Forord

«Encyklika» er det gamle latinske ord for en paves rundskrivelse - opprinnelig rettet til hans «brødre i bispegjerningen» og til Kirkens troende. I nyere tid, med pavenes tydelige humanistiske profil og markerte ansvarsbevissthet i verdenssamfunnet, er adressen ofte dertil «alle mennesker av god vilje».

I disse tekster utøver paven som kirkeleder sitt «ordinære» lære-embete: Han går inn i en tidsbestemt situasjon, i dens særlige problemer og behov for samtidens mennesker, og måler dem på den kristne åpenbaring og tradisjon når det gjelder troen og moralen - avklarer, råder og veileder.

En encyklika er dermed alltid et møte mellom det tidløse i Kristi sannhet til menneskene - og det aktuelle, ja personlige. Det første er i sitt vesen uforanderlig. Det andre veksler med historiens gang, og de skiftende paver uttaler seg ikke her «ufeilbarlig», men etter sitt og sine rådgiveres beste skjønn, om den tid som det er gitt dem selv og alle de troende å leve og tolke i lyset fra Evangeliet.

Med rundskrivelsen «Redemptor Hominis», det første vektige og offisielle læredokument i hans pavetid, gir Johannes Paul II her en hel programerklæring både til verden, og i første rekke til den kirke han ved kardinalenes valg den 16. oktober 1978 ble satt til å lede - sier klart og oppriktig fra om hvem han er, hvordan han opplever Evangeliet og Kirken i sin egen samtid, hva som i hans øyne er hovedproblemene for både menneskeheten og Guds Folk frem mot årtusenskiftet.

Det er en meget viktig, engasjert og inderlig tekst om den troende kristne i dagens verden og om alle de alvorlige utfordringer som denne verden byr både Kirken og alle tenkende - det vil i dag ofte si: bekymrede - mennesker. Paven nevner og beskriver her livsnært både vår motløshet og våre håp, vår angst og våre grunner til fortrøstning og tillit - tross alt.

De sistnevnte samler seg i hans visjon av Kirken og verden, dypest sett i en eneste: En fast og glad bekjennelse til Jesus Kristus, og det nye liv han byr oss mennesker. Det er med en merkbar varme, glede og kraft at Johannes Paul aksepterer og ber oss akseptere utfordringene ved å leve og tjene Gud i våre medmennesker, og ferdes stadig dypere i den kristne tros bunnløse verdier og mangfoldige perspektiver og dimensjoner. Ut over de mange problemer han tar opp til ettertanke, fra verdensøkonomiens skjevheter til menneskerettighetene og kirkenes søken etter enheten møter vi i «Redemptor Hominis» et helt og samlet bilde av mennesket og verden, og selve meningen med vårt liv i den.

Det er ikke bare en tenker og teolog som her uttaler seg om spørsmål vi alle må stille oss på terskelen til 1980-årene. Fra sitt høye embete kommer Johannes Paul II oss i møte som en medkristen, en mann som både vil og kan styrke sine brødre i troen, og holde denne tro på forløsningen i Jesus Kristus frem som et vitnesbyrd for menneskene.

p. Hallvard Rieber-Mohn