskip og tverrskip sto et lanternetårn som var nitti meter høyt.
Under Den franske revolusjon ble klosterkirken sognekirke i 1790. Under terroren i 1793 ble den stengt på grunn av avkristningen. Etter konkordatet mellom paven og Napoleon i 1801 fortsatte kirken å bli neglisjert, og kapellet i sykehuset tjente som sognekirke. I mellomtiden ble klosterkirken herjet og robbet for materialer. Kommunen selv solgte materialer fra den. I 1804 ble det meldt at trappene ble revet, og i 1810 kollapset veggene og hvelvene. Hele kirken ble i 1807 forutsatt revet og en ny kirke bygd. I mellomtiden fortsatte kommunen å selge materialer fra kirken. Til slutt ble alle planer stanset i 1816. Skipet ble lukket med en steinmur, og det som var igjen av tverrskipet og koret, ble revet, og dermed fikk kirken sitt nåværende utseende med to massive tårn på 55 meter, og med hvelv 25 meter høye. Lengden av bygningen ble redusert fra 117 til 35 meter, og den amputerte kirken ble den 16. februar 1818 gjenåpnet for kirkelig bruk og er i dag sognekirke. Den ble i 1907 satt på listen over historiske monumenter.
Corbie fortsatte sine nære forbindelser med det karolingiske kongehuset. I 774 ble Desiderius, den siste av langobardenes konger, sendt i eksil dit etter å ha blitt beseiret av Karl den store. Fra 850 til 854 ble Karl, den fremtidige erkebiskop av Mainz, innesperret der.
I 1638 ble 400 manuskripter overført til biblioteket i klosteret Saint-Germain-des-Prés i Paris. Under Den franske revolusjon ble biblioteket stengt og de siste munkene ble spredt. 300 manuskripter som fremdeles var i Corbie, ble flyttet til Amiens femten kilometer lenger vest. De som var i Saint-Germain-des-Prés, ble frembudt på det åpne marked, og mange sjeldne manuskripter ble kjøpt av en russisk diplomat, Pjotr Dubrowsky, og sendt til St. Petersburg. Andre manuskripter fra Corbie er i Bibliothèque Nationale. Over 200 manuskripter fra det store biblioteket i Corbie er kjent som bevarte.
Radbert sto ikke i et førkonsiliære Martyrologium Romanum, men hans minnedag i den nyeste utgaven (2004) er dødsdagen 26. april:
In Monastério Corbeiénsi item in Néustria, sancti Paschásii Radbérti, abbátis, qui clare et lúcide Córporis et Sánguinis Dómini veritátem in Eucharístiæ mystério expósuit.
I klosteret Corbie [også] i Neustria, den hellige Paschasius Radbertus, abbed, som med skarphet og klarhet forklarte læren om Kristi sanne legeme og blod i eukaristiens mysterium.
I kunsten bringer engler ham en monstrans mens det ligger bøker på bordet. Han ble trukket inn i sin abbed Walas uoverensstemmelser med keiser Ludvig den fromme og skrev til Walas forsvar Epitaphium Arsenii.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, britannica.com, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, Butler 1866, vatikos.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. juli 2005 - oppdatert: 11. januar 2016