Den hellige Zita av Lucca (~1218-1278)

Den hellige Zita (Citha, Scytha, Sitha) ble født rundt 1218 i Monsagrati ved Lucca i Italia. Navnet betyr «jente», og lever videre i sin diminutivform «zittella», som betyr ugift kvinne på italiensk. Hun var datter av Johannes og Bonissima Lombardo. Hele familien var svært from; Zitas eldre søster ble senere cisterciensernonne og en bror av moren, Graziano, bodde på Monte Supeglia som eremitt. Folket lokalt æret ham som hellig slik at de kalte fjellet Monte San Graziano.

Ettersom familien var svært fattig, fikk Zita ingen nevneverdig utdannelse. Men allerede som barn levde hun et dypt åndelig liv etter svært enkle prinsipper. Samme hva hun hadde for seg, spurte hun seg alltid først: «Kommer Jesus til å like det?» Med dette spørsmålet for øye vokste hun opp til å bli en from og arbeidsom jente, som hjalp til på foreldrenes gårdsbruk og solgte produktene på markedet i Lucca.

Zita måtte som tolvåring begynne i tjeneste i den velstående veveren og ull- og silkehandleren Pagano di Fatinellis hushold i Lucca, tolv kilometer fra hjemstedet. Der ble hun i de resterende 48 år av sitt liv. Hun var svært from og samvittighetsfull i sitt arbeid. Med sin frues tillatelse sto hun opp svært tidlig, og når de andre tjenerne våknet, var hun allerede tilbake fra den daglige messen i kirken San Frediano og i gang med arbeidet, som hun utførte bedre enn noe annet. Dette skapte motvilje mot henne fra de andre tjenerne, særlig når hun i tillegg avslo alle invitasjoner om å gå på byen og «more seg». Men hun beholdt sitt glade humør og møtte alle med vennlighet.

Men hun var ikke fornøyd med bare å være en god tjener, hun ville også være en god neste, og hun ble kjent for sin omsorg for de fattige. Hun ga bort sine egne klær og sin egen mat til de trengende, og noen ganger arbeidsgiverens mat også. Hun ga ofte sin seng til en tigger og sov selv på gulvet. Hennes arbeidsgiver var ikke så begeistret for at hun ga bort så mye til fattige, så i begynnelsen ble hun misforstått og behandlet dårlig. Men som årene gikk, førte hennes tålmodighet og godhet til at hun ble en nær venn og fortrolig både til hele familien og de andre tjenerne.

I Zitas senere år ble hun fritatt fra mye av sitt arbeid i huset slik at hun kunne vie seg til å ta seg av de syke og fattige og få bedre tid til sin spesielle oppgave, som var å tjene fanger som var dømt til døden. I Lucca ble det fortalt historier om mirakler knyttet til hennes person, og om overnaturlige åpenbaringer. En av historiene fortalte at engler bakte hennes brød mens hun var revet bort i ekstase, og at det var da de andre tjenerne ble overbevist. En annen gang ga hun under en hungersnød i hemmelighet bort mye av familiens lager av bønner. Men da husets herre inspiserte kjøkkenskapene, hadde de bønnene som var igjen, til Zitas store lettelse mangfoldiggjort seg.

En karakteristisk historie om hennes sjenerøse natur forteller at hun en julaften morgen var på vei til en tidlig messe. Men det var så kaldt at da hennes herre så hennes tynne klær, la han sin egen pelsfrakk rundt skuldrene hennes og insisterte at hun skulle ta den på seg. Men han ba henne passe godt på den og sørge for å få med den tilbake. Men ved kirkedøren så Zita en tigger kledd i filler, han var nummen av kulde og tigget om almisser. Zita kunne aldri motstå en tigger, og på et øyeblikks innskytelse tok hun av seg sin herres frakk og la den rundt ham. Hun sa: «Den vil holde deg varm, og du kan la meg få den tilbake når messen er over». Men da hun kom ut av kirken, var mannen borte, og dypt nedtrykt vendte hun tilbake uten frakken. Hennes arbeidsgiver ble naturligvis sint, men det som plaget Zita mest, var at hun av medlidenhet med andre hadde misbrukt hans vennlighet.

Men historien fikk en lykkelig slutt, for neste dag kom en fremmed til døren og ga den savnede frakken tilbake. Folk avgjorde siden at den fattige gamle mannen måtte ha vært en engel i forkledning, og dermed kalles den døren i kirken San Frediano i Lucca hvor han først ble sett, for Engleporten.

Zita døde i Lucca den 27. april 1278, 60 år gammel. Hun ble gravlagt på enkelt vis i San Frediano, den romanske kirken for regelbundne kanniker i gamlebyen i Luccas nordlige del, noen skritt unna de gamle bymurene. Den har en fasade som er smykket med en gyllen himmelfartsmosaikk i italiensk-bysantinsk stil. I tillegg til henne er de hellige Frediano av Lucca og Richard av Wessex gravlagt her.

Zitas grav ble åpnet i 1446, 1581 og 1652, og hennes legeme ble da funnet fullstendig intakt. Hun ligger i dag i en glasskiste, kledd i en tjenestejentes drakt, i Cappella di Santa Zita. Etter hennes død æret folket henne som hellig, og av steinene i det lille bondehuset der hun var vokst opp, bygde man et kapell på Monte Sagrati. De tallrike undre som skjedde der, førte til hennes helligkåring. En biografi på latin ble skrevet av Fatinello degli Fatinelli i 1372 i anledning åpningen av hennes helligkåringssak. Dikterne Fazio degli Uberti (Dittamonde, III, 6) og Dante (Inferno, XI, 38) kaller begge byen Lucca ganske enkelt for «Santa Zita».

Hennes kult ble tillatt av pave Leo X (1513-21) tidlig på 1500-tallet, men bare i kirken San Frediano. Hennes grav ble gjenoppdaget i San Frediano i 1580, og da ble det startet arbeid for å få hennes kult høytidelig godkjent av paven. Hun ble helligkåret den 5. september 1696 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Innocent XII (1691-1700). Hennes navn ble tatt inn i Martyrologium Romanum i 1748 av pave Benedikt XIV (1740-58). Hennes minnedag er dødsdagen 27. april. Hun er skytshelgen for byen Lucca, og i sitt byvåpen har de et bilde av henne. I 1931 erklærte pave Pius XI (1922-39) henne som hovedskytshelgen for hushjelper og tjenere.

Hennes folkelige kult hadde allerede spredt seg til andre land i senmiddelalderen, noe som bevitnes av kapeller til hennes ære så langt unna som Palermo på Sicilia og Ely i England. Hun æres høyt, spesielt i Italia, som skytshelgen for hushjelper. Hun er avbildet i arbeidstøy med en veske og nøkler, eller brød og en rosenkrans. I England var hun kjent som Sitha og ble påkalt av husmødre og hushjelper, spesielt når de mistet nøkler eller var i fare fra elver eller når de skulle krysse broer.