Overveielser rundt forslag om rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv

Uoffisiell oversettelse til norsk, se også Vatikanets engelske versjon.

Innledning

1. I de senere år er ulike spørsmål vedrørende homoseksualitet blitt tatt opp av pave Johannes Paul II og av de relevante kurieorganer ved Den Hellige Stol.(1) Homoseksualitet er et moralsk og sosialt fenomen som skaper bekymring, selv i de land som har innvilget eller planlegger å innvilge rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv. Slik anerkjennelse kan i mange tilfeller inkludere muligheten til å adoptere barn. De foreliggende overveielsene inneholder ingen nye læremessige elementer. De søker snarere å ta frem på nytt de vesentlige sidene ved dette spørsmål og ut fra fornuften skaffe til veie argumenter. De kan biskopene så anvende når de forbereder mer spesifikke stillingtagender, tilpasset de spesielle situasjonene man finner rundt i verden, med det formål å beskytte og fremme ekteskapets verdighet, familiens grunnlag og samfunnets stabilitet. Ekteskapet er nemlig et konstituerende element i samfunnet. De foreliggende overveielsene har også til hensikt å gi retningslinjer til katolske politikere ved å vise dem tilnærmingsmåter til foreslått lovgivning på dette område, som vil være i overensstemmelse med kristen samvittighet.(2) Ettersom dette spørsmål står i sammenheng med den naturlige morallov, vil de argumentene som følger, henvende seg ikke bare til dem som tror på Kristus, men til alle mennesker som er engasjert i å fremme og forsvare samfunnets felles gode.

I. Ekteskapets natur og dets umistelige kjennetegn

2. Kirkens lære om ekteskapet og om hvordan kjønnene utfyller hverandre utgjør en sannhet som er innlysende for fornuften og anerkjent som sådan av alle verdens store kulturer. Ekteskapet er ikke bare et hvilket som helst forhold mellom mennesker. Men det er opprettet av Skaperen med sin egen natur, sine egne vesentlige egenskaper og sitt eget formål.(3) Ingen ideologi kan fjerne fra menneskets ånd vissheten om at ekteskapet utelukkende eksisterer mellom én mann og én kvinne. Ved gjensidige personlige gaver som passer til den enkelte og som de er alene om, beveger ektefellene seg seg mot dypere personlig fellesskap. På denne måten fullkommengjør de hverandre gjensidig, for å samarbeide med Gud om å medskape og fostre opp nye menneskeliv.

3. Den naturlige sannhet om ekteskapet er så blitt bekreftet av Åpenbaringen i den bibelske skapelsesberetningen, som også er uttrykk for den opprinnelige menneskelige visdom, i hvilken naturens egen stemme høres. Der er tre grunnleggende elementer i Skaperens plan med ekteskapet slik det berettes i 1. Mosebok.

For det første ble mennesket, Guds avbilde, skapt «som mann og kvinne» (1 Mos 1,27). Menn og kvinner er like som personer og gjensidig utfyllende som han- og hunkjønn. Seksualitet er en del av det fysisk-biologiske område, og det har også blitt hevet opp til et nytt plan det personalistiske hvor natur og ånd er forenet.

For det andre er ekteskapet innstiftet av Skaperen som en form for liv der personfellesskap virkeliggjøres gjennom å involvere bruken av de seksuelle evnene. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru og de to skal være ett kjød» (1 Mos 2,24).

For det tredje har Gud villet gi foreningen mellom mann og kvinne en særskilt delaktighet i sitt skaperverk. Således velsignet han mannen og kvinnen med ordene «Vær fruktbare og bli mange» (1 Mos 1,28). Derfor hører seksuell komplementaritet og fruktbarhet, ifølge Skaperens plan, med til selve ekteskapets natur.

Videre er den ekteskapelige foreningen mellom mann og kvinne av Kristus blitt opphøyet til sakrament. Kirken lærer at det kristne ekteskapet er et virksomt tegn på pakten mellom Kristus og kirken (jfr. Ef 5,32). Denne kristne betydningen av ekteskapet er slett ikke å redusere den dype menneskelige verdien som den ekteskapelige forening mellom mann og kvinne har, men å bekrefte og styrke den (jfr. Matt 19,3.12; Mark 10,6-9).

4. Der fins absolutt ikke noen grunn til å anse homoseksuelt samliv for på noen måte å ligne, eller bare å ha en fjern analogi med, Guds plan for ekteskapet og familien. Ekteskapet er hellig, mens homoseksuelle handlinger er mot naturens lov. Homoseksuelle handlinger «stenger seksualakten for livets gave. De er ikke resultat av en genuint følelsesmessig og seksuell komplementaritet. De kan ikke under noen omstendigheter godtas.»(4)

Den Hellige Skrift fordømmer homoseksuelle handlinger «som en alvorlig fordervelse (jfr. Rom 1,24-27; 1 Kor 6,10; 1 Tim 1,10). Denne Skriftens dom tillater oss naturligvis ikke å dra den slutningen at alle de som lider under dette avviket, er personlig ansvarlige for det, men den bevitner det faktum at homoseksuelle handlinger i sitt innerste vesen er feilrettet.»(5) Samme moralske dom finner man hos mange kristne forfattere i de første århundrer,(6) og den er blitt fullt fullt ut mottatt av katolsk tradisjon.

Ifølge Kirkens lære må ikke desto mindre menn og kvinner med homoseksuell orientering «må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås».(7) De er, som andre kristne, kalt til å leve i samsvar med kyskhetens dyd.(8) Homoseksuell orientering er imidlertid «objektivt feilrettet»(9) og homoseksuell praksis er «en synd som er i alvorlig strid med kyskheten».(10)

II. Holdninger til problemet med homoseksuelt samliv

5. Når myndighetene står overfor homoseksuelt samliv som et faktum, inntar de ulike holdninger. Av og til tolererer de simpelthen fenomenet. Andre ganger forfekter de rettslig anerkjennelse av slikt samliv, under påskudd av å unngå å diskriminere personer som lever med noen av samme kjønn med hensyn til visse rettigheter. I andre tilfeller gir de sin støtte til å gi homoseksuelt samlevende rettslig likestilling med ekteskap i ordets egentlige forstand, sammen med lovlig mulighet til å adoptere barn.

Der hvor regjeringens politikk er de facto toleranse og der ikke er noen eksplisitt rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv, er det nødvendig å skjelne omhyggelig mellom de forskjellige sidene av problemet. Samvittigheten krever at man ved enhver anledning vitner om hele den moralske sannhet, som strider både mot billigelse av homoseksuelle handlinger så vel som urettferdig diskriminering av homofile. Derfor kan diskrete og kloke stillingtagender være av nytte. Dette kan involvere følgende: Å avsløre hvordan slik toleranse kan bli utnyttet eller brukt i ideologisk øyemed; å påvise tydelig disse samlivsformenes umoralske karakter; å minne regjeringen om nødvendigheten av å begrense fenomenet innenfor grenser som ikke truer med å få den offentlige moral til å rakne og, fremfor alt, å unngå å utsette unge mennesker for feilaktige forestillinger om seksualitet og ekteskap, forestillinger som kan berøve dem deres nødvendige forsvar og bidra til å utbre fenomenet. De som gå fra toleranse til rettslig anerkjennelse av særskilte rettigheter for homofile personer som lever sammen, må bli minnet om at det å billige eller rettslig anerkjenne det onde er noe ganske annet enn å tolerere det onde.

I de situasjoner der homoseksuelle samlivsformer er blitt rettslig anerkjent eller har fått rettsstatus og rettigheter tilsvarende ekteskap, er det en plikt å yte klar og bestemt motstand. Man må avholde seg fra ethvert formelt samarbeid når det gjelder å sette i kraft eller benytte slike alvorlig urettferdige lover og, så langt som mulig, fra materiell medvirkning hva angår anvendelsen av dem. På dette området kan enhver utøve sin rett til å nekte av samvittighetsgrunner.

III. Fornuftsargumenter mot rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv

6. For å forstå hvorfor det er nødvendig å gå imot rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv, må vi ta etiske overveielser av ulik orden i betraktning.

Ut fra rett fornufts orden:

Borgerlig lovgivning har utvilsomt et adskillig mer begrenset sikte enn moralloven.(11) Borgerlig lovgivning kan ikke stride imot rett fornuft uten å miste sin bindende karakter overfor samvittigheten.(12) Enhver menneskeskapt lov er legitim for så vidt som den respekterer hvert menneskes umistelige rettigheter.(13) Lover som begunstiger homoseksuelt samliv, strider mot rett fornuft fordi de til samliv mellom personer av samme kjønn gir rettslige garantier som er analoge med ekteskapets. Ut fra de verdier som står på spill i dette spørsmål, kan staten ikke gi rettslig anerkjennelse til slike samlivsformer uten derved å svikte sin plikt til å fremme og beskytte ekteskapet som en institusjon av fundamental betydning for det felles gode.

Det kan stilles spørsmål om hvordan en lov kan stå i motsetning til det felles gode dersom den ikke gir pålegg om noen bestemt atferd, men simpelthen gir rettslig anerkjennelse til en de facto realitet som ikke synes å forårsake urett for noen. På dette området må en først reflektere over forskjellen mellom homoseksuell atferd som et privat fenomen og den samme atferd som noe som lovgivningen inkorporerer og billiger som sosial relasjon i samfunnet, slik at den blir en av rettsordningens institusjoner. Dette andre fenomenet er ikke bare mer alvorlig, men det har også en meget vidtrekkende og dyptgående rekkevidde, og det kan endre hele samfunnsorganiseringen på et vis som gjør at den strider mot det felles gode. Den borgerlige lovgivning strukturerer prinsipper for menneskets liv i samfunnet på godt eller ondt. Den «spiller en meget viktig og noen ganger avgjørende rolle når det gjelder å påvirke tanke- og atferdsmønstre».(14) Livsstiler og deres underliggende modeller gir ikke bare rent ytterlig samfunnslivet dets form, men tenderer dessuten mot å endre de yngre generasjoners oppfatning og vurdering av atferdsformer. Rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv vil derfor fordunkle menneskers forståelse av visse fundamentale moralske verdier og føre til en nedvurdering av ekteskapet som institusjon.

Ut fra biologisk og antropologisk orden:

7. Homoseksuelt samliv mangler fullstendig de ekteskapets og familiens biologiske og antropologiske særtrekk som kunne ha utgjort det fornuftsbaserte grunnlag for å tilkjenne slikt samliv rettslig anerkjennelse. Slikt samliv er ikke i stand til på anbragt måte å bidra til menneskehetens forplantning og videre eksistens. Den eventuelle bruk av nylig oppfunnede metoder for kunstig befruktning opphever på ingen måte denne utilstrekkelighet, i tillegg til at de innebærer tungtveiende mangler på respekt for menneskets verdighet.(15)

Homoseksuelt samliv mangler også fullstendig den ekteskapelige dimensjon som utgjør den menneskelige og ordnede form for seksuell omgang. Seksuelle forhold er menneskelige når og for så vidt som de uttrykker og fremmer kjønnenes gjensidige bistand i ekteskapet og er åpne for å frembære nytt liv.

Som erfaringen viser, skaper fraværet av seksuell bipolaritet i slikt samliv hindringer for den normale utvikling hos barn som eventuelt overlates til slike samlivsfellesskap. De vil bli berøvet erfaringen av å ha enten en far eller en mor. Å tillate adopsjon av barn for personer som lever i slikt samliv vil faktisk innebære at det gjøres vold mot disse barna, i den forstand at avhengighetsstatus vil bli brukt til å plassere dem i et miljø som ikke bidrar til deres fulle utvikling som mennesker. Dette er dypt umoralsk og i direkte motsetning til det prinsipp som også er anerkjent av FNs Barnekonvensjon, at barnets, den svakeste og mest sårbare parts, interesser skal være det altoverskyggende hensyn i ethvert tilfelle.

Ut fra sosial orden:

8. Samfunnet overlever takket være familien, som igjen er grunnlagt på ekteskapet. Den uunngåelige konsekvensen av å anerkjenne rettslig homoseksuelt samliv vil være en omdefinering av ekteskapet. Det vil da, ut fra sin nye rettsstatus, bli en institusjon som er berøvet de vesentlige bånd til faktorer som er knyttet til heteroseksualitet; for eksempel medskapelse og oppfostring av barn. Dersom ekteskapet mellom to personer av forskjellig kjønn i rettslig forstand kun skulle regnes som én mulig form for ekteskap, ville ekteskapsbegrepet innebære en radikal omforming til stor skade for det felles gode. Dersom staten plasserer homoseksuelt samliv på et rettslig nivå som er analogt med ekteskapet og familien, handler den vilkårlig og i strid med sine egne plikter.

Prinsippet om respekt og ikke-diskriminering kan ikke tas til inntekt for å støtte rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv. Å skjelne mellom personer eller å avvise sosial anerkjennelse eller sosiale ytelser er kun uakseptabel dersom det strider mot rettferdigheten.(16) Det ikke å tilerkjenne samlivsformer som ikke er og ikke kan være ekteskapelige, en sosial og rettslig på linje med ekteskap, står ikke i motsetning til rettferdigheten; tvert imot, rettferdigheten krever det.

Heller ikke kan en med rimelighet påkalle prinsippet om den rette personlige autonomi. Det er én ting å fastholde at de enkelte borgere fritt kan engasjere seg i de aktiviteter som interesserer dem og at dette faller innenfor den allmenne borgerlige rett til frihet. Det er noe helt annet å gå inn for at aktiviteter som ikke representerer noe vesentlig og positivt bidrag til menneskets og samfunnets utvikling kan få en egen spesifikk og kvalifisert rettslig anerkjennelse av staten. Ikke en gang fra et fjernt analogt synspunkt oppfyller homoseksuelt samliv det formål som gjør at ekteskapet og familien fortjener en spesifikk og kvalifisert anerkjennelse. Der er tvert imot gode grunner til å holde fast på at slike samlivsformer er skadelige for utviklingen av det menneskelige samfunn, særlig dersom deres innvirkning på samfunnet skulle tilta.

Ut fra rettslig orden:

9. Ettersom gifte par sikrer at generasjonene går videre og derfor i høy grad er av offentlig interesse, anerkjenner den borgerlige rett dem en institusjonell anerkjennelse. Homoseksuelt samliv trenger på den annen side ingen spesiell oppmerksomhet fra rettslig side, ettersom det ikke ivaretar denne funksjonen for det felles gode.

Heller ikke er den argumentasjon holdbar som hevder at rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv er nødvendig for å unngå situasjoner hvor homoseksuelle personer som lever sammen, simpelthen av denne grunn kan tape reell anerkjennelse av sine personlige og borgerlige rettigheter. I virkeligheten kan de likesom andre borgere, med utgangspunkt i deres personlige autonomi, til enhver tid alltid gjøre bruk av de muligheter den alminnelige rett gir dem til å ivareta rettsanliggender av gjensidig interesse. Det ville være dypt urettferdig å ofre det felles gode og rettferdige lover for familien for å beskytte personlige goder som kan og må sikres på måter som ikke skader samfunnslegemet.(17)

IV. Katolske politikeres holdning til lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv

10. Hvis alle troende er forpliktet til å yte motstand mot anerkjennelse av homoseksuelt samliv, da har katolske politikere i særdeleshet plikt til å gjøre det, i pakt med selve det det ansvar som påhviler dem. Når de blir stilt overfor lovforslag som fremmer homoseksuelt samliv, må de ta hensyn til følgende etiske indikasjoner.

Når lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv blir foreslått for første gang i en lovgivende forsamling, har katolske parlamentarikere moralsk plikt til å uttrykke sin motstand klart og offentlig og til å stemme imot. Å stemme for en lov som er så skadelig for det felles gode, er dypt umoralsk.

Når lovgiving som begunstiger anerkjennelse av homofilt samboerskap allerede er trådt i kraft, må den katolske politiker yte motstand på de måter som er mulig for ham og gjøre sin motstand kjent; det er hans plikt å vitne om sannheten. Hvis det ikke er mulig å oppheve en slik lov fullstendig, kan den katolske politiker, idet han påberoper seg de anvisninger som framgår av encyklikaen Evangelium vitae (Livets evangelium), «støtte forslag som går ut på å begrense skaden av en slik lov og dermed bidra til å minske dens negative konsekvenser for opinionen og moralen i alminnelighet». Forutsetningen er da at parlamentarikerens absolutte «personlige stillingtagen mot» slike lover er åpenbar og godt kjent og at faren for skandale blir unngått.(18) Dette betyr ikke at en mer restriktiv lov på dette område kan regnes som rett eller akseptabel; det er snarere et spørsmål om et berettiget og pliktskyldig forsøk på i det minste å oppnå delvis opphevelse av en urettferdig lov, når det for øyeblikket ikke er mulig å oppheve den fullstendig.

Konklusjon

11. Kirken lærer at respekt for homoseksuelle personer ikke på noen måte kan føre til anerkjennelse av homoseksuell atferd eller til rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv. Det felles gode forlanger at lovene anerkjenner, fremmer og beskytter ekteskapet som grunnlag for familien, samfunnets grunncelle. Rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv eller det å plassere dette på linje med ekteskap vil innebære ikke bare billigelse av avvikende atferd, med den konsekvens at slik adferd gjøres til en modell i dagens samfunn, men det vil også fordunkle grunnleggende verdier som hører til menneskehetens felles arv. Kirken kan ikke unnlate å forsvare disse verdiene, for menneskenes skyld og for hele samfunnets skyld.

Kirkens overhode, Johannes Paul II, har i audiens den 28. mars 2003 godkjent de foreliggende overveielsene, som var blitt vedtatt på Troskongregasjonens ordinære møte. Han har også foreskrevet offentliggjørelse.

Roma, fra Troskongregasjonens kontorer, den 3. juni 2003, minnedagen for de hellige martyrer Karl Lwanga og hans ledsagere.

Noter

(1) Jfr. Johannes Paul II: Angelusbudskap 20. februar 1994 og 19. juni 1994, Budskap til generalforsamlingen for Det pavelige råd for Familien (24 mars 1999); Den katolske kirkes katekisme nr. 2357-2359, 2396; Kongregasjonen for Troslæren: Erklæringen Persona humana (29. desember 1975), nr. 8, Skriv om den pastorale omsorg for homoseksuelle personer (1. oktober 1986), Noen overveielser vedrørende tilsvar til lovforslag om ikke-diskriminering av homoseksuelle personer (24. juli 1992); Det pavelige råd for Familien: Brev til formennene av de europeiske bispekonferanser vedrørende Europaparlamentets resolusjon om homoseksuelle par (25. mars 1994), Familie, ekteskap og "de facto"-samboerskap (26. juli 2000), nr. 23.

(2) Jfr. Kongregasjonen for Troslæren: Læremessig note om visse spørsmål knyttet til katolikkers deltagelse i det politiske liv (24. november 2002), nr. 4.

(3) Jfr. Det annet Vatikankonsil: Pastoralkonstitusjonen Gaudium et Spes, nr. 48.

(4) Den katolske kirkes katekisme, nr. 2357.

(5) Kongregasjonen for Troslæren: Erklæringen Persona humana (29. desember 1975), nr. 8 .

(6) Jfr. for eksempel Den hl. Polykarp: Brev til Filipperne, V, 3; Den hl. Justin Martyr: Første Apologi, 24,1-4; Athenagoras: Bønn for de kristne, 34.

(7) Den katolske kirkes katekisme, nr. 2358; jfr. Kongregasjonen for Troslæren: Skriv om den pastorale omsorg for homoseksuelle personer (1. oktober 1986), nr. 10.

(8) Jfr. Den katolske kirkes katekisme, nr. 2359; jfr. Kongregasjonen for Troslæren: Skriv om den pastorale omsorg for homoseksuelle personer (1. oktober 1986), nr. 12.

(9) Den katolske kirkes katekisme, nr. 2358.

(10) ibid., nr. 2396.

(11) Jfr. Johannes Paul II: Encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), nr. 71.

(12) Jfr. ibid., nr. 72.

(13) Jfr. Den hl. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, I-II,q.95,a.2.

(14) Jfr. Johannes Paul II: Encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), nr. 90.

(15) Jfr. Kongregasjonen for Troslæren: Instruksjonen Donum vitae (22. februar 1987), II.A.1-3.

(16) Jfr. Den hl. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, II-II,q.63,a.1,c.

(17) Man skal ikke glemme ar det alltid består en «fare for at lovgivning som vil gjøre homoseksualitet til et grunnlag for rettigheter, faktisk kan oppmuntre en person med en homoseksuell orienterting til å stå frem med sin honoseksualitet eller til og med utsøke seg en partner for dermed å kunne dra nytte av lovens forordninger» (Kongregasjonen for Troslæren: Noen overveielser vedrørende tilsvar til lovforslag om ikke-diskriminering av homoseksuelle personer (24. juli 1992), nr. 14).

(18) Jfr. Johannes Paul II: Encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), nr. 73.