Den salige Carolina Santocanale (1852-1923)

Den salige Carolina Concetta Angela Santocanale (dei Baroni di Santocanale) ble født den 2. oktober 1852 i Palermo på Sicilia, som da tilhørte kongeriket De to Sicilier (1816-60). Det var på festen for De hellige verneengler. Hun ble døpt dagen etter, den 3. oktober, vigilien til festen for den hellige Frans av Assisi. Hun tilhørte en svært velstående familie fra adelshuset Baroni av Celsa Reale og ble utdannet som det sømmet seg for adelige jenter på den tiden. Hun mottok sin første kommunion da hun var åtte år gammel, forberedt av sin mor, og hun fulgte videregående studier i hjemmet.

Som sekstenåring var hun en vakker jente, og som enhver ungdom på hennes alder, likte hun å ta vare på sitt utseende og fremstå som vakker. Hun følte verdens sjarm, og som alle jenter drømte hun om sin «drømmeprins». Men Gud hadde kastet sitt blikk på henne, fast bestemt på å gjøre henne til helt sin, og med guddommelig kunst begynte han arbeidet med å meisle hennes sjel: hun lyttet til Ordet, fikk en god inspirasjon og en bestemors påminnelse, hun hørte en preken ved en tilfeldighet, en overhørt setning, en meditativ lesning. Carolina begynner å sette pris på jomfruelighetens skjønnhet og hun opplevde den intime foreningen med Gud i bønn.

Da Carolina var nitten år gammel, ble hun kalt til sin morfar Paolo Stagnos sykeseng i Cinisi i provinsen Palermo, og han døde kort etter deres møte. I Cinisi møtte hun p. Mauro Venuti, den presten som var utvalgt av Gud til å bli hennes åndelige veileder. Hun nølte ikke med å åpne sin sjel og oppdaget at Gud kalte henne til en tilstand av større perfeksjon. Hennes svar var umiddelbart og avgjørende. Først fant hun gjestfrihet hos søstrene i Collegio di Maria ved byens piazza.

Hun mottok hyppig Jesus i eukaristien, hvor hun hentet styrke i kampen for å nå sitt ideal. Hun samtykket til å bli president for «Marias døtre» (Figlie di Maria) i sognet Sant’Antonio Abate i Palermo i en alder av 21 år. Hennes behov for å fordype seg i ettertanke oppfordret henne til å tenke på klosteret Santa Caterina i Palermo, men i henne levde også et annet ønske som var like sterkt, nemlig å lindre fysiske og moralske sår i Cinisi hos alle de menneskene som levde i en dyp åndelig og materiell elendighet som opprørte henne. Etter forverringen av den sosiale og økonomiske krisen i 1866, kom hun i Cinisi i kontakt med de mange fattige, handikappede, syke, forlatte og foreldreløse jenter. Hva skulle man gjøre? Hva var Guds vilje?

Kallet til et religiøst liv ble sterkere, men hun ble trukket mellom den kontemplative klausuren og det å arbeide med de syke, fattige, handikappede og forlatte i Palermo. Kampen var stor og bønnene intense inntil hun så lyset! På 700-årsdagen for Frans av Assisis fødsel i 1882 oppfordret pave Leo XIII (1878-1903) i et hyrdebrev prester om å oppmuntre sine sognebarn til å fremme fransiskanernes tredjeorden eller fransiskanertertiarene (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen», og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol med det offisielle navnet Ordo Franciscanus Saecularis – OFS.

Carolina håpet å kunne forene sine to idealer som fransiskanertertiar: kontemplasjon ved å søke Frans av Assisis mystikk og handling ved å hjelpe de fattige. Men før Herren gjorde henne verdig til dette oppdraget, renset han henne og plasserte henne på korset, for i seksten lange måneder hadde hun uutholdelige smerter og gjennomled de forferdeligste lidelser, og hun hadde ikke engang styrke nok til å gjøre korsets tegn. Hun hadde bare en stor klarhet i sinnet og erkjente sin intethet. Mennesker kunne ikke av seg selv gjennomføre noe prosjekt, alt kommer fra Gud! Carolina ble helbredet i 1887 med hjelp fra en lege, som var en venn av familien, og den hellige Josefs forbønn.

Den 13. juni 1887 ble hun ikledd drakten som fransiskanertertiar tett fulgt av tre unge i menigheten. Hun kalte seg ikke lenger Carolina, men sr. Maria av Jesus (Suor Maria di Gesù). Som Frans ble hun en fattig blant de fattige, og sammen med andre likesinnede gikk hun med en sekk med forsyninger på ryggen fra dør til dør i fattigkvarterene og ga til de fattige det hun hadde samlet. Hun trosset den adelige familiens sterke motstand og sin fars vrede, for han følte seg dypt krenket. Hun forberedte hver dag en varm suppe med hjelp av sine søstre. Til dem som foretrakk å dø av sult fremfor å be om almisser, sendte hun med en mors ømhet hjemmelaget mat til dem. Hennes hjerte var så stort at ingen i Cinisi ble værende uten hennes sjenerøse og hengivne interesse, spesielt de gamle, syke, lidende og ensomme.

Hennes åndelige liv var grunnlagt på Jesus i eukaristien. Fra Ham fikk hun sin styrke, men også sin åndelige morsrolle som karakteriserte hennes ømme måte å tilnærme seg mennesker på, de syke og døende som hun tok seg av. Fokuset var på de syke, barna, familiene og sognenes behov. Selv om hun var fransiskanertertiar, var hun likevel ikke en ekte nonne. Det var hennes åndelige veileder, kapusinerpateren Giovanni Schiavo, som hjalp henne med å legge grunnlaget for hva som skulle bli hennes institutt.

Den 8. desember 1909 grunnla hun kongregasjonen «Kapusinersøstre av Den uplettede av Lourdes» (Suore Cappuccine dell’Immacolata di Lourdes – SCIL), også kalt Suore terziarie regolari Cappuccine di Cinisi, for å fortsette hennes arbeid, noe den fortsatt gjør. Kongregasjonen ble den 24. januar 1923 godkjent som et institutt av bispedømmelig rett av erkebiskop Alessandro Lualdi av Palermo (1904-27). I 1947 ble kongregasjonen opprettet som et institutt av pavelig rett. I 1968 mottok den Decretum laudis («rosende dekret») fra Rituskongregasjonen. Hun ble kalt av folket Signora Madre, «signora» på grunn av hennes adelige status.

Hennes kongregasjon driver i dag med utdannelse i alt fra barnehager til høyskoler, dagmottak for barn i vanskeligheter og ungdomsgrupper, tjeneste i sogn, tjeneste på sykehus og for eldre kvinner på sykehjem, hjelp til fysisk og psykisk syke, besøk til og hjemmehjelp for syke. Hennes svært velstående familie hadde et sommerhus i Cinisi, hvor instituttet hun grunnla nå står.

Bare tre dager etter grunnleggelsen av kongregasjonen døde Mor Maria av Jesus den 27. januar 1923 i Cinisi i kongeriket Italia, sytti år gammel. Det enstemmig ropet fra folket til den triste nyheten var at «en helgen er død!» Hun ble gravlagt den 29. januar, og hennes levninger ble senere flyttet til kirken i hennes institutt i Via Sacramento den 24. oktober 1926.

Helligkåringskongregasjonen utstedte den 2. april 1982 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Dette ga henne tittelen Guds tjenerinne (Serva Dei). Deretter ble det foretatt en informativprosess på bispedømmenivå i erkebispedømmet Monreale. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 19. september 1991. Saken ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1992. Den 1. juli 2000 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Fra juni 2013 ble det på bispedømmenivå gransket en helbredelse som var et angivelig mirakel på hennes forbønn. Dekretet som anerkjente gyldigheten for denne prosessen ble utstedt den 21. mars 2014. Den 14. desember 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig saligkåring.

Dette mirakelet skjedde i september 2004 da det ble bygd et nytt kapell i ordenens moderhus i Cinisi. Arbeideren Andrea Cracchiolo arbeidet med å sette inn et takvindu, og da han gikk fra den ene siden til den andre, knakk platen han gikk på. Da falt han ned fra en høyde på 11,10 meter og rett ned på betonggulvet i det fremtidige kapellet, og tilfeldigvis falt han rett ned på det stedet hvor graven til Mor Maria av Jesus skulle komme. Han falt med hodet mot jorden og med hendene for ansiktet, og hans arbeidskamerater som styrtet til, var sikker på at de ville finne en død mann. Men mirakuløst nok var han fullstendig uskadd.

De sa: «La Madre Fondatrice tok deg i sine armer». De brakte ham til sykehuset, hvor han ble bedt om å skrive en rapport som bekreftet at kom uskadd fra dette fallet. Da de dro tilbake til moderhuset, bar de en bukett blomster, og nonnene som ikke visste noe ennå, så denne prosesjon av mennesker som besto av arbeidere, arkitekt og prosjektleder, og de spurte: «Hvorfor har dere med blomster?» «I dag har mor grunnleggerske reddet oss. Hun har tillatt oss å fortsette med dette arbeidet, men fremfor alt har hun reddet Andreas liv».

Andrea fortalte først ikke familien om det som hadde skjedd, for at de ikke skulle bekymre seg. Man senere fortalte han hva som hadde skjedd, og alle ble overrasket. Han erkjente en guddommelig inngripen, for han kom fra en familie med sterke religiøse verdier. En medisinsk kommisjon analysere rapportene og gjennomføre alle nødvendige undersøkelser, og de konkluderte med at utfallet av ulykken var vitenskapelig uforklarlig.

Hun ble saligkåret den 12. juni 2016 i basilikakatedralen i Monreale på Sicilia. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Messen ble koncelebrert av alle biskopene i Sicilia, samt biskoper fra Brasil, Albania, Mexico og Madagaskar hvor det er de religiøse husene i kapusinersøstre. Det var første gang en saligkåring ble foretatt i Monreale.

Kilder: CatholicSaints.Info, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, nominis.cef.fr, saintscatholic.blogspot.com.au, giornotto.it, cappuccinesantocanale.it, cinisionline.it, teleoccidente.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. juni 2016