Den hellige Nikolas Tavelic og hans ledsagere ( -1391)

Den hellige Nikolas Tavelic (it: Tavigli) ble født rundt 1340 i Sebenico (Sibenik) ved Adriaterhavskysten i Dalmatia, det nåværende Kroatia, og han kalles også «av Sibenik». Han kom fra en gammel adelsfamilie, men trådte som svært ung mann inn i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i Bribir. Han studerte filosofi og teologi i Zadar eller Split, og trolig studerte han også en tid i Italia, i Rivotorto nær Assisi. Rundt år 1365 ble han presteviet.

I henhold til en plan av pave Gregor XI (1370-78) appellerte vikaren for Bosnia, broder Bartul di Alverna, i 1372 til flere fransiskanske provinser om å sende misjonærer til de kjetterske paterinerne (bogomilene) i Bosnia. Dette var en sekt som oppsto i Milano på 1000-tallet og forfektet ideer som lignet på katarene og albigenserne. Han klarte å samle rundt 60 lærde og eksemplariske brødre, blant dem også Nikolas, og i tolv år reiste han rundt i Bosnia som predikant og folkemisjonær og vitnet om evangeliet gjennom sine prekener og sitt eksemplariske liv. Senere skrev vikar Bartul til pave Bonifatius IX (1389-1404) og fortalte at misjonærene hadde omvendt rundt 50.000 bosniske kjettere.

I 1219 dro den hellige Frans av Assisi på en personlig misjon til Palestina. Opprørt over korsfarernes utsvevende og egoistiske holdning tok han seg gjennom fiendens linjer under stor personlig fare og forlangte å få snakke med sultanen, og han sikret seg at fransiskanerne skulle vokte de hellige steder. Siden 1335 hadde fransiskanerne vært til stede ved Nattverdssalen («Coenaculum») på Sionfjellet i Jerusalem, og i 1342 betrodd pave Klemens VI (1342-52) formelt de hellige steder i Det hellige Land til fransiskanerne. Brødrene tjenestegjorde snart ved Nattverdssalen, Den hellige Grav og i Betlehem.

Høsten 1383 ble også Nikolas sendt til Jerusalem sammen med sin franske medbror Deodatus av Rodez. Deodatus Aribert (fr: Déodat) ble født på 1300-tallet i Sør-Frankrike. I Jerusalem ble Nikolas og Deodatus sendt til fransiskanerklosteret ved Nattverdssalen. Blant brødrene der fantes allerede Peter av Narbonne fra Sør-Frankrike og Stefan av Cuneo fra Nord-Italia. Klosterets guardian (prior) var franskmannen Gerhard Chalvet (Calvet) fra Aquitania, som senere ble hovedvitne til sine fire medbrødres martyrdød. Fra Nikolas lærte seg arabisk, besøkte de hellige steder og forberedte seg til misjonsarbeidet.

I Jerusalem var det på den tiden muslimene som hersket, etter at det åttende og siste korstoget var over, og brødrene lærte seg derfor arabisk. De kom til den konklusjon at Kristi påbud om å gå ut og preke til alle folkeslag skulle tas bokstavelig, og at de måtte bringe evangeliet til muslimene. Den 11. november 1391 var det Bairam, en viktig islamsk festdag, og de fire misjonærene ville utnytte den store folkeansamlingen til å vitne om sin kristne tro. De var klar over at prosjektet kunne farlig, særlig siden de tenkte å preke på arabisk, muslimenes hellige språk, og på deres helligste sted i Jerusalem, Omar-moskéen. Derfor gikk de først til kadien i byen for å få tillatelse. Men han ble opprørt over fransiskanernes planer, og jagde dem ut av huset.

Snart ble Nikolas og hans ledsageres «frekkhet» kjent i byen, og det kom til folkeoppløp. Hvor de viste seg i byen, ble de angrepet og slått, og til slutt ble de fire ordensbrødrene arrestert som «urostiftere». De ble kastet i fengsel og nektet mat og drikke. De ble torturert, men da de søkte tilflukt i sin kristne tro og innstendig ba høyt til Kristus og sang salmer, ble kadien så irritert at de ble dømt til døden. Alle fire ble halshogd med sverd den 14. november 1391. Etter henrettelsen ble de brent og asken ble strødd ut i Jerusalem. En detaljert rapport ble sendt til Europa av guardian Chalvet, som var til stede ved henrettelsene.

Det finnes bevis på at de fire martyrenes kult blomstret fra begynnelsen på 1400-tallet, og Nikolas ble æret som helgen og martyr i fransiskanerordenen, spesielt i hjembyen Sibenik. Men han og hans medbrødre ble først saligkåret den 6. juni 1889 ved at deres kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Det var ventet en helligkåring i 1941, da 1300-årsjubileet for Kroatias kristning skulle feires, men Andre verdenskrig gjorde dette umulig å gjennomføre. Kulten ble stadfestet på nytt den 12. juni 1966 og de ble helligkåret den 21. juni 1970 av pave Paul VI (1963-78). De ble de første helligkårete helgenene blant Vokterne av Det hellige Land, og Nikolas Tavelic ble den første kroatiske helgenen. Over 20.000 kroater fra hele verden var til stede i Vatikanet.

Deres minnedag er dødsdagen 14.november, men 5. desember nevnes også. Mange kirker i hele verden er viet til Nikolas Tavelic, spesielt i Kroatia (blant annet i Banjevci, Cerovac, Lisani, Perkovic, Split, Vinjani, Zagreb og Zupjana), men også i utlandet som Hurlingham (Buenos Aires, Argentina), Montreal og Winnipeg (Canada), Melbourne og Sydney (Australia).