Hyrdebrev fra Tromsø stift

Kjære medkristne i Tromsø stift!

Til stor bestyrtelse kom meldingen om kvelden lørdag 4. november at vår kjære biskop Gerhard Goebel var avgått ved døden i Tyskland samme dag.

Mange kondolansehilsener fra fjern og nær og mange gode utsagn om biskopen vår er i de påfølgende dager strømmet inn. Det gjør godt i en vond situasjon, og det minner oss om de mange gode sider ved biskop Goebels liv og virke. Det skal vi huske på selv om hans sykdom de siste år har fenget oppmerksomheten minst like sterkt. Nå har Gud tatt til seg en tjener som har tjent ham godt i dette liv.

Mens enkeltkristne ikke har fått noe løfte om å unnslippe døden, har Kirken av sin Herre blitt lovet at dødsrikets porter aldri skal få den i sin vold (jf. Matt 16, 18). Det gir som praktisk utslag at Kirkens liv går videre, også når dens biskoper dør. Ja, en biskops død betyr bare at vi har en mer å inneslutte i våre forbønner, og forhåpentligvis også en mer som ber for oss. Samtidig er den jordiske organisering slik innrettet at livet går videre etter bestemte regler.

I samsvar med dette tok det stor sett «sovende» konsultorkollegium under ledelse av pater Nikolaus Zeimetz M.S.F. over den midlertidige ledelse av stiftet da biskop Goebel døde. Et par timer etter at han var begravet, valgte konsultorkollegiet meg til stiftsadministrator. Det betyr at jeg skal lede stiftet som dets midlertidige overhyrde inntil en permanent overhyrde er på plass.

For oppdraget gjelder to grunnleggende prinsipper. Det ene finnes i Kirkens lovbok, kanon 427, § 1, som lyder: «Det påligger bispedømmeadministratoren en stiftsbiskops forpliktelser og han innehar dennes myndighet, eksklusiv de ting som ut fra sakens natur eller selve den gjeldende rett er unntatt.» Det betyr at jeg med visse unntak - som f.eks. presteordinasjoner og sogneprestutnevnelser - kan og skal gjøre nøyaktig det samme som biskopen tidligere gjorde. Det andre prinsipp finnes i kanon 428, § 1, som lyder: «Når bispestolen er vakant, må ingen innovasjon finne sted.» Det betyr at det ingen hensikt har å komme til meg med store forandringsplaner. Og skulle jeg selv bli for forandringsivrig, så får dere minne meg om denne begrensning! Det viktigste er at livet går videre samtidig som vi ikke legger unødvendige føringer for den nye biskop.

Min første tjenesteplikt etter overtagelsen som administrator var å avlegge trosbekjennelsen med et bestemt formular på latin. Det skjedde foran et krusifiks og med konsultorene rundt meg. Brukt ble trosbekjennelsen som vi pleier å bruke på søndager, men med et tillegg i tre punkter som kan oversettes slik til norsk: «Med fast tro tror jeg også alt det som inneholdes i Guds skrevne eller traderte ord og som av Kirken enten ved en høytidelig læreavgjørelse eller ved det ordinære og universelle læreembete holdes frem som guddommelig åpenbart og gjenstand for tro. - Med fasthet antar og fastholder jeg også alt og ett som av samme definitivt holdes frem vedrørende tros- eller morallæren. - I tillegg holder jeg med viljens og forstandens religiøse oppfølgning fast ved de læreanskuelser som enten Den romerske pave eller bispekollegiet uttaler når de utøver det autentiske læreembete, selv om de ikke har til hensikt å proklamere disse ved en definitiv handling.» I dette ligger at all vår virksomhet i Kirken alltid helt og holdent må ha den felles katolske tro som grunnlag. For meg var det viktig å bli minnet på det. Og det gir grunnlag for dere til å stille krav til meg.

Den neste tjenesteplikt som lovboken uttrykkelig pålegger meg som administrator, er å overta biskopens oppdrag hver søn- og festdag med å applisere Messen for hele stiftet (jf. kanon 429). Det er en viktig påminnelse for oss alle om at Kirken nok har en organisasjon, men den har sitt sentrum i liturgien, sakramentene og spesielt i Eukaristien.

At jeg er blitt administrator betyr ikke at jeg blir den nye biskop. Utvelgelse av ny biskop følger en egen prosedyre, og ansvaret for dette ligger i første rekke på den apostoliske nuntius i Stockholm, erkebiskop Giovanni Tonucci, som besøkte Tromsø i april og Alta i september. Kandidater kan hentes blant prestene i hele verden, og det er ingen selvfølge at han må hentes fra Nord-Norge. Det viktigste blir å få en god biskop. Mulige kandidater vil i de nærmeste månedene bli «siktet» meget nøye. Noen av dere vil kanskje få tilsendt brev «sub secreto pontificio» med anmodning om å uttale dere om bestemte personer. Da vil jeg be dere svare ærlig, og ikke «taktisk» på en eller annen måte.

Vår felles viktige oppgave i månedene som kommer, blir å be til Gud om å få den biskop vi trenger (og ikke den biskop vi «fortjener», for det kan føre til mye rart). Jeg har bestemt at alle menighetene midt i januar skal ha en spesiell bønnehelg for valg av ny biskop. Alle som skal være med i denne prosess - inklusiv pave Benedikt XVI som kommer til å treffe den endelige avgjørelse - trenger Den Hellige Ånds bistand, og til det kan vi med våre bønner hjelpe.

Det vil overraske meg om prosessen er i havn før det har gått et halv år. Men jeg håper den kan være gjennomført innen et år. Samtidig må vi være forberedt på overraskelser. For meg betyr det at paven kan erstatte meg med en apostolisk administrator i løpet av prosessen. (Slik skjedde det hos oss i 1977.) Og i hvert fall teoretisk får vi ikke se bort ifra at paven kan benytte denne anledning til å foreta omorganiseringer. I praksis bør vi likevel innrette oss på at livet skal gå videre ved at Tromsø får en ny biskop-prelat.

I mellomtiden vil stiftet vårt mangle en del ledelsesorganer: generalvikar, pastoralråd og presteråd. Jeg vil herved uttrykke stiftets offisielle takk til dem som har vært aktive i disse organer inntil biskopens død! Alt viktig arbeid foregår dog på grunnplanet og fortsetter hovedsaklig som tidligere. Jeg vil oppfordre dere alle til trofast å stå på slik dere har gjort til nå i de forskjellige menigheter, kloster, skole, foreninger og andre institusjoner.

Selv om jeg ikke er ordensmann, medgir jeg uten videre at ordensfolkene opp gjennom årene har betydd veldig mye for vårt stift. Det gjelder spesielt søstrene, men også Misjonærene av Den hellige familie, en kongregasjon jeg kjenner godt. Jeg håper det kan stå som et symbolsk uttrykk for våre gode relasjoner at administratorvalget fant sted i et kloster tilhørende denne kongregasjon!

Biskop Goebel var en person jeg satte meget høyt. Ikke bare hadde han opptatt meg i Kirken, konfirmert meg, diakonviet meg og presteviet meg. Vi var også gode venner som snakket fortrolig og lenge sammen om veldig mange ting på de forskjelligste livsområder. Samtidig var vi forskjellig med hensyn til personlighet, alder, interesser, vektlegging og stil - slik han påpekte at han var forskjellig i forhold til både biskop Johannes Wember og biskop Johannes Przyklenk. Det får dere ta regning med når dere møter meg, og enda mer når dere en dag møter vår fremtidige biskop!

Til slutt vil jeg takke konsultorene for den tillit de viste meg ved å velge meg til administrator. Jeg håper på fortsatt støtte og hjelp og lover i overgangsfasen å gjøre mitt beste. Og jeg vil spesielt takke pater Nikolaus Zeimetz M.S.F., den eldste blant oss som ble presteviet i 1954 og første gang kom til Norge i 1955. Som konsultorkollegiets formann inntil valget var det han som ledet møtene, og det var en fryd å se hvordan han med stort engasjement og markant foryngelse gjennomførte oppdraget sitt.

Må vi sammen bære videre den gode arv og det store oppdrag som biskop Gerhard Goebel har etterlatt seg til oss!

Bodø, 16. november 2006.

Med vennlig hilsen deres
Torbjørn Olsen
Stiftsadministrator