Pave Johannes Paul II:Budskap for fastetiden 2004

Oversatt fra engelsk og tysk av Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)

Kjære brødre og søstre!

1. Den inntrykksvekkende ritus med utdelingen av askekorset markerer begynnelsen på den hellige fastetiden, hvor liturgien nok en gang kaller de troende til en radikal omvendelse og tillit til Guds barmhjertighet.

   Dette årets tema lyder: «Den som tar imot et barn som dette her, i mitt navn, han tar imot meg» (Matt 18,5). Dette inviterer oss til å reflektere over barnas situasjon. Også i dag fortsetter Jesus å kalle dem til seg og å sette dem som et eksempel for alle dem som ønsker å være hans disipler. Jesu ord formaner oss til å se hvordan barn behandles i våre familier, i det sivile samfunn og i Kirken. De er også en spore til å gjenoppdage den enkelhet og tillit som troende må dyrke i etterfølgelsen av Guds Sønn, som delte kår med de små og de fattige. Den hellige Klara av Assisi pleide å si at Kristus «lå i en krybbe, levde i fattigdom på jorden og døde naken på korset». (Testamente, Fransiskanske kilder nr 2841).

   Jesus hadde en spesiell kjærlighet til barn på grunn av «deres enkelhet, livsglede, spontanitet og deres tro fylt av forbauselse» (Angelusbudskap 18. desember 1994). Av denne grunn ønsker han at fellesskapet åpner sine armer og hjerter for dem, som han selv gjorde: «Den som tar imot et barn som dette her, i mitt navn, han tar imot meg». Ved siden av barna setter Jesus «de minste brødre»: de lidende, de trengende, de sultne og tørste, de fremmede, de nakne, de syke og de fengslede. Ved å ta imot dem og elske dem, eller ved å behandle dem med likegyldighet og forakt, viser vi vår holdning til ham, for det er i dem han er spesielt til stede.

2. Evangeliet forteller om Jesu barndom i det enkle hjemmet i Nasaret, hvor han var lydig mot sine foreldre og «som Jesus skred frem i alder, vokste han også i visdom, og fant stadig større gunst hos både Gud og mennesker» (Luk 2,52). Ved selv å bli et barn ønsket han å dele vår menneskelige erfaring. Apostelen Paulus skriver: «Han oppga alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden - ja, døden på et kors!» (Fil 2,7-8). Da han tolv år gammel ble værende i tempelet i Jerusalem, sa han til sine foreldre som fulle av angst lette etter ham: «Men hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» (Luk 2,49). Faktisk var hele hans liv preget av en tillitsfull og sønnlig lydighet til sin himmelske Far, og han sa: «Min mat, det er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og utføre hans verk» (Joh 4,34).

   I årene av sitt offentlige liv insisterte Jesus ofte på at bare dem som blir som barn, vil komme inn i Himmelriket (jf. Matt 18,3; Mark 10,25; Luk 18,27 og Joh 3,3). I hans undervisning blir unge barn et slående bilde på den disippel som er kalt til å følge den guddommelige mester med et barns lærevillighet: «Den største i himlenes rike, det er den som gjør seg like ringe som denne vesle her» (Matt 18,4).

   «Å bli» en av de minste og «å motta» de små: dette er to aspekter av en lære som Herren gjentar til sine disipler i vår tid. Bare den som gjør seg selv til en av de «minste», er i stand til å motta de «minste» av våre brødre og søstre med kjærlighet.

3. Det er mange troende som trofast forsøker å følge disse anvisningene fra Herren. Her vil jeg nevne de foreldrene som villig tar på seg ansvaret med en stor familie, mødre og fedre som i stedet for å regne suksess i sitt yrke og sin karriere som den høyeste verdi, ikke sparer seg noen anstrengelser for å gi videre til sine barn de menneskelige og religiøse verdier som gir livet sann mening.

   Med stor beundring tenker jeg også på alle dem som er engasjert i omsorgen for underprivilegerte barn og dem som lindrer lidelsene til barn og deres familier som er en følge av krig og vold, mangel på mat og drikke, tvangsutvandring og de mange formene for urettferdighet som finnes i verden.

   Men i tillegg til en slik stor sjenerøsitet må det også sies et ord om egoismen hos dem som ikke «mottar» barna. Det finnes unge mennesker som har blitt dypt såret av vold fra voksne: seksuelt misbruk, tvangsprostitusjon, innblanding i salg og bruk av narkotika, barn som blir tvunget til å arbeide eller bli utskrevet som soldater, uskyldige barn som for alltid er merket av brudd i familien, barn som er trukket inn i den skjendige handelen med organer og personer. Og hva skal man si om aids-tragedien og dens ødeleggende konsekvenser i Afrika? Man snakker allerede om millioner av mennesker som er rammet av denne svøpen, mange av dem smittet fra fødselen. Menneskeheten kan ikke lukke øynene overfor en så rystende tragedie!

4. Hva ondt har disse bana gjort for å fortjene en slik lidelse? Fra et menneskelig synspunkt er det ikke lett, ja kanskje umulig, å besvare dette opprørende spørsmålet. Bare troen kan hjelpe oss til å begynne å forstå en så dyp avgrunn av lidelse. Ved å bli «lydig til døden - ja, døden på et kors!» (Fil 2,8) tok Jesus på seg den menneskelige lidelse og opplyste den med det strålende lys fra sin oppstandelse. Ved sin død beseiret han døden en gang for alle.

   I fastetiden forbereder vi oss på å gjenoppleve påskemysteriet, som kaster håpets lys over hele vår eksistens, selv de mest komplekse og smertefulle aspektene. Den stille uke vil igjen vise oss dette frelsesmysteriet gjennom påskens Triduums inntrykkvekkende riter.

   Kjære brødre og søstre, la oss med tillit legge ut på vår fastereise, oppmuntret av inderlig bønn, bot og omsorg for dem som er i nød. Måtte denne fastetiden spesielt bli en tid for stadig større omsorg for barnas behov, i våre familier og i samfunnet som helhet: For de er menneskehetens fremtid.

5. Med barnlig enkelhet, la oss vende oss til Gud og kalle ham «Abba», «far», som Jesus lærte oss i Fadervår.

   Fader vår! La oss gjenta denne bønnen ofte i fastetiden, la oss gjenta den med stor indre begeistring. Ved å kalle Gud «Fader vår» vil vi bedre forstå at vi er hans barn og føle at vi er hverandres brødre og søstre. Slik vil det bli lettere for oss å åpne våre hjerter for de små i henhold til Jesu innbydelse: «Den som tar imot et barn som dette her, i mitt navn, han tar imot meg» (Matt 18,5).

   I dette håp påkaller jeg Guds velsignelse over dere alle, gjennom Marias forbønn, mor til Guds ord som ble menneske og mor for hele menneskeheten.

Fra Vatikanet den 8. desember 2003

Johannes Paul II