Den hellige Vincent Dominikus Romano (1751-1831)

Skytshelgen for Torre del Greco, foreldreløse, sjømenn og prestene i Campania (1964); mot strupekreft

Den hellige Vincent Romano (it: Vincenzo) ble født den 3. juni 1751 i Torre del Greco ved Napoli i det daværende kongeriket Napoli og erkebispedømmet Napoli, nå en del av Città metropolitana di Napoli i regionen Campania i Sør-Italia. Kongeriket Napoli (1282-1816) var den delen av Fastlands-Italia som lå sør for Kirkestaten og ble etterfulgt av kongeriket De to Sicilier (Regno delle Due Sicilie), en union av kongerikene Sicilia og Napoli (1815-60), som i 1860 ble innlemmet i kongeriket Italia.

Han var sønn av Nicola Luca Romano og Maria Grazia Rivieccio, en enkel og fattig bondefamilie av strenge kristne prinsipper. De bodde i Via Piscopia i en av de mest folkerike og livlige bydelene i Torre del Greco, en kystby midt i Napoli-golfen som var kjent for sine koraller. Han ble døpt den 4. juni i kirken Santa Croce med navnene Domenico Vincenzo Michele Romano. Han ble til daglig kalt med sitt andre fornavn Vincenzo på grunn av familien Romanos hengivenhet til den spanske helgenen Vincent Ferrer. De hadde en stor barneflokk, og blant hans søsken var den tolv år eldre Pietro (f. 1739), som ble prest, Giuseppe, Felice, Gelsomina «husnonne» (monaca di casa) og Angela.

Vincent tilbrakte de første årene av sitt liv i en dypt religiøs familieatmosfære. Han studerte skriftene til den hellige Alfons Maria de Liguori (1696-1787) og han utviklet som barn en sterk andakt for det hellige sakrament. I stedet for de vanlige lekene til sine venner foretrakk han å oppføre små altere i huset, improvisere prosesjoner og resitere bønner eller religiøse sanger. Hans prestekall modnet rundt den tiden da han var fjorten år gammel takket være den utdannelsen han fikk av p. Agostino Scognamiglio, en from og lærd prest i Torre del Greco, som lille Vincent hver dag gikk til etter katekesen i Santa Croce. Hans far hadde ønsket at Vincent skulle bli gullsmed, men han kunne se sønnens kirkelige tilbøyeligheter fra hans barndom, så han føyde seg etter sønnens ønsker. Vincents mer enn tolv år eldre bror Pietro støttet lillebrorens kall. Han hadde inntrådt for å bli prest i kongregasjonen Padri dottrinari eller Preti della Dottrina Cristiana (Congregatio Patrum Doctrinæ Christianæ – DC).

Men å begynne på prestestudiene viste seg å bli vanskelig. Tidene var ikke fordelaktige, og alt for mange ordensbrødre og seminarister strømmet til bispedømmet. På den ene siden hadde man begrensninger på grunn av den sekulære politikken til den kongelige regjeringen, og på den andre siden hadde kardinal Antonino Sersale (1702-75), erkebiskop av Napoli (1754-75), innført nye adgangsregler til erkebispedømmet Napolis presteseminar på grunn av det økte antallet seminarister og lokale prester. Dette gjorde at veien til prestevielsen i første omgang var stengt for Vincent. Også det etterfølgende forsøket hos jesuittene var forgjeves, for selv om de ga et positivt svar på hans anmodning, ble jesuittene i 1765 utvist fra Napoli. Men kort tid etter, takket være en forsynsbestemt intervensjon av hertug Di Martino, en venn av hans veileder Don Agostino, ble unggutten Vincent Romano tillatt å ta opptaksprøven på erkebispedømmets seminar i Napoli, som etter kardinal Sersales regler var spesielt vanskelig, men gutten fra Torre del Greco dro dit uten å nøle og mottok eksaminatorenes smigrede ros.

Dermed kunne han begynne på sin religiøse utdannelse og formasjon i 1765 i en alder av fjorten år. En av hans lærere på presteseminaret var selveste Alfons Maria de Liguori. Hans åndelige veileder var den salige Marianus Arciero (1707-1788). I seminaret ble han kalt Scialone («sløseren»), som henviser til den sult han hadde etter kommunion, som han mottok hver dag, noe som var uvanlig på den tiden, og for den gleden som var synlig når han kunne tilbringe tid i tilbedelse av eukaristien.

Han ble presteviet lørdag den 10. juni 1775 i den antikke basilikaen Santa Restituta i Napoli, som var oppført av keiser Konstantin. Den nye presten var 24 år gammel. Han feiret sin første messe allerede dagen etter, søndag den 11. juni, festen for Den Hellige Treenighet, i kirken Santa Croce i sin hjemby Torre del Greco, den samme kirken hvor han var blitt døpt. Santa Croce var det eneste sognet i byen på den tiden. Han ble utnevnt til kapellan i hjembyen, en stilling han hadde i tyve år. Han viet seg med iver og kjærlighet til feiring av sakramentene, kateketiske aktiviteter, omsorg for de fattige og de syke. Han viet seg til evangelisering av bøndene i det landlige kapellet til Signori Pollio og deretter som åndelig veileder for kongregasjonen dell’Assunta i sentrum av byen.

I sitt hjem holdt p. Vincent fra 1775 til 1796 en skole for gutter i byen, delt i klasser. og fra den kom det mange prester og gode familiefedre. Han ble kjent for sitt enkle og asketiske liv og sin hengivenhet til omsorgen for foreldreløse og arbeidet med seminaristene. Vincent var særlig opptatt av ungdommen, og han var som en far for de foreldreløse. Han begynte ordningen med egne kapellaner for byens mange fiskere som arbeidet langt hjemmefra, og han etablerte et meglingsorgan for deres tvister med arbeidsgiverne, som ofte forsøkte å utnytte dem. Hans iver var så stor at han ble kalt lu prevete faticatore (på napolitansk dialekt = «arbeiderpresten»).

Den 15. juni 1794 hadde vulkanen Vesuv et voldsomt utbrudd som nesten utslettet byen. Det historiske sentrum i byen ble begravd under et ti meter tykt lag av lava. Opp av den rykende lavaen stakk bare de to høye tårnene på kirken Santa Croce fra begynnelsen av 1500-tallet samt det imponerende klokketårnet, som siden ble et symbol på korallbyens gjenfødelse. P. Romano var med på å rydde opp i ruinene med sine egne hender og organiserte gjenoppbyggingsarbeidet. Han startet gjenoppbyggingen av den fullstendig ødelagte sognekirken Santa Croce i 1795, og han ønsket å gjenoppbygge den enda større og mer majestetisk. Til dem som kritiserte hans valg, svarte han: «Det vil komme dager da denne kirken ikke vil være nok til å romme de mange troende som kommer dit».

Mirakuløse begivenheter syntes å følge gjenoppbyggingen av kirken, inkludert ankomsten av et skip fra Libya lastet med dømmer, som ble gitt som en gave til byggingen av takstoler. Ingen kunne forklare denne sjenerøse gaven, og heller ikke hvem som sto bak den. Den nye kirken ble tegnet av Ignazio di Nardo, som også var ansvarlig for byplanen for the den gjenoppbygde byen. På hoveddøren festet p. Vincent en plakett med påskriften Admirabili Dei Providentia, «[viet til] Guds fantastiske forsyn». Kirken var ferdig gjenoppbygd og ble gjenvigslet i 1827.

Wikipedia skriver at hans kirke Santa Croce er en pavelig basilika (Basilica Papale eller Basilica Pontificia), men det er en misforståelse, Den ble opphøyd til en basilica minor ved et dekret av 22. februar 1957. Det finnes bare seks pavelige basilikaer, de fire basilicæ maiores i Roma (Peterskirken, Laterankirken, San Paolo fuori le mura og Santa Maria Maggiore) og de to basilicæ minores i Assisi (San Francesco og Santa Maria degli Angeli). Kirken ble besøkt av den salige pave Pius IX (1846-78) på festen for korsets opphøyelse den 14. september 1849 i den perioden han levde i eksil i Gaeta, og av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 11. november 1990.

I 1796 ble Vincent utnevnt til economo curato av Torre del Greco, noe som kan oversettes med sogneadministrator. Det var en prest som biskopen utnevnte hvis sognepresten var død eller forflyttet, for å administrere sognets økonomi og de troende inntil ny sogneprest var på plass. Han kunne også være en assistent for en gammel eller syk sogneprest som hans koadjutor. Ofte var det et skritt på den kirkelige karriere på veien til sitt eget sogn. Etter tre år døde sognepresten i 1799, og da ble Romero sogneprest eller prost (preposito) i sognet Santa Croce, som omfattet hele Torre del Greco, den mest folkerike byen i Napoli-området. Stillingen som sogneprest hadde han til sin død.

Den 23. januar 1799 rykket general Championnet inn i Napoli i spissen for de franske napoleonske troppene og avsatte kong Ferdinand av Bourbon (1751-1825), konge av kongeriket Napoli som Ferdinand IV (1759-1806), av kongeriket Sicilia som Ferdinand III (1759-1815) og av kongeriket De to Sicilier som Ferdinand I (1815/16-25). Folket var stort sett lojale mot kongen og paven, men i Torre del Greco var det ingen mangel på pro-franske sympatisører.

Også i Torre del Greco ble «frihetens tre» (albero della libertà) reist på Piazza del Carmine. Don Vincenzo burde ha holdt talen for anledningen, men han nektet. Derfor måtte han møte for direktoratet i Napoli i en improvisert domstol. Men da han ble anklaget for å lyve, svarte han: «Synder, ja, løgner aldri!» (Peccatore sì, bugiardo mai!) Han klarte å unngå fengsel bare fordi noen garanterte for ham. I hans sted holdt Don Saverio Loffredo, som sto republikanerne nær, talen ved anledningen.

Den 27. september 1799 døde sognepresten av Santa Croce, Don Gennaro Falanga. De sivile myndighetene i Torre del Greco, som hadde rett til å nominere kandidater til stillingen som ny sogneprest, foreslo enstemmig Don Vincent. Han var sjokkert. Han sendte en prestevenn til myndighetspersonene for å prøve å overbevise dem om å trekke hans navn. Tvert imot godkjente de nominasjonen. Dekretet som utnevnte ham til Preposito Curato della Insigne Collegiata e Chiesa Parrochiale di Santa Croce ble signert den 28. desember 1799. Han tok sognet kanonisk i besittelse i høytidelig former dagen etter. Under seremonien var Vincent synlig «bekymret og tenksom og ganske plaget» og «fullstendig ydmyk og beklagende», mens alle rundt ham feiret.

Han prekte for folket hver dag og fem ganger på søndager. Hans nevø Felice Romano (f. 1793), som også var prest, erklærte at onkelens prekener var enkle og hadde som mål å utdanne de troende. Han prekte flytende, ikke pompøst, og han var lett å forstå. De troende strømmet til, men fremfor alt fulgte og praktiserte de det de hørte. De prekenene som er bevart blant hans papirer, viser at han var spesielt opptatt av prestene. Noen titler var: «Om prestenes død»; «Om prestenes dom»; «Om en hellig prests salighet i himmelen»; «Om prestenes kjærlighet til Gud»; «Om klerikeres forpliktelse til å kjempe for Guds ære»; «Om nidkjærhet for Guds herlighet»; «Om prestenes gode eksempel»; «Om god bruk av tid»; «Om den iver som prestene må ha for sjelenes helse»; «Om prestenes kyskhet»; «Om den skrekk som klerikere må ha for dødssynd»; «Klerikeres liv må være forskjellig fra de verdsliges»; «Om den spesielle tilliten som prestene må ha til Gud»; «Om den troen som prestene må ha»; «De gode gjerninger må gjøres bra»; «Om imitasjonen av Jesus Kristus»; «Om den praktiske måten for å feire messen godt»; «Om prestens verdighet».

Han oppfordret de troende til å resitere rosenkransen på kvelden, og for at de troende bedre kunne følge med i feiringen av messen, skrev han en pamflett om emnet. På jakt etter stadig nye metoder for å bringe de troende nærmere, introduserte han den såkalte sciabica i Torre. Denne misjonsstrategien fikk sitt navn etter en type fisketrål og gikk slik for seg: På helligdager gikk predikanten omkring på gater og plasser og tiltrakk seg folk med en bjelle. Så improviserte han en preken på stedet mens han holdt krusifikset i hånden. Hvis noen ble nysgjerrige og nærmet seg, inviterte presten dem til å følge ham til kirken eller nærmeste kapell for å be sammen.

Det som først og fremst karakteriserte Don Vincent, var ydmykhet. I en av sine prekener sa han: «Med ydmykhetens dyd blir vi helliggjort og vi helliggjør også andre. Sann hellighet og sann ydmykhet er så knyttet til hverandre at der hvor det er hellighet, er det også ydmykhet». Han ble en megler i konflikter som oppsto mellom eierne av coralline (båtene som ble brukt til korallfiske) og sjømennene. Han prøvde også å kjøpe fri sjømenn fra Torre som var tatt som slaver av barbariske pirater.

Den 1. januar 1825 falt Don Vincent og brakk venstre lårben, noe som var starten på en langsom svekkelse av hans helse. Han ble rammet av flere alvorlige sykdommer, men støttet av en fattigslig stokk fortsatte han å forkynne. Vincent Romano døde den 20. desember 1831 i Torre del Greco etter et langt og smertefullt sykeleie av lungebetennelse, åtti år gammel. Han hadde da vært prest i hjembyen i 56 år, derav 32 år som sogneprest. Han sammenlignes ofte med den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859), Sognepresten av Ars (Curé d’Ars). Han etterlot sine prester et åndelig testamente om forpliktelsen til å leve i broderlig nestekjærlighet. På grunn av det hellighets ry som han hadde fått allerede mens han levde, ble han umiddelbart gravlagt i sognekirken Santa Croce som han selv hadde gjenoppbygd, i kapellet San Francesco de Sales.

Hans ry for hellighet svant ikke, så allerede den 18. desember 1833 oppnevnte ordfører Bartolomeo Palomba og administratorene av Santa Croce p. Pietro Palomba (ordførerens sønn) til postulator for prosessen for saligkåring av presten Vincent Romano, og snart etter åpnet bispedømmets prosess i Napoli. Alle dokumenter ble den 7. juli 1842 overlevert av p. Palomba til sekretæren for Rituskongregasjonen i Roma. Dekretet om åpningen av saken, som på den tiden markerte begynnelsen på den romerske fasen, er datert den 22. september 1843 under pave Gregor XVI (1831-46), noe som ga ham tittelen Guds tjener (Servus Dei).

Deretter fulgte to lokale bispedømmeprosesser i Napoli for å samle dokumenter til saken og vitnesbyrd fra enkeltpersoner. Den første varte fra 1846 til 1850 og den andre fra 1853 til 1858. Hans to brødre Giuseppe og Pietro samt hans nevø Felice og niese Maria Grazia ga vitnesbyrd i prosessen. Prosessene ble begge ratifisert og sendt til Roma for evaluering. Det første møtet som ble holdt i Roma for å diskutere saken stadfestet godkjennelsen den 13. august 1890, og de samme gjorde to ytterligere styremøter den 11. juli 1893 og den 4. desember 1894, noe som banet veien for en pavelig godkjennelse. Den 25. mars 1895 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XIII (1878-1903) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Kardinal Sisto Riario Sforza (1810-77), erkebiskop av Napoli (1845-77), godkjente hans ekshumasjon for kanonisk vurdering den 24. november 1856, mens kardinal Alessio Ascalesi (1872-1952), erkebiskop av Napoli (1924-52) godkjente en andre ekshumasjon den 13. oktober 1927, da Romanos levninger ble flyttet nærmere dem hans nevø Felices levninger. Kardinal Alfonso Castaldo (1890-1966), erkebiskop av Napoli (1958-66), godkjente en tredje ekshumasjon den 7. september 1963, og da ble Romanos levninger plassert i et skrin av bronse og glass av kunstneren Antonio Mennella fra Torre del Greco, under trestatuen av kunstneren Ferrara fra Torre, på alteret for Sacro Cuore i venstre sideskip i Santa Croce. Men den 4. mars 1982 ble det søkt om en ny ekshumasjon på grunn av konserveringskomplikasjoner, og denne ble bevitnet av kardinal Corrado Ursi (1908-2003), erkebiskop av Napoli (1966-87), fra 1. til 4. juli 1982. Hans levninger ble deretter bisatt på nytt den 22. november 1982 etter inspeksjon og utstilling for venerasjon.

For saligkåring var kravet at det måtte godkjennes to mirakler som hadde skjedd på Romanos forbønn. Denne bestemmelsen fantes til pave Johannes Paul IIs apostoliske konstitusjon Divinus Perfectionis Magister av 25. januar 1983, da kravet ble redusert til ett mirakel. To mirakler som involverte to kvinner fra Torre del Greco, ble undersøkt av bispedømmelige tribunaler.

Det første gjaldt helbredelsen av Maria Carmela Restucci i desember 1891. Hun var seksti år gammel og var ved god helse da hun kjente en smertefull svulst i sitt venstre bryst. På kort tid vokste og hardnet svulsten og strakte seg under armhulen, der det oppsto en hevelse og to åpne sår og lesjoner. Den syke vendte seg til flere leger, som ble enige om å stille diagnosen en ondartet svulst. Den berømte dr. Salvio anbefalte en kirurgisk operasjon, som skulle utføres ved Complesso di Gesù e Maria, hvor det dessverre ikke var plass for den syke. Da hun vendte tilbake til hjemmet, påkalte hun den ærverdige Vincent Romanos forbønn, og i løpet av natten, etter en kort søvn, følte hun at hun var helt helbredet, og hun oppdaget at hennes svulster og lesjoner alle hadde forsvunnet. Hennes faste lege, dr. Giuseppe Dolce, bekreftet at hun var fullstendig helbredet og stadfestet at helbredelsen var noe vitenskapen og medisinen ikke kunne forklare. Tribunalet undersøkte denne helbredelsen fra 1894 til 1895.

Det andre mirakelet gjaldt også en helbredelse og ble undersøkt av et tribunal fra 1941 til 1942. Det skjedde med ordenssøsteren Maria Carmela Cozzolino fra Torre del Greco, som tilhørte instituttet Suore Serve di Maria Santissima Addolorata i byen. I mer enn seksti år hadde hun vært ved god helse da hun den 10. juli 1940 ble rammet av en alvorlig halssykdom. Den forverret seg raskt, og hun fikk vanskeligheter med å svelge og puste. Kommunitetens lege, dr. Francesco Brancaccio, stilte diagnosen karsinom (kreftsvulst) og avsto fra å foreskrive noen behandling. En spesialist ved navn dr. Menniti ble også tilkalt, og han bekreftet diagnosen. Derfor påkalte søstrene den ærverdige Vincent Romanos forbønn og begynte en bønnenovene. Den 26. oktober samme år erklærte dr. Giovanni Spinetti, medisinsk spesialist fra Complesso di Gesù e Maria, at sr. Maria Carmela nå hadde kommet inn i den smertefulle fasen og at hun ville dø i løpet av noen uker på grunn av sykdommens ekstreme alvorlighetsgrad. I de følgende dagene (27. og 28. oktober) var hennes tilstand svært alvorlig, men den 29. oktober var sykdommen fullstendig forsvunnet, noe som ble bekreftet av legene som undersøkte henne. Legene kunne ikke forklare hvordan den kunne ha skjedd.

En komite i Roma stadfestet disse to helbredelsenes mirakuløse natur, og det samme gjorde en andre komite den 28. april 1963 og en tredje den 24. september 1963. Dette gjorde at pave Paul VI kunngjorde hans saligkåring i et dekret som ble promulgert den 5. oktober 1963. Han ble deretter saligkåret den 17. november 1963 av den hellige pave Paul VI (1963-78) i Peterskirken i Vatikanet som den første italienske sognepresten fra sekularpresteskapet.

I 1970 ble pave Paul VI bedt av kardinalerkebiskop Corrado Ursi av Napoli og andre biskoper i Campania om å åpne prosessen for helligkåring av den salige Vincent Romano. For hans helligkåring krevdes et tredje mirakel, som de ventet på i nesten tyve år. Raimondo Formisano, en beskjeden forhandler av sjømat fra Torre del Greco og far til fjorten barn, var 59 år gammel i 1989, da han fikk vondt i magen og først trodde det var blindtarmbetennelse. I februar 1989 gjennomgikk han noen tester, som viste at han hadde en ondartet kreftsvulst på to kilo i magen (ikke i nyrene, som det har blitt hevdet andre steder). Han gjennomgikk tre korte runder med cellegift ved en privat klinikk før han bestemte seg for å avstå fra ytterligere behandling.

Da sykdommen forverret seg, samlet hans store familie seg for å be for ham. De kjente farens hengivenhet for den salige Vincent Romano, og Raimondos hustru, barn, slektninger og venner ba uopphørlig om hans forbønn, og pasienten var overbevist om at den salige ville helbrede ham. Men han mottok faktisk også de siste sakramentene. I juli begynte han å bli bedre, og etter en gradvis tilfriskning avslørte en undersøkelse i begynnelsen av 1990 at svulsten var forsvunnet på mystisk vis. Signore Formisano var ved perfekt helse i ytterligere tretten år, og hvert år gikk han til medisinsk kontroll. Alle spor av svulsten hadde forsvunnet og returnerte aldri. Han døde i 2003 av et hjerteinfarkt som ikke var relatert til den tidligere sykdommen.

Denne helbredelsen ble gransket av et bispedømmelig tribunal i Napoli. Prosessen ble åpnet i april 2015 ble avsluttet den 8 oktober 2015 med en høytidelig messe i basilikaen Santa Croce i Torre del Greco feiret av kardinal Crescenzio Sepe (f. 1943), erkebiskop av Napoli (2006- ). Da ble boksene med dokumentasjon forseglet før de ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet for videre evaluering. Kongregasjonen mottok boksene med dokumentasjon den 1. februar 2016, og dermed begynte prosessens «romerske fase», hvor det angivelige miraklet granskes av medisinere og teologer. Gyldigheten av den lokale prosessen ble stadfestet ved et dekret av 21. juni 2016.

De medisinske ekspertene stadfestet helbredelsens mirakuløse natur den 6. juli 2017, mens den teologiske kommisjonen stadfestet den 26. oktober 2017 at helbredelsen hadde skjedd på den salige Vincent Romanos forbønn. Kardinal- og bispemedlemmene av kongregasjonen godkjente de to ekspertgruppenes kjennelse den 6. februar 2018. Den 6. mars 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på Vincent Romanos forbønn. Dette åpnet for en snarlig helligkåring. Samme dag ringte klokkene i basilikaen Santa Croce til fest og en høytidelig takkemesse ble feiret til ære for den kommende helgenen.

I et konsistorium den 19. mai 2018 kunngjorde pave Frans at seks salige skulle helligkåres i Roma den 14. oktober 2018 under bispesynoden fra 3. til 28. oktober i Vatikanet. De nye hellige er pave Paul VI (1963-78), Oskar Romero (1917-80), Maria Katarina Kasper (1820-98), Frans Spinelli (1853-1913), Vincent Romano (1751-1831) og Nazaria Ignatia March Mesa (1889-1943). I et konsistorium den 19. juli 2018 kunngjorde paven at en syvende salig skulle helligkåres samtidig, nemlig Nuntius Sulprizio (1817-1836). De syv ble helligkåret på Petersplassen i Vatikanet den 14. oktober 2018 av pave Frans personlig. Under helligkåringen bar paven en messehagel som tilhørte pave Paul VI, og under den hadde han et cingulum (belte) som Oskar Romero bar da han ble myrdet og som fortsatt har flekker av hans blod.

Vincent Romanos minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 20. desember:

Turri Octávæ apud Neápolim in Campánia, beáti Vincéntii Romano, presbýteri, qui, párochus, in púeros excoléndos et in opíficum atque piscatórum necessitátes curándas totum ánimum inténdit.

I Torre del Greco nær Napoli i Campania, den salige Vincent Romano, prest, som viet seg med all sin styrke som sogneprest til utdanning av barn og til omsorg for arbeidernes og fiskernes behov.

I Napoli og i Torre del Greco minnes han imidlertid den 29. november, den dagen han begynte sin tjeneste som sogneprest. På en pressekonferanse den 2. september 1964 ble han proklamert som skytshelgen for prestene i Napoli. Han er også skytshelgen for Torre del Greco samt foreldreløse og sjømenn. Han påkalles også mot strupekreft.

Den første kirken som ble vigslet til ham, er i Melito di Napoli. Den andre ligger i Kalule i Uganda, 44 kilometer fra hovedstaden Kampala. På dette stedet hadde renoveringen av noen klasserom samt byggingen av en brønn og en poliklinikk blitt betalt av gaver som hovedsakelig kom fra Torre del Greco og spesielt fra sognet Santa Croce, og derfor ble kirken i oktober 2017 vigslet til den salige Vincent Romano. En tredje kirke er under bygging i Guatemala, igjen gjennom økonomisk støtte fra de troende i sognet Santa Croce og Don Vincenzos hengivne.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Schauber/Schindler, Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, vincenzoromano.org, vesuvioweb.com, torreomnia.it, famigliacristiana.it, italyonthisday.com, de.zenit.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 2000 – Oppdatert: 14. oktober 2018