"Livets Evangelium"

Å tjene Livets Evangelium

"Brødre! Hva nytter det om en sier at han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd?" (Jak. 2,14)

87 I kraft av vår delaktighet i Kristi kongelige sendelse, må vår støtte og fremme av menneskelivet komme til uttrykk i karitativ tjeneste, som ytrer seg i det personlige vitnesbyrd, i ulike former for frivillig innsats, i sosial aktivitet og politisk engasjement. Dette er et meget presserende behov i vår tid hvor "dødens kultur" så sterkt står i motsetning til "livets kultur", og ofte synes å overvinne den. Men fremfor alt dreier det seg om den handling som med nødvendighet fødes av "troen virksom i kjærlighet" (Gal. 5,6), og som Jakobs brev gjør oppmerksom på: "Brødre! Hva nytter det om en sier at han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: 'Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,' men ikke gav dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det? På samme måte er det med troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling" (Jak. 2,14-17).

I vår karitative tjeneste må vi inspireres og ledes av en særlig holdning: vi må ta hånd om den andre som en person Gud har betrodd til vår ansvarlighet. Som Jesu disipler er vi kalt til å se ethvert menneske som vår neste (kfr. Luk. 10,29-37), med en særlig preferanse for de fattigste, de mest ensomme og dem som er i nød. Det er når vi hjelper den sultne eller tørste, den fremmede, den nakne, den som er syk eller i fengsel - såvel som det ufødte barn, det aldrende mennesket som lider eller står foran døden - at vi tjener Jesus, han som sa: "Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg" (Matt. 25,40). Derfor kan vi heller ikke unngå å føle oss truffet eller dømt av den hellige Johannes Krysostomos' ord: "Du vil ære Kristi legeme? Ikke overse det når du ser det nakent. Ikke ær det med silke inne i kirken når du lar det lide utenfor under frost og mangel på klær."113

Når det står om livet, må den karitative tjeneste være gjennomført helhetlig: den kan ikke tolerere ensidighet eller diskriminering, for menneskelivet er hellig og ukrenkelig i absolutt alle faser og under enhver omstendighet; det er et udelelig gode. Det dreier seg følgelig om å vise omsorg for alt liv og alles liv. Eller heller og på et enda dypere plan, å gå til livets og kjærlighetens røtter.

Det er denne dype kjærlighet til hvert enkelt menneske som har vært utgangspunkt for kjærlighetens enestående historie slik den har utfoldet seg gjennom århundrene, en historie som har frembragt tallrike institusjoner både i kirken og i samfunnet som står i livets tjeneste og som kaller på beundring hos alle fordomsfrie tilskuere. Det er en historie som ethvert kristent fellesskap med fornyet ansvarsfølelse må fortsette å skrive gjennom et mangfoldig pastoralt og sosialt arbeide. Med dette for øye må det settes i verk hensiktsmessige og virksomme programmer til støtte for det nye liv og med særlig omsorg for de mødre som selv uten fedres hjelp ikke er redde for å sette sitt barn til verden og ta hånd om det. Tilsvarende omsorg må vies de marginaliserte og lidende, især dem som er i livets siste faser.

88 Alt dette forutsetter en tålmodig og oppriktig undervisning som oppmuntrer hver enkelt til å bære hverandres byrder (kfr. Gal. 6,2). Det fordrer at man støtter opp om og fremmer kallet til tjeneste især blant unge. Det innebærer at man fremmer og opprettholder initiativer og prosjekter inspirert av Evangeliet.

For å nå dette målet er det nødvendig å utvikle formålstjenlige midler med kompetanse og seriøst engasjement. Når det gjelder livet i dets tidligste faser, bør det opprettes sentra for naturlig fødselsregulering til fremme for ansvarlig foreldreskap, hvorved enhver person, og i første rekke ethvert barn, blir anerkjent og respektert i seg selv, og hvor enhver avgjørelse ledes av idealet om å gi seg selv som gave. Ekteskaps- og familieveiledning er også verdifulle hjelpemidler for å gjenoppdage meningen med kjærligheten og med livet og for å støtte og ledsage familiene i deres misjon som "livets helligdom". Dette skjer såfremt det forebyggende og rådgivende arbeidet drives i overensstemmelse med en antropologi som harmonerer med det kristne syn på mennesket, ekteskapet og seksualiteten. Hjem eller tiltak for å fremme livet, står også i det nyfødte livs tjeneste. Takket være dette arbeidet kan mange enslige mødre og foreldrepar i vanskeligheter få nytt håp og finne hjelp og støtte til å komme gjennom vanskelighetene og frykten som er forbundet med å akseptere det liv som nylig er unnfanget, eller som nettopp har sett dagens lys.

Når livet utfordres av motgang og prøvelser, sykdom eller marginalisering, er det allikevel tiltak som gir håp: kollektiver for narkomane, hjem for mindreårige og mentalt syke, omsorg og avlastningssentre for AIDS-pasienter, og vennskapsforeninger til støtte for handicappede - talende eksempler på hva praktisk medfølelse og nestekjærlighet kan oppvise for å gi nytt håp og konkret hjelp til å leve.

Og endelig, når det jordiske liv nærmer seg slutten, er det i barmhjertighetens lys vi må søke å hjelpe eldre, især de som ikke kan klare seg selv, og terminalt syke til å nyte godt av genuin menneskelig bistand og få hjelp som svarer til deres virkelige behov, især deres angst og ensomhet. Her er den rolle familien spiller uerstattelig, men familien kan også finne betydelig støtte i sosiale velferdsordninger, også om nødvendig til palliativ behandling, og dra fordel av egnede medisinske og sosiale tjenester både i offentlige institusjoner og i hjemmet.

Her skal særlig nevnes hospitalenes, klinikkenes og rekonvalesenthjemmenes betydning. Disse skulle ikke bare være institusjoner som tilbyr pleie for syke og døende. Fremfor alt burde de være steder hvor lidelse, smerte og død blir anerkjent og forstått i sin menneskelige og spesifikt kristne mening. Dette må være særlig tydelig og virksomt i institusjoner som drives av ordenssamfunn eller på annen måte er knyttet til Kirken.

89 Organisasjoner og institusjoner i livets tjeneste, såvel som alle andre initiativer for støtte og solidaritet som omgivelsene kan oppdrive i hvert enkelt tilfelle, må ledes av personer som generøst stiller seg til disposisjon og er seg dypt bevisst viktigheten av Livets Evangelium for enkeltpersoners og hele samfunnets beste.

Helsepersonell - det være seg medisinere, farmasøyter, sykepleiere, prester og sjelesørgere, ordensbrødre og -søstre, administratorer og frivillige - er betrodd et særlig ansvar. Deres yrker gjør dem til livets beskyttere og tjenere. I den aktuelle kulturelle og sosiale kontekst hvor vitenskap og medisinsk praksis er i ferd med å tape sin naturlige etiske dimensjon, kan helsepersonell bli sterkt fristet til å manipulere med liv, eller til og med stille seg i dødens tjeneste. Stilt overfor denne fristelsen er deres ansvar i dag blitt vesentlig større. Personellets dypeste inspirasjon og sterkeste støtte ligger i helsearbeidets yrkesetos, som det allerede ble erkjent i den gamle, men like relevante Hippokratiske ed, som krever at hver lege forplikter seg til absolutt respekt for menneskelivet og dets hellighet.

Respekten for ethvert uskyldig menneskeliv krever også muligheten til å reservere seg av samvittighetsgrunner når det gjelder provosert abort og eutanasi. "Å forårsake død" kan aldri forstås som medisinsk behandling, selv når intensjonen er å svare på pasientens bønn; det er tvert imot en fornektelse av helsearbeidets iboende mening som defineres ved et lidenskapelig og vedvarende "ja" til livet. Også den biomedisinske forskning - som åpner for store goder for menneskeheten - må alltid avslå eksperimenter, forskning eller anvendelser som ikke tar hensyn til menneskelivets ukrenkelige verdighet, og følgelig ikke lenger står i menneskenes tjeneste, men isteden blir et middel som, under skinn av å ville være til hjelp for mennesker, faktisk gjør dem fortred.

90 Frivillige har en egen rolle i dette arbeidet: kombinasjonen av profesjonell kompetanse og generøs, uselvisk kjærlighet gjør deres bidrag i livets tjeneste særlig verdifullt. Deres velvillige innsats løftes ved Livets Evangelium opp til samme nivå som Kristi egen kjærlighet, slik at de hver dag midt i hardt arbeide og bekymringer kan fornyes i bevisstheten om hvert menneskes verdighet; at de er åpne for å se menneskers behov, og, om nødvendig, slå inn på nye veier der behovene er større, men omsorgen og hjelpen svakere.

Hvis barmhjertigheten skal være både realistisk og effektiv, må Livets Evangelium også settes ut i livet ved hjelp av visse former for sosial aktivitet og gjennom politiske forpliktelser. Bare slik vil man kunne fremme og forsvare livets verdi i samfunn som blir stadig mer komplekse og pluralistiske. Om enn av ulike grunner og på forskjellige måter, har alle - individer, familier, grupper og foreninger - et ansvar for å forme samfunnet og utvikle kulturelle, økonomiske, politiske og legislative prosjekter som, med respekt for alle og i overensstemmelse med demokratiske prinsipper, vil bidra til å bygge et samfunn hvor hvert enkelt menneskes verdighet blir anerkjent og beskyttet, og hvor den enkeltes liv blir forsvart og fremmet.

Denne oppgaven hviler i særdeleshet på de ansvarlige i det offentlige liv. Kalt til å tjene menneskene og det felles beste, er det deres plikt å treffe uredde valg i favør av livet fremfor alt på det rettslige område. I et demokrati hvor lover og beslutninger avgjøres på basis av flertallets enighet, kan følelsen av personlig ansvar svekkes hos mennesker som sitter med myndighet. Men dette ansvar kan man aldri fraskrive seg, i særdeleshet når man har et lovgivende eller beslutningsfattende mandat, og må svare foran Gud, foran sin egen samvittighet, og foran samfunnet som helhet for de valg som eventuelt står i motsetning til det felles beste. Om lovverket ikke er det eneste middel til forsvar for menneskelivet, så spiller det allikevel en svært viktig og til tider også avgjørende rolle for tilegnelsen og dannelsen av normer og adferdsmønster. Enda en gang vil jeg gjenta at en lov som krenker det uskyldige menneskes naturgitte rett til liv, er urettmessig og som sådan ikke gyldig som lov betraktet. Av denne grunn appellerer jeg enda en gang til alle politiske ledere om ikke å promulgere lover som ved at de underkjenner menneskets verdighet bidrar til å undergrave samfunnets fundament.

Kirken vet meget vel at det er vanskelig å opprettholde en effektiv legal beskyttelse av livet i pluralistiske demokratier, nettopp på grunn av sterke kulturelle strømninger som trekker i forskjellige retninger. Visse på at den moralske sannhet ikke kan unnlate å gi gjenlyd i dypet av samvittigheten, oppmuntrer Kirken politiske ledere, og fremfor alt de kristne blant dem, til ikke å gi opp, men å treffe valg som, tatt i betraktning hva som er realistisk oppnåelig, vil føre til å gjenetablere en rettferdig orden som forsvarer og fremmer livets verdi. I dette perspektiv må det tilføyes at det ikke er tilstrekkelig å eliminere urettferdige lover. Bekjempes må også de underliggende årsaker til angrep på livet. Det kan gjøres ganske spesielt ved å sikre den nødvendige støtte til familier og mødre. Familiepolitikken må være hjørnesten og drivkraft i all sosialpolitikk. Derfor må det lanseres sosiale og legislative initiativer som er i stand til å garantere betingelsene for autentisk valgfrihet hva foreldreskap angår. I tillegg er det nødvendig på ny å gjennomtenke den politiske oppfatningen av arbeide, livet i bysamfunn, boligforhold og tjenester, slik at man kan forene arbeidstider med tid for familien, og gjøre det faktisk mulig å ta hånd om barn og eldre.

91 Demografiske problemer er i dag et viktig aspekt ved politikken for livet. Offentlige myndigheter har sant nok ansvar for å ta initiativer "for å påvirke befolkningsstrukturen".114 Men slike inngrep må alltid ta hensyn til og respektere ektefolkenes og familienes primære og ufravikelige ansvar, og kan heller ikke ta i bruk metoder som ikke respekterer personen og fundamentale menneskerettigheter, og som det mest grunnleggende: hvert enkelt uskyldig menneskes rett til liv. Det er derfor moralsk uakseptabelt å oppmuntre til eller til og med påtvinge noen, preventive metoder, sterilisering og abort for å regulere fødselstallene.

Der er helt andre metoder for løsning av befolkningsproblemet. Regjeringer og ulike internasjonale institusjoner må fremfor alt strebe etter å legge til rette økonomiske, sosiale, medisinske, sanitære og kulturelle forhold som setter ektefolk i stand til å treffe frie og genuint ansvarlige valg når det gjelder å sette barn til verden. De må videre bestrebe seg på "bedre muligheter og en mer rettferdig fordeling av rikdom slik at alle kan få sin rettmessige del av skapningens goder. Løsninger på globalt plan må søkes ved å etablere en sann økonomi for fellesskap og fordeling av goder, både i den internasjonale og nasjonale orden".115 Dette er den eneste måte som respekterer personens og familiens verdighet, såvel som folkenes autentiske kulturelle arv.

Å stå i Livets Evangeliums tjeneste er følgelig en omfattende og sammensatt oppgave. Denne tjenesten er i stigende grad egnet for et verdifullt og fruktbart samarbeide med våre brødre og søstre i andre Kirker og kirkesamfunn, og fullt i overensstemmelse med den praktiske økumenikk som Det annet Vatikankonsil så sterkt oppmuntret til.116 Det synes også å være et egnet sted, villet av Forsynet, for dialog og felles sak med tilhengere av andre religioner og alle mennesker av god vilje. Ingen enkelt person eller gruppe har monopol på å forsvare og fremme livet. Dette er alle menneskers oppgave og ansvar. Den utfordring vi står overfor nå ved inngangen til det tredje årtusen, er krevende: bare en forening av alle de krefter som tror på livets verdi, kan forhindre et tilbakefall med uoverskuelige konsekvenser for sivilisasjonen.

Familien som "livets helligdom"

"Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham" (Sal. 127,3)

92 I det folk som er "av livet og for livet", har familien et avgjørende ansvar: et ansvar som avledes av familiens egen natur, og som består i å være et livets og kjærlighetens fellesskap grunnlagt på ekteskapet med den misjon å "bevare, vitne om og formidle kjærlighet".117 Her er det tale om Guds egen kjærlighet, som foreldrene nettopp samvirker med og "fortolker" når de gir livet videre og oppfostrer det i henhold til Faderens plan.118 Denne kjærligheten blir uselviskhet, mottagelighet og gave: i familien blir hver enkelt anerkjent, respektert og æret som person, og skulle et familiemedlem ha behov for hjelp, vil oppmerksomheten og omsorgen være desto mer inderlig.

Familien spiller en rolle i hele menneskets liv, fra fødsel til død. Den er virkelig "livets helligdom (...) det sted, hvor livet - Guds gave - kan mottas på rett vis og forsvares mot de mange angrep det utsettes for, og kan utvikles i overensstemmelse med hva som er ekte menneskelig vekst".119 Det følger av dette at familiens rolle er avgjørende og uerstattelig for å bygge livets kultur.

Som huskirke er det familiens kall å forkynne, feire og tjene Livets Evangelium. Dette ansvar påhviler først av alt ektefolk som er kalt til å gi livet videre, og ansvaret grunnes på bevisstheten om meningen med å føre livet videre som en enestående begivenhet som gjør det klart at menneskelivet er en gave vi mottar for i sin tur å gi det videre. Ved å unnfange nytt liv, erkjenner foreldrene at barnet "som en frukt av deres gjensidige kjærlighets gave, i sin tur blir en gave for dem begge, en gave som springer ut av deres egen gave!"120

Det er fremfor alt i oppfostringen av barna at familien fullfører oppdraget med å forkynne Livets Evangelium. Gjennom ord og eksempel, i dagliglivets relasjoner og avgjørelser, og ved konkrete handlinger og tegn, leder foreldrene barna til autentisk frihet som ytrer seg i det å gi seg selv helt og fullt, fremelsker respekten for ens neste, sansen for rettferdighet, velvillig åpenhet, dialog, generøs tjeneste, solidaritet og alle de andre verdiene som hjelper en å leve livet som gave. I oppdragelsen av barna må kristne foreldre gi rom for barnas tro og hjelpe dem å svare på det kall Gud har gitt dem. Det inngår også i foreldrenes oppdragende sendelse å lære barna lidelsens og dødens sanne mening. Det vil de være i stand til om de er vare for ulike former for lidelse i de nære omgivelser, og enda mer, om de lykkes i å fostre holdninger som nærhet, assistanse og medlidenhet med eldre og syke medlemmer av familien.

93 Familien feirer Livets Evangelium gjennom den daglige bønn, både enkeltvis og samlet: i bønnen lover og takker man Herren for livets gave og ber om opplysning og styrke til å møte vanskeligheter og lidelse uten å miste håpet. Men den feiring som gir mening til alle andre former for bønn og gudstjeneste, er den som kommer til uttrykk i familiens daglige liv, hvis det er et liv i kjærlighet og selvhengivelse.

Denne feiringen kommer derved til å stå i Livets Evangeliums tjeneste; en tjeneste som ytrer seg i den solidaritet som i og omkring familien erfares som omtanke, oppmerksomhet og kjærlighetsfull omsorg i dagliglivets små og ordinære hendelser. Solidariteten uttrykker seg på en særlig måte når familiene er åpne for å adoptere eller ta til seg barn som er forlatt av sine egne foreldre eller som befinner seg i alvorlige vanskeligheter. Den sanne fars- og morskjærlighet vet å gå ut over kjødets og blodets bånd og kan også ta imot barn fra andre familier og gi dem alt hva de trenger for å leve og utvikle seg på en fullverdig måte. Blant de forskjellige former for adopsjon må også fjern-adopsjon nevnes. Den er å foretrekke når den eneste grunnen til å måtte gi fra seg et barn er ekstrem fattigdom i barnets familie. Ved denne type adopsjon får foreldrene hjelp til å underholde og oppdra barna uten at de rives opp fra sine naturlige omgivelser.

Som "fast og vedholdende besluttsomhet om å gjøre en innsats for det allmenne vel"121, må solidariteten også praktiseres gjennom deltagelse i det sosiale og politiske liv. Å tjene Livets Evangelium vil følgelig si at familien, især gjennom medlemskap i egnede organisasjoner, arbeider for å sikre at lovverk og statlige institusjoner ikke på noen måte krenker retten til liv fra unnfangelse til naturlig død, men heller beskytter og fremmer den.

94 Særlig oppmerksomhet må vies de eldre. I enkelte kulturer forblir eldre mennesker integrert i familien hvor de fortsetter å spille en aktiv og viktig rolle, mens de i andre kulturer anses for å være unyttige, og som sådanne en belastning, og er ofte overlatt til seg selv. Det er i denne situasjon at fristelsen til å ty til eutanasi lettere kan oppstå.

Enhver marginalisering eller til og med forkastelse av eldre personer er uakseptabel. Deres nærvær i familien, eller i det minste deres nærhet, om trangboddhet eller andre årsaker skulle tilsi at man må leve fra hverandre, er av stor viktighet for å skape et klima av gjensidig utveksling til berikelse for de forskjellige generasjoner. Det er av største betydning at man bevarer eller gjenskaper en "pakt" mellom generasjonene der hvor det er gått tapt, slik at aldrende foreldre når de nærmer seg slutten av livet, kan motta den samme velkomst og solidaritet fra sine barn som foreldrene i sin tid tok imot barna med da de kom til verden: dette ligger i Guds buds krav om å ære sin far og sin mor (kfr. 2. Mos. 20,12, 3. Mos. 19,3). Men det er ikke alt. De eldre må ikke bare anses for å være gjenstand for vår bekymring, nærhet og tjeneste. De har selv verdifulle bidrag å komme med til Livets Evangelium. Takket være den rike arv av erfaringer de har samlet gjennom årene, kan og må de eldre være kilder til visdom og vitner om håp og kjærlighet.

Hvis det er sant at "menneskehetens fremtid går gjennom familien"122, må det innrømmes at moderne sosiale, økonomiske og kulturelle forhold ofte gjør det vanskeligere og mer krevende for familier som ønsker å tjene livet. For å svare på sitt kall som "livets helligdom", som den cellen i samfunnet som elsker og tar imot livet, er det presserende nødvendig å støtte og hjelpe familien. Fellesskap og stater må sikre all nødvendig støtte, også økonomisk, som familier kan trenge for å møte sine problemer på en sant menneskelig måte. Kirken på sin side, må utrettelig fremme en plan for familienes pastorale omsorg, som setter familiene i stand til å utbre Livets Evangelium med glede og frimodighet.