Den salige Eugenius Vincent Bossilkov (1900-1952)

Den salige Eugenius (Jevgenij) ble født som Vincent Bossilkov den 16. november 1900 i landsbyen Belene i Donau-dalen i Nord-Bulgaria, på grensen til Romania. Han kom fra en katolsk bondefamilie av latinsk ritus og var den nest yngste av fem søsken. Som liten falt han i Donau og holdt på å drukne, men han ble reddet av sin mor Beatrice, og som takk viet hun ham til Gud. I 1911 begynte han på et gutteseminar drevet av pasjonistordenen i Oresc, og deretter fortsatte han i 1914 på bispedømmet Nikopols presteseminar i Ruse. Det ble også drevet av belgiske og nederlandske pasjonister (Congregatio Passionis Iesu Christi – CP), som hadde vært misjonærer i det nordre Bulgaria siden 1781. Han ble samme år sendt til Mook i Nederland for filosofistudier og til Wezembeek i Belgia for teologistudier ved pasjonistenes seminarer der.

I 1919 ble han opptatt i pasjonistordenens novisiat i Ere i Belgia, og han tok da ordensnavnet Eugenius av Det hellige hjerte. Han avla sine første klosterløfter i 1920 og de evige løfter i 1923. Da den nederlandske/belgiske ordensprovinsen ble delt i 1924, ble misjonsseminaret flyttet til Ruse i Bulgaria. Samme år vendte Eugenius tilbake til Bulgaria for å fortsette teologistudiene der. Den 26. juli 1926 ble han presteviet i katedralen i Ruse i Bulgaria av pasjonistbiskopen Damian Theelen av Nikopol. I 1927 ble han sendt til Roma for doktorgradstudier ved Det pavelige orientalske institutt. Der tok han i 1932 doktorgraden i teologi med en avhandling om bulgarernes union med Roma i 1204.

I 1933 var han tilbake i Bulgaria, hvor han først ble biskopens sekretær og sogneprest i domkirken. Men ettersom han foretrakk å arbeide direkte med folket, ble han forflyttet til menigheten i Bardaski-Gheran i Donau-dalen. Der brakte han nytt liv til menigheten gjennom sitt liturgiske og kateketiske arbeid. Han var spesielt opptatt av de unge, som han prøvde å inspirere gjennom et variert religiøst, sosialt og idrettslig program. Han grunnla Maria-døtrene for jenter, en fotballklubb for gutter og en jaktklubb for foreldrene.

Hans ry vokste, og han var generelt beundret som en begavet lingvist og en kultivert lærd. Han snakket 13 språk (bulgarsk, russisk, rumensk, gresk, hebraisk, latin, italiensk, tysk, flamsk, nederlandsk og spansk). I 1938, ved 250-årsjubileet for det katolske opprøret mot tyrkerne, ble han valgt til offisiell talsmann. I mars 1941 gikk Bulgaria med i Andre verdenskrig på aksemaktene Tyskland og Italias side og unngikk dermed en tysk okkupasjon. Dette fikk en slutt på misjonsaktiviteten, men samtidig forhindret det nazistenes grusomheter som fant sted i andre østeuropeiske land. P. Bossilkov reddet livet til tusenvis av jøder.

I 1944 invaderte Sovjetunionen landet uten motstand etter at tyskerne trakk seg tilbake, og den 9. september 1944 okkuperte de det militært, politisk og ideologisk. Kongedømmet ble avskaffet og Georgij Dimitrov, den berømte tidligere presidenten for Den kommunistiske internasjonale, ble landets president.

Biskop Theelen døde brått den 6. august 1946, og p. Bossilkov ble utnevnt til apostolisk administrator. Den 26. juli 1947 ble han utnevnt til biskop av Nikopol av pave Pius XII (1939-58), den første bulgarske pasjonisten i embetet. Den 7. oktober ble han bispeviet i katedralen i Ruse. På den tid led Den katolske kirke, som omfattet mindre enn tre prosent av landets befolkning, under den langsomt økende, men systematiske kommunistiske kampanjen mot all religion.

I 1948 fikk biskop Bossilkov Dimitrovs tillatelse til å besøke Roma på «ad limina»-besøk, og han benyttet anledningen til å besøke venner og kolleger i Nederland. Han kom til Roma den 3. juli, men ble mottatt av pave Pius XII først den 17. september. Paven trøstet og oppmuntret ham. Den 1. oktober forlot han Roma og dro tilbake til hjemlandet, til tross for at venner rådet ham til å bli på grunn av forfølgelsene i Bulgaria. Men han svarte: «Jeg er hyrde for min flokk. Jeg kan ikke overgi dem». Tilbake i Bulgaria fortsatte han sin sjelesørgeriske virksomhet til tross for talløse vanskeligheter som ble skapt av overvåkningspolitiet, og han begynte en serie av misjoner for å forberede sin flokk på forfølgelsene som ville komme.

Pavens sendemann til den bulgarske katolske Kirke, den apostoliske delegat Francesco Galloni, ble utvist i 1949. Hans forgjenger hadde vært Angelo Roncalli, den senere pave Johannes XXIII (1958-63). Deretter ble kommunistregimet mer resolutt i sitt arbeid for å tvinge Den katolske kirke inn i den pro-kommunistiske nasjonalkirkelige fold. Dersom det ikke gikk, ville de knuse Kirken. Samme år ble alle utenlandske prester og søstre utvist, kirkelig eiendom og institusjoner ble konfiskert, religiøse ordener ble oppløst og deres medlemmer spredt.

I 1950-51 økte forfølgelsene og nådde et høydepunkt i 1952, da kommunistene arresterte en rekke legfolk og ordensfolk og førti prester, som var over halvparten av dem som virket i landet. Blant de arresterte var begge de katolske biskoper i landet. Biskop Bossilkov ble arrestert den 16. juli mens han var på ferie i et hus utenfor Sofia og i all hemmelighet kastet i fengsel. Den 8. august ble p. Fortunato Bakalski, superior for kapusinernes kommunitet i Sofia, også arrestert.

Den 20. september offentliggjorde partipressen en rekke anklager mot biskop Bossilkov på sine forsider. Han ble anklaget for å være fascist og spion for Vatikanet. Man vet nå at han ble utsatt for fysisk og psykologisk tortur under forhørene for å tvinge frem en «tilståelse». En skueprosess ble gjennomført fra 29. september til 3. oktober mot biskopen, 26 andre prester, en ordenssøster, to redaktører av kirkeavisen Istina og ti ortodokse «medskyldige». Rettssaken endte med at biskopen ble dømt til døden. Tre assumpsjonspatre ble også dømt til døden: Petar [Kamen] Vitsjev var provinsial og superior for seminaret, Pavel Djidjo var seminarets økonom og Josafat Sjisjkov var sogneprest i Varna. Det samme ble kapusinersuperioren Fortunato Bakalski. Biskop Ivan Romanov av Plovdiv ble dømt til 12 års fengsel, men døde i fengselet.

Den siste gangen han ble sett i live, sa han til sin niese, sr. Gabriela Bossilkov, og sine venner: «Ikke vær bekymret for meg. Jeg har allerede blitt gitt Guds nåde og jeg skal forbli trofast mot Kristus og Kirken.» Han ble henrettet i fengselet i Sofia klokken 23.30 om kvelden den 11. november 1952.

Hans legeme ble kastet i en anonym fellesgrav for forbrytere, og det har ikke vært mulig å fastslå hvor han er gravlagt. Nyheten om rettssaken og henrettelsen kom frem gjennom spredte rapporter fra bak jernteppet, og den 15. desember 1952 protesterte pave Pius XII i sin encyklika Orientales Ecclesias om de forfulgte kirkene i Øst-Europa og nevnte biskop Bossilkov ved navn. USAs president Truman protesterte i menneskehetens navn, og den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster av Milano sammenlignet forfølgelsene med dem i det gamle Roma.

Den første offisielle innrømmelsen av at Bossilkov var henrettet kom først den 27. juni 1975. Da ble den daværende bulgarske presidenten Todor Sjivkov (1971-89) mottatt i audiens i Vatikanet av pave Paul VI (1963-78). Paven spurte ham da direkte hva som var skjedd med biskop Bossilkov, og presidenten svarte: «Han døde i fengselet for 23 år siden.»

Det totalitære kommunistregimet gjorde det umulig å innlede en saligkåringsprosess i Bulgaria. Men tjenestemenn ved pasjonistenes kommunitet i Roma fortsatte innsamlingen av opplysninger, og en ordinær saligkåringsprosess kunne innledes i det nåværende erkebispedømmet (fra 1986) Urbino-Urbania-Sant'Angelo in Vado med tillatelse av erkebiskop Ugo Donato Bianchi. Prosessen super martyrio for å slå fast at biskop Bossilkov led martyrdøden pågikk fra 25. oktober 1985 til 7. april 1992. Etter kommunismens fall ble mange nye dokumenter tilgjengelig.

I 1993 ble dokumentene oversendt Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 26. mars 1994 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret av paven den 15. mars 1998 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 11. november, men 13. november nevnes også. Han var den første saligkårede martyren for kommunistiske forfølgelser i øst etter den salige biskop Vilmos Apor av Györ i Ungarn (saligkåret i 1997), som ble drept av en sovjetisk offiser under frigjøringen av Ungarn fra nazistenes okkupasjon i 1945.

I 1999 rehabiliterte den bulgarske høyesterett biskop Bossilkov offisielt. Samme dag som biskopen ble skutt, ble også de tre assumpsjonspatrene henrettet i et fengsel i Sofia. De ble saligkåret i mai 2002 under pave Johannes Paul II (1978-2005)s besøk i Bulgaria. P. Fortunato Bakalski OFMCap var død dagen før av «lungebetennelse».

Den 12. mai 2007 ble klosterkirken i Tautra Mariakloster, et kloster for nonner fra trappistordenen eller de reformerte (strenge) cistercienserne (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae - OCSO) på Tautra i Nord-Trøndelag, vigslet. Da ble det lagt inn relikvier av følgende helgener i alteret: den hellige martyren Maria Goretti (1890-1902), den salige bulgarske pasjonisten, biskopen og martyren Eugenius Vincent Bossilkov CP (1900-1952), den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), den hellige karmelittsøsteren og kirkelæreren Teresa av Jesusbarnet OCD (1873-1897), den salige spanske trappistoblaten Rafael Arnáiz Barón OCSO (1911-1938) (helligkåret den 11. oktober 2009) og den salige sardinske trappistsøsteren Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914-1939).