"Livets Evangelium"

Guds og menneskets mening formørkes

"Jeg må gjemme meg for deg" (1. Mos. 4,14)

21 Når man søker de dypeste røttene i kampen mellom "livets kultur" og "dødens kultur", kan man ikke begrense seg til den perverterte oppfatningen av frihet som ovenfor beskrevet. Vi må til hjertet av tragedien slik det moderne menneske opplever den: formørkelsen av Guds og menneskets mening som er så typisk for det sosiale og kulturelle klima i den sekulariserte verden, hvor også de kristne samfunn settes på prøve. De som lar seg påvirke kommer lett inn i en ond sirkel: når man mister sansen for Gud, mister man også sansen for mennesket, dets verdighet og liv. I sin tur vil den systematiske volden mot moralloven, især hva respekten for menneskets liv og verdighet angår, bevirke en gradvis formørkelse av evnen til å fatte Guds levendegjørende og frelsende nærvær.

Enda en gang kan vi vinne innsikt fra historien om hvordan Abel ble drept av sin bror. Etter forbannelsen som Gud påla ham, henvender Kain seg til Herren: "Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel." (1. Mos. 4,13-14). Kain er overbevist om at Herren ikke vil ta ham til nåde og at hans uavendelige skjebne vil bli å måtte "gjemme seg" for Gud. Hvis Kain er i stand til å bekjenne at hans feil er større enn han kan bære, er det fordi han er seg bevisst å være i Guds nærhet og stå foran Guds rettferdige dom. Det er virkelig bare foran Herren at mennesket kan vedgå sin synd og erkjenne dens fulle alvor. Dette var Davids erfaring, da han etter "å ha syndet for Herrens åsyn", og ha blitt straffet av profeten Nathan, utbryter: "Mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort." (Sal. 51,5-6).

22 Når sansen for Gud går tapt, trues følgelig også sansen for mennesket. Som Det annet Vatikankonsil så konsist uttrykker det: "Uten Skaper forsvinner skapningen i intet... Ja, skaperverket fordunkles ved at Gud blir glemt."17 Mennesket er ikke lenger i stand til å se seg selv som "gåtefullt annerledes" enn andre jordiske skapninger; det ser seg selv mer som et av mange levende vesener, en organisme som rett nok har nådd et høyt perfeksjonsnivå. Innestengt i den trange horisonten som den fysiske natur angir, reduseres mennesket på sett og vis til en "ting", og kan ikke lenger gripe den menneskelige eksistens' "transcendente" karakter. Livet anses ikke lenger for å være en enestående Guds gave, noe "hellig" overgitt menneskets ansvar, kjærlige omsorg og ærefrykt. I stedet fremstår livet som en "ting", som mennesket gjør krav på som sin egen eiendom, gjenstand for menneskets kontroll og manipulasjon.

Mennesket står følgelig overfor livets avgjørende øyeblikk, fødsel og død, uten lenger å være i stand til å undre seg over den menneskelige eksistens' egentlige mening, eller i genuin frihet akseptere den. Dagens menneske er opptatt av hva det "gjør", og anstrenger seg ved hjelp av forskjellige former for teknologi for å programmere, kontrollere og dominere fødsel og død. Fødsel og død er ikke lenger erfaringer som primært skal "leves", de skal "besittes" eller "avvises".

Når enhver referanse til Gud er forsvunnet, er det dessuten ikke overraskende at andre tings mening endres. Naturen selv reduseres fra å være "mater" (mor) til "materie", blir gjenstand for manipulering. En viss teknisk og vitenskapelig mentalitet, som er fremtredende i dagens kultur, synes å lede i denne retning når den avviser enhver idé om at der finnes en sannhet om skapningen som må erkjennes, eller en Guds plan for livet som må respekteres. Noe lignende skjer når frykt for konsekvensene av en "frihet uten lov" fører mennesker til den motsatte posisjon: en "lov uten frihet". Det gjelder for eksempel ideologier som nekter ethvert inngrep i naturen, og praktisk talt "guddommeliggjør" denne. Det er igjen en misforståelse hva angår skapningens avhengighet av Skaperen og Skaperens hensikt.

Ved å leve "som om Gud ikke eksisterer", mister mennesket ikke bare sansen for Guds mysterium, men også sansen for verdens og den menneskelige værens mysterium.

23 Når sansen for Gud og mennesket formørkes, fører det uvegerlig til en praktisk materialisme, som igjen fører med seg utbredelsen av individualisme, utilitarisme og hedonisme. Her ser vi nok en gang den evige verdi av Apostelens ord: "Siden de da ikke har brydd seg om å holde fast ved den rette erkjennelse av Gud, har Gud overlatt dem til deres eget fordervede sinnelag, så de handler i strid med all moral" (Rom. 1,28). Verdien av det å være er erstattet av det å ha. Det eneste mål som teller og som er verdt å forfølges, er det som har med ens eget materielle velvære å gjøre. Den såkalte "livskvalitet" blir primært eller utelukkende tolket som økonomisk effektivitet, overdrevet konsum, eller fysisk skjønnhet og velbehag, og tilværelsens dypere dimensjoner - mellommenneskelige, åndelige og religiøse - neglisjeres.

Lidelsen - som er en uomgjengelig byrde i menneskets liv, men også en faktor for personlig vekst - blir i denne kontekst "sensurert" og avvist som "unyttig"; et onde som alltid og for enhver pris må unngås. Når lidelsen ikke lenger kan lindres eller fjernes, og utsiktene for et fremtidig velvære svinner, synes livet å ha mistet all mening og fristelsen til å kreve retten til å sette en stopper for livet, melder seg.

I dette kulturelle klima anses ikke kroppen for å være en "personlig realitet"; et tegn og en plass for relasjonen med andre, med Gud og med verden. Den er redusert til ren materie: et komplekst sett av organer, funksjoner og energier med én hensikt: velbehag og effektivitet. Derav følger at også seksualiteten avpersonaliseres og misbrukes: fra å være et tegn, et sted og et kjærlighetens språk og handling, det vil si et uttrykk for både å gi seg selv fullt ut og akseptere den andre i hele dennes personlige rikdom-, blir seksualiteten i økende grad anledning til og et instrument for selvhevdelse og selvisk tilfredsstillelse av egne ønsker og instinkter. Den opprinnelige verdi av menneskelig seksualitet forvrenges og forfalskes, og seksualitetens to hensikter, dens forenende og forplantende aspekt, blir holdt kunstig adskilt. På denne måten forråder man den ekteskapelige forening, og dens fruktbarhet blir gjenstand for kvinnens og mannens egenrådighet. Forplantningens mulighet blir en "fiende" av den seksuelle aktivitet: den aksepteres bare i den grad man for enhver pris ønsker seg et barn, ikke fordi den er et tegn på at man fullt ut aksepterer den andre og er åpen for den rikdom som barnet og det nye liv representerer.

Det materialistiske perspektiv som her er beskrevet, gir seg også utslag i at andre mellommenneskelige relasjoner forarmes. De første som berøres av det er kvinner, barn, syke og lidende, og eldre. Den personlige verdighet fordrer respekt, generøsitet og tjenestevillighet, men blir erstattet med effektivitet, funksjonalitet og nytte: ens neste blir verdsatt ikke for hva de er, men for hva de har, kan, og produserer. Dette avføder de sterkestes herredømme over de svake.

24 Denne "formørkelsen" med alle dens forskjellige og dødelige konsekvenser, finner sted i menneskets innerste; i samvittigheten. Det er fremfor alt spørsmål om den individuelle samvittighet, som den står alene foran Gud.18 Men det er også til en viss grad spørsmål om samfunnets "moralske samvittighet": samfunnet er også ansvarlig, ikke bare fordi det tolererer eller fostrer en oppførsel som står i motsetning til livet, men også fordi det fremmer "dødskulturen" og skaper og konsoliderer virkelig "syndige strukturer" som står livet imot. Både den individuelle og kollektive moralske samvittighet er i dag utsatt for en meget alvorlig og dødelig fare som også skyldes medias gjennomtrengende innflytelse: nemlig at evnen til å skjelne mellom godt og ondt forvirres nettopp hva den fundamentale retten til liv angår. En stor del av dagens samfunn virker sørgelig likt det samfunn Paulus beskriver i sitt brev til romerne. Det består av mennesker som "med sin ondskap kveler sannheten" (1,18): de har fornektet Gud og tror at de kan bygge det jordiske samfunn uten ham, de har latt "mørket tetne i sine uforstandige hjerter" (1,21); "vise sier de seg å være, men narrer er hva de er blitt" (1,22), de utførte gjerninger som endte med død, men "allikevel ikke bare gjør de det onde, men bifaller også at andre gjør det" (1,32). Når samvittigheten, sjelens lys (kfr. Matt. 6,22-23), kaller "det onde godt og det gode ondt" (Jes. 5,20), er den allerede inne på den vei som fører til frafall og moralsk blindhet.

Til tross for alle forsøk på å få Herrens røst til å forstumme, lar den seg fortsatt høre i menneskenes samvittighet: det er alltid fra samvittighetens innerste helligdom at veien til kjærlighet og åpenhet i menneskelivets tjeneste begynner.

"Dere står foran det stenkede blod" (kfr. Heb. 12,22.24): tegn på håp og kall til overgivelse

25 "Din brors blod roper til meg fra jorden" (1. Mos. 4,10). Det er ikke bare Abels blod, det første uskyldige mennesket som ble myrdet, som roper til Gud, livets kilde og forsvarer. Blodet fra ethvert annet menneske som er blitt drept etter Abel, roper likeledes til Herren. På en helt unik måte roper også Kristi blod mot Gud, han, for hvem Abel i sin uskyld profeterte: "Dere står foran Sions berg, foran den levende Guds by, ... her finner dere Jesus, mellommannen for en ny pakt, og her stenkes et blod som taler sterkere enn Abels!" (Heb. 12, 22-24).

Det er det stenkede blod. Den gamle pakts offer var symbol og profetisk tegn på Guds vilje til å meddele sitt eget liv til menneskene idet de ble renset og innviet (kfr. 2. Mos. 24,8, 3. Mos. 17,11). Alt dette fullbyrdes og manifesteres i Kristus: hans er det stenkede blod som forløser, renser og frelser; det er blodet fra den nye pakts mellommann som "utgydes for mange, til forlatelse for deres synder" (Matt. 26, 28). Dette blodet som renner fra den korsfestedes side (kfr. Joh. 19,34), "taler sterkere" enn Abels blod; det uttrykker og krever en mer radikal "rettferdighet", og fremfor alt trygler det om nåde19, det går i forbønn for sine brødre hos Faderen (kfr. Heb. 7,25), og er kilde til fullkommen frelse og det nye livs gave.

Kristi blod som åpenbarer hvor stor Faderens kjærlighet er, viser hvor verdifullt mennesket er i Guds øyne og hvor uvurderlig verdien er av dets liv. Apostelen Peter minner oss på dette: "dere vet at det ikke var forgjengelige verdier, sølv eller gull, som fikk dere frikjøpt fra det fåfengte liv deres fedre gav dere i arv; prisen var blod av et lyteløst og plettfritt offerlam - Kristi kostbare blod" (1. Pet. 1,18-19). Det er nettopp ved å betrakte Kristi kostbare blod, tegnet på hans selvutgivende kjærlighet (Joh. 13,1), at den troende lærer å oppdage og verdsette menneskets nær guddommelige verdighet og som gjør at man stadig på ny i takknemlig undring kan utbryte: "Hvor dyrebart mennesket må være i sin Skapers øyne, når det 'vant så stor en frelse' (Exultet, påskelovsangen), og når Gud 'gav sin enbårne sønn' forat det ikke skulle gå fortapt, men få 'det evige liv i eie' (kfr. Joh. 3, 16)!"20

Videre åpenbarer Kristi blod at menneskets storhet og følgelig dets kall består i helt og fullt å gi seg selv. Nettopp fordi det er utøst som livets gave, er ikke Kristi blod et tegn på død, på definitiv adskillelse, men et middel til en enhet som er livets rikdom. Den som i Eukaristien drikker dette blodet og blir i Jesus (kfr. Joh. 6,56), trekkes inn i hans kjærlighets og selvutgivelses dynamikk for å bringe det kjærlighetens kall som alle mennesker er kalt til, til sin fullbyrdelse. (Kfr. 1. Mos. 1,27, 2,18-24)

Det er fra Kristi blod at mennesket henter kraft til å engasjere seg for livet. Dette blodet er nettopp håpets sterkeste grunn, fundamentet for en absolutt visshet om at livet, ifølge Guds plan, vil seire. "Døden skal ikke lenger være til," utbryter den mektige stemmen fra Guds trone i det himmelske Jerusalem (Åp. 21,4). Og Paulus forsikrer oss at den nåværende seier over synden er et tegn på og en foregripelse av den definitive seier over døden, når det som står skrevet går i oppfyllelse: "Døden er oppslukt av seieren! Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?" (1. Kor. 15,54-55).

26 I realiteten finnes det tegn som peker hen mot denne seier i våre samfunn og kulturer selv om de er sterkt merket av "dødens kultur". Det ville derfor være å gi et ensidig bilde som kunne føre til gold motløshet, hvis fordømmelsen av truslene mot livet ikke ble fulgt av en presentasjon av de positive tegn som er i virksomhet i menneskehetens nåværende situasjon.

Dessverre er det ofte vanskelig å se og oppdage disse positive tegn, kanskje også fordi de ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet i media. Men hvor mange initiativer til hjelp og støtte for svake og forsvarsløse er det ikke som har sprunget og fortsetter å springe ut av kristne fellesskap og det sivile samfunn, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, gjennom enkeltpersoner, grupper, bevegelser og organisasjoner av ulike slag!

Der er fremdeles mange ektepar som i generøs ansvarlighet er rede til å akseptere barn som "ekteskapets fremste gave".21 Det mangler heller ikke familier som, ut over de krav som dagliglivet stiller, påtar seg ansvaret for barn som er forlatt, unge i vanskeligheter, handicappede, eldre mennesker som er overlatt til seg selv. Mange sentra til støtte for livet eller lignende institusjoner, støttes av enkeltpersoner og grupper som med beundringsverdig offervilje gir moralsk og materiell støtte til mødre i vanskeligheter som er fristet til å ta abort. I økende grad ser vi mange steder grupper av frivillige som er åpne for å ta imot mennesker i nød som trenger støttende omgivelser for å komme over destruktive vaner og på ny oppdage meningen med livet.

Medisinen fortsetter, takket være forskeres og legers innsats, å frembringe stadig mer effektive midler: behandling som tidligere var utenkelig, gir håp for fremtiden og blir i dag tilbudt ufødte, lidende og mennesker i akutte eller terminale sykdomsfaser. Forskjellige institusjoner og organisasjoner går inn for å bringe disse medisinske godene også til land som lider under fattigdom og endemiske sykdommer. På tilsvarende måte organiseres leger både på nasjonalt og internasjonalt nivå for å formidle øyeblikkelig hjelp til mennesker som blir berørt av naturkatastrofer, epidemier og krig.

Selv om man er langt fra en rettferdig internasjonal fordeling av medisinske ressurser, så må man allikevel erkjenne de tegn på solidaritet, på en prisverdig menneskelig og moralsk sensitivitet og respekt for livet som dette er uttrykk for.

27 Med henblikk på lover som tillater abort og de antrengelser som enkelte steder har ført til legalisering av eutanasi, har det vokst frem bevegelser i mange deler av verden med ønske om å fostre sosial bevissthet til vern om livet. Når slike bevegelser handler i overensstemmelse med sine grunnleggende prinsipper og ikke tyr til vold, kan de bidra til å fremme en dypere bevissthet om livets verdi og vekke et urokkelig engasjement for dets vern.

Videre, hvordan kan vi unngå å nevne alle de daglige tegn på åpenhet, offervilje og uselvisk omsorg som talløse mennesker med stor kjærlighet bidrar med i familier, sykehus, barnehjem, hjem for eldre, og i andre institusjoner og fellesskap som forsvarer livet? Ved å la seg lede av Jesu eget eksempel, "den barmhjertige samaritan" (Luk. 10,29-37), og holde oppe ved hans styrke, har Kirken bestandig stått i frontlinjen når det gjelder å yte karitativ hjelp: mange av Kirkens sønner og døtre, ganske særlig blant ordensfolk, fortsetter både i tradisjonelle og stadig nye former å vie sitt liv til Gud i tjeneste for sin neste, særlig de svake og de som er i nød. Disse verk styrker fundamentet for en "kjærlighetens og livets sivilisasjon", uten hvilken den enkeltes liv og samfunnet som sådant mister sine mest menneskelige kvaliteter. Selv om virksomheten foregår i det skjulte, forsikrer troen oss at Faderen "som er i det skjulte" (Matt. 6,6) ikke bare vil belønne disse handlingene, men allerede her og nå vil la dem bære frukt som varer til alles beste.

Blant de håpefulle tegn må vi også se utviklingen i brede lag av opinionen i retning av en ny sensibilitet mot å se krig som løsning på konflikter, og stadig nye forsøk på å finne ikke-voldelige midler for å bekjempe bevæpnede angripere. I samme perspektiv ser man en voksende opinion mot dødsstraff, selv om en slik straff anses for å være et "legitimt forsvar" fra samfunnets side. Det moderne samfunn har imidlertid effektive midler for å holde kriminaliteten nede og ufarliggjøre forbrytere uten definitivt å frata dem muligheten til å sone sin brøde.

Et annet velkomment tegn er den voksende oppmerksomhet i retning av livskvalitet og økologi, særlig i den mer utviklede del av verden hvor mennesker ikke lenger primært er opptatt av å overleve, men søker generelt forbedrede livsbetingelser. Spesielt betegnende er den oppvåkning av etisk refleksjon omkring livets spørsmål. Bioetikkens fremvekst og utvikling fremmer refleksjonen og dialogen om fundamentale etiske spørsmål med tilknytning til menneskets liv, både mellom troende og ikke-troende såvel som mellom tilhengere av ulike religioner.

28 Denne situasjonen, med sine lyse og mørke sider, burde gjøre oss alle fullt klar over at vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en "dødskultur" og en "livskultur". Vi befinner oss ikke bare stilt "overfor", men "midt i" denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side.

Moses' oppfordring gjelder også oss: "Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!" (5. Mos. 30,15.19). Denne oppfordringen passer for oss som hver dag er kalt og forpliktet til å velge mellom "livets kultur" og "dødens kultur". Men 5. Moseboks kall går enda lenger, for det ber oss inntrengende om å foreta et religiøst og moralsk valg. Det handler om å gi sin eksistens en grunnleggende orientering og leve trofast i overensstemmelse med Herrens lov: "Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve... Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! Du skal elske Herren din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham! Da skal du få leve..." (30,16.19-20).

Det ubetingede valg for livet når sin fulle religiøse og moralske mening når det strømmer ut fra, formes og næres ved troen på Kristus. For positivt å kunne nærme oss konflikten mellom død og liv er ingenting til større hjelp enn troen på Guds Sønn som ble menneske og bodde blant mennesker "for at de skal ha liv, og det i overflod" (Joh. 10,10). Det dreier seg om tro på den oppstandne Herre som har seiret over døden; tro på Kristi blod "som taler sterkere enn Abels" (Hebr. 12,24).

Med det lys og den styrke denne troen gir, er Kirken, stilt overfor dagens utfordringer, stadig mer klar over den nåde og det ansvar som Herren gir henne til å forkynne, feire og tjene Livets Evangelium.