Divinus perfectionis Magister

Apostolisk Konstitusjon

hvorved

FREMGANGSMÅTEN VED SAKSFORBEREDELSEN UNDER KANONISERINGSSAKER REVIDERES

og hvorved

DEN HELLIGE KONGREGASJON FOR HELGENSAKER BLIR GITT NY ORGANISASJON

Divinus perfectionis Magister

25. januar 1983

Latinsk originaltekst: AAS 75 (1983) 349-355: Constitutio Apostolica [qua] Modus procedendi in Causarum canonizationis instructione recognoscitur et sacrae Congregationis pro Causis Sanctorum nova datur ordinatio. - Oversettelse til norsk: Torbjørn Olsen.


JOHANNES PAUL BISKOP
Guds tjeneres tjener
Til evig erindring

Kristus Jesus, fullkommenhetens guddommelige Mester og forbilde, han som sammen med Faderen og Den Hellige Ånd feires som den «ene hellige», har elsket Kirken liksom en brud og gitt seg selv for den, for at han skulle hellige den og selv stille den frem for seg forherliget. Derfor etter at han hadde gitt alle sine disipler bud om at de skulle efterligne Faderens fullkommenhet, sendte han til alle Den Hellige Ånd, Ånden som beveger dem innvendig, for at de skulle elske Gud av hele sitt hjerte og for at de skulle elske sin neste på samme måte som han elsket dem. Kristi disipler er - som 2.Vatikankonsil minnet om - ikke ut fra sine gjerninger, men ut fra Hans initiativ og nåde og i Herren Jesus rettferdiggjort, i troens sanne dåp blitt til Guds barn og deltaktige i guddommelig natur og derigjennom virkelig gjort hellige.1

Blant dem utvelger Gud til enhver tid flere som - idet de følger Kristi forbilde ekstra nær ved blodsutgytelse eller ved heroisk utøvelse av dyder - avgir et herlig vitnesbyrd om himlenes Rike.

Men Kirken som like fra den kristne religions eldste tider alltid har trodd at Apostlene og Martyrene i Kristus var særdeles fast forbundet med oss, fulgte dem - sammen med den Salige Jomfru Maria og de hellige Engler - med en særskilt ærefrykt og anropte fromt om deres forbønnshjelp. Raskt ble også sammen med disse de medregnet som hadde efterfulgt Kristi jomfruelighet og fattigdom særlig nær, og endelig de øvrige som ved herlig utøvelse av kristne dyder og ved guddommelige nådegaver anbefalte seg for de troende til hengivelse og efterfølgelse.

Når vi ser på dem som i sitt liv trofast fulgte Kristus, får vi jo en ny grunn til å søke den kommende Stad, og vi lærer veien meget godt å kjenne der vi gjennom denne verdens omskiftelser - enhver ut fra egen stand og stilling - kan nå frem til den fullkomne enhet med Kristus, d.v.s. hellighet. Utvilsomt har vi for oss en stor sky av vitner gjennom hvem Gud blir nærværende hos oss og taler til oss, og som vi med stor kraft trekkes til, for å nå frem til hans Rike i himmelen.2

Disse tegn og sin Herres røst tar den Apostoliske Stol med den største respekt og lærvillighet inn over seg. Fra uminnelige tider har den seg betrodd som et tungt oppdrag å lære, helliggjøre og styre Guds Folk. Derfor holder den frem for de troendes efterfølgelse, æresbevisning og påkallelse menn og kvinner som markerer seg ved kjærlighet og andre strålende evangeliske dyder, og etter at tilbørlig utforskning er gjennomført, erklærer den ved en høytidelig kanoniseringsakt at de er Hellige menn eller Hellige kvinner.

Saksforberedelsen under kanoniseringssaker som Vår Forgjenger Sixtus V betrodde den av ham grunnlagte Rituskongregasjon,3 er i tidens løp blitt utvidet ved stadig nye bestemmelser, særlig ved Urban VIIIs innsats4 som Prosper Lambertini (den senere Benedikt XIV), etter også å ha samlet erfaringer fra de forgangne tider, overgav til efterkommerne i verket som begynner med overskriften Saligkåring av Guds Tjenere og kanonisering av de Salige, og som gjennom nesten to århundrer bestod som regelverk ved Rituskongregasjonen. Endelig ble bestemmelsene av denne art substansielt opptatt i den Kanoniske Lovbok som ble offentliggjort i 1917.

Da jo historiedisiplinenes meget store fremskritt i vår tid hadde vist behovet for at den kompetente Kongregasjonen ble utstyrt med et bedre arbeidsredskap som bedre svarte til det som kreves av de kritiske fag, innførte Vår Forgjenger sal. hens. Pius XI ved den Apostoliske Skrivelse Già da qualche tempo, gitt motu proprio den 6. februar 1930, «Historisk seksjon» ved den hellige Rituskongregasjon, og han betrodde den studiet av de «historiske» saker.5 Den 4. januar 1939 befalte samme Pave at Bestemmelser som blir å overholde når det legges opp til ordinære prosesser vedrørende historiesaker,6 skulle utgis, og de gjorde i virkeligheten den «apostoliske» prosess overflødig, slik at det deretter i «historiske» saker holdes én enkelt prosess hos ordinær myndighet.

Paul VI bestemte ved den Apostoliske Skrivelse Sanctitas clarior, gitt motu proprio 19. mars 1969,7 at det også i nyere saker skal holdes én enkelt prosess for å skaffe kunnskap eller for å ta opp bevis der Biskopen står for saksforberedelsen, dog etter forhåndstillatelse fra den Hellige Stol.8 Den samme Pave dannet ved den Apostoliske Konstitusjon Sacra Rituum Congregatio9 den 8. mai 1969 to nye Dikasterier i stedet for den Hellige Rituskongregasjon, av hvilke han betrodde det ene oppdraget med å forordne Gudstjenesten, men det andre med å ta helgensakene under behandling; ved den anledning forandret han også litt på ordningen det prosederes etter hos disse.

Etter nye erfaringer syntes det Oss til slutt hensiktsmessig ytterligere å revidere vei og måte for saksforberedelsen under sakene og å innrette selve Kongregasjonen for Helgensaker slik at Vi imøtekom de faglige fordringer og ønskene til Våre Brødre i episkopatet som ofte krevde mer bevegelighet i selve måten, dog under overholdelse av soliditet under etterforskningene i forhold av så stor vekt. Vi innbiller Oss også at den strålende lære om kollegialitet som ble fremmet av 2.Vatikankonsil, stemmer godt overens med det at Biskopen selv blir nærmere forent med den Apostoliske Stol når helgensaker blir tatt under behandling.

Derfor - idet alle lover av ethvert slag, hva angår dette område, oppheves - fastsetter Vi de følgende bestemmelser som i fremtiden blir å overholde.

I: Undersøkelser som gjøres av Biskopene

1) Stiftsbiskopene eller Hierarkene - og de øvrige som i gjeldende rett likestilles med disse - har rett til innenfor sine jurisdiktionsgrenser, enten i embets medfør eller i samsvar med påstand fra enkelttroende eller rettmessige grupper og deres prosessfullmektiger, å undersøke vedrørende liv, dyder eller martyrium, samt ry om hellighet eller martyrium og påståtte mirakler, foruten - dersom forholdet tilsier det - gammel dyrkelse av en Guds Tjener hvis kanonisering begjæres.

2) Ved undersøkelser på denne måte prosederer Biskopen i h.h.t. Særbestemmelser som vil bli utgitt av den Hellige Kongregasjon for Helgensaker, og da i denne rekkefølge:

  1. Fra sakens postulator som er rettmessig utnevnt av saksøker, innhenter han nøyaktig informasjon om Guds Tjeners liv, og samtidig lar han seg informere om de grunner som synes å tale til gunst for å fremme kanoniseringssaken.
  2. Dersom Guds Tjener offentlig har utgitt skrifter avfattet av ham selv, har Biskopen ansvar for at disse blir undersøkt av teologiske sensorer.
  3. Dersom det i disse skrifter intet er funnet imot troen og den gode moral, så befaler Biskopen at de øvrige ikke-utgitte skrifter (brev, dagbøker o.s.v.) foruten alle dokumenter som på en eller annen måte berører saken, blir gjennomgransket av personer skikket til det, som etter at de tillitsfullt har gjennomført sitt oppdrag, sammenstiller en betenkning om de utførte gjennomgranskninger.
  4. Dersom Biskopen ut fra det som hittil er skjedd, vurderer det som klokt at det kan prosederes videre, har han ansvar for at vitner fremstilt av postulator og andre som i embets medfør innkalles, blir ordentlig avhørt.

Men dersom avhør av vitner er påtrengende for at ikke bevis skal gå tapt, blir de å utspørre, også om gjennomgranskningen av dokumentene ennå ikke er komplett.

  1. Undersøkelse om påståtte mirakler skjer separat fra undersøkelsen om dyder og om martyrium.
  2. Når undersøkelsene er gjennomført, sendes avskrift av alle akter i to eksemplarer sammen med et eksemplar av bøkene fra Guds Tjener som er undersøkt av de teologiske sensorer, samt deres vurdering til den Hellige Kongregasjon.

Biskopen vedlegger dertil en erklæring om iakttagelse av Urban VIIIs dekret om ikke-dyrkelse.

II: Den Hellige Kongregasjon for Helgensaker

3) En Kardinalprefekt står i spissen for den Hellige Kongregasjon for Helgensaker, og han bistås av en Sekretær. Kongregasjonens oppdrag er å behandle det som hører med til kanoniseringen av Guds Tjenere, og det skjer så vel ved å bistå Biskopene med råd når saken skal forberedes, og med selve saksforberedelsene, ved å studere sakene grundig, som ved til slutt å avgi vota.

Det tilligger samme Kongregasjon å dekretere om alle forhold som refererer seg til autensitet ved og oppbevaring av relikvier.

4) Sekretærens oppgave er:

  1. å pleie forholdet til utenforstående personer - særlig til Biskoper - som forbereder saker;
  2. å ta del i diskusjonene vedrørende en saks utkomme ved å avgi votum under kongregasjonssamlingen av Kardinal- og Bispefedrene;
  3. å lage referatet som skal overrekkes Paven vedrørende Kardinalenes og Biskopenes vota.

5) Under oppfyllelse av sitt oppdrag får Sekretæren hjelp av en Undersekretær som særlig er kompetent til å prøve om lovens forskrifter om saksforberedelsen er oppfylt, foruten av et passende antall underordnede Embetsmenn.

6) For studium av sakene finnes det hos den Hellige Kongregasjon et Utrederkollegium med en Generalutreder i spissen.

7) Det tilligger de enkelte Saksutredere:

  1. sammen med eksterne medarbeidere å studere de saker som blir dem betrodd og forberede Posisjoner vedrørende dyder og vedrørende martyrium;
  2. å avfatte skriftlig historiske redegjørelser dersom slike blir krevd av Konsultorene;
  3. å være til stede som eksperter i teologenes Arbeidsutvalg, dog uten votum.

8) Blant Saksutrederne bør det være en som er spesielt uttatt til utarbeidelse av Posisjoner vedrørende mirakler, og som deltar i medisinernes Gruppe og teologenes Arbeidsutvalg.

9) Generalutrederen som presiderer i Gruppen av Historiekonsultorer, får hjelp av noen vitenskapelige Medhjelpere.

10) Hos den Hellige Kongregasjon er det en Troens advokat d.v.s. en Teolog-Prelat som det tilligger:

  1. å stå i spissen for teologenes Arbeidsutvalg der han avgir votum;
  2. å forberede betenkningen fra selve Arbeidsutvalget;
  3. å være til stede som ekspert, dog uten votum, under kongregasjonssamlingen av Kardinal- og Bispefedrene.

Av den ene eller den annen grunn kan det av Kardinalprefekten, dersom det er påkrevd, utnevnes en Troens advokat for tilfellet.

11) Når Helgensakene tas under behandling, står det til disposisjon Konsultorer innhentet fra diverse regioner, noen som sakkyndige i historie, andre i teologi, særlig spiritualitet.

12) For prøving av helbredelser som blir holdt frem som mirakler, er det hos den Hellige Kongregasjon en gruppe av sakkyndige i det medisinske fag.

III: Fremgangsmåte i den Hellige Kongregasjon

13) Når Biskopen har sendt alle akter og dokumenter som sikter inn på saken, til Roma, gås det i den Hellige Kongregasjon for Helgensaker frem på denne måte:

  1. Først av alt overveier Undersekretæren hvorvidt alt som er fastsatt i loven, er overholdt ved undersøkelsene som er gjort av Biskopen, og om prøvingens utfall gir han referat i ordinært Arbeidsutvalgs-møte.
  2. Dersom Arbeidsutvalget vurderer at saksforberedelsen er som lovbestemt, fastsetter det til hvem av Saksutrederne den skal betros; Saksutrederen utarbeider sammen med en ekstern medarbeider en Posisjon vedrørende dyder og vedrørende martyrium i h.h.t. reglene som må overholdes for den kritiske vitenskap innenfor hagiografien.
  3. I saker fra gammel tid og i de fra nyere tid hvis særskilte egenart etter Generalutrederens vurdering krever det, må den avgitte Posisjon underkastes prøving fra Konsultorer som er sakkyndiger på det spesialfelt, for at de kan avgi votum om den vitenskaplige verdi ved det det handler om, foruten hvorvidt den holder tilstrekkelige mål.

I enkelttilfeller kan den Hellige Kongregasjon også overlate Posisjonen til andre lærde menn som ikke finnes innenfor rekken av Konsultorer, for å bli prøvd.

  1. Posisjonen (sammen med skriftlig vota fra de historiske Konsultorer foruten nye redegjørelser fra Saksutrederne dersom det er nødvendig) overleveres de teologiske Konsultorer som avgir votum om sakens utkomme; det tilligger dem - sammen med Troens advokat - å studere saken slik at teologiske kontorversspørsmål, dersom det finnes, blir prøvet grundig før den blir bragt inn til diskusjon i det særskilte Arbeidsutvalg.
  2. De definitive vota fra de teologiske Konsultorer sammen med konklusjonene avfattet av Troens advokat overleveres Kardinalene og Biskopene som skal vurdere dem.

14) Påståtte mirakler behandler Kongregasjonen etter følgende retningslinjer:

  1. Påståtte mirakler - vedrørende dette forberedes en Posisjon av Saksutrederen uttatt for det - blir overveid i en gruppe av sakkyndige (dersom det handler om helbredelse, i medisinernes gruppe) hvis vota og konklusjoner det gjøres greie for i et nøyaktig referat.
  2. Derpå diskuteres miraklene i teologenes særskilte Arbeidsutvalg og til sist under kongregasjonssamlingen av Kardinal- og Bispefedre.

15) Kardinal- og Bispefedrenes dommer refereres for Paven som alene er kompetent hva angår retten til å dekretere at offentlig kirkelig dyrkelse blir å utvirke for Guds Tjenere.

16) I de enkelte kanoniseringssaker som for tiden er til vurdering hos den Hellige Kongregasjon, fastsetter denne selv ved særskilt dekret måtene det videre skal gås frem på, dog under overholdelse av denne nye lovs mening.

17) Det som Vi foreskriver i denne Vår Konstitusjon, begynner fra i dag av å gjelde.

Men Vi vil at disse Våre statutter og forskrifter nå og i fremtiden skal stå fast og være og bli virksomme, og for så vidt som det måtte være påkrevd å si, står ingen ting i veien for det innen de Apostoliske Konstitusjoner og Forordninger gitt av Våre Forgjengere og øvrige forskrifter - selv om de måtte være verd særskilt oppmerksomhet og eventuell delvis opphevelse.

Gitt i Roma, hos den Hellige Peter, den 25. januar 1983, i det 5. år av Vårt Pontifikat.

Johannes Paulus P.P. II


Anmerkninger ved oversetter

Helgenkåring og -dyrkelse har alltid hatt sitt utspring i det troende folks intuitive overbevisning. Men fordi de enkelte troendes overbevisning kan variere, og fordi irrelevante forestillinger og manglende innsikt kan gi høyst ulike og direkte feilaktige oppfatninger om hvem som er hellig, ble det tidlig nødvendig å prøve den private og intuitive overbevisning ved visse offentlige foranstaltninger. Lenge skjedde dette lokalt med biskopen som høyeste kirkelige prøvingsinstans. Klassisk er Snorres beretning om den hl. Olavs helgenkåring: «Biskopen [Grimkjell] erklærte da med kongens [Sveins] samtykke og hele mengdens bifall at kong Olav var en hellig mann. Hans legeme ble båret inn i Klemenskirken og bisatt over høyalteret.»

«Liber Extra» som ble promulgert av Gregor IX i 1234, gjorde det til et pavelig privilegium å kanonisere Helgener. For lokal dyrkelse fortsatte biskopene dog å «saligkåre» hellige menn og kvinner. Det oppstod derved en vesentlig formell forskjell på begrepene «Hellig» (Sanctus) og «Salig» (Beatus).

Fra 1634 ble også saligkåringene trukket inn under den Hl. Stol. Fortsatt innebar saligkåring normalt kun mulighet til lokal dyrkelse mens kanonisering åpnet for universell dyrkelse. Det ble dessuten stilt strengere bevismessige krav for å oppnå kanonisering enn for å oppnå saligkåring. Som hovedregel blir bare Guds Tjenere som alt er saligkåret, kanonisert. Fortsatt kan ikke en kirke uten den Ap. Stols bevilling gis en salig som tittel (jfr. Kirkeinnvielsesritualet, nr 4).

Spesielt Urban VIII (1623-44) og Benedikt XIV (1740-58) lot utarbeide faste og omfattende kriterier for saligkåring og kanonisering.

Lovboken fra 1917 skilte klart mellom salige og hellige (jfr. CIC/1917, kan. 1277, ' 2). Den inneholdt de grunnleggende prosessregler for saligkåring og kanonisering (jfr. CIC/1917, kann. 1999-2141).

Ved lovboksrevisjonen i 1983 besluttet man å overføre prosesslovgivningen vedrørende helgenkåring fra Lovboken til en særlov. Selve Lovboken opererer nok fortsatt med skille mellom Salige og Hellige, men definerer ikke dette nærmere (jfr. CIC/1983, kan. 1187). Samme dag som Lovboken ble promulgert (25. januar 1983), promulgerte pave Johannes Paul II også særloven for kanonisering i form av foreliggende Ap. Konst. Divinus perfectionis Magister. Mens Lovboken (som helhet) først trådte i kraft 27. november 1983, trådte kanoniseringsloven i kraft samme dag som den ble promulgert (jfr. Art. 17).

Lovboken fra 1917 inneholdt flere bestemmelser som nå hverken gjenfinnes direkte i Lovboken av 1983 eller i denne særlov. Spesielt kan man merke seg: «Troens advokat» (Promotor fidei) var i 1917 tilkjent en langt på vei kritisk funksjon (jfr. CIC/1917, kann. 2009, ' 2, og 2012). (Derfor ble han på folkemunnen kalt «Djevelens advokat».) «Postulator» ble definert som den som faktisk fører en sak for domstolen, det være seg saksøkeren personlig eller hans prosessfullmektig (jfr. CIC/1917, kan. 2004).

Da særlovene kun inneholder prosessuelle bestemmelser, mangler denne de materielle krav som fantes i den gamle Lovbok. For saligkåring ble det oppstilt krav om heltemodige teologiske dyder (Tro, Håp og Kjærlighet til Gud og sin neste) og om kardinaldyder, eller om martyrium (jfr. CIC/1917, kan. 2104). Dertil ble det krevd minst to mirakler, spesielt for ikke-martyrer (jfr. CIC/1917, kann. 2116-2117). For helgenkanonisering av Salige ble det krevd ytterligere to mirakler (tre ved direkte kanonisering av Guds Tjenere) (jfr. CIC/1917, kan. 2138). Mens Lovboken fra 1917 hadde bestemmelser både om saligkåring og om kanonisering, antyder overskriften at nåværende særlov bare gjelder for kanonisering av Guds Tjenere. Likefullt fortsetter praksisen med at den Hl. Stol (og kun den) saligkårer. Det forhold at særlovene mangler de materielle vilkår for saligkåring og kanonisering, gjør at den er anvendbar for begge prosesstyper.

Særloven overlater til Helgenkongregasjonen å gi sæbestemmelser vedrørende Biskopenes medvirkning (jfr. Art. 2). Slike bestemmelser ble - etter å være approbert av pave Johannes Paul II - gitt 7. februar 1983 (Bestemmelser som blir å overholde ved Biskopenes undersøkelser i helgensaker, jfr. AAS 75 [1983] 396-403). Her heter det også at oppnevnelse av postulator skjer ved mandat som prosessfullmektig fra saksøker. Postulator må bo i Byen Roma når saken behandles i Helgenkongregasjonen. Han innleder prosessen ved å fremlegge prosesskrift for Biskopen. Mens en sak tidligere ikke skulle påbegynnes før 50 år etter Guds Tjeners død (jfr. CIC/1917, kan. 2101), er dette nå redusert til 5 år (jfr. Bestemmelsene, Art. 9, a).

Saksbehandlingen på stiftsnivå kan i dag sammenfattes til (skrittvis og i denne rekkefølge): generell informasjonsinnsamling, undersøkelse av utgitte skrifter (ved teologiske sensorer), undersøkelse av ikke-utgitte skrifter, undersøkelse av de egentlige helgenpåstander (liv, dyder, martyrium, hellighet, mirakler), oversendelse til Rom. Den egentlige saksbehandling på romersk nivå overlates til Saksutredere som forbereder Posisjoner til kongregasjonssamlingen av Kongregasjonens Kardinal- og Bispefedre. Spesielt vurderes p.d.e.s. dyder og martyrium og p.d.a.s. mirakler. Andre medarbeidere trekkes inn og avgir vota. Til sist går Posisjonene alltid til Troens advokat og de teologiske Konsultorer. Det endelige dekret utgår fra Paven på grunnlag av Kardinal- og Bispefedrenes dom (sententia) i saken.

På romersk nivå er følgende kollektive organ medvirkende før en sak kommer til Kardinal- og Bispefedrene:

  • ordinært Arbeidsutvalg (art. 13, nr 1) som består av Prefekten (Dikasteriets overhode), Overordnet Prelat, Undersekretæren, (Byråsjefene) og - etter behov - Studiemedhjelpere og andre Embetsmenn (Alminnelig reglement for den Romerske Kurie); arbeidsutvalget overlater saken til en Saksutreder (art. 13, nr 2);
  • gruppen av historiekonsultorer som består av konsultorer som er sakkyndige i historie (art. 11) eller vitenskapelige Medhjelpere (art. 9); Generalutrederen presiderer i gruppen (art. 9); vota og konklusjoner går sammen med Posisjonen videre til teologene (art. 13, nr 4);
  • medisinernes gruppe som består av sakkyndige i medisinske fag (art. 12); den særskilte Saksutreder for mirakler deltar (art. 8); gruppen behandler påståtte helbredelser; vota og konklusjon går sammen med Posisjonen videre til teologenes Arbeidsutvalg (art. 14);
  • en gruppe som består av (andre) sakkyndige; gruppen behandler påståtte mirakler utenom helbredelser; vota og konklusjon går sammen med Posisjonen videre til teologenes Arbeidsutvalg (art. 14);
  • teologenes Arbeidsutvalg som består av konsultorer som er sakkyndige i teologi, særlig i spiritualitet (art. 11); Troens advokat står i spissen for Arbeidsutvalget og avgir votum (art. 10, nr 1); han forbereder arbeidsutvalgets betenkning (art. 10, nr 2); vedkommende Saksutreder er til stede som ekspert, dog uten votum (art. 7, nr 3); de definitive vota fra dette Arbeidsutvalg går videre til Kardinal- og Bispefedrene (art. 13, nr 5)

I 1996 bestod Kongregasjonen for Helgensaker av - foruten Prefekten - 17 Kardinalfedre, 4 Bispefedre og 2 «medlemmer utenom nummer» (Biskoper). Dertil hadde den en Sekretær, en Undersekretær og en Troens advokat. Utrederkollegiet (Collegium Relatorum) bestod av Generalutrederen (Relator generalis) og 5 andre Utredere. Dertil hadde Kongregasjonen 7 Studiemedhjelpere, 5 funksjonærer i sekretariatstjeneste, en i teknisk tjeneste og dertil 3 skrivere. Den hadde 69 Konsultorer. Kongregasjonens studieavdeling hadde dessuten Formann, Viseformann og Lærer-generalsekretær.

Under saksbehandlingen i Kongregasjonen (jfr. art. 13 og 14) opereres det med «Posisjoner» (Positiones). Dette er et begrep fra det gamle retts- og forhandlingsspråk og gjenspeiler den tradisjonelle forståelse av helgensakene som rettslige stridssaker. Posisjon betyr nærmest en gjennomarbeidet «partshevdelse» eller innstilling eller et gjennomarbeidet «partsstandpunkt» som ligger til grunn for forhandlingene, og det sikter her til sannhetspåstanden som blir fremført av Saksutreder uten ennå å ha oppnådd å bli offisiell konklusjon. I prosessretten ble uttrykket tidligere også brukt om enkeltelementene i den argumentasjonsrekke som lå til grunn for en sannhetspåstand, jfr. CIC/1917, kan. 1745, ' 1: «Såvel saksøker som ... kan fremlegger for dommeren bevispunkter - d.v.s. spørsmål - som partene skal spørres om, og som av folk kalles posisjoner


Noter

1
Dogm. Konst. Lumen gentium, nr 40.
2
Jfr. ibid., nr 50.
3
Ap. Konst. Immensa Aeterni Dei, 22. januar 1588. Jfr. Bullarium Romanum, Turin-utg., Bd. VIII, s. 985-999.
4
Ap. Skrivelse Caelestis Hierusalem cives, 5. juli 1634; Urban VIIIs P.O.M., Dekreter som blir å overholde ved kanonisering og saligkåring av Helgener, 12. mars 1642.
5
AAS 22 (1930), s. 87-88.
6
AAS 31 (1939), s. 174-175.
7
AAS 61 (1969), s. 149-153.
8
Ibid., nr 3-4.
9
AAS 61 (1969), s. 297-305.
av Webmaster publisert 16.09.2000, sist endret 16.09.2000 - 23:28