9. Thérèses lille vei

Datidens bilde av helgenene var meget lite realistisk, helgenbiografiene ga ofte inntrykk av at helgenene var overnaturlige vesener som aldri hadde måttet kjempe for sin hellighet. En dannet seg et uvirkelig glansbilde som de færreste kunne leve opp til. Når Thérèse sammenlignet seg med helgenene, så hun dem som høye fjell hvis topper var i skyene og seg selv som et sandkorn. Men Gud ville ikke ha latt et så sterkt ønske om å bli hellig vokse frem i hennes hjerte om det var umulig for henne å oppnå hellighet. Uansett alle sine feil bestemte hun seg for å klatre opp på fullkommenhetens fjell.

Til å begynne med la hun stor vekt på fysiske botsøvelser, som så mange helgener før henne hadde gjort. Hun bar et lite stålkors med skarpe kanter som gravde seg inn i huden hennes hver gang hun rørte på seg. Men da dette forårsaket et stygt sår fikk hun forbud mot å bære dette korset. Hva skulle hun da gjøre?

Hun ville erobre seg selv med alle sine feil og svakheter. For hun måtte finne en åndelig vei som kunne føre henne rett til Gud. Hun ville prøve å være liten for var ikke det å være lite som et barn det første steg på hellighetens vei? Thérèse ville forbli som et lite barn. For som et barn hviler trygt i sin mors armer, slik ville Thérèse hvile i Guds armer. Barnet ligger trygt og lar sin mor bestemme hva som er best for det, slik ville Thérèse også la Gud bestemme hva som var best for henne. Thérèse lot Gud styre for seg, som et trygt barn hadde hun ingen tanker for fremtiden, for fremtiden tok hennes Far i himmelen seg av. Å være som et barn i Guds Kjærlige armer var Thérèses "lille vei"mot Gud. Men dette betød ikke at man skulle forholde seg passiv til ondskapen i verden. Thérèse oppdaget etter hvert at hun aldri kunne bli så hellig som hun ønsket uten Guds hjelp. Hun gjorde alt som sto i hennes makt, og overlot resten til Gud.

Viktig er at denne veien gjelder for alle, men alle må finne sin egen form, for det er ikke alle som kan praktisere denne veien på samme måte. Noe av det mest sentrale er at det ikke dreier seg om å gjøre store og betydningsfulle ting, men å leve for Gud og med Gud i hverdagen. Her er det de småting som teller, troskap i alle detaljer også de som synes helt ubetydelige. Nestekjærlighet er nøkkelordet. Uten Kjærlighet, som er den Hellige Ånd, blir Kirken bare en død bokstav.

I hele sitt liv hadde Thérèse aldri stor tilgang på teologiske skrifter. Evangeliet og "Kristi Etterfølgelse"* var de få bøkene som hun brukte. Disse kunne hun til gjengjeld nesten utenat helt fra hun var svært ung. Likevel er alt hun skriver teologisk svært solid og korrekt og i overensstemmelse med det beste i Kirkens tradisjon. På Thérèses tid var mye av dette dessverre gått i glemmeboken. Når det hun skriver virker nærmest selvsagt for oss i dag, er det et tegn på den store innflytelsen Thérèse har hatt i Kirken.

Den 29. juli 1894 døde Thérèses far i Lisieux hvor han hadde bodd det siste året av sitt liv. Thérèses søster Céline hadde lenge vært overbevist om at klosterlivet var veien også for henne. Da hennes far var død og ikke lenger trengte hennes pleie, var hun fri til å gjøre hva hun ville. Den 14. september 1894 trådte Céline inn i Karmel hvor hun fikk navnet Sr. Marie av det Hellige Ansikt. Thérèse fikk ansvaret for Célines religiøse utdannelse i klosteret, en oppgave som heller ikke var blant de letteste da Céline ikke alltid likte å bli veiledet av sin yngre søster. Céline eide et fotografiapparat som hun fikk tillatelse til å ta med seg i klosteret. Det er takket være Céline at Thérèse er den helgenen som man har flest autentiske pene bilder av.