1. «Troens dør» (Apg 14,27) er alltid åpen for oss. Den fører oss inn i
livet i felleskap med Gud og gir adgang til hans Kirke. Det er mulig å gå over
denne terskelen når Guds ord forkynnes og hjertet lar seg bli formet av
forvandlende nåde. Å gå inn gjennom den døren er å legge ut på en reise som
varer et helt liv. Den begynner ved dåpen (se Rom 6,4) hvorigjennom vi kan
henvende oss til Faderen, og den ender med ferden gjennom døden til evig liv,
frukten av Herren Jesu oppstandelse, hvis vilje det var, ved Den Hellige Ånds gave,
å dra dem som tror på ham, inn hans egen herlighet (se Joh 17,22). Å bekjenne
troen på Treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd – er å tro på én Gud som er
kjærlighet (se Joh 4,8): Faderen, som i tidenes fylde sendte sin Sønn for vår frelses
skyld; Jesus Kristus, som i sin død og oppstandelses mysterium forløste verden;
Den Hellige Ånd, som leder Kirken gjennom århundrene imens vi venter på Herrens
gjenkomst i herlighet.
2. Helt siden begynnelsen på min tjeneste som Peters etterfølger har
jeg talt om behovet for å gjenoppdage troens ferd for å kunne kaste et stadig
klarere lys over gleden og den fornyede entusiasmen som følger av møtet med
Kristus. Under prekenen ved innvielsesmessen til mitt pontifikat sa jeg:
«Kirken som et hele, og alle hennes hyrder, må i likhet med Kristus gi seg i
vei med å lede folk ut av ørkenen mot livets sted, mot vennskap med Guds Sønn,
mot den ene som gir oss liv og liv i overflod» [1]. Det hender ofte at kristne
er mer opptatt av de sosiale, kulturelle og politiske konsekvensene deres
engasjement fører til, samtidig som de fortsetter å tenke på troen som en
selvsagt forutsetning for samfunnslivet. Det er ikke nok med at denne
forutsetningen ikke lenger kan tas for gitt. Den fornektes faktisk åpenlyst
[2]. Mens det tidligere var mulig å anerkjenne et enhetlig kulturelt opphav,
med bred aksept for dets henvisning til troens innhold og de verdier troen
inspirerer til, ser dette i dag ikke lenger ut til å være tilfelle i store
deler av samfunnet. Årsaken er en dyp troskrise som har påvirket mange
mennesker.
3. Vi kan ikke godta at saltet mister sin smak eller at lyset holdes
skjult (se Matt 5,13-16). Dagens mennesker kan fortsatt oppleve behovet for å
gå til brønnen, som den samaritanske kvinnen, for å kunne lytte til Jesus, som
innbyr oss til å tro på ham og hente opp vann fra den kilden til levende vann
som veller frem i ham (se Joh 4,14). Vi må gjenoppdage sansen for å livnære oss
med Guds ord, som trofast er gitt videre ved Kirken, og med livets brød som gis
som føde for disiplene hans (se Joh 6,51). Ja, Jesu lære gir gjenklang i vår
tid med samme kraft: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som
består og gir evig liv» (Joh 6,27). Spørsmålet som stilles av hans tilhørere,
er det samme som vi stiller i dag: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal
gjøre?» (Joh 6,28). Vi kjenner Jesu svar: «Dette er den gjerning Gud vil dere
skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt» (Joh 6,28). Troen på Jesus Kristus er
da den sikre veien til frelse.
4. I lys av alt dette har jeg bestemt meg for å kunngjøre et Troens år.
Det vil begynne den 11. oktober 2012 på femtiårsjubileet for åpningen av Det
annet vatikankonsil, og det vil ende på Kristi Kongefest, den 24. november
2013. Startdatoen den 11. oktober 2012 markerer også tyvendeårsjubileet for
utgivelsen av Den katolske kirkes
katekisme, en tekst som ble kunngjort av min forgjenger, den salige
Johannes Paul II [3], med sikte på å illustrere for alle troende hvilken
skjønnhet og kraft troen innehar. Dette dokumentet, en ekte frukt av Det annet
vatikankonsil, ble etterspurt av den ekstraordinære bispesynoden i 1985 som et
instrument til tjeneste for katekesen [4], og den ble laget i samarbeid med
alle biskopene i Den katolske kirke. Videre er temaet for generalforsamlingen
av bispesynodene jeg har sammenkalt til i oktober 2012, «Den nye evangelisering
til formidling av den kristne tro». Dette vil være en fin anledning til å
ledsage hele Kirken inn i en tid til særlig ettertanke og gjenoppdagelse av
troen. Dette er ikke første gangen at Kirken har blitt kalt til å feire et Troens
år. Min ærede forgjenger, Guds tjener Paul VI, kunngjorde et i 1967 til minne
om martyriet til den hellige Peter og Paulus på den 19. hundreårsdagen etter de
bar sitt vitnesbyrd ved å ofre livet. Han tenkte på det som et høytidelig
øyeblikk hvor hele Kirken «ekte og oppriktig [kunne] bekjenne den samme troen».
Videre ville han at dette skulle bli bekreftet på en måte som var «individuell
og kollektiv, fri og bevisst, indre og ytre, ydmyk og oppriktig» [5]. Han
tenkte at hele Kirken på denne måten kunne gjenerverve seg en «nøyaktig
kunnskap om troen, for å kunne gjenoppfriske den, foredle den, bekrefte den og
bekjenne den» [6]. De store omveltningene som fant sted det året, gjorde
behovet for en slik feiring enda mer tydelig. Det ble avsluttet med Guds folks credo [7], som hadde til
hensikt å vise hvor mye det grunnleggende innholdet som i århundrer hadde
utgjort alle troendes arv, stadig trenger å bekreftes, forstås og utforskes på
nytt, for å kunne bære et konsekvent vitnesbyrd under historiske omstendigheter
som er svært forskjellige fra hva de var i fortiden.
5. I noen henseender så min ærede forgjenger dette året som en
«konsekvens og en nødvendighet som følge av den postkonsiliære perioden» [8].
Han var fullt bevisst denne tidens alvorlige vanskeligheter, særlig med hensyn
til bekjennelsen av den sanne tro og dens rette fortolkning. Det virket for meg
som om et valg av tidspunkt for lanseringen av Troens år, hvor det sammenfalt
med femtiårsjubileet for Det annet vatikankonsil, ville gi en god anledning til
å hjelpe folk å forstå at tekstene som er etterlatt av konsilfedrene, med den
salige Johannes Paul IIs ord «ikke har tapt noe av sin verdi eller glans». De
må leses rett, bli viden kjent og tas til hjertet som viktige og normative
tekster fra læreembetet innenfor Kirkens tradisjon … Jeg føler meg forpliktet
mer enn noen gang til å peke på konsilet som den store nåde som ble skjenket Kirken i det tyvende århundre: Der
finner vi et sikkert kompass som vi kan bruke til å peile oss inn etter, i
århundret som nå begynner» [9]. Jeg ønsker også tydelig å understreke hva jeg fikk
anledning til å si angående konsilet noen få måneder etter min utvelgelse som
Peters etterfølger: «… dersom vi tolker og gjennomfører det veiledet av en
riktig hermeneutikk, kan det være og bli stadig mer kraftfullt i den alltid
nødvendige fornyelsen av Kirken» [10].
6.
Fornyelsen av Kirken oppnås også gjennom vitnesbyrdet som gis ved de troendes
liv: Ved sin blotte eksistens i verden er kristne kalt til å utstråle
sannhetens ord som Herren Jesus har etterlatt oss. Konsilet selv, i dets
dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium,
sa følgende: «Mens Kristus, som var hellig, uskyldig og ren (Heb 7,26), ikke
kjente til synd (2 Kor 5,21), men kom for å sone folkets synder (se Heb 2,17),
rommer Kirken syndere i sitt eget skjød. Den er på en gang hellig og trenger
til renselse, og derfor tilstreber den stadig bot og fornyelse. Kirken ’vandrer
som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning’, og den
forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer (jf.1 Kor 11,26). Men den
styrkes ved den oppstandne Herres kraft, så den beseirer sine sorger og vansker,
både innad og utad i tålmodighet og kjærlighet. Og den kunngjør Herrens
mysterium i verden, sant om enn tilsløret, inntil det endelig blir åpenbart i
full klarhet» [11].
Med
dette perspektivet er Troens år et kall til en ekte og fornyet omvendelse til
Herren, den ene verdens frelser. I mysteriet om hans død og oppstandelse har
Gud åpenbart i sin fylde den kjærligheten som frelser, og kaller oss til en
livsomvendelse ved syndenes forlatelse (se Apg 5,31). For Paulus fører denne
kjærligheten oss inn i et nytt liv: «Vi ble begravet med ham …
med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin
Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,4). Gjennom troen
former dette nye livet hele den menneskelige tilværelse i henhold til den
radikale nye oppstandelsens virkelighet. I den grad det fritt samarbeider, blir
menneskets tanker og følelser, holdninger og atferd gradvis foredlet og
forvandlet på en reise som aldri helt fullendes i dette livet. «Tro som er
virksom i kjærlighet» (Gal 5,6) blir et nytt kjennetegn på forståelse og
handling som forandrer hele menneskets liv (se Rom 12,2; Kol 3,9-10; Ef
4,20-29; 2 Kor 5,17).
7.
«Caritas Christi urget nos» (2 Kor
5,14): Det er Kristi kjærlighet som fyller våre hjerter, og som tilskynder oss
til å evangelisere. I dag, som i fortiden, sender han oss gjennom verdens
hovedveier for å forkynne hans evangelium til alle folkene på jorden (se Matt
28,19). Gjennom sin kjærlighet tiltrekker Jesus seg folkene i enhver
generasjon: I enhver tidsalder sammenkaller han Kirken og betror den
forkynnelsen av evangeliet ved et mandat som stadig er nytt. Også i dag er det
et behov for et sterkere kirkelig engasjement for den nye evangeliseringen for
å kunne gjenoppdage gleden ved å tro og gløden for å formidle troen. Ved dag
for dag å gjenoppdage hans kjærlighet oppnår troendes misjonsengasjement en
styrke og livskraft som aldri kan blekne. Troen vokser når den leves ut som en
erfaring av kjærlighet som mottas, og når den formidles som erfaring av nåde og
lykke. Den gjør oss fruktbare fordi den utvider våre hjerter i håpet og gjør
oss i stand til å bære livgivende vitnesbyrd – ja, den åpner hjertene og
sinnene til dem som lytter for å svare på Herrens innbydelse til å være lydig
mot hans ord og bli hans disipler. Troende, forteller St. Augustin oss,
«styrker seg selv ved å tro» [12]. Den fromme biskopen av Hippo hadde god grunn
til å uttrykke seg på denne måten. Som vi vet, var livet hans en vedvarende
søken etter troens skjønnhet inntil han fant hvile i Gud [13]. Hans omfattende
tekster, hvor han forklarer viktigheten av å tro og troens sannhet, fortsetter
selv i dag å skape en arv som er enestående i sin rikdom, og de hjelper
fortsatt mange mennesker på leting etter Gud å finne den rette veien til
«troens dør».
Bare
gjennom tillit vokser da troen og blir sterkere. Det finnes ingen annen
mulighet til å sikre seg en visshet om livet sitt enn ved overgivelse av
selvet, i et vedvarende crescendo, i hendene på en kjærlighet som ser ut til
stadig å vokse fordi den har sin opprinnelse i Gud.
8.
Ved denne gledelige anledning ønsker jeg å invitere mine brødre, biskopene,
rundt om i hele verden til å slutte seg til Peters etterfølger i løpet av denne
åndelige nådens tid som Herren tilbyr oss, i å minnes troens dyrebare gave. Vi
vil feire dette året på en verdig og fruktbar måte. Refleksjonen over troen vil
måtte forsterkes for å kunne hjelpe alle troende på Kristus til å tilegne seg
en mer bevisst og energisk overholdelse av evangeliet, særlig i en tid med
dyptgående forandringer som dem menneskeheten nå opplever. Vi vil ha anledning
til å bekjenne vår tro på den oppstandne Herre i våre katedraler og i kirkene i
hele verden, i våre hjem og blant våre familier, for at alle skal kunne føle et
sterkt behov for bedre å kjenne og formidle til fremtidige generasjoner alle
tidsaldres tro. Ordensfellesskap så vel som menighetsfelleskap, og alle
kirkelige strukturer, gamle og nye, skal finne en måte offentlig å bekjenne Credo på, i løpet av dette året.
9. Vi
ønsker at dette året skal vekke i enhver troende ambisjonen om å bekjenne troen i sin fylde med fornyet
overbevisning, med tillit og håp. Det vil også være en god anledning til å
forsterke feiringen av troen i
liturgien, særlig i eukaristien, som er «det høydepunkt som hele Kirkens
gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av» [14].
På samme tid gjør vi det til vår bønn at troendes livsvitnesbyrd må vokse i
troverdighet. Å gjenoppdage innholdet i den troen som bekjennes, feires, leves
og bes [15], og å reflektere over troshandlingen, er en oppgave enhver troende
må gjøre til sin egen, særlig i løpet av dette året.
Det er
ikke uten grunn at det ble fordret av kristne i de første århundrene å lære seg
trosbekjennelsen utenat. Den tjente for dem som en daglig bønn om ikke å glemme
forpliktelsen de hadde påtatt seg i dåpen. Med betydningsfulle ord taler St. Augustin
om dette i en preken om redditio symboli,
overleveringen av trosbekjennelsen: «… symbolet på det hellige mysterium som
dere alle har mottatt sammen, og som i dere i dag har fremsagt en etter en, er
ordene som Moderkirkens tro er fast bygget på, over den bærekraftige grunnvoll
som er Kristus Herren. Dere har mottatt det og fremsagt det, men i deres sinn
og hjerter må dere holde det stadig nærværende. Dere må gjenta det i sengen, på
offentlige torg, og glem det ikke under måltider: Selv når kroppene deres sover,
må dere våke over det med hjertene deres» [16].
10. Her
ønsker jeg å skissere en vei som har til hensikt å hjelpe oss til å få en
dypere forståelse ikke bare for troens innhold, men også for troshandlingen vi
valgte å overgi oss helt til Gud gjennom, i fullstendig frihet. Faktisk finnes
det en dyp enhet mellom handlingen vi viser vår tro ved, og innholdet som vi
samtykker i. Paulus hjelper oss til å gå inn i denne virkeligheten når han
skriver: «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen
bekjenner vi så vi blir frelst» (Rom 10,10). Hjertet gir uttrykk for at den
første handlingen man kommer til tro på Gud gjennom, er Guds gave og en nådens
handling som virker på og forvandler mennesket dypt i dets indre.
Lydias
forbilde er særlig betydningsfullt i denne sammenhengen. Lukas forteller at
Paulus, da han var i Filippi, på sabbaten dro for å forkynne evangeliet for
noen kvinner. Blant dem var Lydia, og «Herren åpnet hennes hjerte så hun tok
til seg det Paulus sa» (Apg 16,14). Det ligger en viktig betydning i dette
uttrykket. Lukas lærer at det ikke er tilstrekkelig å kjenne innholdet vi skal
tro, med mindre hjertet, det ekte, hellige rommet inne i et menneske, åpnes ved
nåden som lar øynene se under overflaten og forstå at det som har blitt forkynt,
er Guds ord.
Å
bekjenne med munnen gir på sin side uttrykk for at troen fordrer offentlig
vitnesbyrd og engasjement. En kristen bør aldri tenke på troen som en privat
handling. Troen er å velge å stå sammen med Herren for å kunne leve med ham.
Dette «stå med ham» peker mot en forståelse for grunnene til å tro. Troen
krever også et sosialt ansvar for hva man tror, nettopp fordi den er en fri
handling. Kirken på pinsedag viser med all tydelighet denne troens offentlige
dimensjon og hvordan den fryktløst bør forkynnes til ethvert menneske. Det er
Den Hellige Ånds gave som gjør oss skikket til misjon, og som styrker vårt
vitnesbyrd og gjør det oppriktig modig.
Å
bekjenne troen er både en personlig handling og en felleskapshandling. Det er
Kirken som er troens hovedsubjekt. I det kristne felleskapets tro mottar hvert
individ dåpen, et effektivt tegn på inngang til troens folk for å kunne motta
frelsen. Som vi leser i Den katolske kirkes katekisme: «’Jeg tror’: dette er Kirkens tro
som personlig bekjennes av hver enkelt troende, særlig i dåpen. ’Vi tror’:
dette er Kirkens tro, slik den bekjennes av biskopene, forsamlet til kirkemøte,
eller vanligere, av de troendes liturgiske forsamling. ’Jeg tror’: dette er
også Kirken, vår Mor, som svarer Gud i tro, og som lærer oss å si: ’Jeg tror’, ’vi
tror’» [17].
Selvfølgelig
er kunnskap om troens innhold essensielt for å kunne gi eget samtykke, altså for fullt ut å kunne
holde fast ved det Kirken fremlegger med intellekt og vilje. Kunnskap om troen
åpner døren inn til fylden av det frelsende mysterium som er åpenbart av Gud. Å
gi sitt samtykke antyder at vi når vi tror, fritt tar imot hele troens
mysterium, fordi sannhetens garantist er Gud som åpenbarer seg og lar oss
kjenne sitt kjærlighetsmysterium [18].
På den
annen side må vi ikke glemme at det i vår kulturelle sammenheng er veldig mange
mennesker som ikke hevder at de har troens gave, men som likevel oppriktig
søker etter den høyeste mening og den endelige sannhet i sine egne og verdens
liv. Denne søken er en ekte «innledning» til troen, fordi den leder mennesker
på veien som fører til Guds mysterium. Menneskets forstand bærer faktisk i seg
et behov for «det alltid gyldige og uforanderlige» [19]. Dette behovet utgjør
et vedvarende kall, uutslettelig preget inn i menneskehjertet, som drar ut for
å finne den ene som vi ikke ville søkt etter om ikke han først hadde dratt ut
for å møte oss [20]. Til dette møtet inviterer troen oss, og den åpner oss
fullstendig.
11.
For å kunne nå frem til en systematisk kunnskap om troens innhold, kan alle finne
et dyrebart og uunnværlig redskap i Den
katolske kirkes katekisme. Den er en av de viktigste fruktene av Det annet
vatikankonsil. I den apostoliske konstitusjonen Fidei Depositum, signert, ikke ved noen tilfeldighet, på
trettiårsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil, skrev den salige
Johannes Paul II: «… denne katekisme [kommer] til å yte et meget viktig bidrag
til … fornyelse av alt kirkelig liv … Jeg anerkjenner den som et gyldig og
godkjent redskap for den kirkelige kommunion, og som en sikker norm for
undervisning i troen» [21].
Det er
i denne betydning at vi i Troens år må se en felles anstrengelse for å
gjenoppdage og studere det grunnleggende innholdet i troen, som mottar sin
systematiske og organiske syntese i Den
katolske kirkes katekisme. Her ser vi faktisk en lærerikdom som Kirken har
mottatt, bevart og fremlagt i sin to tusen år lange historie. Fra Bibelen til
kirkefedrene, fra teologiske mestere til helgenene opp gjennom århundrene, gir Katekismen oss en varig opptegnelse over
de mange måtene Kirken har meditert over troen på, og hvordan den har gjort
fremgang i læren så den kan tilby visshet til troende i deres trosliv.
I
selve sin oppbygning følger Den katolske
kirkes katekisme utviklingen av troen helt frem til dagliglivets store
emner. På side etter side finner vi at det som beskrives, ikke er en teori, men
et møte med en Person som lever innenfor Kirken. Trosbekjennelsen følges av en
redegjørelse for sakramentalt liv, som Kristus er nærværende i, og som han
virker og fortsetter å bygge sin Kirke gjennom. Uten liturgien og sakramentene
ville trosbekjennelsen være virkningsløs, fordi den ville mangle nåden som
understøtter det kristne vitnesbyrd. Ved samme kriterium får Katekismens lære om det moralske liv sin
fulle betydning dersom den settes i forbindelse med tro, liturgi og bønn.
12. I
dette året vil da Den katolske kirkes
katekisme tjene som et redskap til ekte støtte for troen, særlig for dem
som er opptatt med formasjonen av kristne, som jo er så kritisk i vår
kulturelle kontekst. Med dette som formål har jeg invitert Troskongregasjonen,
med samtykke fra de rette dikasterier ved Den hellige stol, til å utarbeide et Notat som vil gi hele Kirken og individuelle
troende noen retningslinjer for hvordan man kan leve dette Troens år på en
virksom og egnet måte, til tjeneste for tro og evangelisering.
I
større grad enn tidligere blir troen nå stilt overfor en rekke spørsmål med
utgangspunkt i en forandret mentalitet som, særlig i dag, begrenser området for
rasjonell visshet til vitenskapelige og teknologiske oppdagelser. Ikke desto
mindre har Kirken aldri vært redd for å demonstrere at det ikke kan finnes noen
konflikt mellom tro og ekte vitenskap, fordi begge, om enn ad forskjellige
veier, er orientert mot sannheten [22].
13. En
ting som vil være av avgjørende betydning dette året, er på nytt å gjennomgå
vår troshistorie, kjennetegnet som den er ved det ubegripelige mysterium som
omhandler det hellige side om side med det syndige. Selv om førstnevnte
understreker det store bidrag som mennesker har gitt til felleskapets vekst og
utvikling gjennom sine livs vitnesbyrd, må sistnevnte vekke i hvert menneske et
oppriktig og vedvarende omvendelsesverk for å kunne erfare Faderens nåde som
tilbys alle.
I
løpet av denne tiden må vi holde vårt blikk festet på Jesus Kristus, «ham som er troens opphavsmann og fullender» (Heb 12,2): I ham
finner alle menneskehjertets kvaler og lengsler sin oppfyllelse. Kjærlighetens
lykke, svaret på lidelsens og smertens drama, tilgivelsens kraft i møte med en
krenkelse, og livets seier over dødens tomhet: Alt dette finner sin oppfyllelse
i hans inkarnasjons mysterium, i hvordan han ble menneske, i hvordan han tok
del i vår menneskelige svakhet for å kunne forvandle den gjennom sin
oppstandelses kraft. I ham som døde og sto opp igjen for vår frelses skyld, bringes
trosforbildene som har kjennetegnet disse to tusen årene i vår frelseshistorie,
inn i lysets fylde.
Ved
tro godtok Maria engelens ord og trodde budskapet at hun skulle bli Guds mor i
sin fromme lydighet (se Luk 1,38). Da hun besøkte Elisabet, løftet hun sin
lovprisningshymne til Den Høyeste for de underverker han utrettet i dem som
stoler på ham (se Luk 1,46-55). Med glede og frykt fødte hun sin eneste sønn,
og beholdt sin jomfruelighet intakt (se Luk 2,6-7). Med tillit til Josef, sin
ektemann, brakte hun Jesus til Egypt for å redde ham fra Herodes’ forfølgelse
(se Matt 2,13-15). Med den samme tro fulgte hun Herren i hans forkynnelse og
forble med ham hele veien til Golgata (se Joh 19,25-27). Ved tro smakte Maria
fruktene av Jesu oppstandelse, og bevarte hvert minne i sitt hjerte (se Luk
2,19,51). Hun ga dem videre til de tolv som var samlet i nattverdssalen for å
motta Den Hellige Ånd (se Apg 1,14; 2,1-4).
Ved
tro forlot apostlene alt for å følge sin Mester (se Mark 10,28). De trodde ham
da han forkynte at Guds rike var nærværende og oppfylt i hans person (se Luk
11,20). De levde i et livsfelleskap med Jesus, som underviste dem i sin lære,
og etterlot dem en ny leveregel som skulle kjennetegne dem som hans disipler
etter hans død (Se Joh 13,34-35). Ved tro gikk de ut i hele verden i lydighet
mot hans befaling om å bringe evangeliet til all skapelsen (se Mark 16,15), og til
alle forkynte de fryktløst gleden over oppstandelsen, som de var trofaste
vitner til.
Ved
tro formet disiplene det første felleskap, samlet rundt apostlenes lære, i
bønn, i feiringen av eukaristien, med alle eiendeler felles for å kunne møte brødrenes
behov (se Apg 2,42-47).
Ved
tro ga martyrene sine liv og bar slik vitnesbyrd om det evangeliets sannhet som
hadde forvandlet dem og gjort dem i stand til å oppnå den største kjærlighetens
gave: tilgivelse for sine forfølgere.
Ved
tro har menn og kvinner viet sine liv til Kristus, lagt bak seg alt for å kunne
leve i lydighet, fattigdom og kyskhet med evangeliets enkelhet, konkrete tegn
på at de venter på Herren, som kommer uten å drøye. Ved tro har utallige
kristne forkynt frihet fra undertrykkelse og et nådens år til alle (se Luk
4,18-19).
Ved
tro, i århundrenes løp, har menn og kvinner av alle aldre, hvis navn er skrevet
i livets bok (se Åp 7,9; 13,8), bekjent skjønnheten i å følge Herren Jesus hvor
enn de ble kalt til å bære vitnesbyrd om det faktum at de var kristne: i
familien, på arbeidsplassen, i det offentlige liv, i utøvelsen av nådegaver og
tjenester som de ble kalt til.
Ved
tro lever også vi: ved den levende anerkjennelsen av Herren Jesus som er til
stede i våre liv og i vår historie.
14. Troens år vil også være en fin anledning til å forsterke
vitnesbyrdet om kjærlighet. Som Paulus påminner oss: «Så blir de
stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er
kjærligheten» (1 Kor 13,13). Med enda sterkere ord – som alltid har vært
forpliktende for kristne – sa Jakob: «Hva hjelper det, søsken, om noen
sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?
Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen,og en av dere
sier til dem: ’Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette’ – hva hjelper
det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?Slik
er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død. Kanskje vil
noen si: ’Du har tro, jeg har gjerninger.’ Vis meg din tro uten gjerninger, så
vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jak 2,14-18).
Tro uten kjærlighet bærer ingen frukt, mens
kjærlighet uten tro vil være en følelse som stadig er prisgitt tvilen. Både troen
og kjærligheten trenger den andre på en slik måte at hver tillater den andre å legge
ut langs sin respektive vei. Faktisk vier mange kristne livene sine med
kjærlighet til de ensomme, marginaliserte eller utstøtte og til dem som først har
krav på vår oppmerksomhet og som det er viktigst for oss å støtte, for det er i
dem at vi ser gjenskinnet av Kristi eget ansikt. Ved tro kan vi gjenkjenne den
oppstandne Herres ansikt i dem som ber om vår kjærlighet. «Det dere
gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt
25,40). Disse ordene er en advarsel som ikke må glemmes, og utgjør en varig innbydelse
til å vende tilbake til den kjærligheten han bruker til å ta vare på oss. Det
er troen som gjør oss i stand til å gjenkjenne Kristus, og det er hans kjærlighet
som driver oss til å bistå ham når han måtte dukke opp som vår neste langs
livets vei. Understøttet av troen, la oss se med håp på vårt engasjement i
verden mens vi venter på «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor»
(2 Pet 3,13; se Åp 21,1).
15. Ved slutten av sitt liv ber
Paulus sin disippel Timoteus om å jage etter troen (se 2 Tim 2,22) med samme
standhaftighet som da han var en gutt (se 2 Tim 3,15). Vi hører denne
innbydelsen rettet til hver av oss, så ingen av oss blir late i troen. Den er en
venn for livet som gjør det mulig å fornemme, stadig på nytt, de undere som Gud
bevirker for oss. Troen er engasjert i å tyde tidens tegn her og nå, og den forplikter
hver og en av oss til å bli et levende tegn på den oppstandne Herres nærvær i
verden. Det verden særlig trenger i dag, er et troverdig vitnesbyrd fra
mennesker som er opplyst i hjerte og sinn av Herrens ord, og som er i stand til
å åpne de manges hjerte og sinn for Gud og for det sanne liv, det evige liv.
«At Herrens ord må få fritt løp»
(2 Tess 3,1): Måtte dette Troens år gjøre vårt forhold til Kristus Herren
stadig sterkere, siden det bare er i ham det finnes en visshet om å kunne se
hen mot fremtiden og en garanti for en ekte og varig kjærlighet. Peters ord
kaster lys over en siste side ved troen: «Derfor kan dere juble av glede, selv
om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal
være.Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i
ild; troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og
herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på,
enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at
den ikke kan rommes i ord;for dere når troens mål:
frelse for sjelene» (1 Pet 1,6-9). Det kristne liv kjenner både til opplevelsen
av lykke så vel som av lidelse. Hvor mange av helgenene har vel ikke levd i
ensomhet! Hvor mange troende, selv i vår egen tid, blir vel ikke prøvet gjennom
Guds stillhet når de heller ville høre hans trøstende stemme! Livets prøvelser,
som hjelper oss til å forstå korsets mysterium og til å ta del i Kristi
lidelser (se Kol 1,24), er en opptakt til lykken og håpet som troen leder til:
«… når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,10). Vi tror ham med en sterk
visshet om at Herren Jesus har beseiret ondskap og død. Med denne visse tillit
overlater vi oss selv til ham: Han, tilstede i vår midte, overvinner den ondes
kraft (se Luk 11,20); og Kirken, hans nådes synlige fellesskap, vedblir i ham
som et tegn på endelig forsoning med Faderen.
La oss overgi denne nådens tid
til Guds mor, som det forkynnes om: «… salig er hun som trodde» (Luk 1,45).
Gitt
i Roma, på St. Peters plass,
den 11. oktober i året 2011,
det syvende året i mitt pontifikat.
Bilde
Benedikt
XVI
[1] Preken
ved begynnelsen på Peters tjeneste som biskop av Roma (den 24. april 2005):
AAS 97 (2005), 710. (24. april 2005): AAS 97 (2005), 710.
[2] Jf. Benedikt XVI, Preken under Den hellige Messe i Lisboas ’Terreiro do Paço’ (den
11. mai 2010): Insegnamenti VI:1 (2010), 673
[3] Jf. Johannes Paul II, apostolisk
konstitusjon Fidei Depositum (den 11.
oktober 1992): AAS 86 (1994), 113-118.
[4] Jf. Sluttrapport
fra Den andre ekstraordinære bispesynode (den 7. desember 1985), II, B, a,
4 i Enchiridion Vaticanum, ix, n.
1797.
[5] Paul VI, apostolisk formaning Petrum et Paulum Apostolos i det 19.
århundre etter Peter og Paulus’ martyrium (den 22. februar 1967): AAS 59
(1967), 196.
[6] Ibid.,
198.
[7] Paul VI, Credo of the People of God, jf. preken i messen for det 19.århundre
etter Peter og Paulus’ martyrium i forbindelse med avslutningen på ‘Troens År’
(den 30. juni 1968):AAS 60 (1968), 433-445.
[8] Paul VI, Generalaudiens (den 14. juni 1967): Insegnamenti V (1967), 801.
[9] Johannes Paul II, apostolisk rundskriv Novo Millennio Ineunte (den 6. januar
2001), 57: AAS 93 (2001), 308.
[10] Tale
til Den romerske kurie (den 22. desember 2005): AAS 98 (2006), 52.
[11] Det annet vatikankonsil, dogmatisk
konstitusjon Lumen Gentium, 8.
[12] De
Utilitate Credendi, I:2.
[13] Jf. Den hellige Augustins Bekjennelser, I:1
[14] Det annet vatikankonsil, konstitusjon om den
hellige liturgi Sacrosanctum Concilium,
10.
[15] Jf. Johannes Paul II, apostolisk
konstitusjon Fidei Depositum (den 11.
oktober 1992): AAS 86 (1994), 116.
[16] Preken
215,1
[17] Den
katolske kirkes katekisme, 167.
[18] Jf. Det første vatikankonsil, dogmatisk
konstitusjon om katolsk tro Dei Filius,
kap. III: DS 3008-3009: Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon om Den
guddommelige Åpenbaring, Dei Verbum,
5.
[19] Benedikt XVI, Tale i Collège des Bernardins, Paris (den 12. september 2008):
AAS100 (2008), 722.
[20] Jf. Den hellige Augustin, Bekjennelser, XIII:1.
[21] Johannes Paul II, apostolisk konstitusjon
Fidei Depositum (den 11. oktober
1992): AAS 86 (1994), 115 og 117.
[22] Jf. Johannes Paul II, encyklikaen Fides et Ratio (den 14. september 1998),
34, 106: AAS 91 (1999), 31-32, 86-87.
