Instruksjonen «Redemptionis Sacramentum» om misbruk knyttet til nattverden

Nye instrukser fra Vatikanet understreker sterkt at Det Hellige Sakrament «er for stort til at den enkelte kan tillate seg å behandle det etter eget forgodtbefinnende».

Vatikanets pressekontor presenterte i dag retningslinjene «Redemptionis Sacramentum» (Forløsningens sakrament): Om visse forhold som bes iakttatt og unngått i forbindelse med Den Hellige Eukaristi.

Oversettelse av Vatikanets egen presentasjon av instruksjonen «Redemptionis Sacramentum» om misbruk knyttet til nattverden, sammendrag fremlagt på pressekonferanse 23. april 2004

Det 70-siders dokumentet er, etter anmodning av Johannes Paul II, skrevet av Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, i samarbeid med Kongregasjonen for Troslæren.

Innledningen forklarer at retningslinjene ikke er en samling av regler for Eukaristien, men snarere et forsøk på å fremstille noen liturgiske grunnelementer som tidligere er gjort kjent, og som har vært innarbeidet, og som fortsatt har gyldighet, og der formålet er å gi ny kraft til den dype mening i de liturgiske normer.

I sin encyklika «Ecclesia de Eucharistia» (Eukaristiens Kirke), offentliggjort i fjor, varslet paven om det foreliggende dokument, at det ville inneholde noen «rettslige forpliktelser», idet «ingen har rett til å undervurdere det mysteriet som er betrodd våre hender» med Eukaristien (EE, 52).

Flere steder gjentar dokumentet den åndelige mening i denne uttalelse: «Eukaristiens Mysterium er for stort til at den enkelte kan tillate seg å behandle det etter egne innfall, slik at dets hellighet og universelle gyldighet blir tilsløret» (RS 11, se RS 8).

Da instruksene nylig ble presentert, forklarte kardinal Francis Arinze, prefekt for Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, at Kirken må gi klare retningslinjer for å unngå at den enkelte prest feirer messen etter eget forgodtbefinnende.

Kardinalen tilføyde at instruksene har som formål å forhindre «misbruk», som man har sett finner sted, og som fra tid til annen «truer gyldigheten av sakramentet».

«All feilbruk av Den Hellige Eukaristi er ikke like alvorlig», sa kardinalen. «Noen truer med å gjøre sakramentet ugyldig. Noe vitner om manglende tro på Eukaristien. Andre bidrar til forvirring blant Guds folk og til en økende profanering («avhelliggjøring») av feiringen av Eukaristien. Det er ikke tale om bagateller.»

Dokumentet setter ikke opp nye normer, men «spesifiserer» - tydeliggjør - dem, sa kardinalen på pressekonferansen. Nyheten er «særlig i ånden», idet dokumentet søker å forklare disse normer med en «holdning av tro og ærbødighet for Eukaristien».

Det første av dokumentets åtte kapitler konsentrerer seg om «Reglene for den hellige liturgi», og forklarer rollen til den «apostoliske stol», biskopene som leder bispedømmene, bispekonferansene, prestene og diakonene i reguleringen av liturgien.

Avsnitt 24 slår fast: «Det er en rettighet for kristenfolket at dets biskop viser omsorg ved å forhindre forekomsten av misbruk i den kirkelige praksis, særlig for så vidt gjelder ordets tjeneste, feiringen av sakramentene og omgangen med de sakramentale gjenstander, tilbedelsen av Gud og hengivenheten overfor helgenene.»

Annet kapitel har som sitt emne «Legfolkets deltakelse i den eukaristiske feiring» og søker å unngå «klerikaliseringen» («presteliggjørelsen») av legfolkene, noe som Den Hellige Stol har understreket i flere år.

«Menigheten som samles for å feire Eukaristien, har avgjort krav på en ordinert prest, som leder feiringen slik at den i sannhet blir en eukaristisk samling.» Avsnitt 42 forklarer: «Følgelig må uttrykk som «sakramentalt fellesskap» eller «sakramentsfeirende forsamling» og lignende uttrykk ikke benyttes når det ikke passer.»

Instruksen fastsetter i avsnitt 47 at «Det er alt i alt en prisverdig skikk at gutter og unge menn i ungdommen jevnlig gjør tjeneste som ministranter under messen og mottar undervisning om hva tjenesten innebærer i forhold til den enkeltes evnenivå. Det må heller ikke glemmes at gjennom århundrene har et stort antall prestevielser funnet sted blant gutter som har vært ministranter».

«Jenter og kvinner kan også bli gitt tillatelse til å gjøre slik altertjeneste, etter bestemmelse av stedets biskop og i samsvar med de fastsatte normer», tilføyer instruksen.

Tredje kapitel illustrerer «Den korrekte («rene») feiring av messen», for å minne den troende om de fundamentale normer som må følges for å sikre gyldigheten av sakramentet, som at «brødet må være ugjæret, av ren hvete og nylig laget», og vinen «er frukt av rene, feilfrie druer, og ikke blandet med andre stoffer».

«Prekenen, som holdes i forbindelse med feiringen av Den hellige messe og er en del av selve liturgien, skal normalt fremføres av den prest som leder messen (den celebrerende)», fastslår avsnitt 64. «Han kan av og til betro oppgaven til en koncelebrerende prest, og etter omstendighetene til en diakon, men aldri til legfolk.»

Avsnitt 72 sier: Det er mest hensiktsmessig «at enhver gir fredshilsen bare til dem som befinner seg nærmest og på en ordentlig måte». «Presten kan gi fredshilsen til ministrantene, men må ikke bevege seg vekk fra området ved alteret, for ikke å forstyrre feiringen av messen. Dersom han av en tungtveiende grunn ønsker å utvide fredshilsenen til noen få av de troende, må han gjøre det på samme vis.» «Når det gjelder måten som fredshilsenen skal skje på, vil denne bli bestemt av Bispekonferansen i samsvar med folkets skikker», med etterfølgende godkjennelse av Den hellige Stol.

«Det må anses som misbruk å legge inn i feiringen av Den Hellige Messe elementer som er i strid med de liturgiske forskrifter og stammer fra andre religioners riter», klargjør avsnitt 79.

Kapitel 4, om Den hellige kommunion, slår fast: «Kirkens praksis viser at det er nødvendig for enhver å gå dypt inn i seg selv og at den som er seg bevisst å ha begått en alvorlig synd, ikke skal feire eller motta Herrens legeme uten på forhånd å ha skriftet, med unntak for tungtveiende grunner som når det ikke er mulig å gå til skriftemål; i dette tilfellet må man huske at man er bundet til forpliktelsen av å føle dyp anger og ha vilje til bot, som inkluderer intensjonen om å skrifte så snart som mulig», se avsnitt 81.

Avsnitt 87 fastsetter: Før barn går til sin første kommunion, må de alltid ha gått til skrifte og fått absolusjon (syndsforlatelse). Videre skal førstekommunionen alltid ledes av en prest og alltid finne sted i tilknytning til feiringen av messen. Bortsett fra i rene unntakstilfeller er det ikke ønskelig at førstekommunion feires på skjærtorsdag. I stedet bør velges en annen dag, som for eksempel en søndag mellom annen og sjette søndag i påsketiden, eller på festen for Kristi legeme og blod, eller på en ordinær søndag, siden søndagen må anses som Eukaristiens dag. «Barn som ikke har alder til å forstå hva det dreier seg om, eller de som sognepresten anser som utilstrekkelig forberedt, skal ikke komme frem for å motta Den hellige eukaristi. Men hvis det forekommer at et barn som er uvanlig modent for sin alder, blir vurdert til å være klar for å motta sakramentet, må barnet ikke bli nektet førstekommunion, forutsatt at det har fått tilstrekkelig undervisning.»

Til tross for at den troende alltid har rett til å motta den hellige kommunion på tungen, kan han velge å motta den i hånden hvis tillatelse til det er gitt av den regionale Bispekonferansen og godtatt av Den hellige Stol. Det er imidlertid nødvendig å utvise særlig varsomhet for å forsikre seg om at den hellige kommunion blir konsumert av den som har mottatt den, i nærvær av den som har delt den ut, slik at ingen bærer den hellige kommunion med seg i hånden. Hvis det er en fare for krenkelse/profanering av sakramentet, skal den hellige kommunion ikke gis i den troendes hånd, fastsetter avsnitt 92.

Avsnitt 101 slår fast: For at den hellige kommunion, under begge skikkelser (legeme og blod), skal kunne deles ut til de troende av legfolk, er det nødvendig å følge nøye de retningslinjer som den ansvarshavende biskop fastsetter. En fremgangsmåte må absolutt utelukkes hvis det er den minste fare for at de hellige nådemidler skal bli krenket (profanert). Med sikte på en bredere samordning av praksis, bør bispekonferansene fastsette nærmer normer når deres beslutninger er blitt godtatt av Den hellige Stol ved Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, særlig med henblikk på «fremgangsmåten ved utdeling av den hellige kommunion (legeme og blod) til de troende, med muligheten til å velge nye måter å gjøre det på.»

«Feiringen av Eukaristien skal skje på et innviet sted, med mindre det i et særskilt tilfelle er nødvendig å velge en annen løsning. I slike unntakstilfeller må feiringen skje på et anstendig passende sted.» Den ansvarlige biskop skal innerfor sitt bispedømme ta stilling til når et nødvendig unntakstilfelle foreligger, heter det i avsnitt 108.

Femte kapitel behandler «Visse andre spørsmål som vedrører Eukaristien». Avsnitt 112 slår fast: «Unntatt i messer som de kirkelige autoriteter har besluttet skal feires på folks språk, kan prester alltid og overalt feire messen på latin.»

I anledning de hellige kar (kalk m.m.) under feiringen av Eukaristien uttales det i avsnitt 117: «Derfor er det uakseptabelt under feiringen av messen å bruke helt alminnelige kar, eller slike som har kvalitetsmangler, eller er blottet for enhver kunstnerisk utførelse eller kort og godt er en skål, bolle eller lignende, likesom det ikke må benyttes andre hjelpemidler av glass, keramikk, leire eller andre materialer som lett knuses. Denne regel gjelder også for metaller og andre materialer som lett ruster eller nedbrytes.»

Om prestens påkledning heter det «at den rette klesdrakt for den prest som feirer messen, er messehagelen, som bæres utenpå alba og stola. Likeledes må den prest som bruker messehagel i samsvar med de liturgiske forskrifter, ikke unnlate å benytte stola».

I avsnitt 142 sies det: «Dispensasjon kan gis til prester som koncelebrerer uten å lede messen (sistnevnte må alltid bære messehagel av foreskrevet farge), i det disse når gode grunner foreligger, som for eksempel et høyt antall koncelebrerende prester eller mangel på klær, kan unnlate å bruke messehagel og bruke stola over albaen.»

«Oppbevaring av Eukaristien og tilbedelse av denne utenfor messen» er tittelen på sjette kapitel, som i avsnitt 132 slår fast: «Det må også iakttas at å fjerne eller beholde de forvandlede og hellige nådemidler for et vanhelligende formål eller å kaste dem er «graviora delicta» - alvorlige krenkelser/forbrytelser - som det bare er Troskongregasjonen som kan gi absolusjon fra.»

Syvende kapitel, som er viet «Legfolks ekstraordinære funksjoner», bestemmer i avsnitt 153 at det er «aldri tillatt for legfolk til å påta seg rollen eller kledningen til en prest eller en diakon, eller klesdrakter som ligner prestens eller diakonens.»

Avsnitt 151 minner om at «bare i sanne nødvendighetssituasjoner kan man ty til bistand fra ekstraordinære hjelpere under den liturgiske feiringen».

Avsnitt 158 slår fast: «Den ekstraordinære hjelper under den hellige kommunion kan dele ut sakramentet bare når det mangler prest eller diakon, når presten er forhindret av helsemessig svakhet, fremskreden alder eller annen tungtveiende grunn, eller når antall troende som kommer til kommunionen, er så høyt at feiringen av selve messen ville bli urimelig forlenget.»

«Det er uakseptabelt på Herrens dag (søndager) å erstatte den hellige messe enten med økumeniske, ordets gudstjenester, eller bønne gudstjenester med kristne fra andre kirkesamfunn eller til og med deltakelse i disse samfunns liturgiske gudstjenester». Skulle den ansvarlige biskop av nødvendighetsgrunner tillate deltagelse av katolikker i slike gudstjenester ved en enkelt anledning, må prestene få ansvar for å hindre at forvirring oppstår blant troende katolikker med hensyn til nødvendigheten av å delta i messen på et annet tidspunkt samme dag. Slik deltakelse vil være en plikt, slår avsnitt 167 fast.

«En prest som mister sin klerikale status etter kirkeretten, er forhindret fra å utøve den myndighet som følger av prestestillingen.» Det er derfor ikke tillatt for ham, under noe som helst foranledning, å feire sakramentene uten i særlige unntakstilfelle som er fastsatt i kirkeretten, og det er heller ikke tillatt for de troende å søke til ham for slik feiring, idet kirkeretten ikke kjenner noen grunn for å tillate dette, heter det avsnitt i 168.

Alvorlige krenkelser («graviora delicta») av sakramentets hellighet er tema i åttende kapitel med tittelen «Tiltak». De er:

1. Som nevnt borttakelse eller tilbakeholdelse av de forvandlede nådemidler for verdslige formål, eller det å kaste dem vekk;
2. simulasjon av de liturgiske offerhandlinger som hører til Eukaristiens sakrament,
3. den forbudte koncelebrasjon av Eukaristiens Offer med pastorer eller lignende fra kirkesamfunn eller menigheter som ikke inngår i den apostoliske suksesjon og heller ikke anerkjenner prestevielsens sakrament;
4. konsekrasjon (forvandling) med vanhellig formål av bare brød eller bare vin i feiringen av Eukaristien eller endog av både brød og vin utenfor den liturgiske feiring av Eukaristien.

«Siden biskopen må sikre enheten i den universelle kirke, er det hans plikt å fremme den alminnelige disiplin i hele kirken og derfor håndheve alle kirkelige lover og regler. Han må overvåke og slå ned på krenkelser av den kirkelige disiplin, særlig i forbindelse med ordets gudstjeneste, feiringen av sakramentene, tilbedelsen av Gud og helgendyrkelsen», påpeker avsnitt 177.

Forbrytelser mot troen så vel som alvorligere forbrytelser begått i forbindelse med feiringen av Eukaristien og de andre sakramentene, må uten opphold rapporteres til Troskongregasjonen, som «undersøker dem og, om nødvendig, forbereder sak om ileggelse av kirkerettslige sanksjoner i henhold til vanlig praksis eller klar lovbestemmelse», fastslår avsnitt 179.

Avsnitt 184 påpeker: «En hvilken som helst katolikk, prest, diakon eller legperson, har rett til å fremsette klage over liturgisk misbruk til den lokale biskop eller til Den hellige Stol. Det er imidlertid mest hensiktsmessig at en klage, så vidt mulig, sendes først til biskopen. Det er en selvfølge at en eventuell klage utarbeides i respekt for sannheten og med den nødvendige nestekjærlighet.»