Tertio Millennio Adveniente
II. Jubelåret i år 2000
9. Paulus sier at Guds Sønn ble født "i tidens fylde" (kfr. Gal 4, 4). Tiden er i virkeligheten fullbyrdet fordi Gud ble menneske og trådte inn i menneskets historie. Evigheten gikk inn i tiden. Finnes det noen større "fullbyrdelse"? Er noen annen "fullbyrdelse" mulig? Noen har trodd at verdensaltets og spesielt menneskets historie gjentar seg i skjulte kosmiske kretsløp. Mennesket kommer fra jorden og vender tilbake til jorden (kfr. 1 Mos 3, 19); dette er det faktum man umiddelbart ser. Men i mennesket finnes en uutslukkelig streben etter å leve evig. Hvordan kan vi tenke oss et liv etter døden? Noen har forestilt seg ulike former for reinkarnasjon: Avhengig av hvordan tidligere liv har vært, ville vi få et høyere- eller laverestående liv helt til en fullstendig renselse var oppnådd. Denne tro, grunnfestet i noen østerlandske religioner, viser blant annet at mennesket ikke vil slå seg til tåls med at døden er ugjenkallelig. Mennesket er overbevist om at dets natur først og fremst er åndelig og udødelig.
Den kristne åpenbaringen utelukker reinkarnasjon og sier at mennesket er kalt til å virkeliggjøre sin bestemmelse i løpet av ett liv på jorden. Mennesket virkeliggjør sin bestemmelse ved oppriktig å gi seg selv, noe som blir gjort mulig bare i møtet med Gud. Derfor finner mennesket sin fullstendige fullbyrdelse i Gud; dette er sannheten Kristus har åpenbart. Mennesket fullbyrder seg selv i Gud, han som har kommet det i møte ved sin evige Sønn. Takket være at Gud kom til jorden, har menneskets tid, som begynte med skapelsen, nådd sin fylde. "Tidens fylde" er nemlig bare evigheten, ja, Han som er evig - Gud. Å gå inn i "tidens fylde" betyr m.a.o. å nå tidens ende, å gå ut over dens grenser for å finne dens fullbyrdelse i Guds evighet.
10. I kristendommen har tiden en grunnleggende betydning. I dens dimensjon blir verden skapt, i den utspilles frelseshistorien, som kulminerer i inkarnasjonen i "tidens fylde" og har sitt mål i Guds Sønns ærerike gjenkomst ved tidenes ende. I Jesus Kristus, det menneskevordne Ordet, blir tiden en dimensjon hos Gud som i seg selv er evig. Med Kristi komme begynner "de siste tider" (kfr. Hebr 1, 2),"den siste time" (kfr. 1 Joh 2, 18), Kirkens tid som skal vare til Kristi gjenkomst.
Av dette Guds forhold til tiden følger plikten til å helliggjøre den. Det gjør vi for eksempel når vi vier visse tider, dager eller uker til Gud, slik tilfellet var allerede i Den gamle pakts religion og ennå er, om enn på et nytt vis, i kristendommen. Når celebranten i påskevigiliens liturgi velsigner lyset som symboliserer den oppstandne Kristus, forkynner han: "Kristus i går og i dag, begynnelsen og enden, Alfa og Omega. Ham tilhører tid og evighet. Hans er æren og herredømmet i all evighet." Idet han sier disse ordene, risser han inn det inneværende årstallet på lyset. Innholdet i dette ritualet er klart; den understreker at Kristus er tidens Herre, han er dens begynnelse og slutt; hvert år, hver dag, hvert øyeblikk omfattes av hans inkarnasjon og oppstandelse og blir dermed en del av "tidens fylde". Derfor lever og feirer Kirken liturgien i løpet av året. Solåret gjennomsyres slik av kirkeåret, som på sett og vis fremstiller hele inkarnasjonens og oppstandelsens mysterium, fra første søndag i advent til Kristi kongefest, høytiden for verdensaltets og historiens Herre. Hver søndag minner oss om dagen for Herrens oppstandelse.
11. På denne bakgrunn kan vi forstå skikken med å feire jubelår, som begynte i Det gamle testamente og fortsetter i Kirkens historie. En dag Jesus fra Nasaret hadde begitt seg til synagogen i sin hjemby, sto han opp og leste (kfr. Luk 4, 16-30). Man ga ham bokrullen med profeten Jesaja, der han leste følgende stykke: "Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sent meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren[...]" (Jes 61, 1-2)
Profeten talte om Messias. "I dag" la Jesus til "er det skriftordet dere hørte, gått i oppfyllelse" (Luk 4:21). Han ville dermed si at han selv var den Messias som profeten hadde forutsagt, og at den lenge etterlengtede "tiden" var begynt. Frelsens dag var kommet, "tidens fylde". Alle jubelår peker mot denne "tid", og peker mot Kristi messianske sendelse, han som er kommet "salvet" av den hellige Ånd, og "sendt av Faderen". Det er han som forkynner gledens budskap for de fattige. Det er han som kommer med frihet til de fagne, befrir de undertrykte, og gir de blinde synet tilbake (kfr. Matt 11, 4-5, Luk 7, 22). Slik virkeliggjør han "et nådens år fra Herren" og gjør det kjent ikke bare med sine ord, men først og fremst gjennom sine handlinger. Jubelår, altså "et nådens år fra Herren", er kjennetegnet på Jesu virksomhet, og ikke bare en kronologisk definisjon på et bestemt tilbakevendende tidsrom.
12. På denne måten fullbyrder Jesu ord og gjerninger hele tradisjonen med jubelår i Det gamle testamente. Vi vet at jubelåret var en tid som på særlig vis var viet Gud. Det inntraff hvert syvende år ifølge Moseloven; det var "sabbatsåret" hvor jorden fikk ligge brakk og slaver ble frigitt. Plikten til å gi slaver fri ble regulert av detaljerte forskrifter i annen Mosebok (23,10-11), tredje Mosebok (25, 1-28) og femte Mosebok (15, 1-6). Det vil praktisk talt si hele det bibelske lovverket, som dermed antar denne spesielle dimensjonen. Under sabbatsåret foreskrev loven ikke bare at slaver skulle frigis, men også at all gjeld skulle ettergis i henhold til detaljerte forskrifter. Og alt dette skulle skje til Guds ære. Det som gjaldt for sabbatsår, gjaldt også jubelår, som inntraff hvert femtiende år. Under jubelåret ble sabbatsårets skikker utvidet, og det ble feiret enda mer høytidelig. I tredje Mosebok leser vi: "Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og sin ætt." (25, 10). En av de viktigste følgene av jubelåret, var den allmenne "frigjøringen" av alle de innbyggere som trengte det. Ved dette tilfelle fikk hver israelitt tilbake eiendomsretten til sine fedres jord, om han nå hadde solgt den eller mistet den på fordi han var havnet i slaveri. Man kunne aldri helt og fullt bli fratatt sin jord ettersom den tilhørte Gud; og israelittene kunne ikke forbli i slaveri for alltid ettersom Gud hadde "løskjøpt" dem for seg selv som sin eksklusive eiendom ved å befri dem fra slaveriet i Egypt.
13. Forskriftene for jubelåret forble for en stor del et ideelt perspektiv, mer et håp enn virkelighet; men de ble en prophetia futuri [Prophetia futuri = et bud om det som skulle komme. O.a.] ved at de bebudet den virkelige befrielsen som ville bli et verk av den Messias som skulle komme. Til tross for at forskriftene for en stor del bare var et ideal, skapte de på grunn av de juridiske normene de inneholdt en sosiallære som siden ble videreutviklet i Det nye testamente. Jubelåret skulle gjenopprette likheten mellom alle Israels barn og åpne nye muligheter for de familiene som hadde mistet sin eiendom og til og med friheten. De rike på sin side ble minnet om at de israelittiske slavene en dag ville bli deres likemenn og kunne kreve sine rettigheter. På det tidspunkt som loven foreskrev, skulle man utrope et jubelår for å bistå alle trengende. Det krevde et rettferdig styre. Rettferdighet var i henhold til Israels lov først og fremst å beskytte de svake, og man ventet av kongen at han skulle utmerke seg i dette, for som salmisten sier det: "For han berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har. Han ynkes over småkårsfolk og redder de fattiges liv." (Sal 72, 12-13). Forutsetningene for denne tradisjonen var strengt teologisk, først og fremst forankret i teologien om skapelsen og om Guds forsyn. Det fantes nemlig en allmenn overbevisning om at bare Gud som skaper hadde "dominium altum", altså herrevelde over alt det skapte og over jorden i særdeleshet (kfr. 3 Mos 25, 23). Om Gud i sitt forsyn hadde gitt jorden til menneskene, ville det si at han hadde gitt den til alle. Derfor tilhørte skaperverkets rikdommer hele menneskeheten. Den som besatt slike rikdommer som sin eiendom var egentlig bare en forvalter, altså en tjener som skulle virke i Guds navn. Gud var den eneste egentlige eieren, ettersom det var Guds vilje at alt som er skapt skulle komme alle til del på en rettferdig måte. Jubelåret skulle nettopp tjene til å gjenopprette også denne sosiale rettferdigheten. I jubelårstradisjonen finnes en av røttene til Kirkens sosiallære som alltid har hørt til Kirkens forkynnelse og er blitt utviklet særlig i løpet av de siste hundre år, fremfor alt etter encyklikaen Rerum Novarum.
14. Det er likevel viktig å understreke hva Jesaja uttrykker med ordene "å rope ut et nådens år fra Herren". For Kirken er jubelåret akkurat dette "nådens år", et år for ettergivelse av syndene og den straff syndene gir, et år for forsoning mellom stridende, et år for mangfoldig omvendelse og for sakramental og utenom-sakramental bot. Jubelårstradisjonen er knyttet til innvilgelse av avlat i rikere grad enn ellers. Foruten jubelårene til minne om inkarnasjonens mysterium hvert hundrede, femtiende, og fem og tyvende år, feires også jubelår til minne om forløsningen: Kristi kors, hans død på Golgata og hans oppstandelse. Ved disse anledninger kunngjør Kirken "et nådens år fra Herren" og anstrenger seg for at alle troende rikelig skal kunne nyte godt av denne nåden. Derfor feires jubelårene ikke bare in Urbe men også extra Urbem.
15. I de enkelte menneskers liv gjelder jubileer for det meste fødselsdatoen, men man feirer også årsdagen for dåp, ferming, første kommunion, prestevielse, bispevielse, og ekteskapets sakrament. En del av disse årsdagene har ikke-religiøse motstykker, men for en kristen har de alltid et religiøst preg. Fra et kristent synspunkt er hvert jubileum for mottagelsen av et sakrament et spesielt nådens år for den det gjelder, enten det dreier seg om 25-års minnet for ekteskapsinngåelse eller en prestevielse, det som blir kalt "sølvjubileum", femtiårsminnet - "gulljubileum" - eller sekstiårsminnet - "diamantjubileum". Det vi har sagt om individuelle jubileer, kan også anvendes på fellesskap eller institusjoner. Slik feires hundreårsminnet eller tusenårsminnet for grunnleggelsen av en by. I Kirken feires menigheters og bispedømmes årsdager. Individuelle og felles jubileer spiller en viktig og betydelig rolle i enkeltmenneskenes og fellesskapenes liv.
Mot en slik bakgrunn (vi ser bort fra hvorvidt tidsregningen er eksakt) er totusenårsminnet for Kristi fødsel et overordentlig stort jubileum. [I en rekke språk kan samme ord brukes for å betegne både jubileum og jubelår. O.a.] Det gjelder ikke bare for de kristne, men for hele menneskeheten, siden kristendommen har spilt en så fremtredende rolle disse to tusen årene. Det er betegnende at tidsregningen nesten over alt tar utgangspunkt i Kristi komme til verden. Hans komme er altså midtpunktet for den i dag mest brukte kalenderen. Er ikke dette ennå et tegn på det uforlignelige bidrag Jesu fødsel har gitt til verdens historie
16. Uttrykket "jubelår" forteller om glede; ikke bare om indre glede, men om en jubelfest som får ytre uttrykk, siden Guds komme også er en ytre, synlig, hørbar og påtagelig hendelse, slik Johannes minner oss om (kfr. 1 Joh1, 1). Derfor er det riktig at gleden over dette komme får et ytre uttrykk. Det viser at Kirken gleder seg over frelsen. Den innbyr alle til å glede seg og prøver å skape forutsetningene for at frelsens kraft skal kunne nå frem til alle. År 2000 kommer derfor til å bli feiret som et stort jubelår.
Hva innholdet angår, kommer dette store jubelåret til en viss grad til å være likt alle de andre. Samtidig vil det bli annerledes og større enn dem. For Kirken respekterer tidens mål: timer, dager, år, århundrer. Slik vandrer den sammen med hvert menneske og gjør hver og en klar over hvordan disse tidsforløp er gjennomsyret av Guds nærvær og hans frelsende virke. I denne ånd gleder Kirken seg, takker, ber om tilgivelse og frembærer sine bønner til ham som er Herre over historien og menneskenes samvittighet.
I denne enestående tiden foran det nye årtusen, er en av de mest brennende bønner Kirken retter til Herren, at enheten mellom de kristne av forskjellige konfesjoner må vokse helt til fullt fellesskap er oppnådd. Jeg ønsker at jubelåret vil gi muligheter for et fruktbart samarbeid på de mange områder som forener oss og som uten tvil er flere enn de som splitter oss. I et slikt perspektiv ville det være en stor hjelp om man, med respekt for programmene til de enkelte kirker og kirkesamfunn, kunne oppnå økumeniske avtaler angående forberedelsene og gjennomføringen av jubelåret. Slik vil jubelåret få større kraft og vitne for verden om at alle Kristi disipler er fast besluttet på å nå full enhet så snart som mulig, i forvissningen om at "for Gud er ingenting umulig".
