V: Alle trenger katekese

Betydningen av barn og ungdom

35. Det tema som min forgjenger Paul VI hadde gitt Bispesynodens fjerde generalforsamling, lød: «Katekesen i vår tid, med særlig henblikk på barne- og ungdomskatekesen.» Det voksende antall unge og den betydning de har, er uten tvil en kjensgjerning for en stor del av dagens verden som på en og samme tid gir grunn til de største forhåpninger og til bekymring. I noen land, fremfor alt i den tredje verden, er mer enn halvparten av befolkningen under 25 eller 30 år. Det betyr mange millioner barn og ungdom som forbereder seg til sin fremtid som voksne. Og her dreier det seg ikke bare om det store antall; hendelser i den senere tid og de dagsaktuelle nyheter forteller oss at disse utallige skarer av unge for den alt overveiende dels vedkommende eier den store kraft som under mange farer setter seg som mål å bygge opp fremtidens sivilisasjon; og det selv om denne ungdomsskare her og der er behersket av usikkerhet og frykt, forført til flukt inn i likegyldighet eller rusgift, og til og med blir fristet til nihilisme og bruk av vold.

I vår pastorale omsorg spør vi oss: Hvorledes skal man forkynne denne store skare barn og unge Jesus Kristus, den Gud som ble menneske? Hvordan gjøre ham kjent, ikke bare ved et flyktig møtes begeistring, men slik at hans person, hans budskap, Guds frelsesplan som han kom for å åpenbare, blir erkjent klarere og dypere for hver dag; at det kall han retter til hver enkelt av oss og det riket han vil opprette i denne verden med den «lille flokk» 87 av dem som tror på ham, men som først fullendes i evigheten, blir stadig bedre forstått? Hvorledes skal vi gjøre kjent dette rikes mening, rekke vidde og de grunnleggende krav det stiller, kjærlighetens lov som råder i det, de løfter og det håp det eier? Det er meget som kan sies om de spesielle karaktertrekk som kjennetegner katekesen på de ulike alderstrinn.

Småbarna

36. En avgjørende tid er ofte den da den lille mottar katekesens første elementer fra sine foreldre og fra familiemiljøet, elementer som kan hende bare på aller enkleste måte åpenbarer det den himmelske Far i hans godhet og omsorg, og som det lærer å vende sitt hjerte til. Ved hjelp av helt korte bønner som det lærer å stamme, begynner barnet en samtale full av kjærlighet med den skjulte Gud det senere vil møte i hans ord. Overfor kristne foreldre kan vi sikkert ikke få lagt nok vekt på betydningen av denne grytidlige innføring i troen, hvor barnets egne evner er føyet inn i et levende forhold til Gud! Det er en helt avgjørende oppgave, og den krever stor kjærlighet, og en dyp ærefrykt for barnet som har rett til en enkel og sann fremstilling av den kristne tro.

Barn i skolealderen

37. Snart kommer det øyeblikk da tiden er inne til en katekese hvis oppgave det er å føre barnet organisk inn i Kirkens liv og å direkte forberede det til feiringen av sakramentene; det skjer i skolen og i kirken, i sognet eller i sammenheng med den religiøse oppdragelse i et katolsk institutt eller ved en statlig skole, når barnet åpner seg for en videre sosial horisont. Det siktes til en didaktisk katekese som ikke desto mindre er forankret i et levet vitnesbyrd om troen; en innførende katekese som likevel ikke består i bruddstykker, ettersom den om enn i elementær form skal inneholde alle de viktigste troshemmelighetene og deres betydning for barnets moralske og religiøse liv. en katekese som avdekker sakramentenes sannheter, men som samtidig er livsnær ut fra levende deltagelse i sakramentene og dermed blir bevart for å være en ren læreformidling; en katekese som gir barnet gleden av å være vitne for Kristus i sitt miljø.

De unge

38. Så følger puberteten og ungdomsårene med alt hva denne tiden inneholder av stort og farefullt. Mennesket oppdager nå seg selv og sitt eget indres verden, det fremkaster høysinnede planer, våkner til kjærlighetsfølelser, og møter på den annen side seksualitetens biologiske drifter; man erfarer ønsket om å være sammen, og en helt dyp glede som henger sammen med den berusende oppdagelsen av livet. Men ofte er dette også den alder hvor de dypere spørsmål trenger seg frem, den engstelige letingen som til og med kan forekomme en å være forgjeves, en viss mistro overfor andre, en farlig tendens til å trekke seg tilbake og være alene med seg selv; undertiden er det den alder da man opplever sine første nederlag og skuffelser. Katekesen må ikke ignorere disse lett omskiftelige sidene ved dette vanskelige avsnittet av livet. En katekese som forstår å føre de unge til en kritisk prøving av deres eget liv og til samtale, og som ikke går forbi de store spørsmål som opptar de unge - ens egen selvhengivelse, trosholdningen, kjærligheten og det å gi den videre, seksualiteten -, kan være av bestemmende betydning. A fremstille Jesus Kristus som venn, som fører og som et forbilde som vekker beundring og som man likevel kan etterleve; å føre inn i hans budskap, som gir svar på de grunnleggende spørsmål; å folde ut Forløserens, Kristi kjærlighets frelsesplan, han som er inkarnasjonen av den eneste sanne kjærlighet og som gjør menneskers enhet mulig: alt dette kan danne grunnlaget for en ekte oppdragelse i troen. Fremfor alt kan Jesu lidelse og døds hemmeligheter, som den hl. Paulus gir æren for hans seierrike oppstandelse, tale dypt til den unges sinn og hjerte og spre lys over hans første smertefulle erfaringer med seg selv og den verden han oppdager.

De unge voksne

39. Når det unge menneske nærmer seg myndighetsalderen, kommer den tid da det må ta de første store avgjørelser. Kanskje understøttet av familiemedlemmer og av venner, og likevel overlatt til seg selv og sin moralske samvittighet, må den unge stadig oftere og med større konsekvenser overta ansvaret for sin skjebne. Godt og ondt, nåde og synd, liv og død, kjemper nå stadig mer med hverandre i hans indre, naturligvis som moralske kategorier, men også og fremfor alt som grunnleggende valg han må si Ja eller Nei til med klar avgjørelse og med viten om sitt eget ansvar. Det er klart at en katekese som på vegne av en storsinnet livsinnstilling tar til orde mot egoismen og som uten falsk forenkling og illusorisk skjematisering legger frem den kristne mening med arbeidet, med samfunnsgodene, med rettferdigheten og kjærligheten, en katekese om freden mellom folkene og om å gå inn for menneskeverdet, om utvikling og frigjøring, slik dette er fremstilt i de nyere dokumenter fra Kirken 88, en slik katekese er i de unges sinn et berikende supplement til en katekese som har de egentlige religiøse virkeligheter som innhold, og som man naturligvis aldri har lov til å skyve til side. Katekesen får derfor her en øket vekt, for nå kan evangeliet bli tilbudt, forstått og mottatt som noe som kan gi livet en mening, og som derfor eier kraft til å inspirere til ellers uforklarlige holdninger: selvfornektelse, et fritt og uavhengig sinn, mildhet, rettferdighetssans, trang til å yte noe, forsonlighet, sans for det Absolutte og det Usynlige. Alt dette er trekk som kjennetegner et ungt menneske som en disippel av Jesus Kristus blant hans eller hennes kamerater.

På denne måten er katekesen en forberedelse til de avgjørende kristne plikter i voksen alder. Hva f.eks. angår kall til å bli prest eller til å tre inn i en orden, blir sikkert mange vekket i sammenheng med at man får en god katekese mens man er barn eller ungdom.

Fra tidligste barndom av og like frem til terskelen til voksen alder blir dermed katekesen til en varig skolegang i troen, og ledsager de store livsavsnitt. Den er å ligne med et fyrtårn som lyser vei for barnet som for den unge, og for den som er i ferd med å bli voksen.

Tilpasningen av katekesen til unge mennesker

40. Det er trøstefullt å kunne fastslå at Kirken i løpet av synodens fjerde generalforsamling og i de påfølgende år har hatt dette anliggendet: Hvordan skal man undervise barn og unge i den kristne lære? Gud gi, at den oppmerksomhet som er blitt vakt for dette spørsmålet, må forbli levende i Kirkens bevissthet lenge! I denne forstand var synoden dyrebar for hele Kirken, for den anstrengte seg for å tegne det sammensatte bilde av ungdommen av i dag med størst mulig nøyaktighet; den påviste at ungdommen bruker et språk dit man må kunne oversette budskap med tålmodighet og omtanke uten å forråde det; den viste at denne ungdommen til tross for alle tegn på det motsatte og selv om det ofte skjer på uklar måte, i hjertets dyp både er rede og åpen og også virkelig lengter etter å lære «Jesus, han som kalles Messias, Kristus» 89 å kjenne; og endelig gjorde den det klart at om man vil drive det kateketiske arbeid med kraft og besluttsomhet, da er dette i dag vanskeligere og mer slitsomt enn noen gang på grunn av alle de forskjellige slags hindringer og vanskeligheter som det møter; men det er samtidig også mer trøsterikt på grunn av den dybde de svar har som barn og ungdom gir det. Her ligger det en skatt som Kirken kan og må regne med i de år som ligger foran oss.

Visse grupper av unge krever som følge av sin spesielle situasjon en særlig oppmerksomhet.

De handikappede

41. Det dreier seg da her fremfor alt om barn og ungdom med kroppslige eller psykiske handikap. De har samme rett som sine jevnaldrende ellers til å få lære «troens mysterium» å kjenne. De store vanskelighetene som de har å slite med, gjør deres eget strev og det strev deres lærere har, til noe bare enda mer rosverdig. Gledelig er det å konstatere at katolske organisasjoner som særlig vier seg til å arbeide med handikappet ungdom, villig la sine erfaringer på dette området frem for synoden, og som svar mottok de fra den igjen en dyp lengsel etter å komme dette veldige behovet enda bedre i møte. De fortjener all den oppriktige støtten de kan få i det arbeidet de her tar på seg.

Ungdom uten religiøst feste

42. Jeg tenker da på den stadig mer tallrike skare av barn og ungdom, som blir født inn i ikke-kristne omgivelser og som vokser opp der, eller lever i en sammenheng der troen ikke blir praktisert, og som likevel gjerne vil lære den kristne tro å kjenne. Man må sikre seg at også disse får nyte godt av en katekese som er tilpasset dem, slik at de kan vokse i troen og i økende utstrekning kan leve ut fra den, selv når de mangler støtte fra omgivelsene, ja, kanskje til tross for den motstand de møter i sitt miljø.

De voksne

43. Forfølger jeg nå videre rekken av dem som mottar katekese, må jeg her vise til en av de bekymringene som synodefedrene i stadig kom tilbake til, og som gir seg med tyngde og følger påtrengende av de erfaringer man i dag kan gjøre seg over alt i verden. Det gjelder sentrale problemer med voksenkatekesen. Det er her vi har å gjøre med katekesens hovedform, for her retter den seg til personer som bærer den største ansvarsbyrden og som har mulighet for å leve det kristne budskap i dets fulle utviklede form 90. Den kristne menighet kan ikke tilby noen varig katekese uten den aktive hjelp fra voksne mennesker med deres erfaringer, hva enten det nå er så at de selv mottar eller meddeler katekese. Det er de voksne som behersker den verden de unge lever i, og de er satt til å vitne om den tro som katekesen har som i mål å utdype og festne. Derfor burde likeens de voksnes tro bli ført stadig videre, bli ansporet og fornyet, slik at de kan gjennomtrenge de oppgaver og gjøremål de bærer ansvaret for i verden med denne tro. På denne måte må katekesen for å være virkekraftig, alltid bli ført videre; for den ville sikkert nok være forgjeves, om den opphørte nettopp på terskelen til det voksne menneskes liv. Det viser seg jo at den ikke er mindre viktig for dem, i om enn i en annen form.

Mennesker med mangelfull kristen opplæring

44. Blant disse voksne som trenger katekese, retter vår pastorale misjonsomsorg seg fremfor alt mot den som er født i og vokser opp i en omgivelse som ikke ennå er kristen, og som aldri hadde anledning til å utdype den kristne lære de en dag møtte på sin livsvei. Vi tenker her på dem som fikk del i en katekese da de var barn, som den gang tilsvarte alderen, men som siden fjernet seg fra enhver religiøs praksis og nå i moden alder står der med bare disse barnslige kunnskapene; vi tenker på dem som lider under følgene av en katekese som sant nok ble påbegynt i rett i tid, men som var av dårlig kvalitet eller ble dårlig mottatt: vi tenker på dem som riktignok er blitt født i kristnede land og i omgivelser som sosiologisk sett var kristne, men som aldri mer frem gjennom årene ble oppdratt videre i sin tro og som derfor som voksne fremdeles virkelig er katekumener.

Forskjellige former for katekese som utfyller hverandre

45. Katekesens adressater er derfor de voksne av enhver alder, innbefattet de eldre, som på grunn av sine erfaringer og problemer fortjener spesiell oppmerksomhet; det gjelder dem ikke mindre enn det gjelder barn, ungdom og unge voksne. Man burde her også tale om innvandrerne, om mennesker som i løpet av den moderne utvikling er blitt skjøvet til side, og om dem som lever i områder av storbyene hvor det ikke finnes kirke, noe forsamlingsrom eller noen egnede tiltak . . . Hvor meget skulle vi ikke ønske at initiativene angående alle disse mennesker øket på, med sikte på å gjøre noe for den kristne utdannelse ved hjelp av egnede hjelpemidler (audiovisuelle anlegg, småskrifter, møter og foredrag); da kunne mange voksne videreutdanne seg ved hjelp av denne katekesen, råde bot på den katekesen som inntil da hadde vært utilstrekkelig eller mangelfull, og den opplæring de hadde fått som barn ville da bli utviklet harmonisk videre og på et høyere nivå; eller de kunne utdanne seg videre innenfor katekesen og på den måten bli i stand til å hjelpe andre grundig og godt.

Men må videre være klar over hvor viktig det er at den katekesen som man gir barn og unge, den mer skolemessige og så den som de voksne får del i, ikke er områder som står i noe slags motsetningsforhold til hverandre, uten forbindelse og skilt fra hverandre. Enda mindre må det foreligge noe brudd mellom dem. Tvert imot må man sørge for at de fullkomment utfyller hverandre; de voksne har mye å gi videre til de unge og til barn på katekesens område, og kan til gjengjeld få meget fra dem igjen som blir til vekst for deres eget kristenliv.

Enda en gang må det bli sagt: i Jesu Kristi Kirke må ingen noen gang føle seg fritatt fra den kateketiske undervisning. Dette gjelder også unge seminarister og ordensfolk, og alle som er kalt til oppgaven som hyrder og som kateketer; dette kall vil de fylle bedre jo ydmykere de går i skole hos Kirken, hun som på en og samme tid er den store kateket og den store katekumen.