Den hellige Vilhelm av York (~1100-1154)

Den hellige Vilhelm Fitzherbert (eng: William), også kjent som Vilhelm av Thwayt, ble født rundt 1100 i England. Han var av edel byrd med kongelige forbindelser. Hans far var grev Herbert av Winchester, kansler og skattmester for kong Henrik I (1100-35), derfor navnet Fitzherbert = sønn av Herbert. Hans mor var Emma, som de fleste kilder sier var illegitim datter av grev Stefan II av Blois og dermed halvsøster av den senere kong Stefan av Blois (1135-54), som altså var Vilhelms onkel. Nyere forskning antyder at hun heller var datter av Hunger fitz Odin, som eide land i Dorset. Herbert og Emma hadde to andre sønner, Herbert og Stefan, som ble kammerherrer ved kong Stefans hoff.

Vilhelm ble utsett til en kirkelig løpebane og ble oppdratt som en adelsmann, til et liv i fornøyelser og velstand, deliciis et divitiis. Dette var en tid hvor nepotisme ikke bare var akseptabelt, men tatt for gitt, og de mektige sørget for sine. Vilhelms far sørget for at sønnen tidlig fikk lukrative embeter. Mellom 27. juni 1109 og 24. februar 1114 hadde han som prebende Weighton i bispedømmet Yorkshire. Han ble kapellan for kongen, kannik i York, og rundt 1130 ble han også erkediakon av East Riding i Yorkshire. Snart etter ble han skattmester ved katedralen i York, det rikeste embetet ved katedralen. Han var mild, elskverdig og sorgløs og imponerte mange. Etter at hans far forsøkte å myrde kong Henrik I, tilbrakte Vilhelm noen år utenlands sammen med erkebiskop Thurstan av York (1114-40).

Stefan av Blois var sønn av grev Stefan av Blois og Adela, datter av kong Vilhelm I Erobreren (1066-87). Han vokste opp ved hoffet til sin onkel, kong Henrik I, Vilhelm Erobrerens sønn som hadde etterfulgt sin eldre bror Vilhelm II (1087-1100) som konge. Stefan Blois og hans bror Henrik Blois, biskop av Winchester, hadde en svært sterk pliktfølelse overfor sin farsslekt Blois. I pave Innocent IIs tid (1130-43) var biskop Henrik pavelig legat, og hans katedralsete i Winchester var kongelig hovedstad.

Kong Henrik I hadde mistet sin eneste legitime sønn Vilhelm i et skipsforlis i 1120 og testamenterte sin trone til datteren Matilda, og han tvang ved tre anledninger baronene til å love at de skulle støtte henne som hersker. Men ved hans død i 1135 brukte biskop Henrik sin betydelige innflytelse til å ta det kongelige skattkammer i besittelse og få sin bror Stefan kronet i stedet for henne. Kong Henrik Is hustru og Matildas mor het også Matilda, Good Queen Maud, datter av den hellige Margareta av Skottland.

Da Matilda gikk i land i England for å kreve sin arv, begynte det en borgerkrig som splittet baronene og presteskapet. Samvittighetsfulle mennesker var i knipe – hvem var den rettmessige arvingen til tronen, og hvem skulle de støtte? Matilda etablerte sitt hovedkvarter i Gloucester, og hennes styrker vant støtte i den vestlige delen av landet. I 1140 kunne ikke kong Stefan lenger stole på støtte fra den hellige erkebiskop Theobald av Canterbury (1139-61), som snudde til Matildas parti og ga henne åpen støtte året etter. Stefan trengte i denne situasjonen en kirkelig alliert, fremfor alt en erkebiskop av York han kunne stole på.

Da erkebiskop Thurstan av York døde den 6. februar 1140, valgte kannikene først den hellige Waldef av Melrose til ny erkebiskop. Men han var kjent for sine skotske sympatier, for hans mor var gift med den hellige kong David av Skottland (1124-53), og han var oppvokst ved det skotske hoffet, så kong Stefan annullerte valget. Da ble abbed Henrik av Fécamp i Normandie valgt i stedet – han var sønn av kong Stefans eldste bror Vilhelm, som var blitt gjort arveløs da han giftet seg under sin stand. Men abbed Henrik ønsket å fortsette som abbed av sitt kloster samtidig som han hadde embetet som erkebiskop, så pave Innocent II (1130-43) annullerte dette valget.

Da sto valget mellom en annen nevø av Stefan, Vilhelm Fitzherbert, og cistercienserabbeden Henrik Murdac fra Fountains Abbey i North Yorkshire. Med kongelig støtte valgte kannikene i York i januar 1141 Vilhelm som ny erkebiskop. Det ble mistenkt, men aldri bevist, at Vilhelms open purse («åpne pengepung») hjalp ham til å bli valgt. Erkebiskop Theobald av Canterbury motsatte seg valget, men kongen var så fast bestemt på å sikre det at han sendte Vilhelm av Aumâle, jarl av York, med en beskjed som ga dekanen ordre om å sikre hans valg. Jarlen satt faktisk i kapittelhuset i York mens kannikene rådslo, og erkediakon Walter, som stemte mot Vilhelm, ble grepet på vei hjem og fengslet i jarlens slott i Bytham i Lincolnshire.

Alt vi vet om Vilhelm, handler nesten utelukkende om den bitre striden som fulgte etter valget. Det kom protester mot valget, spesielt fra cistercienserabbedene i provinsen, men også erkediakon Walter av York og augustinske priorer. De beskyldte Vilhelm for simoni og ukyskhet, og beskyldte også kong Stefan for å ha utøvd utilbørlig press for å få gjennom utnevnelsen av sin nevø. Den hellige Bernhard av Clairvaux var ivrig etter å fremme den unge cistercienserordenens utbredelse i det nordlige England og støttet energisk sine medbrødre, og han sparte ikke på sine fordømmelser av Vilhelm. Den hellige Ailred av Rievaulx ble valgt av sin kommunitet som utsending til Roma i 1142 for på vegne av Bernhard protesterte mot det omstridte valget av Vilhelm.

Kong Stefan innsatte Vilhelm i erkebispesetets verdslige rettigheter, men i den situasjonen som var oppstått, nølte erkebiskop Theobald av Canterbury med å konsekrere ham. Begge parter appellerte saken inn for paven. Pave Innocent II (1130-43), Bernhards nære venn, hadde anerkjent Stefan som de facto konge av England, men forbeholdt seg retten til å bedømme gyldigheten av hans krav. I 1143 tillot han at Vilhelm ble konsekrert, dersom dekanus Vilhelm ved kapitlet i York kunne fri Vilhelm fra anklagene ved å sverge for den pavelige legaten, biskop Henrik Blois av Winchester, på at kapitlet ikke hadde fått noe mandat fra kongen, og dersom Vilhelm selv sverget en ed på at anklagene var falske.

Dekanus Vilhelm, som akkurat på denne tiden ble utnevnt til biskop av Durham, avla ikke noen slik ed; det er mulig at han ikke kunne det uten å begå mened. Men eden ble avlagt på hans vegne av biskopen av Orknøyene og abbedene av St Mary's i York og Whitby. Etter et nytt pavelig brev, hvis opphav er usikkert og slett ikke hevet over mistanke, kunne Vilhelm tilfredsstille biskop Henrik, som så konsekrerte ham den 26. september 1143. Biskop Henrik var kong Stefans bror og dermed Vilhelms onkel. Han var dessuten munk fra Cluny, som Bernhard lå i feide med. Den nye erkebiskopen ble varmt ønsket velkommen av folk og presteskap i York, og han styrte bispedømmet godt. Som erkebiskop gjennomførte han en rekke betydningsfulle reformer, og han ble ganske populær blant folket i York.

Men striden fortsatte, og Bernhard sendte klandrende brev til paver og legater mot både Vilhelm og Henrik. Pave Innocent II døde i 1143, to dager før konsekrasjonen av Vilhelm, og hans etterfølger, Celestin II (1143-44), nektet å godkjenne konsekrasjonen. Han døde imidlertid allerede året etter, og hans etterfølger, pave Lucius II (1144-45), sendte palliet, erkebiskopenes embetstegn som symbol på pavens autoritet, til Vilhelm. Men det kom aldri frem, for da pave Lucius døde den 15. februar 1145 i Roma, snudde den pavelige legaten, kardinal Imar av Tusculum, og tok med seg palliet tilbake til Roma. For å be om det var Vilhelm tvunget til å reise til Roma, og han solgte eller pantsatte noen av skattene i York for å betale utgiftene.

Samme dag som Lucius II døde, ble den salige Eugenius III (1145-53) valgt til ny pave. Han var cistercienser og fullstendig under Bernhard av Clairvaux' innflytelse. Ingen av pavene etter Innocent II fornyet biskop Henrik av Winchesters utnevnelse til pavelig legat. I Roma prøvde Vilhelm å overbevise paven om sin uskyld, og selv om flertallet av kardinalene støttet hans sak, suspenderte paven Vilhelm fra hans plikter, fordi han hadde innsatt biskopen av Durham, som ikke hadde avlagt den eden den forrige paven hadde forlangt. Erkebiskop Vilhelm trakk seg da tilbake og nøt godt av sin slektning Roger av Sicilias gjestfrihet.

Vilhelm vender tilbake i en båt på elven Tweed, glassmaleri i katedralen

Vilhelm ser ut til å ha vært skjødesløs med praktiske spørsmål, mens noen av hans tilhengere gikk frem med utilgivelig voldsomhet. De angrep cisterciensermunker fra Fountains Abbey og satte fyr på klosterets gårdsbygninger, og angrep og skadet også erkediakon Walter. På et konsil i Reims i 1147 ble Vilhelm avsatt. Snart etter innsatte paven cistercienserabbeden Henrik Murdac, Vilhelms motkandidat ved valget i 1141, som erkebiskop av York i stedet for Vilhelm. Paven konsekrerte personlig sin medbror den 7. desember i Trier (Trèves) og ga hem det palliet som Vilhelm aldri hadde mottatt. Avsettelsen av Vilhelm og innsettelsen av Henrik ble stadfestet av konsilet i Reims den 21. mars 1148. Både pave Eugenius III og Henrik Murdac hadde vært munker i Cîteaux mens Bernhard var abbed. Vilhelm dro fra Roger av Sicilias hoff til Henrik av Blois i Winchester, og i seks år frem til 1153 levde han et tilbaketrukket og eksemplarisk liv som vanlig munk der og ga avkall på sin tidligere luksus.

Erkebiskop Henrik Murdac var ikke i stand til å komme til England før i 1152, men da nektet folket i York å slippe ham inn i byen. Han måtte administrere den delen av sin provins som var lydige mot paven, fra klosteret Fountains, nesten åtte mil unna, i stedet fra sitt sete i katedralen. I løpet av tre måneder i 1153 døde Vilhelms tre hovedmotstandere, pave Eugenius III (8. august), Bernhard av Clairvaux (20. august) og Henrik Murdac (14. oktober), og Vilhelm dro fra Winchester til Roma for å forsvare seg overfor den nye paven, Anastasius IV (1153-54). Denne paven gjeninnsatte ham som erkebiskop av York den 20. desember 1153, og han fikk endelig palliet.

Den hellige Vilhelm gjør sitt inntog i York via Old Ouse Bridge

Vilhelm gjorde i mai 1154 et triumfaktig inntog i York. Enorme menneskemengder samlet seg på broen over elven Ouse da han kom. Old Ouse Bridge var en trebro og kollapset under vekten av alle menneskene, men heldigvis ble ingen skadd. Dette ble sett på som et tegn på de gode tidene som skulle komme og ble tilskrevet erkebiskopens bønner. Dette var det eneste miraklet som tilskrives Vilhelm mens han levde.

Vilhelm var mild og forsonlig overfor sine fiender. Han besøkte umiddelbart Fontaines, og lovte å gi erstatning for skadene som var forvoldt av hans slektninger. Men bare en måned etter sin retur var han død. Etter å ha feiret en høytidelig messe på Treenighetssøndag, fikk Vilhelm voldsomme smerter, og innen få dager døde han den 8. juni 1154. Han ble gravlagt i katedralen i York.

Vilhelms translasjon i 1284, St William Window i York Minster

Det ble hevdet at den nye erkediakonen av York, Osbert, hadde forgiftet ham ved å helle gift i kalken under messen. Saken ble oversendt til Roma, men kong Stefan døde i oktober samme år, og Matildas sønn etterfulgte ham som kong Henrik II av England (1154-89). Biskop Henrik av Winchester dro tilbake til Cluny, så det var ingen igjen til å støtte saken til huset Blois. Det finnes ingen spor av noen dom, så saken ble nok diskret henlagt av mangel på bevis. Av de lokale kronikørene i Yorkshire nevner John av Hexham anklagene, men mente de var grunnløse, mens John av Salisbury mente at Osbert var skyldig. Gilbert Foliot mente han var uskyldig, og den lokale kronikøren Vilhelm av Newburgh mente at Vilhelm døde av feber. Osbert dro til kontinentet, ble legmann og levde resten av livet som en lavere adelsmann.

Vilhelm var godt likt av folket, og han ble betraktet både som et offer for urettferdighet og en helgen. Det at det gikk rykter om at han ble myrdet, bidro utvilsomt til det folkelige kravet om hans helligkåring. Da det skjedde mirakler ved graven i 1177, ble han straks ansett som helgen. I 1223 begynte en søtlig duftende olje å strømme ut fra hans grav. Vilhelm av York står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).

Vanføre samler hellig olje ved Vilhelms skrin, St William Window i York Minster

Pave Honorius III (1216-27) ga cistercienserabbedene av Fountains og Rievaulx i oppdrag å undersøke hans liv og mirakler, og den 8. juni 1227 helligkåret han Vilhelm, som ble skytshelgen for erkebispedømmet York. På den tiden var den bitre striden mellom Stefan og Matilda og de like bitre disputtene mellom Cluny og Cîteaux glemt.

I 1284 ble Vilhelms relikvier overført fra kapellet hvor de var gravlagt, til et nytt skrin der hvor høyalteret i katedralen i York nå står. Translasjonen skjedde i nærvær av kong Edvard I (1272-1307) og dronning Eleonora.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: Apud Eboracum S. Gulielmus martyr [confessor tilføyd mellom linjene] eiusdem urbis archiepiscopus, S. Egbertus et S. Boso archipraesules, & S. Euerilda abbatissa, quam pagani c[um] omni conuentu suo interfecerunt («I York, St. Vilhelm, martyr, bekjenner, erkebiskop av samme by, St. Egbert og St. Bosa, store prelater, og St. Everild, abbedisse, som ble drept av hedninger med hele sitt kloster»).3

Vilhelm nevnes også i Breviate of Domesday, som er vedlagt Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet og som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan. Han nevnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet. Everild nevnes i Hugo Candidus' latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som også bygger på «On the Resting-Places of the Saints».

I 1415-21 ble det berømte St. Vilhelm-vinduet laget i York Minster, katedralen i York, det avbilder Vilhelms liv, død, translasjon og mirakler i 62 scener. Vilhelms skrin ble ødelagt under reformasjonen på midten av 1500-tallet. Alteret i St. Vilhelm-kapellet i krypten var en gave fra det katolske bispedømmet Leeds, og sarkofagen inneholder etter tradisjonen hans relikvier.

Hans sterke lokale kult i York fylte et tomrom som skyldtes av fraværet av skrinet til en lokal helgen, i kontrast til de blomstrende helligdommene i Durham og Beverley, men den hadde lite støtte andre steder. Hans minnedag er 8. juni, med en translasjonsfest den 8. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum.