Svar på tvilsspørsmål fra den tsjekkiske bispekonferansen (25. september 2023)

Svar på en rekke spørsmål, stilt av H.E. kardinal Dominik Duka O.P., angående utdeling av eukaristien til skilte som lever i et nytt partnerskap.

 

Den 13. juli 2023 mottok dette Dikasteriet en henvendelse fra H.E. kardinal Dominik Duka O.P., erkebiskop emeritus av Praha, på vegne av den tsjekkiske bispekonferansen. Henvendelsen inneholder en rekke spørsmål angående utdeling av eukaristien til skilte som lever i et nytt partnerskap.

Selv om noen av spørsmålene er formulert på en måte som ikke er tilstrekkelig klar og dermed kan føre til noe usikkerhet, har Dikasteriet for troslæren til hensikt å besvare dem for å bidra til å løse de tvil som er blitt reist.

 

 

1. Er det mulig for et bispedømme i en bispekonferanse å treffe beslutninger helt uavhengig, med henvisning til fakta som er nevnt i spørsmål to og tre?

Den apostoliske formaningen Amoris Laetitia (2016), et dokument fra det ordinære pavelige læreembedet, som alle er kalt til å underkaste seg i sin fornuft og i sin vilje, fastslår at «prester har oppgaven med å ledsage de berørte personene på skjelningens vei i samsvar med Kirkens lære og biskopens retningslinjer.» [1] I denne forstand er det mulig, ja ønskelig, for ordinarius i et bispedømme å etablere visse kriterier som, i tråd med Kirkens lære, kan hjelpe prestene med ledsagelse og skjelning for skilte personer som lever i et nytt partnerskap.

 

2. Kan pave Frans’ svar på spørsmålet fra pastoralregionen Buenos Aires, [2] gitt at teksten ble publisert i Acta Apostolicae Sedis, betraktes som en uttalelse av Kirkens ordinære læreembede?

Som angitt i reskriptet som følger med de to dokumentene i Acta Apostolicae Sedis er disse publisert «velut Magisterium authenticum», det vil si som autentisk lære.

 

3. Er dette en beslutning av Kirkens ordinære læreembede basert på dokumentet Amoris Laetitia?

Som Den hellige far minner om i sitt brev til delegaten for pastoralregionen Buenos Aires, [3] er Amoris Laetitia et resultat av hele Kirkens arbeid og bønn, mediert av to synoder og paven. Dette dokumentet bygger på læren til tidligere paver, som allerede anerkjente muligheten for at skilte i nye partnerskap kan få tilgang til eukaristien, så lenge de forplikter seg til å «leve i full avholdenhet, det vil si å avstå fra handlinger som er forbeholdt ektefeller», som ble foreslått av Johannes Paul II, eller å «forplikte seg til å leve ut forholdet sitt … som venner», [5] som Benedikt XVI foreslo. Frans opprettholder forslaget om full avholdenhet for skilte som lever i et nytt partnerskap, men innrømmer at det kan være vanskelig å praktisere dette [6] og tillater derfor i visse tilfeller, etter grundig skjelning, tildeling av botens sakrament, selv når man ikke lykkes med å være trofast mot avholdenheten som Kirken foreslår. [7]

 

4. Er intensjonen til Amoris Laetitia å institusjonalisere denne løsningen gjennom en offisiell tillatelse eller vedtak for hvert enkelt par?

Punkt 1 i dokumentet «Grunnleggende kriterier for gjennomføringen av kapittel VIII i Amoris Laetitia» fastslår tydelig: «Det er ikke hensiktsmessig å snakke om ‘tillatelser’ for tilgang til sakramentene, men om en ledsaget skjelningsprosess i samråd med en sjelesørger. Det er en «personlig og pastoral» skjelning» (AL 300)». [8] Det handler om en pastoral ledsagelse som er en utøvelse av «via caritatis», som ikke er annet enn en oppfordring til å følge «Jesu vei: barmhjertighetens og integrasjonens vei». [9] Amoris Laetitia åpner for tilgang til skriftemålet og eukaristien, [10] når det i et bestemt tilfelle er begrensninger som mildner ansvaret og skylden. [11] På den annen side omslutter ikke denne ledsagelsen nødvendigvis bare sakramentene, men kan rettes mot andre former for integrering i Kirkens liv: en større tilstedeværelse i fellesskapet, deltakelse i bønne- eller refleksjonsgrupper, eller involvering i ulike kirkelige tjenester. [12]

 

5. Hvem bør vurdere den gitte situasjonen til det aktuelle paret, en hvilken som helst skriftefar, lokal sogneprest, landvikar, biskoppelig vikar eller pønitentiar?

Det handler om å starte på en vei for pastoral ledsagelse i skjelningsprosessen til hver enkelt person. Amoris Laetitia understreker at alle prester har ansvaret for å ledsage de berørte personene i skjelningsprosessen. [13] Det er presten som tar imot personen, lytter oppmerksomt til vedkommende og viser ham Kirkens moderlige ansikt, tar imot hans gode hensikt og vilje til å plassere hele sitt liv i evangeliets lys og utøve nestekjærlighet. Men det er hver person, individuelt, som blir kalt til å stå for Gud og legge sin samvittighet frem for ham, med dens muligheter og begrensninger. Denne samvittigheten, ledsaget av en prest og opplyst av Kirkens retningslinjer, er kalt til å formes for å kunne vurdere og ta en beslutning som er tilstrekkelig til å skjelne muligheten for tilgang til sakramentene.

 

6. Ville det være hensiktsmessig at disse tilfellene blir behandlet av den relevante kirkelige domstolen?

I tilfeller der det er mulig å fastslå en ugyldighetserklæring, vil henvendelse til den kirkelige domstolen være en del av skjelningsprosessen. [14] Den hellige far ønsket å forenkle disse prosessene gjennom motu proprio-brevet Mitis iudex. [15] Problemet oppstår i de mer komplekse situasjonene der det ikke er mulig å få en ugyldighetserklæring. I slike tilfeller kan det være mulig med en skjelningsprosess som stimulerer til eller fornyer et personlig møte med Jesus Kristus, [16] også i sakramentene.

 

7. Kan dette prinsippet gjelde for begge parter i et sivilt oppløst ekteskap, eller skiller man mellom grader av skyld og handler deretter?

Den hellige Johannes Paul II har allerede uttalt at «vurderingen av nådens stand hører naturligvis bare til den berørte personen, siden det er en vurdering av samvittigheten.» [17] Det er derfor en individuell skjelningsprosess der «skilte og gjengifte bør spørre seg hvordan de oppførte seg mot barna sine da ekteskapet gjennomgikk en krise; om det var forsøk på forsoning; situasjonen til den forlatte partneren; hvilke konsekvenser det nye forholdet har for resten av familien og de troendes fellesskap; hvilket eksempel det gir til unge mennesker som skal forberede seg til ekteskap. Ærlig refleksjon kan styrke tilliten til Guds barmhjertighet, som ikke nektes noen.» [18]

 

8. I tilfelle denne ene tillatelsen, bør det forstås at det ikke bør nevnes noe om ekteskapslivet (det seksuelle aspektet) i skriftemålet?

Selv i ekteskapets sakrament er ektefellenes seksualliv gjenstand for en samvittighetsransakelse for å bekrefte at det er et sant uttrykk for kjærlighet og bidrar til vekst i kjærlighet. Alle aspekter av livet skal legges frem for Gud.

 

9. Ville det ikke være hensiktsmessig at hele saken blir bedre forklart i teksten fra deres kompetente dikasteri?

Basert på ordene til Den hellige far i hans svar til delegaten for pastoralregionen Buenos Aires, der det ble sagt at det ikke finnes noen andre tolkninger, [19] virker det som om saken er tilstrekkelig forklart i det nevnte dokumentet.

 

10. Hvordan gå fram for å etablere intern enhet, men samtidig ikke forstyrre Kirkens ordinære læreembede?

Det ville være hensiktsmessig for bispekonferansen å bli enig om visse minimumskriterier for å gjennomføre forslagene fra Amoris Laetitia, for å hjelpe prester i prosessen med ledsagelse og skjelning av muligheten for tilgang til sakramentene for visse skilte i nye partnerskap. Dette må gjøres med respekt for den rettmessige myndigheten som hver biskop har i sitt eget bispedømme.

 

Fra audiensen den 25. september 2023

 

Víctor Fernández

Frans

 

Oversettelsen er gjort av katolsk.no og er ikke offisiell. 

 

Les mer

 

Noter

[1] Frans, apostolisk formaning Amoris Laetitia om kjærlighet i familien, 19. mars 2016, nr. 300. (Heretter AL.)

[2] Pastoralregionen Buenos Aires, Grunnleggende kriterier for gjennomføringen av kapittel VIII i Amoris Laetitia, AAS 108 (2016) 1072–1074.

[3] Se Frans, skriv til biskop Sergio Alfredo Fenoy, delegat for pastoralregionen Buenos Aires, AAS 108 (2016) 1071–1072.

[4] Johannes Paul II, apostolisk formaning Familiaris consortio om den kristne familiens oppgaver i dagens verden, 22. november 1981, nr. 84.

[5] Benedikt XVI, apostolisk formaning Sacramentum caritatis om eukaristien som høydepunktet for Kirkens liv og misjon, 22. februar 2007, nr. 29.

[6] Se AL, sitat 329.

[7] Jf. AL, sitat 364. Pave Frans argumenterer for at vi ikke bør kreve av «botferdige en intensjon om anger uten skygge, der barmhjertigheten forsvinner under streben etter en hypotetisk ren rettferdighet», og minner om Johannes Paul IIs lære til kardinal W. Baum der han uttaler at forutsigbarheten av et nytt fall «forringer ikke oppriktigheten i intensjonen» (brev til kardinal William W. Baum i anledning kurset om det indre rom arrangert av Det apostoliske pønitentiarat (22. mars 1996), 5: Insegnamenti XIX, 1 [1996], 589.

[8] Pastoralregionen Buenos Aires, Grunnleggende kriterier, op. cit., s. 1072: «Det er ikke hensiktsmessig å snakke om ‘tillatelser’ for tilgang til sakramentene, men om en ledsaget skjelningsprosess i samråd med en sjelesørger. Det er en «personlig og pastoral» skjelning (AL 300)».

[9] AL nr. 296.

[10] Se AL, sitat 336 og 351.

[11] Jf. AL, nr. 301–302.

[12] Se AL, nr. 209.

[13] Se AL, nr. 300.

[14] «Der hvor legitim tvil oppstår om gyldigheten av et sakramentalt inngått ekteskap, bør alt som er nødvendig gjøres for å verifisere dets gyldighet», i Benedikt XVI, apostolisk formaning Sacramentum caritatis, op. cit., nr. 29.

[15] Frans, apostolisk brev i motu proprio-form Mitis iudex Dominus Jesus om reformen av den kanoniske prosessen for saker om erklæring av ekteskaps ugyldighet i Kirkeretten, AAS 107 (2015) 958–970.

[16] Jf. AL, nr. 58.

[17] Johannes Paul II, encyklika Ecclesia de Eucharistia, om eukaristien i forhold til Kirken, 17. april 2003, nr. 37b.

[18] AL, nr. 300.

[19] Jf. Frans, skriv til biskop Sergio Alfredo Fenoy, op. cit., s. 1071.