"Livets Evangelium"

Det evige livs gave

"Enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh. 11,26)

37 Det liv Guds Sønn kom for å gi menneskene, kan ikke reduseres til en ren eksistens i tiden. Det livet som alltid var "i ham" og som er "menneskenes lys" (Joh. 1,4), består i å være innlemmet i Gud og ha del i fylden av hans kjærlighet: "De som tok imot ham, dem gav han evne til å bli Guds barn; han som selv er født, ikke ved manns eller menneskes vilje, men av Gud" (Joh.1,12-13).

Noen ganger omtaler Jesus det liv han er kommet for å gi simpelthen som "livet", og han fremstiller det å være født av Gud som en nødvendig betingelse for mennesket som skal nå det mål det er skapt for: "Uten å bli født på ny, kan ingen skue Guds rike" (Joh. 3,3). Det å formidle dette livet er den egentlige hensikt med Jesu misjon: han er den som "stiger ned fra himmelen og gir verden liv" (Joh. 6,33). Således kan han i sannhet si: "Den som følger meg ... har det lys som fører ham til livet" (Joh. 8,12).

Andre ganger snakker Jesus om "det evige liv". Her gjør adjektivet mer enn bare å vekke til live et perspektiv ut over tiden. Det liv Jesus lover og gir er "evig" fordi det betyr den fulle deltagelse i "Den Eviges" liv. Enhver som tror på Jesus og lever i samfunn med ham, har evig liv (kfr. Joh. 3,15; 6,40), for fra ham kommer de eneste ord som åpenbarer og meddeler den menneskelige eksistens fylden av liv. Det er "det evige livs ord" som Peter erkjenner i sin trosbekjennelse: "Herre, til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord. Vi tror, og vi vet at du er Guds Hellige" (Joh. 6,68-69). Henvendt til Faderen i sin store yppersteprestelige bønn, sier Jesus hva det evige består i: "Det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus" (Joh. 17,3). Å kjenne Gud og hans Sønn er å ta imot mysteriet om den kjærlighetsfulle enhet mellom Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd i sitt eget liv, et liv som alt nå er åpent for det evige liv fordi det har del i Guds liv.

38 Evig liv er derfor Guds eget liv og samtidig Guds barns liv. Troende kan ikke unngå å bli fylt av undring og glede når de grunner over denne uventede og uutsigelige sannhet som kommer til oss fra Gud i Kristus. De kan si med apostelen Johannes: "Se hvilken kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn - ja, vi er det! ... Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi bare vet at den dag det blir åpenbart, skal vi bli ham lik, for da skal vi se ham som han er" (1. Joh. 3,1-2).

Her når den kristne sannhet om mennesket sitt høydepunkt. Dette livets verdighet er ikke bare forbundet med dets guddommelige opphav, men også med dets bestemmelse som er enhet med Gud for å kjenne og elske ham. I lyset av denne sannhet presiserer og kompletterer den hellige Ireneus sin lovprisning av mennesket: "Guds ære" er virkelig "det levende menneske", men "menneskets liv er å se Gud".27

Det får umiddelbare konsekvenser for menneskelivet i dets jordiske tilstand som allerede bærer kimen i seg og gir grobunn for det evige liv. Selv om mennesket nærmest instinktivt elsker livet fordi det er et gode, så finner denne kjærligheten inspirasjon og styrke, nytt omfang og dybde, i dette godes guddommelige dimensjon. Likeledes kan ikke den kjærlighet menneskene har til livet reduseres til et enkelt ønske om å ha tilstrekkelig plass for selvutfoldelse og for å inngå forhold til andre; snarere utvikles kjærligheten i den glade bevissthet om at livet er "stedet" hvor Gud gir seg til kjenne, hvor vi kan møte ham og leve i samfunn med ham. Det liv Jesus gir, svekker på ingen måte verdien av vår timelige eksistens; den føres ved det til sitt endelige mål: "Jeg er oppstandelsen og livet. ... enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh. 11,25-26).

Ærefrykt for og kjærlighet til ethvert liv

"Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste" (1. Mos. 9,5)

39 Menneskets liv kommer fra Gud; det er hans gave, hans bilde og hans avtrykk, delaktighet i hans livsånde. Gud er derfor dette livets eneste Herre: mennesket kan ikke gjøre med det som det vil. Gud selv gjør dette klart for Noa etter syndfloden: "Bare for deres eget blod vil jeg kreve hevn. ... Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste" (1. Mos. 9,5). Og den bibelske teksten understreker hvordan livets hellighet har sitt utspring i Gud og hans skaperverk: "For Gud skapte mennesket i sitt bilde" (1. Mos. 9,6).

Menneskets liv og død er følgelig i Guds hender, i hans makt. "Han har hver levende sjel i sin hånd og rår over ånden i hver manns kropp", utbryter Job (12,10). "Herren tar liv og gir liv, han sender mennesker til dødsriket og kan føre dem opp derfra" (1. Sam. 2,6). Han alene kan si: "Jeg bringer død og jeg gir liv" (5. Mos. 32,39).

Gud utøver imidlertid ikke sin makt på en vilkårlig og truende måte, men med den varetekt og kjærlige omsorg han har for alle skapninger. Hvis det er sant at menneskelivet er i Guds hender, er det ikke mindre sant at dette er kjærlige hender, lik morens som tar imot, gir næring og beskytter sitt barn: "Jeg har bragt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg" (Sal. 131,2, kfr. Jes. 49,15, 66,12-13, Hos. 11,4). Israel ser følgelig ikke folkeslagenes historie eller enkeltindividers lodd som resultat av rene tilfeldigheter eller blind skjebne, men heller som resultat av Guds kjærlige forsyn hvor alt som gir liv forenes og motsetter seg de dødbringende krefter som synden avføder: "Det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved" (Visd. 1,13-14).

40 Livet er hellig, dets ukrenkelighet er fra opphavet av innskrevet i menneskets hjerte, dets samvittighet. Spørsmålet Gud stiller Kain etter mordet på broren Abel, "hva har du gjort?" (1. Mos. 4,10), tolker menneskets erfaring: i dypet av sin samvittighet blir mennesket alltid minnet om livets ukrenkelighet - det egne såvel som andres - som noe som ikke tilhører en selv, fordi det tilhører og er en gave fra Gud, vår Skaper og Fader.

Budet om livets ukrenkelighet står sentralt i "de ti bud" i Sinai-pakten (kfr. 2. Mos. 34,28). Først og fremst innebærer budet et forbud mot mord: "Du skal ikke slå i hjel" (2. Mos. 20,13); ikke la "en rettferdig og skyldfri mann miste livet" (2. Mos. 23,7). Men som det senere nedfelles i Israels lovgivning, betyr det også et forbud mot alle krenkelser mot nesten (kfr. 2. Mos. 21,12-27). Det må bemerkes at den oppmerksomhet som rettes mot og den bekreftelse av livets verdi som man finner i Det gamle testamente, ennå ikke har Bergprekenens forfinede trekk. Det kommer tydelig frem i enkelte aspekter ved den gjeldende straffelovgivningen, som kunne idømme alvorlige former for korporlig straff og også dødsstraff. Men det samlede budskap som Det nye testamente skal kunngjøre til fulle, er en kraftfull appell om respekt for det legemlige livs ukrenkelighet og personens integritet. Det kulminerer i det positive bud som pålegger oss å ta ansvar for vår neste som for oss selv: "Du skal elske din neste som deg selv" (3. Mos. 19,18).

41 Budet "Du skal ikke slå i hjel" inkluderes og uttrykkes mer fullstendig i det positive bud om å elske sin neste, og bekreftes på ny og med fornyet styrke av Herren Jesus. Når den rike unge mann spør ham: "Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?", svarer Jesus: "Vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene" (Matt. 19,16,17). Og han siterer som det første av disse: "Du skal ikke slå i hjel" (Matt. 19,18). I Bergprekenen krever Jesus av disiplene at de skal vise en rettferdighet som overgår de skriftlærdes og fariseernes, også med henblikk på livet: "Dere har hørt det er sagt til deres forfedre: 'Du skal ikke slå i hjel', og den som slår i hjel, skal svare for det for retten. Men jeg sier dere, at enhver som blir arg på sin bror, skal svare for det for retten" (Matt. 5,21-22).

Gjennom ord og gjerninger forklarer Jesus i fortsettelsen hva budet om livets ukrenkelighet positivt krever: Disse krav gjaldt allerede i Det gamle testamente, hvor lovgivningen beskyttet og forsvarte det svake og utsatte liv: fremmede, enker, foreldreløse, syke og fattige i alminnelighet, inkludert barnet i morens mage (kfr. 2. Mos. 21,22, 22,21-26). Med Jesus får disse positive budene ny kraft og styrke og utlegges i bredden og i dybden: fra nødvendigheten av å ta omsorg for sin bror (enten det dreier seg om blodsbånd, om samme folk eller om fremmede som lever i Israel), til å bry seg om den fremmede, ja like til å elske ens fiender.

En fremmed er ikke fremmed for den som blir den nødstiltes neste. Lignelsen om den barmhjertige samaritan viser tydelig hvor langt ansvaret for nestens liv strekker seg (kfr. Luk. 10,25-37). Selv en fiende opphører å være fiende for det mennesket som har i oppdrag å elske ham (kfr. Matt. 5,38-48, Luk. 6,27-35), å gjøre godt mot ham (kfr. Luk. 6,27, 33, 35), og umiddelbart å svare på hans behov uten å vente noe igjen (kfr. Luk. 6,34-35). Denne kjærligheten når sitt høydepunkt når vi ber for våre fiender. Gjør vi det, er vi i overensstemmelse med Guds altomfattende kjærlighet: "Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, - han som lar sin sol gå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder" (Matt. 5,44-45, kfr. Luk 6,28,35).

Det dypeste nivå i Guds bud om å verne om menneskelivet er altså kravet om ærefrykt og kjærlighet til hvert menneske og hvert enkelt menneskes liv. Det er dette apostelen Paulus lærer de kristne i Roma: "Disse budene: 'Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære,' og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: 'Du skal elske din neste som deg selv'. For kjærligheten gjør ingen urett mot nesten. Så er da hele Loven oppfylt i kjærligheten" (Rom. 13,9-10).

Menneskets ansvar for livet

"Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere" (1. Mos. 1,28)

42 Å forsvare og fremme livet, å vise det ærefrykt og kjærlighet, er en oppgave Gud betror det enkelte menneske, idet Gud kaller mennesket - sitt levende avbilde - til å ta del i hans herredømme over verden: "Gud velsignet dem og sa til dem: 'Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden'" (1. Mos. 1,28).

Den bibelske beretningen viser omfanget av det herredømme Gud betror mennesket. Som Visdommens bok tydelig sier, så dreier det seg først og fremst om herredømme over jorden og alle levende skapninger: "Du mine fedres Gud, barmhjertige Herre ... ved din visdom dannet du mennesket til å herske over hele din skapning, du (som) satte det til å styre verden i hellighet og rettferdighet" (Visd. 9,1,2-3). Også salmisten priser menneskets herredømme som et tegn på ære og heder fra Skaperens side: "Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier" (Sal. 8,7-9).

Mennesket ble kalt til å dyrke og passe verdens hage (kfr. 1. Mos. 2,15), og har derfor et særlig ansvar for livsmiljøet, det vil si den skapning Gud har stilt til menneskets disposisjon og som er ment å tjene dets personlige verdighet og liv, ikke bare nålevende, men også fremtidige generasjoners. Det økologiske spørsmål - som rangerer fra ulike dyrearters og andre former for livs naturlige vekstmiljøer til "menneskelig økologi" i egentlig forstand28 - finner klare og sterke etiske retningslinjer i Bibelen som munner ut i en uttalt respekt for det store gode som livet - ethvert liv - er. "Det herredømme som Skaperen betrodde mennesket, er ikke en absolutt makt, heller ikke er det tale om frihet til å 'bruke og kaste' eller disponere etter eget forgodtbefinnende. Den grense som Skaperen satte fra begynnelsen av og som uttrykkes symbolsk ved forbudet mot å 'spise av treets frukt' (kfr. 1. Mos. 2,16-17), viser tydelig nok at når det dreier seg om naturen, er vi ikke bare underlagt biologiske, men også moralske lover, som ikke kan overtredes ustraffet."29

43 Mennesket tar på en særlig måte del i Guds herredømme ved det spesifikke ansvar som er det betrodd for menneskelivet som sådant. Det er et ansvar som når sitt høydepunkt når det ekteskapelige samliv resulterer i nytt liv. Som Det annet Vatikankonsil lærer: "Gud selv (som) har sagt at 'det er ikke godt for mennesket å være alene' (1. Mos. 2,18), og 'som fra begynnelsen av skapte mennesket mann og kvinne' (Matt. 19,4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet han mannen og kvinnen og sa: 'Vær fruktbare og bli mangfoldige'(1. Mos. 1,28)."30

Når Konsilet taler om at mann og kvinne har en "særegen del i skapergjerningen", er det for å fremheve at det å sette barn til verden er en hendelse som både er dypt menneskelig og i høy grad religiøs, fordi den involverer både ektefellene som er "ett" (1. Mos. 2,24), og samtidig Gud som gjør seg selv nærværende. Som jeg skrev i mitt "Brev til familiene": "Når den ekteskapelige forening resulterer i et nytt liv, bringer den nyfødte med seg et særlig bilde og likhet med Gud selv: personens genealogi er innskrevet i generasjonens biologi. Når vi bekrefter at ektefellene, som foreldre, er Gud Skaperens medarbeidere idet et nytt menneskeliv unnfanges og settes til verden, tenker vi ikke bare på biologiens lover. Vi ønsker i stedet å understreke at Gud selv er nærværende i det menneskelige foreldreskap på en helt annen måte enn i alle andre former for forplantning på jorden. I virkeligheten er det slik at Gud alene er kilde til 'det bilde og den likhet' som er særegen for mennesket, slik det ble dannet ved Skapelsen. Forplantningen er Skapelsens fortsettelse."31

Dette er hva Bibelen lærer når den direkte og begeistret forteller om den første kvinnens gledefylte utbrudd, hun som er "mor til alt som lever" (1. Mos. 3,20). Oppmerksom på at Gud hadde grepet inn, utbryter hun: "Jeg har fått en gutt av Herren" (1. Mos. 4,1). I slektens videreføring, når liv formidles fra foreldre til barn, overføres Guds eget bilde og likhet, takket være skapelsen av den udødelige sjel.32 Begynnelsen på "boken om Adams ætt" uttrykker det slik: "Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde. Til mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og gav dem navnet menneske, den dagen de ble skapt. Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde, og han kalte ham Set" (1. Mos. 5,1-3). Det er nettopp i denne rollen som Guds medarbeidere, hvor Gud overfører sitt bilde til den nye skapning, at storheten hos de par kommer til syne som er rede til "å forplante slekten og oppdra nye mennesker" idet de er seg bevisst "at de er delaktige i og formidlere av Gud Skapers kjærlighet".33 Det er derfor biskop Amphilocius priste "ekteskapet som utvalgt og opphøyet over alle jordiske gaver" fordi det er "menneskehetens skaper, en gjengiver av det guddommelige bilde".34

Følgelig vil den mann og kvinne som er forenet i ekteskapet, være delaktige i et guddommelig foretak: ved forplantningsakten blir Guds gave akseptert og et nytt liv åpner seg for fremtiden.

Men bortsett fra foreldrenes spesifikke kall og oppgave, involverer selve oppdraget å ta imot og tjene livet alle mennesker; og dette oppdraget må først og fremst gi seg til kjenne når livet er på sitt svakeste. Kristus selv minner oss om dette når han ber om å bli elsket i sine lidende brødre og søstre: de sultne, de tørste, de fremmede, nakne, syke, fengslede... Alt det som blir gjort mot hver av dem gjøres mot Kristus (kfr. Matt. 25,31-46).