Den 28-årige Roberto var sønn av Alfonso Rivi og Anna Ferrari, som på begynnelsen av 1900-tallet flyttet fra Levizzano-Baiso til San Valentino for å arbeide i landbruket. På 1920-tallet flyttet de til det store landhuset «Poggiolo» med sine ni barn, hvorav Roberto var den eldste, født i 1903 i San Valentino. Rolands far ble oppdratt i en sterk og ekte tro av sin mor Anna Ferrari, og i Katolsk Aksjons heroiske tider i 1920-årene hadde han vært en del av de aktive unge i sin menighet. Før han gikk til arbeidet på markene, deltok han hver morgen i feiringen av messen og mottok kommunionen.
I denne atmosfæren av sterk religiøsitet og konkret tro vokste Roland opp sammen med sin eldre bror Guido og yngre søster Rosanna. Han hadde en sunn helse og en frodig karakter, med en livlighet som ofte skapte angst hos foreldre, mens hans bestemor Anna bedømte hans temperament slik: «Roland blir enten en skurk eller en helgen! Han kan ikke bli noe midt imellom».
Seks år gammel begynte han i 1937 på grunnskolen i menigheten, og læreren Clotilde Selmi og kateketen Antonietta Maffei innpodet den unge Roland en kjærlighet til livet, til familien, til Jesus og til andre, noe som fullførte den utdannelsen han fikk fra sin familie.
Han ble utvalgt for å motta eukaristien nesten umiddelbart, fordi han var blant de barna som var best forberedt, og allerede den 16. juni 1938 mottok han sin første kommunion på festen for Corpus Christi. Roland endret seg etter den dagen, og selv om han fortsatt var livlig, ble han mer moden og ansvarlig, en endring som ble forsterket etter at han hadde mottatt fermingens sakrament (konfirmasjonen) den 24. juni 1940.
Samtidig ble hans sogneprest, Don Olinto Marzocchini, som i mars 1934 hadde overtatt etter den avdøde p. Lemmi, hans lærer og livsmodell, og som hans åndelige far førte han hans unge og uskyldige sjel til oppdagelsen av Kristus. Roland gikk hver uke til botens sakrament (skriftemålet), og hver morgen sto han opp tidlig for å tjene ved messen og motta kommunion.
Han var nesten elleve år gammel da han ikke lenger var i stand til å overhøre Jesu stemme i seg som kalte ham, og han fortalte til foreldrene og besteforeldrene: «Jeg ønsker å bli en prest, for å redde mange sjeler, og deretter dra ut som misjonær for å gjøre Jesus kjent, langt, langt borte». Hans fromme foreldre protesterte, og Roland fullførte grunnskolen før han tidlig i oktober 1942 begynte på seminaret i Marola i Carpineti i Reggio Emilia for middelskolestudier, slik skikken var. Han ble umiddelbart ikledd sutan (talar), noe Roland var stolt av og bar med verdighet og kjærlighet. Drakten var et tegn på hans tilhørighet til Kristus og Kirken, og det var stoltheten og kjærligheten til å bære den som skulle bli årsaken til hans altfor tidlige endelikt.
Han utmerket seg straks i studiene, for sin godhet mot alle, for sin glede for Jesus og for sine lange bønner foran tabernaklet, og han delte med sine venner den mat, frukt og kaker som ofte ble brakt av hans foreldre når de var på besøk. Han elsket musikk, sluttet seg til koret og begynte å spille harmonium og orgel for å gjøre liturgiske seremonier mer høytidelige. Når han kom hjem, hjalp hun foreldrene med arbeidet på markene og spilte harmonium for å akkompagnere kirkekoret, hvor også hans far Roberto, sang. Han organiserte guttene i spill og deltok i marianske valfarter som Don Marzocchini organiserte.
I juni 1944, da Roland hadde fullført andre år på middelskolen, okkuperte tyskerne seminaret i Marola og seminaristene ble sendt hjem. Roland måtte også dra hjem til San Valentino, men han tok med seg sine bøker for å fortsette å studere hjemme og for ikke å miste skoleåret. Roland fortsatte å føle seg som en seminarist, og kirken og menighetshuset var favorittstedene han tilbrakte sin tid. Han gikk til daglig messe med kommunion, meditasjon og ettermiddagsbesøk til Jesus i tabernaklet og rosenkransen til Vår Frue. Han spilte med glede harmonium, var sympatisk mot alle, gjenopptok kontakten med barna og med jevnaldrende og lærer dem å ministrere, og om kvelden hjemme resiterte han rosenkransen sammen med sin bestemor.
Presten var fornøyd med hans iver, som ikke var mindre enn i det spesifikke miljøet i seminaret. Samtidig sluttet ikke Roland Rivi med å bruke sin sutan mens han ventet hjemme på å returnere til seminaret. Foreldrene, som var skremt over det som skjedde i området, med rassia fra tyske fascister og partisaner, også ledsaget av tyveri, plyndring og vold, insisterte på at sønnen skulle ta av den svarte klerikale drakten, fordi tidene for øyeblikket ikke var gunstige, men Roland svarte: «Men hvorfor? Hvilken skade tar jeg av det? Jeg ønsker ikke å ta den av. Jeg studerer til å bli prest, og sutanen er et tegn på at jeg tilhører Jesus».
I mellomtiden i San Valentino ble også Don Olinto Marzocchini angrepet en natt, og for å unngå skjebnen til de andre prestene Donatelli, Ilariucci, Corsi og Manfredi som var blitt drept av kommunistiske partisaner, ble han i tide overført til et tryggere sted og erstattet av den unge presten Don Alberto Camellini. Bare i provinsen Reggio Emilia var det til slutt femten prester som var blitt drept. Roland fant seg enda mer forvirret, sviktet av sin åndelige veileder, men fremfor alt var han lei av volden som hadde rammet don Olinto. Han begynte i stedet å samarbeide med den nye visekapellanen med vanlig åpenhet og entusiasme.
I landsbyen kom han noen ganger opp i politiske diskusjoner som ikke var lette å svare på, så det var bedre å være stille. Men ved en anledning hvor den unge seminaristen var til stede, var det noen som urettmessig angrep kirken og prestenes arbeid, og den impulsive Roland tok dem i forsvar foran alle uten frykt. Så de som tidligere beundret ham i landsbyen, unngikk ham som en som brakte ulykke. Slik gikk vinteren i San Valentino, og han feiret festene for Marias uplettede unnfangelse, Herrens fødsel og epifani med harmoniske toner som han spilte på orgelet.
Den 1. april 1945, som var påskedag, vendte Don Marzocchini tilbake til sognet, og ved hans side sto den unge kapellanen Don Capellini, og som forventet deltok Roland i påskens høytidelige seremonier, tjenestegjorde ved alteret og ved orgelet. Presten insisterte på å gi ham en liten pengegave som en belønning for alle tjenestene han gjorde i den intense perioden med feiringer.
Det var fortsatt krig, men det lå i luften at den endelig gikk mot slutten. I de følgende dagene rakk Roland ikke å gå til messe og motta kommunion, og senere trakk han seg tilbake med bøker under armen, i vårens blomst, til et nærliggende skogholt for å studere.
Tirsdag den 10. april var han allerede tidlig på morgenen i kirken for messen som ble sunget til ære for den hellige Vincent Ferrer, som ikke kunne bli feiret den 5. april, ettersom den dagen falt i påskeoktaven. Han spilte orgel og akkompagnerte sangerne, deriblant sin far. Han mottok som vanlig kommunionen, og på slutten av feiringen, etter å gjort avtaler med sangere for messen neste dag, reiste han hjem.
Mens foreldrene gikk på jobb på markene, tok Roland sine bøker og gikk som vanlig for å studere i skogen, som alltid iført sin svarte sutan. Ved middagstid ventet foreldrene på ham til lunsj, og da han ikke dukket opp, gikk de til den nærliggende skogen for å lete etter ham. Der fant de bøkene på bakken og en lapp: «Ikke se etter meg, jeg drar et øyeblikk sammen med våre partisaner».
De kommunistiske partisanene som hadde bortført ham, tok ham med til sin «base», og hans far og kapellan Don Camellini begynte engstelig å lete overalt i nærheten. Imens ble Roland avkledd sin svarte sutan, som irriterte dem spesielt, og slått med belter på benene. I tre dager var han fange hos partisanene og ble utsatt for skader og vold, og siden han ikke var stort mer enn en gutt, gråt han. Noen av dem ble fylt av medlidenhet og tilbød å la ham gå, fordi han faktisk bare var en gutt, men andre nektet og dømte ham til døden, for «å få en prest mindre i fremtiden».
De tok ham med til en skog nær Piane di Monchio i kommunen Palagano i provinsen Modena, hvor de gravde en grop. Roland ble tvunget til å knele på kanten, og da han nå innså hva som kom til å skje, tryglet han dem hulkende om å spare ham. Som svar sparket de ham, og mens han ba for seg selv og for sin familie, ble han truffet av to pistolskudd, ett i hjertet og ett i tinningen, og han falt sammen i graven, skutt og drept. Han ble dekket med et par tommer med jord og tørre blader.
Det var fredag den 13. april 1945, og Roland var bare fjorten år og tre måneder gammel. Hans sutan som seminarist ble rullet sammen som en ball og sparket, og deretter hengt opp som et krigstrofé under søylegangen til et nabohus.
Om kvelden dagen etter fant Roberto Rivi og Don Alberto Camellini hans legeme etter angivelse fra enkelte partisaner, inkludert de som hadde myrdet gutten. Ansiktet var dekket av blåmerker og kroppen var radbrukket og med to dødelige sår, et i venstre tinning og det andre på høyde med hjertet. Liket ble lagt i en kiste og dagen etter brakt til sognekirken i Monchio for en kristen bisettelse, og deretter ble han gravlagt på sognets lokale kirkegård.
Først senere dro far og kapellan tilbake til San Valentino for å bringe nyheten til guttens sønderknuste mor og de andre i landsbyen, og nyheten forårsaket en allmenn misnøye stilt overfor et slikt barbari. Da krigen var over, ble liket av den unge martyren den 29. mai 1945 brakt tilbake til sin landsby og plassert i en hvit kiste under alle menneskers tårer, og han ble gravlagt på sognets kirkegård i landsbyen Montadella. Foreldrene skrev på hans grav: «Du som ble slått av mørket og av hatet, lev nå i lyset og i Kristi fred».
Etter at hans grav var blitt et pilegrimsmål, ble han den 26. juni 1997 gravlagt på nytt i en høytidelig seremoni i kirken San Valentino på gravstedet for kirkens prester. Etter en rekke mirakuløse helbredelser som skjedde gjennom hans forbønn, ble hans saligkåringssak åpnet av erkebiskop Benito Cocchi av Modena den 7. januar 2006 i kirken Sant’Agostino i Modena. Erkebispedømmet hadde fått godkjenning fra Den hellige stol den 30. september 2005.
I mai 2012 godkjente Vatikanets teologkommisjon gyldigheten av hans martyrdød og den 27. mars 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».
Han ble saligkåret den 5. oktober 2013 på Piazza Grande i Modena i Italia. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, mens hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 13. april.
Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. oktober 2013