Pavens preken ved jubileet for familiene 15. oktober 2000

© L'Osservatore Romano, 17 X 2000 - Oversettelse fra fransk: Unni Lefebure

Preken holdt av den hellige Far Johannes Paul II under eukaristifeiringen på Petersplassen søndag 15. oktober 2000 i anledning jubileet for familiene

«Måtte Herren, livets kilde, velsigne oss». Kjære brødre og søstre, denne påkallelsen som vi gjentok i responsoriesalmen sammenfatter godt alle kristne familiers daglige bønn, og i dag, under jubileets eukaristifeiring, uttrykker den på en virkningsfull måte meningen med vårt møte.

Dere er samlet her, ikke bare som personer, men som familier. Dere er kommet til Roma fra alle deler av verden, og dere bringer med dere den dype overbevisningen om at familien er en stor gave fra Gud, en gave gitt fra opphavet av, preget av hans velsignelse.

Slik er det virkelig. Helt fra skapelsens begynnelse hvilte Guds velsignende blikk på familien. Gud skapte mannen og kvinnen i sitt bilde, og Han gav dem en bestemt oppgave i den menneskelige families utvikling: «Gud velsignet dem og sa: 'Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden' «(1.Mosebok 1,28).

Kjære familier, deres jubileum er en lovsang til denne opphavelige velsignelsen. Den hvilte over dere, kristne ektefeller, da dere feiret deres bryllup og lovet hverandre evig kjærlighet fremfor Gud. I dag skal denne velsignelsen mottas av åtte par som kommer fra forskjellige deler av verden for å feire sitt bryllup innenfor jubileets høytidelige ramme.

Ja, måtte Herren, livets kilde, velsigne dere ! Vær åpne for den stadig nye strømmen fra denne velsignelsen. Den eier en skapende og fornyende styrke som kan fjerne all tretthet og sikre deres gave en evig friskhet.

Denne opphavelige velsignelsen er knyttet til Guds klare hensikt, som hans ord minner oss om: « Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like» (1.Mosebok 2,18).

Slik fastsetter 1.Moseboks inspirerte forfatter den grunnleggende nødvendighet som den ekteskapelige forening mellom en mann og en kvinne, og derigjennom også familielivet, hviler på. Det dreier seg om fellesskapets (kommunionens) nødvendighet. Mennesket er ikke skapt for ensomhet, det har i sitt indre et kall til samhørighet, som er rotfestet i dets åndelige natur. I kraft av dette kallet vokser mennesket i den grad det trer inn i en samhørighet med andre, og finner seg selv fullt ut ved "oppriktig å gi seg til andre" (Gaudium et spes,nr.24).

Det er ikke tilstrekkelig for mennesket å opprette forhold av utelukkende funksjonell art. Mennesket har behov for menneskelige forhold som er inderliggjorte, som ikke er beregnende, som er rike på oppofrelse. Blant disse forholdene er det som leves innenfor familien grunnleggende; i forholdet mellom ektefellene, og mellom ektefellene og deres barn. Hele det rike nettet av menneskelige forhold fødes og fornyes ustanselig med grunnlag i det forholdet som oppstår når en mann og en kvinne erkjenner at de er skapt for hverandre og bestemmer seg for å forene sin eksistens i en enestående livsplan: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød» (1.Mosebok 2,24).

Ett kjød ! Det er umulig å unngå å gripe kraften i dette uttrykket ! Det bibelske begrepet «kjød» viser ikke bare til menneskets fysiske vesen, men til dets fulle åndelige og legemlige identitet. Det som ektefellene utfører, er ikke bare et kroppslig møte, men en virkelig enhet av sine personer. En enhet så dyp at vi kan si at den i historien gjør dem til et speilbilde av de tre guddommelige Personers «Vi» (Jfr. Brev til familiene nr.8).

Nå forstår vi at i Evangeliet etter Markus som nettopp ble lest, er det mye som står på spill i det vi hører fra Jesu samtale med fariseerne. Jesu samtalepartnere var opptatt av et problem som oppstod i forbindelse med tolkningen av Moseloven, som tillot en mann å støte sin hustru fra seg. Debatten dreide seg om hvilke grunner som kunne legitimere en slik handling. Jesus går adskillig lenger enn denne lovbundne forestillingen. Han går like til kjernen av Guds plan. I Moseloven ser Han en innrømmelse overfor «hjertets hardhet».

Men Jesus gir absolutt ikke etter for denne hardheten. Hvorfor skulle Han det, Han som nettopp er kommet for å fjerne denne hardheten og gjennom frelsen gi mennesket styrke til å overvinne den motstand som har sitt grunnlag i synden ? Han er ikke redd for å tilby Guds opprinnelige plan på nytt: «Men ved begynnelsen av, fra Skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne» (Markus 10,6).

Fra begynnelsen av! Bare Han, Jesus, kjenner Faderen «fra begynnelsen av», på samme måte som Han kjenner mennesket «fra begynnelsen av». Det er Han som både har åpenbart Faderen og som har åpenbart mennesket for mennesket (Jfr. Gaudium et spes, nr.22).

Ved å følge i hans spor, er det derfor Kirken har som sin oppgave gjennom historien å bære vitnesbyrd om denne opprinnelige plan, og vise frem dens sanne og realiserbare karakter.

Ved utførelsen av denne oppgaven er ikke Kirken uvitende om de vanskeligheter og dramatiske hendelser som konkrete historiske erfaringer påfører familielivet. Men Kirken vet også at Guds vilje, mottatt og virkeliggjort med inderlighet, ikke er en lenke som gjør mennesket til slave, men betingelsen for en sann frihet som når sin fylde i kjærligheten. Kirken vet også - og dette bekreftes gjennom daglige erfaringer - at når Guds opprinnelige plan blekner i samvittighetene, påføres samfunnet utallige skader.

Det er klart at det finnes vanskeligheter. Men Jesus har tenkt på å skjenke ektefellene de nådemidlene som trengs for å overvinne dem. Ved hans vilje har ekteskapet blant døpte fått verdi og kraft av et sakramentalt tegn, som forsterker deres karakter og oppgaver. I det sakramentale ekteskap forplikter ektefellene seg til gjensidig å uttrykke -slik de unge parene som jeg snart skal velsigne ekteskapet til, skal gjøre- og å vitne for verden om den sterke og uløselige kjærligheten som Kristus har til Kirken. Det er det som apostelen Paulus kaller «et stort mysterium» (Jfr. Efeserbrevet 5,32).

«Måtte Gud, livets kilde, velsigne dere!» Guds velsignelse er grunnlaget, ikke bare for den ekteskapelige enhet, men også for åpenheten for et ansvarlig og gavmildt liv. Barna er virkelig «familiens og samfunnets vår», som det uttrykkes i temaet for familienes jubileum. Ekteskapet blomstrer opp gjennom barna: gjennom dem virkeliggjøres kronen på ektefellenes fullstendige gjensidige deling av livet ('Totius vitæ consortium': Codex Iuris Canonici, can.1055,1), det som gjør dem til «ett kjød». Dette gjelder like mye for barn som er villet gjennom en adopsjon, som for barn som er født av en naturlig forbindelse mellom ektefellene. Barn er ikke noe «sekundært» til ekteskapsplanene. De er ikke et «tillegg», men en «meget verdifull gave» (Gaudium et spes, nr.50), som er innfelt i selve den ekteskapelige enhets struktur.

Som vi vet, lærer Kirken oss retningslinjene for ærefrykten for denne grunnleggende strukturen hvis mening ligger både i livet med Gud og i forplantningen. Gjennom dette uttrykker Kirken ærefrykt for Guds plan, og den bygger en ramme av forhold mellom ektefellene basert på en gjensidig, betingelsesløs anerkjennelse.

Dette er forøvrig i samsvar med barnets rett til å bli født og til å vokse opp i en sammenheng fylt av menneskelig kjærlighet. Ved å innrette seg etter Guds Ord, blir familien dermed et verksted for sann menneskeliggjøring og solidaritet.

Foreldre og barn er kalt til denne oppgaven, men som jeg skrev allerede i 1994, i anledning Familieåret: «Gjennom oppdragelsen forlenges foreldrenes - mannens og hustruens - «vi» til også å bli familiens «vi», og dette «vi» føyer seg til de tidligere generasjoner og åpner for en gradvis utvidelse» (Brev til familiene,nr.16).

Når rollene respekteres, slik at forholdet mellom ektefeller og mellom foreldre og barn forløper på en fullkommen og uforstyrret måte, er det naturlig for familien at andre familiemedlemmer, som besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn, også får en betydning og blir viktige.

I slike forhold, preget av ekte hengivenhet og gjensidig støtte, spiller familien en virkelig uerstattelig rolle. Personer i vanskeligheter, ugifte, enker, enkemenn og foreldreløse kan her finne et gjestfritt og varmt hjem.

Familien kan ikke stenge seg inne i seg selv. Et kjærlig forhold til resten av familiemedlemmene er det første målet for denne nødvendige åpenheten som åpner familien for hele samfunnet.

Kjære kristne familier, ta tillitsfullt imot Jubileets nådegave som blir gitt dere i rikt monn i denne eukaristien. Ta imot den, og ta modell av familien i Nasaret som, selv om den var kalt til en enestående oppgave, fulgte den samme veien som dere, mellom gleder og sorger, mellom bønn og arbeid, mellom håp og skremmende prøvelser, alltid rotfestet i sitt samtykke til Guds vilje.

Måtte deres familier alltid og stadig mer bli virkelige «huskirker», hvorfra det hver dag stiger en lovprisning til Gud og hvorfra et vell av fornyende og velgjørende kjærlighet stråler over samfunnet.

«Måtte Herren, livets kilde, velsigne oss». Måtte Jubileet for familiene utgjøre et stort øyeblikk av nåde for alle dere som lever det. Måtte det også for samfunnet bli en oppfordring til å reflektere over betydningen og verdien av denne store gaven: familien, bygget etter Guds hjerte.

Måtte Maria, «familiens Dronning», alltid ledsage dere med sin moderlige hånd.

Johannes Paul II