Den hellige Willibald av Eichstätt (700-787)

Skytshelgen for bispedømmet Eichstätt; tidligere for gittermakere

Den hellige Willibald (Willebald, Willibaldus, Villibaldus, Billebaldus) ble født den 22. oktober 700 i Wessex i England. Han tilhørte en hellig familie, sønn av et hellig ektepar som tradisjonen kaller den hellige «Richard av Wessex» (feilaktig kalt konge) og den hellige Wunna, og bror av de hellige Winnibald (Wunibald) og Valburga. Den hellige Bonifatius var også en slektning (etter tradisjonen Wunnas søster).

Som liten fikk Willibald en alvorlig sykdom. Ingen medisiner gjorde ham bedre, og man mente at han ville dø. Hans foreldre la ham ved foten av et stort kors nær deres hjem og lovte at hvis han ble frisk, ville de ofre hans liv til Gud. Han kom seg, og foreldrene brakte den syke og svakelige seksåringen til benediktinerklosteret Bishops Waltham i Hampshire, og han ble oppdratt til en lærd mann under munkenes strenge tukt.

I 720 forlot den 20-årige Willibald klosteret for å bli med faren, den noe yngre broren Winnibald og andre angelsaksiske adelsmenn på en pilegrimstur til apostelgravene i Roma. I følge en versjon av fortellingen var det Willibald som hadde ideen til valfarten. Imidlertid ble Richard syk og døde i Lucca, og de andre ble også febersyke av det uvante klimaet. Brødrene fortsatte reisen til Roma, hvor de var i 2 ½ år. Winnibald ble igjen der mens Willibald sammen med noen andre i 723 la ut på en strabasiøs reise i retning Palestina.

De reiste nedover i Italia til Reggio de Calabria, deretter til Sicilia, hvor de tok et skip via Kos, Samos og Kypros til Efesos i Lilleasia. Der så de hulen til de Syv soverne, noe som må ha vært av spesiell interesse, siden de syv soverne skulle ha våknet etter sitt lange martyrium bare litt over et århundre tidligere. I Efesos så de også graven til den hellige evangelisten Johannes. De fortsatte til Syria, hvor de to ganger ble arrestert av sarasenerne, som trodde de var spioner. Ved den første anledningen i Emessa hadde den eldre dommeren møtt kristne pilegrimer før. «Jeg har ofte møtt menn fra de samme kanter av verden på reise hit. De er harmløse og ønsker ikke annet enn å oppfylle sin lov.» Ved den andre anledningen forklarte en vennlig spanjol til dommeren: «Disse mennene kommer fra vest, hvor solen går ned. Vi vet ingen ting om deres land bortsett fra at bortenfor det er det ikke annet enn vann».

Deretter nådde Willibald som den første kjente engelske pilegrim Det Hellige Land sammen med sitt reisefølge, som på dette tidspunkt var på seks ledsagere. De tok ruten fra Damaskus til Jerusalem og ba i kirken på det stedet hvor den hellige Paulus ble omvendt. De dro til Galilea, hvor de besøkte Nasaret, deretter til Kana, hvor de smakte på vin fra krukker som ble oppbevart på et alter og ble sagt å være dem som ble brukt i den berømte bryllupsfesten. De dro til Taborfjellet og mediterte over Kristi forklarelse i et kloster. De dro til Kapernaum og de badet i Jordan på det stedet hvor Jesus ble døpt av Døperen Johannes. De så fristelsens ødemarker og kom endelig til Jerusalem.

Tre kors var plassert utenfor Den hellige gravs kirke for å markere stedet for korsfestelsen, som da bare var dekket av et provisorisk tak. Bymurene var utvidet på den hellige keiserinne Helenas tid (keiser Konstantins mor), for å bringe stedet for korsfestelsen inn i selve Jerusalem. De dro til Betlehem, noen km lenger sør, og så hulen der Jesus ble født i krypten i Fødselskirken, «et hus av stor skjønnhet», utsmykket med Konstantins mosaikker og Justinians marmorsøyler, som fortsatt kan ses i dag.

De gamle hospitsene på pilegrimsrutene var gått ut av bruk på grunn av spredningen av det muslimske imperiet, så reisen var temmelig hasardiøs. Og siden de tigde seg frem, gikk de ofte tom for mat og måtte klare seg på en diett av brød og vann. Willibald vendte tilbake til Jerusalem flere ganger. Han besøkte mange berømte klostre og eneboerhytter, inkludert den store lauraen Mar Saba (St. Sabas), og han lærte det han kunne om kristen tradisjon og det religiøse liv. I Gaza ble Willibald blind, men etter inderlig bønn fikk han to måneder senere synet tilbake, etter legenden da han trådte inn gjennom døren til Det Hellige Kors' kirke i Jerusalem.

Hjemreisen i 727 gikk via Tyrus, der han tok båt til Konstantinopel, hvor han ble i to år. I 730 kom han tilbake til Italia. Den gangen bodde det bare få munker i den hellige Benedikts berømte kloster på Monte Cassino, som nylig var restaurert i 717 av den hellige Petronax og den hellige pave Gregor II (715-31), men Willibald trådte inn der og ble selv benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). De neste ti år revitaliserte han klosteret og var et lysende forbilde for munkene. Hans opplevelser i øst må ha vært av stor interesse for dem, og den hellige pave Gregor III (731-41), som selv var fra Syria, ønsket også å høre om hans reiser.

I mellomtiden hadde broren Winnibald sammen med Bonifatius forkynt evangeliet i Tyskland, og Bonifatius, som hadde mest tiltro til sine egne landsmenn, sendte bud etter Willibald. Han forlot i 739 klosteret, og dro til Roma for å få misjonsoppdraget direkte fra pave Gregor III. Han ble viet til prest i Eichstätt i 740, og Bonifatius ga ham området rundt Eichstätt som misjonsmark, og den 21. oktober 741 viet han Willibald til den første biskop av Eichstätt i Sülzenbrücken ved Erfurt. I Eichstätt og hans område Bayern, Franken og Schwaben var det igjen bare noen ruiner og spredte boliger etter hunerangrepet, og befolkningen var overveiende hedensk.

Men Willibald lot seg ikke avskrekke. Han tilkalte noen benediktinermunker, og sammen ryddet de skogene, dyrket jorden og delte området i sogn. I år 745 fikk han formelt overdratt Eichstätt som bispedømme, og den energiske biskopen skapte snart et blomstrende samfunn på stedet. Ved hjelp av de sjenerøse givere hertug Odilo av Bayern og grev Suitger av Hirschberg bygde han domkirken og et kloster. Han sto også i forbindelse med Bonifatius og sin bror Winnibald, som han i 750-52 grunnla det store klosteret i Heidenheim an der Brenz sammen med. Det fikk samme regel som Monte Cassino, Winnibald ble abbed, og etter hans død i 761 innsatte Willibald deres handlekraftige søster Valburga som abbedisse. Klosteret ble et viktig senter, ikke bare for apostolatet i bispedømmet, men også for spredningen og utviklingen av klosterlivet. Et annet støttepunkt var Solnhofen, hvor det nylig er gjort arkeologiske utgravninger hvor det ble oppdaget viktige funn fra Willibalds tid.

Willibald deltok i 742/43 på det berømte Consilium Germanicum og i 762 på synoden i Attigny, registrert som Willibaldus episcopus de monasterio Achistadi. Selv dikterte han den 23. juni 778 sin livshistorie til en nonne ved navn Hugeburc, som opprinnelig var angelsaksisk og en slektning av Willibald, og hun bodde i klosteret Heidenheim. Willibald fortalte mest om sine eventyrlige pilegrimsreiser, og Hugeburc skrev den ned under navnet Hodoeporicon. Dette er det første reiseskildring skrevet av en angelsakser. Verdt å merke seg er at han som biskop bar Rationale, en etterligning av et gammeltestamentlig brystsmykke for ypperstepresten, som fortsatt bæres av biskopene av Eichstätt og Paderborn.

Willibald døde i Eichstätt den 7. juli 787 (eller 786; mange kilder sier også 781), og ble gravlagt i Eichstätt. Han ble helligkåret i 938 av benediktinerpaven Leo VII (936-39). Hans relikvier hviler i en kirke som en av hans etterfølgere fikk bygd i 1270, og det ble meldt om tallrike undre ved hans grav. Først lå han i en vanlig grav, fra 1269 i et steinskrin i form av et gotisk kirkekor, og siden 1741 (bispedømmets tusenårsjubileum) har hans relikvier hvilt i en marmorurne over tabernaklet i kirkens Willibald-kor.

Hans minnedag er 7. juli, men 7. juni nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han blir fremstilt som biskop med rationale hvor det står Fides, Spes, Caritas, «Tro, håp og kjærlighet», med åpen bok og to piler i hånden. Han virket spesielt blant den bayerske adelen og blir derfor også kalt Bischof der Edlen.