Pavens preken under bønnekvelden 19. august 2000

Oversettelse: Unni Lefebure

1. "Men dere, hvem sier dere at Jeg er?" (Matt. 16,15)

Kjære unge, det er med stor glede at jeg er sammen med dere på nytt i anledning denne bønnevaken, hvor vi i fellesskap skal lytte til Kristus, Han som er midt iblant oss. Det er Han som snakker til oss.

"Men dere, hvem sier dere at Jeg er?" Jesus stiller dette spørsmålet til sine disipler, i nærheten av Caesarea Filippi. Simon Peter svarer Ham: "Du er Messias, den levende Guds Sønn" (Matt. 16,16). Da svarer Mesteren ham med disse overraskende ordene: "Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen" (Matt. 16,17).

Hva betyr denne samtalen? Hvorfor vil Jesus vite hva menneskene tenker om Ham? Hvorfor vil Han vite hva disiplene tenker om Ham?

Jesus vil at disiplene skal bli seg bevisst hva som er født i deres sjel og deres hjerte, og Han vil at de skal sette ord på sin overbevisning. Samtidig vet Han at den dommen de gir uttrykk for ikke bare er deres egen dom, for i denne dommen åpenbares det som Gud gjennom troens nåde har lagt i deres hjerter.

Hendelsen i nærheten av Caesarea Filippi fører oss på en måte inn i "troens verksted". Her åpenbares mysteriet rundt troens fødsel og modning. Først har vi åpenbaringens nåde: Gud gir seg til mennesket på en fortrolig, uutsigelig måte. Deretter har vi spørsmålet som forventer et svar. Endelig har vi menneskets svar, et svar som fra nå av burde gi mening og form til hele hans liv.

Dette er troen! Det frie og forstandige menneskets svar på den levende Guds ord. Spørsmålet som Kristus stiller og svarene som apostlene, og deretter Simon Peter gir, utgjør en slags prøving av modenheten i troen til dem som står Kristus nærmest.

2. Samtalen i nærheten av Caesarea Filippi fant sted før påske, det vil si før Kristi lidelse, død og oppstandelse. Vi minnes en annen hendelse, hvor den oppstandne Kristus prøvde sine apostlers modenhet i troen, nemlig møtet med apostelen Thomas. Han var den eneste som ikke var til stede da Kristus kom til apostlene for første gang etter oppstandelsen. Da de andre disiplene sa til ham at de hadde sett Herren, ville han ikke tro dem. Han sa: "Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side - da kan jeg umulig tro det" (Joh. 20,25). Åtte dager senere var disiplene på ny samlet, og Thomas var med dem. Jesus kom mens dørene var lukket. Han hilste apostlene og sa: "Fred være med dere!" (Joh. 20,26). Rett etter snudde Han seg mot Thomas: "Kom med fingeren din og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!" (Joh. 20,27). Da utbrøt Thomas: "Min Herre og min Gud!" (Joh. 20,28).

Møtet med Kristus i Jerusalem ble også et slags "troens verksted" for apostlene. Imidlertid går det som skjedde med Thomas på en måte lenger enn det som hendte ved Caesarea Filippi. I Jerusalem står vi overfor den mest gjennomgripende form for troens og vantroens dialektikk. Samtidig står vi overfor en enda dypere erklæring enn den som angikk sannheten om Kristus. Det var virkelig ikke lett å tro at Han som de hadde lagt i graven tre dager tidligere var levende på ny.

Den guddommelige Mester hadde ofte uttalt at Han skulle oppstå fra de døde, og Han hadde ofte bevist at Han var Herre over livet. Likevel hadde opplevelsen av Hans død vært så sterk at alle hadde behov for et direkte møte med Ham for at de kunne tro på oppstandelsen: Apostlene i Jerusalem, disiplene på vei til Emmaus, kvinnene ved graven?. Også Thomas hadde behov for dette. Men da hans vantro fikk erfare Kristi nærvær på en direkte måte, sa den tvilende apostelen de ordene som uttrykker troens dypeste kjerne: Hvis det er slik, hvis Du virkelig er levende selv om Du ble henrettet, da betyr det at Du er "min Herre og min Gud".

Gjennom det som skjedde med Thomas ble "troens verksted" beriket med et nytt element. Den guddommelige Åpenbaring, Kristi spørsmål og menneskets svar fikk sin fullendelse i disippelens personlige møte med den levende Kristus, med den Oppstandne. Dette møtet er opptakten til et nytt forhold mellom mennesket og Kristus, et forhold hvor mennesket eksistensielt sett erkjenner at Kristus er Herre og Gud; ikke bare Herre og Gud over verden og menneskeheten, men Herre og Gud over min konkrete, menneskelige eksistens. Den hellige Paulus skriver: " 'Ordet er deg nær, du har det i din munn og i ditt hjerte'. Og 'Ordet', det er nettopp budskapet om den tro som vi forkynner. For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og hvis ditt hjerte tror at Gud har oppreist Ham fra de døde, da skal du blir frelst" (Rom. 10, 8-9).

3. I dagens tekst finner vi beskrevet de delene som utgjør dette "troens verksted" som apostlene forlater i full visshet om den sannheten som Gud hadde åpenbart i Jesus Kristus. Denne sannheten skulle forme deres personlige liv og Kirkens liv opp gjennom historien. Vårt møte i dag i Roma, kjære unge, er også et slags "troens verksted" for dere som er dagens disipler, for dem som på terskelen til det tredje årtusen tror på Kristus.

Hver av dere kan i seg selv finne denne spørsmål og svar-dialektikken som vi nettopp har understreket. Hver av dere kan vurdere sine egne vanskeligheter med å tro og også rammes av vantroens fristelse. Men samtidig kan dere erfare en gradvis modning i bevisstheten og overbevisningen om deres egen tilslutning til troen. I dette vidunderlige verksted for menneskesjelen, troens verksted, er det faktisk slik at Gud og mennesket møter hverandre. Uten opphør går den oppstandne Kristus i møte med vårt liv og lar enhver av oss erfare hans nærvær, og utbryte: Å Kristus, Du er "min Herre og min Gud!"

Kristus sa til Thomas: "Fordi du har sett Meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror" (Joh. 20, 29). Ethvert menneske har noe av apostelen Thomas i seg. Han fristes av vantroen, og stiller grunnleggende spørsmål: "Er det sant at Gud finnes? Er det sant at verden er blitt skapt av Ham? Er det sant at Guds Sønn er blitt menneske, er død og oppstanden?" Svaret kommer etter hvert som mennesket erfarer Hans nærvær. Vi må åpne våre øyne og vårt hjerte for Den Hellige Ånds lys. Da vil de åpne sårene til den oppstandne Kristus snakke til hver av oss: "Fordi du har sett Meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror."

4. Kjære venner, å tro på Jesus, å følge Jesus i Peters, i Thomas', i de første apostlenes og vitnenes fotspor, krever at vi også i dag stiller oss på Hans side. Ikke sjeldent kan dette bli som et nytt martyrium: martyriet til den som, i dag på samme måte som i går, er kalt til å gå mot strømmen for å følge den guddommelige Mester, for å følge "Lammet hvor det så går" (Åp. 14,4). Kjære unge, det er ikke tilfeldig at jeg under det hellige År ville at man ved Colosseum skulle minnes det tyvende århundres trosvitner.

Det blir kanskje ikke krevet av dere at dere skal utgyde deres blod, men helt sikkert at dere skal bevare deres troskap mot Kristus! En troskap som skal leves i de daglige handlinger: Jeg tenker på de forlovede par og hvor vanskelig det er for dem, midt i dagens verden, å leve i renhet før de gifter seg. Jeg tenker på de unge ektepar og de prøvelser de blir utsatt for i sine løfter om gjensidig trofasthet. Jeg tenker på forholdet mellom venner og fristelsen til illojalitet som kan snike seg inn mellom dem.

Jeg tenker også på dem som har begynt på en vei mot det konsekrerte liv og på vanskelighetene de ofte må møte for å holde ut i sitt offer for Gud og sine brødre. Jeg tenker dessuten på dem som vil leve et liv i solidaritet og kjærlighet i en verden hvor de eneste verdier som ser ut til å gjelde er profitt, personlige interesser eller gruppeinteresser.

Jeg tenker også på dem som arbeider for fred og som ser nye krigsområder oppstå og utbre seg i forskjellige deler av verden. Jeg tenker på dem som arbeider for menneskets frihet og som fremdeles opplever at mennesket er slave av seg selv og andre. Jeg tenker på dem som slåss for at menneskelivet skal bli elsket og respektert, og som må være vitne til de utallige angrep på menneskets liv og på den respekt vi skylder det.

5. Kjære unge, er det vanskelig å tro i en slik verden? Er det vanskelig å tro i år 2000? Ja, det er vanskelig! Det kan vi ikke nekte for. Det er vanskelig, men med nådens hjelp er det mulig, slik Jesus forklarte til Peter: "Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen" (Matt. 16,17).

I kveld vil jeg overrekke dere Evangeliet. Det er gaven som Paven gir dere på denne uforglemmelige bønnevaken. Ordet som det inneholder, er Jesu ord. Hvis dere lytter til det i stillhet, i bønn, ved hjelp av de kloke råd som deres prester og lærere gir dere, slik at dere kan forstå det i forhold til deres eget liv, da vil dere møte Kristus og dere vil følge Ham, og dag for dag forplikte deres liv for Ham!

I virkeligheten er det Jesus dere søker når dere drømmer om lykke; det er Han som venter på dere når intet av det dere finner kan tilfredsstille dere; Han er det skjønne som tiltrekker dere så veldig; det er Han som utfordrer dere gjennom den lengselen etter radikalitet som hindrer dere i å godta kompromisser; det er Han som driver dere til å rive ned de maskene som forfalsker livet; det er Han som leser i deres hjerter de dypeste avgjørelsene som andre forsøker å kvele. Det er Jesus som vekker ønsket hos dere om å gjøre noe stort ut av deres liv, viljen til å følge et ideal, vegringen mot å la middelmådigheten invadere dere, motet til med ydmykhet og utholdenhet å gå inn for å bli bedre mennesker, for å forbedre samfunnet og gjøre det mer menneskelig og mer broderlig.

Kjære unge, ansikt til ansikt med denne edle oppgaven er dere ikke alene. Hos dere står deres familier, deres menigheter, deres prester og lærere, og også alle de, og de er mange, som i det skjulte ikke blir trett av å elske Kristus og tro på Ham. I kampen mot synden er dere ikke alene: Mange slåss som dere og vinner ved hjelp av Herrens nåde!

6. Kjære venner, ved det tredje årtusens begynnelse ser jeg dere som "morgenens vaktmenn" (Jfr. Jes.21, 11-12). I det århundret som er slutt var ungdommer som dere samlet i store forsamlinger for å lære å hate, og de ble sendt av sted for å slåss mot hverandre. De forskjellige verdslige messianske riker som forsøkte å erstatte det kristne håp, avslørte seg etter hvert som sanne helveter. I dag er dere kommet her for å slå fast at dere i dette nye århundre ikke godtar å være voldens og ødeleggelsens våpen; at dere vil forsvare freden, om nødvendig med deres eget liv. Dere finner dere ikke i å leve i en verden hvor andre mennesker dør av sult, forblir analfabeter eller mangler arbeid. Dere vil forsvare livet i alle dets utviklingsstadier her på jorden, dere vil streve med alle deres krefter for å gjøre denne jorden stadig mer levelig for alle.

Kjære unge av det nye århundre, ved å si "Ja" til Kristus, sier dere "Ja" til hvert av deres mest edle idealer. Jeg ber for at Kristus skal herske i deres hjerter og i det nye århundrets og det nye årtusenets menneskeslekt. Vær ikke redd for å overgi dere til Ham. Han skal lede dere, Han skal gi dere styrke til å følge Ham hver dag og i alle situasjoner.

Måtte Jomfru Maria, som hele sitt liv sa "ja" til Gud, måtte de hellige apostler Peter og Paulus, måtte alle hellige menn og kvinner som gjennom århundrene har kjennetegnet Kirkens vei, alltid hjelpe dere i disse gode forsettene!

Til hver og en av dere gir jeg med hengivenhet min velsignelse.

Johannes Paul II