Den salige Vladimir Ghika (1873-1954)

Den salige Vladimir Ghika [Ghica] ble født på juledag den 25 desember 1873 i Konstantinopel, nå Istanbul i Tyrkia. Han tilhørte den aristokratiske familien Ghika og var sønn av Ioan Grigore Ghika (1830-81) og hans hustru Alexandrina født Alexandrina Moret de Blaremberg (1836-1914), som nedstammet fra kong Henrik IV av Frankrike (1589-1610). Han var sønnesønn av den siste herskeren av Moldavia, fyrst Grigore V Ghika (1849-56). Han hadde fire brødre og en søster: Grigore, som døde i ung alder, Alexander, Georg (1866-86), Ella (1869-90) og fyrst Dimitrie Ión Ghika (1875-1967), som var rumensk utenriksminister fra 1931 til 1932.

Vladimirs troende ortodokse mor som var svært glad i Kirken, sørget for at han ble døpt og salvet i Den rumensk-ortodokse kirke. Hans far var generalmajor og på den tiden minister med uinnskrenkede fullmakter i Tyrkia. I 1877 dro familien tilbake til Romania, og i 1878 ble sønnen sendt på skole i Toulouse i Frankrike. Der ble han overlatt til en protestantisk familie for utdannelse og religiøs praksis, ettersom det ikke var noen ortodoks kirke i området. Han tilbrakte sine ferier i Romania. I 1881 døde hans far. Etter fullført utdannelse i 1893 begynte han på fakultetet for statsvitenskap i Paris. Ved siden av tok han kurser i medisin, botanikk, kunst, litteratur, filosofi, historie og jus.

Ghika vendte i 1895 tilbake til Romania på grunn av angina pectoris, og der fortsatte han sine studier privat inntil 1898. Da dro han til Roma for studier ved fakultetene for filosofi og teologi ved dominikanernes universitet Angelicum, hvor han tok en grad i filosofi og en doktorgrad i teologi. I denne perioden hadde han i 1902 en mystisk opplevelse som gjorde at han konverterte fra den rumensk-ortodokse til den romersk-katolske Kirke. Det skjedde den 13. april 1902 sammen med sin kusine, dronning Natalia av Serbia, og han mottok fermingens sakrament i den katolske kirken Santa Sabina i Roma. Konversjonen kom overraskende på hele familien og gjorde moren rasende, og hun motsatte seg avgjørelsen helt til sin død i 1914. Fra 1904 til 1906 fortsatte Ghika studiene i filosofi og teologi i Thessaloniki.

Han ønsket å bli prest eller munk, men den hellige pave Pius X (1903-14) rådet ham til å gi opp ideen, i det minste for en stund, og heller vie seg til et sekulært apostolat. Han arbeidet som en fremragende diplomat over hele verden, i Bucuresti, Roma, Paris, Kongo, Tokyo, Sydney og Buenos Aires og ble en av pionerene for legapostolatet. Senere kalte pave Pius XI (1922-39) spøkefullt ham for «stor apostolisk vagabond». Han vendte tilbake til hjemlandet hvor han viet seg til veldedig arbeid. Han åpnet den 20. juni 1906 den første gratisklinikken i Bucuresti kalt Bethleem Mariae, deretter åpnet han det store hospitalet og sanatoriet St Vincent de Paul, det første gratis hospitalet i Romania og den første ambulansen, samt det første katolske veldedige arbeidet i Romania.

Han deltok i helsetjenesten i Balkan-krigen i 1913 og viet seg til pleie av pasienter i Zimnicea uten frykt for kolera. For dette ble han tildelt en militær medalje, selv om han var sivilist. I 1914 døde hans mor.

Under Første verdenskrig hadde han ansvaret for diplomatiske misjoner for de tuberkuloserammede ofrene for jordskjelvet i Avezzano og krigsskadde på hospitalene i Roma, og han beveget seg fra de diplomatiske til de mest folkelige miljøene med en overraskende naturlighet. I 1917 dro han tilbake til Paris. I slutten av september 1918 oppnevnte Det rumenske nasjonalrådet i Paris Vladimir Ghika til sin representant hos pave Benedikt XV (1914-22). Den 11. desember 1918 ratifiserte kardinalstatssekretær Pietro Gasparri avtalen «for et godt og nyttig religiøst samarbeid med det rumenske folk». I januar 1920 ble dette mandatet avsluttet.

Den 7. oktober 1923 ble Ghika presteviet i Paris av byens erkebiskop, kardinal Louis-Ernest Dubois (1856-1929). Han fikk et sogn i en fattig og farlig slum i Paris, Villejuif (1924-28), og han utførte prestetjeneste i Frankrike til 1939. Den hellige stol ga ham den 9. oktober 1923, like etter hans prestevielse, rett til å feire liturgien i henhold til både den romerske og den bysantinske ritus. Fyrst Ghika ble dermed den første bi-rituelle rumenske presten i kongeriket Romania. I 1924 grunnla han et selskap for å hjelpe fremmede, «Brødre og søstre av St. Johannes av Auberive», som ble godkjent av Den hellige stol den 24. februar 1924. Han kjøpte i 1926 en falleferdig bygning som ble stengt for kvinner i Auberive for 180 000 francs som hundre år tidligere hadde vært et kloster, men han måtte selge det i 1931 av økonomiske årsaker og medlemmene ble spredt.

I 1928 dro han til Sydney for Den 29. internasjonale eukaristiske kongress, og i 1930 dro han til Kartago i Tunis for Den 30. internasjonale eukaristiske kongress. I 1930 ble han syk og trakk seg tilbake fra Villejuif, og kardinal Verdier sendte i stedet en gruppe unge prester som bygde en kirke på land skaffet av Ghica, og dette ble et av de første moderne sognene i utkanten av Paris. Ghika ble utnevnt til rektor for fremmede ved kirken i Paris.

Selv om han innehadde en helt spesiell kultur og eksepsjonelle evner, unngikk han å produsere personlige skrifter. Han skrev bare når han var tvunget av omstendighetene og ved behov. Han gjorde forskningsarbeid i Vatikanets arkiver og publisere noen av resultatene i Revue Catholique. Han skrev artikler i magasinene Convorbiri Literare, La Revue Hebdomadaire, Les Études, Le Correspondant, La Revue des Jeunes og La Documentation Catholique. Han pleide å skrive ned korte personlige meditasjoner, som senere ble publisert i ulike utgaver som Pensées pour la suite des jours. Det er også bevart noen prekener, artikler, konferanser og publikasjoner. Han var en venn av de franske intellektuelle Paul Claudel og Jacques Maritain.

Den 13. mai 1931 utnevnte pave Pius XI (1922-39) ham til apostolisk protonotar, den høyeste monsignoregraden. Han hadde i 1929 hørt fra uoffisielle kilder at paven hadde til hensikt å foreta denne utnevnelsen. Han gikk bare motstrebende med på å ta imot denne utnevnelsen, ettersom han ved sin prestevielse hadde avlagt løfte om aldri å akseptere kirkelig verdighet. Han gikk til slutt med på utnevnelsen, men forsikret at det ikke ville endre noe på hans livsstil.

I 1932 dro han til Dublin for Den 31. internasjonale eukaristiske kongress. I 1933 dro han sammen med en liten gruppe karmelitter til Tokyo for å etablere det første karmelittklosteret i Japan. I 1934 dro han til Buenos Aires for Den 32. internasjonale eukaristiske kongress, og i 1936 dro han til Manila for Den 33. internasjonale eukaristiske kongress. I november 1936 dro han til Japan for å besøke sykehuset som var etablert av p. Totzuka. I 1938 dro han til Budapest for Den 34. internasjonale eukaristiske kongress.

Den 3. august 1939 vendte han tilbake til Romania, hvor han var da Andre verdenskrig brøt ut. Han nektet å forlate Romania for i stedet å være hos de fattige og syke for å kunne hjelpe og oppmuntre dem, av samme grunn ble han værende i Bucuresti da de allierte begynte sin bombing i 1944. Den 9. august 1945 begynte Msgr Ghika en spesialtjeneste som visitor for instituttet Augustinum som assumpsjonistene (Congregatio Augustinianorum ab Assumptione – AA) drev i gaten Stirbei Voda. De var bi-rituelle i likhet med ham. I 1947 var han i Moldova og hjalp moldovske ortodokse klostre under sulten.

Etter Andre verdenskrig sto Den røde hær fortsatt i landet, og kommunistene ble de egentlige makthaverne. Kong Mikael I (f. 1921) av Romania (1927-30: 1940-47) ble den 30. desember 1947 tvunget til å underskrive en abdikasjon, og landet ble erklært som republikk. Den 3. januar 1948 ble kongen tvunget til å forlate landet. Men Vladimir Ghika nektet å forlate landet med det kongelige toget, og begrunnelsen var den samme som under krigen: å være hos de fattige og syke for å kunne hjelpe og oppmuntre dem. Han flyttet til sanatoriet St. Vincent de Paul da hans brors hus i Bulevard Dacia, hvor han bodde, ble beslaglagt. I mars 1949 måtte han gjennomgå en akutt brokkoperasjon uten bedøvelse. I 1949 ble alle hans veldedige institusjoner nasjonalisert. I 1950 flyttet han til en prestegård for lasaristprester.

Da Ghika den 18. november 1952 forlot Vasile Stoicas hus i Stockholms gate, hvor han var for å gi hjelp til den syke kvinnen Maria Radovic (mor til skuespilleren Sebastian Radovic), ble han arrestert. Han ble anklaget for «høyforræderi» og spionasje i interessene til den imperialistiske makten Vatikanet. Undersøkelsene varte i nesten et år, og han ble truet og slått til blods i forhør og torturert av det fryktede sikkerhetspolitiet Securitate. Den 24. oktober 1953 fant rettssaken sted uten at han hadde en advokat til å forsvare seg. Han ble dømt til tre års fengsel og sperret inne i fengslet Jilava i Bucuresti. Den 16. mai 1954 døde han i fengselet av den bestialske behandlingen han var utsatt for. Frem til 2003 ble 17. mai regnet som hans dødsdato, men dødsattesten viser 16. mai 1954.

Msgr Ghikas legeme ble gravlagt på kirkegården i nærheten av fengselet Jilava. I 1968 tok hans tilhengere hans jordiske levninger i en Trabant og brakte dem til familiegraven på den ortodokse kirkegården i Calea Serban Voda nr 249 i Bucuresti, hvor de fortsatt befinner seg i fjerde sektor. Korset på graven ble reist i mai 1999 med støtte fra det romersk-katolske erkebispedømmet Bucuresti. Korset er i Brancoveanu-stil og er tegnet av arkitekten Mark Anghel. Brancoveanu-stil er en type arkitektur som ble utviklet i Valakia (Romania) under fyrsten Constantin Brancoveanu (1688-1714). Stilen forener italiensk-venetianske og orientalske stilelementer. På begynnelsen av 1900-tallet fikk stilen en slags renessanse som neo-Brancoveanu-stil.

Vladimir Ghika ble beskrevet som «prest, skriftefar, åndelig veileder, lærer, vitenskapsmann og diplomat, hans arbeid ble utført i alle miljøer, fra kongelige, statsledere, politikere, filosofer, kunstnere, forfattere og teologer til anarkister, okkultister, homoseksuelle og prostituerte». Han var en pådriver på mange felt av aktivitet utover kirkesamfunnets grenser og tidens ånd, slik at han var en sann forløper for økumenikk.

I 1989 ble Vladimir Ghika-instituttet opprettet i Paris. I 2004 ble det på Piața Monseniorul Vladimir Ghika (Msgr Vladimir Ghikas plass) i distrikt 1 i Bucuresti, på hjørnet av gatene Gheorghe Demetriade og Emil Pangratti, installert en statue av Msgr Vladimir Ghika, en skulptur støpt i bronse av skulptøren Gheorghe D. Anghel.

Msgr Vladimir Ghika ble foreslått for saligkåring av erkebispedømmet Bucuresti. Den 27. mars 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 8. mai 2013 ble det annonsert at Msgr Vladimir Ghika ville bli saligkåret lørdag den 31. august 2013 og at hans minnedag kunne feires på dødsdagen 16. mai.

Han ble saligkåret den 31. august 2013 i den sentrale paviljongen på Romexpo Arena i Bucuresti i Romania. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.

Kilder: en.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, vladimirghika.ro, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 2013