Salus Populi Romani

Beskytter av det romerske folk

Det mirakuløse bildet Salus Populi Romani («beskytter av det romerske folk» – Salus betyr bokstavelig «frelse» eller «helse ») var kanskje det Maria-ikonet som historisk var mest elsket og æret i Roma, selv om andakten for det har gått noe ned sammenlignet med andre bilder, for eksempel Nostra Madre del Perpetuo Soccorso (Vår Frue av evig hjelp). Bildet Salus Populi Romani finnes i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma, den tredje av de fire pavelige basilikaene i Roma som tidligere ble kalt patriarkalbasilikaer.

I flere århundrer var bildet plassert over døren til basilikaens baptisterium (dåpskapell), og i 1240 ble det i et dokument kalt Regina Caeli («Himmelens dronning»). Senere ble bildet flyttet til kirkens skip, og fra 1200-tallet sto det i et marmortabernakel.

I 1605 ble Camillo Borghese valgt til pave og tok navnet Paul V (1605-21). Han fikk bygd et eget kapell i Santa Maria Maggiore for å oppbevare dette bildet, og det kalles etter ham Cappella Borghese eller Cappella Paolina. Det er symmetrisk i design og arkitektonisk plan med Cappella Sistina på motsatt side av basilikaen, som ble bygd av pave Sixtus V (1585-90). Cappella Borghese ble tegnet av Flaminio Ponzio (1560-1618) mellom 1606 og 1612. Konsekrasjonen fant sted den 27. januar 1613, og siden da har Madonna Salus Populi Romani stått i altertabernaklet i kapellet. Cappella Paolina ble bygd 25 år etter Cappella Sistina, og utsmykningen virker mer impulsiv og friere i stil.

Dateringen av bildet er omstridt, og det har vært datert til alle mulige perioder mellom 400-tallet og 1200-tallet. I sin opprinnelige form synes det å være fra senantikken, mens det i sin nåværende tilstand synes å være et arbeid fra 1200-tallet. Men andre lag synlig under det øverste antyder at det er snakk om en overmaling over et mye eldre bilde. Billedtypen tyder ikke på en nyvinning fra middelalderen, men et eldre konsept.

Bildets tidlige berømmelse kan utledes fra produksjonen av kopier, og en freske i Santa Maria Antiqua synes å ha gjenskapt det allerede på 700-tallet. Dets ry ses også i den rollen det spilte på festen for Marias opptakelse i himmelen den 15. august. En hymne fra rundt år 1000 forteller om en kveldsprosesjon på vigilien for denne festen, hvor folket i Roma fulgte et bilde av Kristus av typen Akheiropoieta (gr: αχειροποιητα; «laget uten hånd») fra Lateranbasilikaen til Forum og deretter til Santa Maria Maggiore, hvor det ble ønsket velkommen av det mariansk ikonet Salus populi Romani. Tidlig om morgenen feiret paven messe. Senest på 1400-tallet ble bildet æret som et undergjørende bilde, og fra den tiden var det betraktet som et bilde spesielt æret og senere brukt av jesuitter for å fremme andakten til Guds Mor.

Navnet som gis til denne typen Mariabilder i ikonografien, er Hodegetria (gr: Οδηγητρια) («en som viser vei»), i motsetning til typen Elusa (gr: Eleousa; Ἐλεουσα) («barmhjertighet, medlidenhet»). Ordet Hodegetria kommer også fra klosteret Hodegon i Konstantinopel, som man mener inneholdt det ikonet som betraktes som typens original i et kapell der. Variantene av Hodegetria finnes også for eksempel i Stefansdomen i Wien (Maria Pötsch) og i Czestochowa i Polen. Siden 1500-tallet har etterligninger av Salus Populi Romani vært kjent som «Jesuittmadonna», for eksempel i Ingolstadt), mens andre steder heter den samme bildetypen «Trøstens mor», for eksempel i Stuttgart og St. Eberhard, eller Madonna della Consolatione.

På ikonet Salus Populi Romani hviler Jesusbarnet på Madonnaens venstre arm mens hans høyre hånd er hevet lett i velsignelse. I sin venstre hånd holder han en bok, antakelig en evangeliebok. Han synes å se opp på sin mor, mens det er Marias blikk som er rettet ut til folket. I Salus Populi Romani legger Maria sin høyre hånd over den venstre i en forsiktig omfavnelse av barnet, noe som viser at dette bildet er eldre enn bilder av Hodegetria-typen etter 900-tallet, hvor Marias høyre hånd peker på Kristus. Men i de få andre eksemplene på denne typen har ikke Jomfruens hender liggende over hverandre, men med den høyre hånden som holder Jesu kne. Maria avbildes som kvinnen som ser mot folket, mens hun trekker dem med sitt blikk til å fokusere på sin guddommelige sønn. Jesus hviler lett, nesten vektløs, på hennes arm. Han velsigner det folket hans mor ser på, mens han ser på henne, sin mor, som en av dem, men spesielt som henne som deltok mest intimt i hans Inkarnasjon. I høyre hånd holder Maria en mappa eller mappula, et slags brodert seremonielt lommetørkle, opprinnelig et konsulært symbol, senere et keiserlig, noe som betyr at bildet trolig er av den typen som viser Maria som Regina coeli eller Himmelens dronning.

Bildet er malt på et tykt panel av sedertre og måler 118x79 centimeter, noe som er svært stort for et ikon, spesielt er gammelt et. Maria bærer en gullkantet mørkeblå kappe over en rød tunika. De greske bokstavene øverst identifiserer Maria som Guds Mor (Theotókos), noe som er vanlig i bysantinsk kunst. Kristus kan opprinnelig ha hatt en inskripsjon under senere overmalinger.

Breviarium Romanum sier: «Etter konsilet i Efesos (431) hvor Jesu mor Maria ble utropt til Guds Mor, reiste pave Sixtus III på Esquilin-høyden i Roma en basilika vit til ære for den hellige Guds Mor. Den ble senere kalt Santa Maria Maggiore og er den eldste kirken i vest som er viet til ære for den salige Jomfru Maria».

Pontificale Romanum forteller: «Den liberianske basilika, i dag kalt Santa Maria Maggiore, ble grunnlagt av pave Liberius (352-66) og ble restaurert og utvidet av pave Sixtus III. (…) Pave Liberius valgte et æret bilde som hang i det pontifikale oratoriet. Det skal ha blitt brakt til Roma av St. Helena».

Salus Populi Romani er et av de såkalte «Lukas-bildene». Det finnes mange bilder over hele verden som man mente den hellige evangelisten Lukas selv malte mens han levde. Opprinnelsen til Lukas-bildene er ukjent, men en sjarmerende legende har vunnet innpass gjennom tidene.

Legenden forteller at da Maria etter korsfestelsen av Jesus flyttet hjem til evangelisten Johannes, tok hun med seg noen få personlige eiendeler. Blant dem var et bord som Jesus hadde snekret i sin fosterfar Josefs verksted. Da fromme jomfruer i Jerusalem overtalte Lukas til å male et portrett av Guds Mor, var det denne bordplaten som ble brukt som lerret. Mens han malte, lyttet Lukas omhyggelig mens Maria fortalte om sønnens liv, og disse faktaene tok evangelisten senere med i sitt evangelium.

Legenden forteller videre at maleriet ble værende i og rundt Jerusalem inntil det ble oppdaget av den hellige keiserinne Helena på 300-tallet. Sammen med andre hellige relikvier ble maleriet transportert til Konstantinopel, hvor hennes sønn, den salige keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), bygde en kirke for maleriet.

Paver før og nå har uttrykt sin hengivenhet for Maria foran bildet. Den romerskfødte pave Pius XII (1939-58) (Eugenio Pacelli) feiret sin første messe foran det den 1. april 1899. I 1953 ble ikonet båret gjennom Roma i forbindelse med det første marianske år i Kirkens historie. Pave Pius XII kronet bildet den 1. november 1954 i anledning det marianske år ved hundreårsjubileet for den dogmatiske definisjonen av Marias uplettede unnfangelse. Samtidig innførte han festen for Marias dronningverdighet. Tidligere var Madonnaen kronet av pavene Klemens VIII (1592-1605) og Gregor XVI (1831-46), sistnevnte den 15. august 1838. Pave Paul VI (1963-78) ba til Madonnaen i Santa Maria Maggiore den dagen i 1964 da han under Andre Vatikankonsil hadde proklamert Maria som Kirkens mor. Også pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI har æret Salus Populi Romani med personlige besøk og liturgiske feiringer.

Disse pavelige kroningene ærer Maria for hennes andel i Kristi Inkarnasjon og frelsesverk. De marianske kroningene er et uttrykk for anerkjennelse av Marias himmelske seier, det vil si hennes hellighet. I katolsk liturgi finnes det et rituale for kroning av et bilde av Jomfru Maria, promulgert den 25. mars 1981. Det viser Marias dronningverdighet med rot i Påskemysteriet og basert på kjærlighet og tjeneste for Kristus og hans Kirke.

Andre som hadde en spesiell andakt for Vår Frue, beskytter av det romerske folk, var de hellige jesuittene Stanislas Kostka, Ignatius av Loyola, ordensgrunnleggeren som feiret sin første messe der på julenatt i 1538, og Frans Borgia, ordenens tredje general, som var den første som anmodet paven om tillatelse til å reprodusere bildet for de jesuittiske studiehusene.

Med tillatelse til å duplisere ikonet hadde jesuittene en effektiv pastoral metode til å fremme kjærlighet til Kirken gjennom kjærlighet til Vår Frue. Som en del av deres plan for kirkelig fornyelse fra i tiden etter den såkalte reformasjonen, ble det dannet brorskap. Disse var i begynnelsen organisasjoner innenfor seminarene som fremmet det åndelige liv gjennom imitasjon av mariansk tro og i tillit til hennes formative makt. Brorskapsprogrammet spredte seg siden utenfor seminarenes vegger.

Et eksempel på denne andakten finnes i Ingolstadt i Bayern. Der grunnla jesuittpateren Jakob Rem i 1594 den marianske organisasjonen Colloquium Marianum. Den 6. april 1604 ønsket p. Rem å vite hvilken av påkallelsene i Det lauretanske litani som behaget Jomfru Maria mest. Etter meditasjon foran kopien av Salus Populi Romani meddelte han at invokasjonen Mater admirabilis, «den beundringsverdige mor», som i den norske versjonen av litaniet oversettes med «den herlige mor». Da de under resitasjonen av litaniet denne dagen kom til invokasjonen Mater admirabilis, ora pro nobis, ba p. Rem at den skulle gjentas og deretter gjentas en tredje gang. Siden den gangen brukte Colloquium Marianum og brorskapene den tredoble bønnen. Derfor ble bildet i Ingolstadt senere kjent som Mater ter admirabilis, som da må oversettes med «den tre ganger herlige mor». En hel spiritualitet utviklet seg fra de teologiske implikasjonene av Maria som Guds Mor, Frelserens Mor og De frelstes mor. Andre hevder at tittelen henviser til Jomfruens triple jomfruelighet (før, under og etter Jesu fødsel), mens andre igjen sier det er en referanse til Treenigheten.

Tittelen Mater ter admirabilis har siden 1915 vært en del av de marianske bønnene i Schönstatt-bevegelsen og assosieres også med en annen velkjent Madonna, nemlig Refugium Peccatorum Madonna fra 1898 av den italienske kunstneren Luigi Crosio (1835-1915), som ble kjøpt av Schönstatt-søstrene i Sveits i 1964 og siden har vært kalt Mater ter admirabilis Madonna. Mater ter admirabilis er også navnet på et Maria-alter i katedralen i Ingolstadt, hvor brorskapene pleide å møtes for daglig messe.

Ved kopieringen av bildet forble hovedformen intakt, men hver av kopiene hadde små nyanser som gjorde dem unike. En annen kopi ble tatt med til Kina, hvor det ble kjent som Madonnaen av Sianfu (nå Xian). En eksakt kinesisk kopi fra 1500-tallet finnes i Chicago Field Museum of National History. Monneret de Villard har vist at graveringer av dette ikonet som ble brakt av jesuitter til Etiopia, influerte kunsten i landet fra 1600-tallet og fremover. Mer langveisfarende tilsynelatende kopier inkluderer en Mogul-miniatyr, antakelig basert på en kopi som jesuittene ga til Akbar den store (1542-1605).

En kopi av ikonet Salus Populi Romani har også blitt en del av Verdensungdomsdagene. Under Verdensungdomsdagen i Roma i jubelåret 2000 ga den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dette bildet til verdens ungdom under bønnevigilien i Tor Vergata. På Palmesøndag i 2003 ga paven bildet til en gruppe tyske ungdommer fra Köln og sa: «Fra nå av vil det følge Verdensungdomsdagene sammen med korset. Det vil være et tegn på Marias moderlige nærvær hos unge mennesker som i likhet med apostelen Johannes er kalt til å ønske henne velkommen i deres liv». Korset som paven snakker om, er det korset han ga ungdommene ved den første Verdensungdomsdagen i 1984. Verdensungdomsdagen ble arrangert i Köln i 2005. Denne kopien er i virkeligheten en svært bearbeidet kopi, ettersom den ikke lenger har noen likhet med et bysantinsk ikon. Bildet er lysere og designet for å appellere til dagens ungdom.

Kilder: Mullen, Cruz (3), en.wikipedia.org, udayton.edu, vatican.va, kathpedia.com, catholicculture.org, iconsexplained.com Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. mars 2012