Luthersk-katolsk «Offisiell fellesuttalelse»

Offisiell fellesuttalelse

av Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke

1. På grunnlag av den enighet nådd frem til i Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren, erklærer Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke sammen: «Den forståelsen av rettferdiggjørelseslæren som er fremlagt i denne erklæring, viser at det finnes en konsensus mellom lutheranere og katolikker når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren» (Felleserklæringen, 40). På grunnlag av denne konsensus erklærer Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke sammen: «Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser. Heller ikke rammer fordømmelsene i de lutherske bekjennelsesskrifter Den romersk-katolske kirkes lære slik den er fremlagt i denne erklæringen» (Felleserklæringen, 41).
2. Med hensyn til Rådet for Det lutherske Verdensforbunds resolusjon den 16. juni 1998 om Felleserklæringen, og Den katolske kirkes svar på felleserklæringen av 25. juni 1998, og de spørsmål som reises av begge, vedlegges en uttalelse (kalt «Anneks») som ytterligere utdyper den konsensus som er oppnådd i Felleserklæringen. Slik blir det klart at de tidligere gjensidige lærefordømmelser ikke rammer dialogpartenes lære slik den presenteres i Felleserklæringen.
3. De to dialogpartnere er innstilt på fortsatt og fordypet granskning av rettferdiggjørelseslærens bibelske grunnlag. De vil også arbeide mot en ytterligere felles forståelse av rettferdiggjørelseslæren, også utover det som er behandlet i Felleserklæringen og den vedlagte utdypende uttalelse. På grunnlag av den konsensus som er nådd, er det nødvendig med fortsatt dialog spesifikt om de temaer som Felleserklæringen selv nevner trenger ytterligere klargjøring (Felleserklæringen, 43), i den hensikt å nå frem til full kirkelig kommunion, en enhet i mangfold, i hvilken de gjenstående forskjeller kan bli «forsonet» og ikke lenger ha skillende styrke. Lutheranere og katolikker vil forsette sine bestrebelser økumenisk i deres felles vidnesbyrd for å tolke rettferdiggjørelsesbudskapet med språk som er relevant for mennesker i dag, og med hensyn til vår tids individiuelle så vel som sosiale anliggender.

Ved denne undertegnelse bekrefter Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund Felleserklæringen om Rettferdiggjørelsen i sin helhet.

Anneks

1. De følgende klargjøringer understreker den konsensus som er oppnådd i Felleserklæringen om Rettferdiggjørelseslæren vedrørende rettferdiggjørelsens grunnsannheter; slik blir det klart at tidligere tiders gjensidige fordømmelser ikke rammer de katolske og lutherske lærer om rettferdiggjørelsen slik de fremstilles i Felleserklæringen.
2. «Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger» (Felleserklæringen, 15).
   • «Sammen bekjenner vi at Gud tilgir synd ved sin nåde og samtidig setter mennesker fri fra syndens trellekår (...)» (Felleserklæringen, 22). Rettferdiggjørelse er syndstilgivelse og det å bli gjort rettferdig, hvorved Gud skjenker «nytt liv i Kristus» (Felleserklæringen, 22). «Siden vi da er rettferdiggjort gjennom troen, har vi fred med Gud» (Rom 5,1). Vi «kalles Guds barn - ja, vi er det!» (1 Joh 3,1). Vi er i sannhet inderlig fornyet ved Den Hellige Ånds virke, og forblir alltid avhengig av Hans virke i oss. «Den som lever i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til» (2 Kor 5,17). De rettferdiggjorte forblir ikke syndere i denne forstand. 
     Men vi ville ta feil dersom vi skulle si at vi var uten synd (1 Joh 1,8-10; jfr. Felleserklæringen 28). «Vi feiler jo alle i så mangt!» (Jak 3,2). «Hvem kan merke sine feiltrinn? Tilgi meg hver synd jeg ikke vet om» (Salme 19,12). Og når vi ber, kan vi bare si, slik som tolloppkreveren: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13). Dette uttrykkes på mange vis i våre liturgier. Sammen hører vi formaningen «Så la ikke synden være herre over legemet, selv om det er døden underkastet, slik at dere adlyder alle dets begjær» (Rom 6,12). Dette gjenkaller for oss den vedvarende fare som kommer fra syndens makt og dens verk i de kristne. I denne utstrekning kan lutheranere og katolikker sammen forstå den kristne som «simul justus et peccator», til tross for deres forskjellige tilnærmelser til dette emne, som uttrykt i Felleserklæringen 29-30.
   • Bekrepet «konkupisens» [concupiscentia] brukes på forskjellig vis på katolsk og luthersk hold. I de lutherske bekjennelsesskrifter er konkupisens forstått som menneskets selvsøkende dragning som i lys av Loven, åndelig forstått, anses som synd. Den katolske forståelse er at konkupisens er en tilbøyelighet som forblir i mennesket selv etter dåpen, som kommer fra synden og som tenderer mot synden. Til tross for de forskjeller som her er involvert, kan det aksepteres at denne dragning kan, fra et luthersk perspektiv, bli den åpning gjennom hvilken synden setter inn sitt angrep. På grunn av syndens makt bærer hele mennesket på en tendens til å motsette seg Gud. Denne tendens, ifølge både luthersk og katolsk oppfatning, «er ikke i samsvar med Guds opprinnelige plan for menneskeheten» (Felleserklæringen 30). Synd er av en personlig karakter, og som sådan leder den til adskillelse fra Gud. Den er den selviske trang i det gamle menneske, og den manglende tillit og kjærlighet til Gud. 
     Realiteten av frelsen i dåpen og faren fra syndens makt kan uttrykkes på en slik måte at på den ene side understrekes syndstilgivelsen og menneskehetens fornyelse i Kristus ved dåpen, og på den annen side ses at de rettferdiggjorte «ikke ... er fri fra syndens angrepsmakt (sml. Rom 6,12-14) og ikke unntatt fra den livslange konflikt mot Guds vilje (...)» (Felleserklæringen 28).
   • Rettferdiggjørelse finner sted «ene og alene ved nåde» (Felleserklæringen 15 og 16) ved troen alene, mennesket er rettferdiggjort «uten hensyn til Lovens overholdelse» (Rom 3,28, jfr. Felleserklæringen 25). «Nåde skaper tro ikke bare når troen begynner i et menneske, men så lenge som troen vedvarer» (Thomas Aquinas, S. Th II/II 4, 4 ad 3). Guds nådes verk utelukker ikke menneskelig gjerning: Gud bevirker alt, både vilje og evne, og for det er vi kalt til å arbeide (jfr. Fil 2,12ff). «Så snart som Den Hellige Ånd har startet sitt gjenfødelsens og fornyelsens verk i oss ved Ordet og de hellige sakramenter, er det sikkert at vi kan og må samarbeide med Den Hellige Ånds kraft ...» (Konkordieformelen, FC SD II, 64f; BSLK 897, 37ff).
   • Nåde som den rettferdiggjortes fellesskap med Gud i tro, håp og kjærlighet, mottas alltid av Guds frelsende og skapende verk (jfr. Felleserklæringen 27). Men det er ikke desto mindre den rettferdiggjortes ansvar ikke å forspille denne nåde, men å leve i den (jfr. BSLK 197,45). Den rettferdiggjortes gode gjerninger «skulle gjøres for å bekrefte deres kallelse, det vil si, så de ikke faller fra sitt kall ved å synde på nytt» (Apol. XX,13, BSLK 316,18-24; med referanse til 2 Pet. 1,10. Jamfør også FC SD IV,33; BSLK 948,9-23). I denne forstande kan lutheranere og katolikker sammen forstå det som uttrykkes om «å holde fast på nåden» i Felleserklæringen 38 og 39. For naturligvis, «hva som enn går forut for eller følger etter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjør noen fortjent til den» (Felleserklæringen 25).
   • Ved rettferdiggjørelsen er vi uten betingelser brakt til fellesskap med Gud. Dette inkluderer også løftet om evig liv: «For er det så at vi er blitt ett med ham ved å lide en død som hans, så skal vi også være det ved å få del i en oppstandelse som hans» (Rom 6,5; jfr. Joh 3,36 og Rom 8,17). På den yttersta dag skal de rettferdiggjorte også dømmes for deres gjerninger (jfr. Matt 16,27; 25,31-46; Rom 2,16; 14,12; 1 Kor 3,8; 2 Kor 5,10, etc.). Vi står overfor en dom der Guds nådefulle dom vil godkjenne alt i våre liv og verk som samsvarer med Hans vilje. Men alt i våre liv som er galt vil ble avdekket, og vil ikke tre inn i det evige liv. Konkordieformelen sier også: «Det er Guds vilje og uttrykkelige bud at troende skal gjøre gode gjerninger som Den Hellige Ånd bevirker i dem, og Gud er villig til å finne behag i dem for Kristi skyld, og lover å belønne dem herlighetsfullt i dette og i det kommende liv» (FC SD IV,38). Enhver belønning er en nådens lønn, som ikke vi kan legge noe krav på.
3. Rettferdiggjørelseslæren er mål eller merkesten for den kristne tro. Ingen lære kan stå i motsetning til dette kriterium. I denne forstand er rettferdiggjørelseslæren «et uoppgivelig kriterium som uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus» (Felleserklæringen 18). Som dette har den sin sannhet og spesifikke betydning innenfor Kirkens grunnleggende trinitariske trosbekjennelse. Vi «har det samme mål om å bekjenne Kristus i alt, ham som vi setter vår lit til over alle ting som den eneste mellommann (1 Tim 2,5-6). Gjennom Kristus gir Gud seg selv i Den Hellige Ånd og øser ut sine fornyende gaver.» (Felleserklæringen 18).
4. Den katolske kirkes svar har ikke til hensikt å sette spørsmålstegn ved de lutherske synoders etter Det lutherske Verdensforbunds autoritet. Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund innledet dialogen og førte den fremover som partnere med samme rettigheter («par cum pari»). Til tross for forskjellige oppfatninger om den kirkelige myndighet, respekterer hver av partnere den annen partners ordnede prosesser for å nå frem til læremessige beslutninger.

Kardinal Edward I. Cassidys presentasjon

Kardinal Edward I. Cassidys presentasjon av de to dokumenter fremlagt den 11. juni 1999 vedrørende den luthersk-katolske «Felleserklæring om Rettferdiggjørelseslæren»

1. I juni i fjor svarte både Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke offisielt på Felleserklæringen om Rettferdiggjørelseslæren som var blitt forberedt av den felles luthersk-katolske dialogkommisjon. Etter to distinkte resepsjonsprosesser var både Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke i stand til å erklære at man faktisk hadde nådd frem til en konsensus i Felleserklæringen om «de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren».
2. Idet de erklærte dette, påpekte både Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund noen aspekter ved rettferdiggjørelseslæren som krevde yttterligere granskning. Den katolske kirkes «Klargjøringer» syntes imidlertid for den lutherske part å levne noe tvil om på hvilken måte og i hvilken grad den katolske part anerkjente Felleserklæringen. Dette førte til en rekke uttalelser fremført også i pressen, og en følelse av skuffelse på begge sider.
3. Det lutherske Verdensforbunds generalsekretær og jeg selv satte da, etter å ha rådført oss med dem som sammen med oss er ansvaret for å forbølge denne saken, i gang med å finne frem til en måte å bekrefte den konsensus som var oppnådd, og for å overvinne den tvil som var oppstått.
4. Det dokument som vi idag offentliggjør er frukten av disse diskusjoner. Det består av to deler: En offisiell Fellesuttalelse) fra Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke som skal undertegnes sammen med Felleserklæringen, og et Anneks.
5. Den offisielle Fellesuttalelse forklarer klart og entydig akkurat hva de to parter mener når de setter sin signatur under Felleserklæringen. De to parter erklærer sammen:
   • at man faktisk er nådd frem til en konsensus om de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren, og at man på grunnlag av denne konsensus erklærer sammen: ««Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser. Heller ikke rammer fordømmelsene i de lutherske bekjennelsesskrifter Den romersk-katolske kirkes lære slik den er fremlagt i denne erklæringen»;
   • med hensyn til de spørsmål som er blitt reist ved svarene til Felleserklæringen, forklarer Uttalelsen at det vedlagte Anneks «ytterligere utdyper den konsensus som er oppnådd i Felleserklæringen, slik at det blir klart at de tidligere gjensidige lærefordømmelser ikke rammer dialogpartenes lære slik den presenteres i Felleserklæringen».
   • I tredje avsnitt presenterer Uttalelsen det videre arbeid som de to parter akter å gå videre med: «fortsatt og fordypet granskning av rettferdiggjørelseslærens bibelske grunnlag», noe som ikke syntes å ha blitt viet tilstrekkelig oppmerksomhet i Felleserklæringen; og «arbeide mot en ytterligere felles forståelse av rettferdiggjørelseslæren, også utover det som er behandlet i Felleserklæringen og den vedlagte utdypende uttalelse». Noen av disse spørsmål er nevnt av Felleserklæringen selv (nr. 43) som nødvendige å drøfte i den hensikt å nå frem til full kirkelig kommunion. Til slutt erklærer de to parter at de «vil forsette sine bestrebelser økumenisk i deres felles vidnesbyrd for å tolke rettferdiggjørelsesbudskapet med språk som er relevant for mennesker i dag, og med hensyn til vår tids individiuelle så vel som sosiale anliggender.»
6. Som jeg har sagt: Annekset «ytterligere utdyper den konsensus som er oppnådd i Felleserklæringen». Kort sagt tar det opp de spørsmål som førte til en viss usikkerhet hos den ene eller andre av de to parter, og uten å foreta endringer i Felleserklæringen fjerner det denne usikkerhet. En studie av de spørsmål som reises av de to dialogpartnere og deres respektive svar, lagt side ved side med Den offisielle Fellesuttalelse og dens Anneks, vil vise hvordan disse spørsmål er blitt behandlet til begge parters tilfredsstillelse.
7. På katolsk hold er Den offisielle Fellesuttalse og Annekset blitt approbert av Det pavelige Råd for fremme av kristen Enhet og av Kongregasjonen for Troslæren. Hans Hellighet Pave Johannes Paul II er blitt informert om dette og har gitt sin velsignelse til undertegnelsen av Felleserklæringen om Rettferdiggjørelseslæren, sammen med Den offisielle Fellesuttalelsen og dets vedlagte Anneks, på den dato og det sted som de to parter bestemmer.