Han gikk på grunnskolen i to nabolandsbyer, og deretter gikk han på middelskolen i Milano. Han avsluttet skolegangen som kostelev på gymnaset St. Augustin i Pavia. Selv om han ønsket å bli misjonsprest, var en av dem som hadde mest innflytelse på ham, hans onkel Carlo, landsbyens lege. Da hans helse viste seg for svak for det harde arbeidet som misjonær, begynte han som 18-åring i 1915 på medisinstudiet på Universitetet i Pavia. Under Første verdenskrig avtjente han verneplikten som sersjant fra 1915 til 1920. Han tok seg av de sårede ved fronten i et feltlasarett ved Isonzo, og skadene og lidelsene gjorde et stort inntrykk på ham. I 1920 gjenopptok han studiene, og han tok sin eksamen med summa cum laude den 6. juli 1921 som den beste i sin klasse. Etter tre års praksis hos sin onkel og en kort tid som midlertidig assistent i praksisen i Vernate ble han kommunelege i Morimondo i Po-dalen, et fattig område ved Milano.
Kort tid etter gikk han inn i fransiskanernes tredjeorden og tok navnet broder Antonius. Han virket videre som lege, tok seg ofte dag og natt av syke og ga bort størstedelen av sin egen eiendom for å hjelpe trengende syke. Hans hengivenhet til pasientene gikk hånd i hånd med hans iver for troen. I menigheten der han bodde, sto han bak han veksten til en ung gruppe av Katolsk Aksjon, og han ga dem navnet Pius X-gruppen etter den senere hellige pave. De var tilgjengelige dag og natt for de lidende fattige, som de ga medisinsk hjelp, mat og klær. Han grunnla et musikkapell for å interessere menneskene for gudstjenesten. Modig gikk han mot Mussolinis fascisme.
Men han bestemte seg for å knytte sin fromhet og sin medisinske gjerning nærmere sammen. Først søkte han opptak hos jesuittene, men de avviste ham på grunn av hans dårlige helse. Den 6. juni 1927 søkte han opptak i den hellige Johannes av Guds Hospitalorden, som gjerne kalles Barmhjertige Brødre eller Fate bene Fratelli (FBF), men som har det offisielle navnet Ordo Hospitalarius S. Ioannis de Deo - OH [OSJdD]. Den 22. juni trådte han inn i ordenen i Milano som legbror og kalte seg nå broder Richard (Fra Riccardo). Til sin søster sa han: «Jeg må følge Guds kall og bli en hellig». Den 24. oktober 1928 avla han løftene i ordenens novisiat i Brescia.
Men han hadde dårlige lunger fra tiden ved fronten under Første verdenskrig etter at han var blitt rammet av tuberkulose, og hans helse forverret seg raskt. Han fikk en lungebetennelse som utviklet seg til pleuritt (brysthinnebetennelse). Han ble tatt med tilbake til Milano for behandling, men døde der på sin ordens sykehus den 1. mai 1930, ennå ikke 33 år gammel. En enorm menneskemengde viste ham den siste ære. Hans legeme ble fraktet til fødebyen Trivolzio og ble gravlagt på kirkegården der. Hans gravskrift lyder: «I verden og i klosteret var han av engleaktig renhet, av hengiven fromhet og apostolisk handlekraft». Senere ble hans legeme flyttet inn i baptisteriet i sognekirken, hvor han siden har vært æret i et kapell viet til ham i hjembyen.
Mirakler skjedde ved hans grav, og det ble sett som en fortsettelse og komplettering av hans legearbeid i live. Undersøkelsesprosessen ble innledet i 1949. Hans heroiske dyder ble erklært i 1978, miraklene ble godkjent og han ble saligkåret den 4. oktober 1981 av pave Johannes Paul II. Etter saligkåringen i 1981 mottok paven tre av Richards mednoviser: Cesare Gnocchi, Paolin Baiguerra og Natale Paolini.
Den 5. januar 1982 skjedde det en mirakuløs helbredelse på Richards forbønn i Alcadozo i Albacete i Spania. Dette ble anerkjent som et mirakel av helligkåringskongregasjonen, og han ble helligkåret den 1. november 1989 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 1. mai.