Den hellige Romanus av Condat (390-~463)

Den hellige Romanus (fr: Romain) ble født i 390 (eller ca 400?) i Burgund i Frankrike og var av gallo-romansk opphav. Allerede som ung bestemte han seg for å bli munk. Men da det ikke fantes noe kloster i dette området, bega han seg til det berømte klosteret Ainai (latin: Athanacense) i Lyon, hvor abbed Sabian [Sabinus] underviste ham om livet som eneboer. Etter at han hadde fått tilstrekkelig undervisning, begynte han å lete etter et egnet sted for å vie sitt liv til Gud som eremitt.

Etter lang tids leting fant han i Jura-fjellene på grensen mellom Frankrike og Sveits, en dal ved navn Condat som var omgitt av høye, dystre klipper der hvor elvene Bienne og Alière fløt sammen. Midt i dalen vokste det et stort fikentre som var fullt av frukt, og ved hans føtter strømmet det frem en klar kilde. Dit trakk han seg tilbake i en alder av 35 år. Som soverom valgte han seg en grotte. Han hadde tatt med seg to bøker i sin ensomhet, den hellige Johannes Kassians Institutiones og Collationes, en biografi om kirkefedrene og en lærebok for eneboere. Nå leste han i dem, betraktet Kristi liv og lidelse eller sang salmer. Ellers hadde han bare tatt med seg noen redskaper og noen frø, og rundt treet dyrket han grønnsaker. Han sov lite og tuktet sitt legeme med harde botsøvelser.

Etter en tid fikk han selskap av sin yngre bror, den hellige Lupicinus (Lupicinius, Lupicius) som han hadde vist seg for i drømme. Selv om Romanus var av en stille og mild natur mens broren var barsk og streng, levde de harmonisk sammen og forlangte ingenting annet enn å behage Gud. De forsøkte å etterligne orientens ørkenmunker, men klimaet gjorde at de måtte mildne sin askese noe.

Men snart spredte ryktet om deres fromme liv seg over hele landet, og en mengde disipler strømmet til Romanus, blant dem var den hellige Eugendus, som kom dit i 457, bare syv år gammel. For å kunne ta imot dem alle, bygde de et kloster, som senere ble til det berømte klosteret i Condat. Romanus ble i 444 presteviet av den hellige Hilarius av Arles og utnevnt til abbed. Men da klosteret ikke hadde plass til alle disiplene som strømmet til, grunnla brødrene et nytt kloster i Leuconne, tre km lengre nord (senere Saint-Lupicin), hvor broren stort sett bodde sammen med 150 munker og hvor han ble gravlagt, selv om begge brødrene var abbeder for begge klostrene sammen. Også kvinnelige disipler strømmet til, så senere grunnla brødrene også et tredje kloster for kvinner i La Beaume, nå landsbyen Saint-Romaine-de-Roche, og det satte de under ledelse av sin søster. De grunnla også klosteret Romainmôtier (Romanum monasterium) i kantonen Vaud i Sveits.

I disse klostrene hersket en streng disiplin. Det skulle herske fullstendig taushet og ingen fikk spise kjøtt, og bare hvis de var syke, fikk de spise melk og egg. De gikk med tresko og drakter av sammensydde dyreskinn, som beskyttet dem mot regnet, men ikke for den bitre kulden om vinteren eller solen om sommeren, reflektert i de loddrette klippene. Romanus selv lå ikke etter de andre i sine daglige botsandakter. Hans abbedverdighet endret ingenting på hans livsoppgave: Å gjøre bot for verdens synder. Imidlertid var han for sine undersåtter munkene en mild og barmhjertig abbed. Licinius var strengere enn sin bror, så en gang han hørte at munkene i Condat hadde gjort maten mer velsmakende, kom han over fra Leuconne og forbød påfunnet. Til gjengjeld dro Romanus til Leuconne en gang da munkene der begynte å miste motet på grunn av Lupicinus' store strenghet. Han ble deres superior og fikk dem til å sove og spise mer inntil de fikk tilbake helsen og humøret. Slik utfylte brødrene hverandre.

Som et synlig tegn på sin nåde ga Gud Romanus evnen til å helbrede syke. Han foretok en valfart til det som nå er Saint-Maurice i Valais i Sveits, hvor han besøkte stedet hvor den tebanske legion hadde lidd martyrdøden. Han helbredet to spedalske på veien ved å omfavne dem, og da nyheten om dette nådde Genève, kom biskopen, presteskapet og hele byen ut for å hylle ham da han gikk forbi.

Romanus var abbed i Condat i Burgund fra grunnleggelsen til sin død en 28. februar i 463 eller 464. Etter eget ønske ble han gravlagt i klosterkirken i La Beaume. Relikvier av Romanus befinner seg i dag i sognekirken i Saint-Romaine-de-Roche.

Etter Romanus' død overtok broren som abbed. Etter Lupicinus' død ca 480 overtok Minasius som abbed, og han valgte Eugendus (Oyend) til sin koadjutor. Eugendus ble klosterets fjerde abbed, og det hadde en tid navnet Saint-Oyend etter ham, men fikk på 1200-tallet sitt endelige navn Saint-Claude etter sin tolvte abbed, den hellige Claudius av Besançon (d. ca 699). Klosteret ble rikt og det vokste opp en betydelig by rundt det. I 1748 etablerte pave Benedikt XIV (1740-58) bispedømmet Saint-Claude, sekulariserte klosteret og gjorde klosterkirken til katedral. For å bli kanniker der, måtte de levere entydige bevis på adelig herkomst på begge sider.

Romanus minnedag er 28. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum. I noen tidlige biografier minnes begge brødrene på samme dag sammen med den hellige Eugendus og noen ganger andre, men den nye utgaven av Martyrologium Romanum legger Lupicinus' minnedag til 21. mars. I kunsten avbildes Romanus som munk med håndklokke, brødkurv og lenke om livet.