Den hellige Simeon den Gale (Salus) ( -~590)

Den hellige Simeon var først munk og eremitt ved Rødehavet i Sinai-ørkenen i Egypt, men etter 29 års selvdisiplin der, bestemte han seg for å reise tilbake til hjemstedet, Emesa (Homs) i Syria. Der viet han seg omsorgen for de mest ynkelige og utstøtte i samfunnet, spesielt skjøgene. Han begrunnet det med at hvis man virkelig skal lære ydmykhet, må man elske ydmykelse.

For å dele den forakten som ble de sosiale utskuddene til del, begynte han med overlegg å oppføre seg som en idiot, og derfor fikk han tilnavnet Salus, som på syrisk betyr «den gale». Ingen kunne respektere noen som hoppet og spratt omkring så idiotisk som ham. Hans oppførsel ble så skandaløs at hvis beretningene om den er riktige, synes det sannsynlig at han til tider virkelig var gal.

Men de patetiske skikkelsene som han lengtet etter å elske, ønsket ham velkommen som en som var like foraktet som dem selv, og det fortelles at Gud velsignet ham med ekstraordinær lykke. Han ble av noen behandlet som en hyklersk kjeltring, mens andre så på ham som en profetisk og hellig skikkelse, og til slutt var det den sistnevnte oppfatningen som var den dominerende.

Simeon Salus døde i Emesa rundt år 590, da han var nesten 70 år gammel. Hans minnedag er 1. juli og hans navn står i Martyrologium Romanum.

I senere tider var det andre asketer som var kjent som «idioter for Kristi skyld». Det var menn som ved sin meningsløse oppførsel og påtatte dumskap med hensikt søkte å oppnå forakt og til og med hån fra sine medmennesker, for eksempel gikk de rundt halvnakne eller til og med helt nakne. De var spesielt vanlige i Russland, hvor de på 1500-tallet hadde en viss sosial innflytelse, og de opptrer igjen på 1800-tallet. Noen av disse yurodivy ble helligkåret av den russiske kirken, som Den hellige Basilios den Velsignede (d. 1552).