Tertio Millennio Adveniente

IV. Den umiddelbare forberedelsen

29. Mot en slik omfattende bakgrunn kan man spørre seg: Er det mulig å tenke seg et spesifikt program med initiativer for den umiddelbare forberedelsen av jubelåret? Det som hittil er sagt, innebærer faktisk allerede noen elementer i et slikt program.

For at det ikke skal bli unaturlig og vanskelig å virkeliggjøre i lokalkirkene, som jo lever under svært uensartede forhold, må et mer detaljert program for "ad hoc" arrangementer være et resultat av omfattende konsultasjoner. Derfor har jeg ønsker å rådspørre formennene for bispekonferansene og i særdeleshet kardinalene.

Jeg er takknemlig for at medlemmene i kardinalkollegiet i et ekstraordinært konsistorium den 13.-14. juni 1994 utarbeidet mange forslag og gav nyttige retningslinjer for dette. Jeg takker også mine brødre i episkopatet, som på ulike vis har hjulpet meg med verdifulle idéer som jeg hatt i tankene under utarbeidelsen av dette apostoliske brevet.

30. En første pekepinn som fremgikk klart av konsultasjonen, dreier seg om tiden for forberedelsene. Nå gjenstår kun få år til år 2000. Det virket passende å dele opp denne perioden i to faser, der den egentlig forberedende fasen bare ville omfatte de tre siste årene. Man mente at en lengre periode ville komme til å inneholde for mange aktiviteter og dermed dempe den åndelige intensiteten.

Det ble derfor ansett som riktig å nærme seg denne historiske datoen gjennom en første fase som skulle bevisstgjøre de troende om mer generelle temaer, for så siden å konsentrere den umiddelbare forberedelsen i en treårig fase nummer to som skulle være helt rettet mot feiringen av Kristus Frelserens mysterium.

a) Den første fasen

31. Den første fasen vil altså ha en før-forberedende karakter; den skal vekke bevisstheten om verdien og betydningen av jubelåret i menneskets historie hos det kristne folk. Ettersom det dreier seg om minnet om Kristi fødsel, har det i seg selv et dypt kristologisk preg.

Fordi den kristne tro kommer til uttrykk i ord og sakramenter, synes det viktig å forene både hukommelse og feiring, også i anledning av dette unike jubileet. Det gjelder ikke bare å huske hendelsen på idéplanet, men også å gjøre dens frelsende innhold nærværende sakramentalt. Jubelåret bør styrke dagens kristne i deres tro på den Gud som åpenbarte seg i Kristus, støtte deres håp mens de venter på det evige liv, og oppildne deres kjærlighet i aktiv tjeneste for sine brødre og søstre.

I den første fasen (1994-96) vil Den hellige stol, også ved hjelp av en spesiell komité nedsatt for anledningen, foreslå retningslinjer for refleksjon og handling på et universelt plan, mens andre kommisjoner på en mer detaljert måte vil gjøre et lignende arbeid med å øke bevisstheten i lokalkirkene. Det dreier seg på sett og vis om å fortsette den tidligste forberedelsen, og samtidig å fordype de mest karakteristiske aspektene ved jubelåret.

32. Et jubelår er alltid en tid for spesiell nåde, "en dag velsignet av Herren". Derfor er det - som vi allerede har understreket - en tid for glede. Jubelåret i år 2000 vil være en stor lovprisning og takksigelse, fremfor alt for den gaven Guds Sønns inkarnasjon og hans frelsesverk er. Under jubelåret kommer de kristne til å stå med ny trosundring foran Faderens kjærlighet, han som ga sin Sønn, "for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv" (Joh 3, 16). Med inderlig deltagelse vil de også takke for den gaven som er Kirken, grunnlagt av Kristus som "et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes forening."14 Til sist vil deres takk også omfatte de frukter av hellighet som er modnet i livet til alle de menn og kvinner som i alle generasjoner og historiske epoker har visst å ta imot forløsningens gave uten forbehold.

Ikke desto mindre er gleden ved hvert jubelår særlig en glede over syndenes forlatelse, omvendelsens glede. Derfor kan det være nyttig på ny å trekke frem temaet for bispesynoden i 1983: bot og forsoning.15 Den synoden var en ytterst viktig hendelse i Kirkens historie etter konsilet. Den tok opp det stadig aktuelle spørsmålet om omvendelsen ("metanoia"), den innledende forutsetningen for forsoning med Gud, både for enkeltpersoner og fellesskap.

33. Derfor er det riktig at Kirken, mens dette andre årtusen går mot slutten, på en mer bevisst måte tar på seg sine barns synder. Den minnes alle de omstendigheter i historien da dens barn har fjernet seg fra Kristi ånd og hans Evangelium og istedenfor å gi verden det vitnesbyrd som et liv inspirert av troens verdier er, har vist tenke- og handlemåter som var sanne former for mot-vitnesbyrd og anstøtsstener.

Til tross for at Kirken gjennom sin innlemmelse i Kristus er hellig, blir den ikke trett av å gjøre bot: Den anerkjenner alltid sine syndige barn som sine egne foran Gud og mennesker. Lumen Gentium sier i den anledning: "Kirken [rummer] syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til rensning, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse."16

Jubelårets hellige port bør være symbolsk bredere i år 2000 enn ved tidligere jubelår; for når menneskeheten har nådd dette målet, vil den legge bak seg ikke bare et århundre, men et årtusen. Kirken bør, idet den går inn i denne overgangen, være seg klart bevisst hva den har gjennomlevd de siste ti århundrer. Den kan ikke stige over terskelen til det nye årtusen uten å mane sine barn til gjennom anger å rense seg fra feil, troløshet, inkonsekvens og sendrektighet. Å bekjenne svakheter i fortiden er en lojal og modig handling, en hjelp til å styrke vår tro som gjør oss oppmerksomme og rede til å møte nåtidens fristelser og vanskeligheter.

34. Blant de synder som trenger størst innsats i form av bot og omvendelse, må vi uten tvil regne dem som har skadet den enhet Gud har villet for sitt folk. I løpet av det årtusen som nærmer seg slutten, ennå mer enn under det første årtusen, har dette fellesskapet opplevd smertefulle splittelser, ofte ikke uten skyld hos representanter for begge de stridende parter.17 Disse splittelsene motsier åpent Kristi vilje og er til forargelse for verden.18 Disse synder i fortiden er dessverre ennå en byrde og vedvarer stadig i form av like mange fristelser i nåtiden. Det er nødvendig å gjøre bot for dem og med kraft be Kristus om tilgivelse.

I løpet av denne siste perioden av årtusenet bør Kirken vende seg mot den hellige Ånd og enda mer inntrengende bønnfalle om den nåde som den kristne enhet er. Dette er avgjørende for Evangeliets vitnesbyrd i verden. Spesielt etter Det annet Vatikankonsil har de økumeniske initiativene vært mange, generøse og engasjerte. Vi kan si at all virksomhet hos lokalkirkene og Den hellige stol de siste årene har fått en økumenisk dimensjon. Det pavelige råd til fremme av kristen enhet er blitt en av de viktigste drivkreftene i prosessen som har fullstendig enhet som sitt mål.

Vi er likevel alle klar over at dette målet ikke kan nås bare gjennom menneskelige anstrengelser, hvor nødvendige de enn er. Enhet er til syvende og sist en gave fra den hellige Ånd. Vår oppgave er å støtte opp om denne gaven uten å la oss forlede til overfladiskhet eller tilbakeholdenhet i vårt vitnesbyrd om sannheten, men ved generøst å sette ut i livet de retningslinjer konsilet og etterfølgende dokumenter fra Den hellige stol har trukket opp. Dette er dokumenter som blir verdsatt også av mange kristne som ikke er i fullt fellesskap med Den katolske kirke.

Dette er med andre ord én av de kristnes oppgaver på vei mot år 2000. Den snarlige slutten på det annet årtusen maner oss alle til å ransake vår samvittighet og til å ta passende økumeniske initiativer, slik at vi kan møte jubelåret, om enn ikke helt forenet så i hvert fall meget nærmere til å kunne overvinne det annet årtusens splittelser. Som hver og en kan se, krever dette en veldig anstrengelse. Vi må fortsette dialogen om lærespørsmål, men først og fremst engasjere oss sterkere i økumenisk bønn. Den har blitt svært intensivert etter konsilet, men må vokse enda mer og involvere de kristne stadig sterkere i samsvar med Kristi store bønn før sin lidelse: "Far [...], la også dem være ett" (Joh 17, 21).

35. Et annet smertefullt kapittel i Kirkens historie, som Kirkens barn ikke kan unnlate å vende tilbake til med et sinn rede til anger, er at man, særlig i enkelte århundrer, har samtykket i bruk av metoder som innebar intoleranse og sågar vold i sannhetens tjeneste.

Det er sant at en riktig historisk vurdering ikke kan se bort fra en grundig overveielse av de kulturelle betingelsene i den aktuelle tiden, hvis innflytelse gjorde at mange i god tro kan ha ment at et ekte vitnesbyrd om sannheten medførte at andres meninger skulle kveles eller i hver fall marginaliseres. Ofte har flere motiver bidratt til å skape forutsetninger for intoleranse og gitt næring til et lidenskapelig klima, som bare store ånder, virkelig frie og fylt av Gud, på noen måte maktet å unnslippe. Men å ta hensyn til de formildende omstendighetene befrir ikke Kirken fra plikten til dypt å beklage svakhetene hos mange av sine barn, svakheter som har vansiret Kirkens ansikt og hindret den fra fullt og helt å speile bildet av sin korsfestede Herre, han som er det uovertrufne vitnet om tålmodig kjærlighet og ydmyk mildhet. Av disse smertefulle trekk i fortiden vokser det frem en lærdom for fremtiden som må lede alle kristne til å holde godt fast ved det gyldne prinsipp som ble formulert av konsilet: "at sannheten ikke trenger seg inn ved annen kraft enn sannhetens egen, som virker på sinnet, ikke ved vold, men likevel med styrke."19

36. Mange kardinaler og biskoper ønsket en alvorlig samvittighetsransakelse fremfor alt for dagens kirke. På terskelen til det nye årtusen må de kristne ydmykt stille seg foran Herren og spørre seg hvilket ansvar også de har for vår tids onder. Vår tidsalder oppviser nemlig i tillegg til mange lyse sider ikke så få skyggesider.

Hvordan kan vi for eksempel tie om den religiøse likegyldigheten som leder mange mennesker i dag til å leve som om Gud ikke fantes, eller til å nøye seg med en vag religiøsitet som er ute av stand til å gi seg i kast med sannhetens problem og plikten til å være konsekvent? Herfra kommer det utbredte tapet av menneskelivets transcendente mening og forvirringen på det etiske området, til og med hva grunnleggende verdier som respekten for livet og familien angår. Også Kirkens egne barn må spørre seg hvor mye også de er berørt av atmosfæren av sekularisering og etisk relativisme. Og, ansikt til ansikt med den omseggripende areligiøsitet, hvor stort ansvar må også de påta seg for ikke å ha vist Guds virkelige ansikt på grunn av "et slett eksempel i sitt religiøse, moralske og sosiale liv"?20

Vi kan nemlig ikke nekte for at mange kristnes åndelige liv gjennomgår en periode preget av usikkerhet som påvirker ikke bare deres moralske liv, men også bønnen og selve troens teologiske riktighet. Troen, som allerede har blitt satt på prøve i møtet med vår tid, havner i forvirring og blir ofte ført vill av feilaktige teologiske retninger, som utbres også på grunn av lydighetskrisen i forholdet til Kirkens læreembete.

Hva Kirkens vitnesbyrd i vår tid angår, kan vi ikke unngå å føle smerte over mangelen på dømmekraft, som iblant sogar er blitt til ettergivenhet, som mange kristne har vist stilt overfor totalitære regimers brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Blant dagens skyggesider må vi også beklage at mange kristne har gjort seg medskyldige i alvorlige former for urettferdighet og sosial marginalisering. Vi må spørre oss hvor mange av dem som virkelig kjenner og konsekvent praktiserer retningslinjene i Kirkens sosiallære.

Samvittighetsransakelsen må også handle om hvordan man har tatt imot konsilet, denne Åndens store gave til Kirken ved slutten av det annet årtusen. I hvilken grad har Guds ord mer fullstendig blitt teologiens sjel og inspirasjon for hele det kristne liv, slik Dei Verbum ba om? Blir liturgien levd som det kirkelige livs "kilde og høydepunkt", slik Sacrosanctum Concilium lærer? Befester man communio - ekklesiologien fra Lumen Gentium i verdenskirken og lokalkirkene? Gir man plass for nådegaver, tjenester og ulike former for Guds folks deltagelse, uten av den grunn å ta til seg demokratiske og sosiologiske tankemønstre som ikke speiler det katolske kirkesyn og Det annet Vatikankonsils sanne ånd? Et viktig spørsmål dreier seg også om Kirkens forhold til verden. Ennå gjelder konsilets retningslinjer - fremlagt i Gaudium et Spes og andre dokumenter - om en åpen, respektfull og hjertelig dialog som likevel er ledsaget av evnen til omhyggelig bedømmelse og av modig vitnesbyrd om sannheten. De maner oss til ytterligere engasjement.

37. Det første årtusens kirke ble født av martyrenes blod: "Sanguis martyrium - semen christianorum." 21 De historiske hendelser rundt Konstantin den store ville aldri klart å garantere for at Kirken skulle utvikle seg som den gjorde i det første årtusen hvis det ikke hadde vært for det martyrene sådde og arven av hellighet som kjennetegnet de første generasjoner kristne. Mot slutten av det annet årtusen har Kirken igjen blitt martyrenes kirke. Forfølgelsene av de troende - prester, ordensfolk og legfolk - har rikelig spredd martyriets såkorn i ulike deler av verden. Vitnesbyrdet martyrene har avlagt om Kristus, like til å utgyde sitt blod, er blitt en felles arv for katolikker, ortodokse, anglikanere og protestanter, slik allerede Paul VI påpekte i sin preken ved kanoniseringen av martyrene i Uganda.22

Dette vitnesbyrd må ikke bli glemt. Til tross for at Kirken under de første århundrer stridde med betydelige organisasjonsproblemer, bestrebet man seg på å skrive ned martyrenes vitnesbyrd i spesielle martyrologier. Disse har fortløpende blitt oppdatert under århundrenes gang. I listen over Kirkens hellige og salige har ikke bare de som har utgytt sitt blod for Kristus fått en plass, men også lærere i troen, misjonærer, bekjennere, biskoper, prester, jomfruer, ektepar, enker og barn.

I vårt århundre er martyrene kommet tilbake, mange av dem navnløse, som "ukjente soldater" for Guds store sak. Så langt det er mulig skal deres vitnesbyrd ikke gå tapt i Kirken. Som det ble foreslått i konsistoriet, må lokalkirkene samle inn all nødvendig dokumentasjon og gjøre alt de kan for ikke å la minnet om dem som har lidd martyrdøden, gå tapt. Dette kan ikke annet enn å ha en økumenisk dimensjon og symboleffekt. Helgenenes og martyrenes økumenikk er kanskje den mest overbevisende. Communio sanctorum De helliges samfunn, o.a.] taler sterkere enn det som skiller oss. De første århundres Martyrologium la grunnlaget for helgenkulten. Ved å forkynne og ære sine sønners og døtrers hellighet, viste Kirken Gud selv den største ære. I martyrene æret den Kristus, opprinnelsen til deres martyrium og hellighet. Siden ble den helligkåringspraksis utviklet som ennå lever videre i den katolske og de ortodokse kirkene. I de senere år har antallet helligkåringer og saligkåringer økt. Dette viser hvor levende lokalkirkene er, meget mer tallrike i dag enn under de første århundrer og det første årtusen. Den største hyllest alle kirker kommer til å gi Kristus foran det tredje årtusen, skal være å vise forløserens allmektige nærvær gjennom troens, håpets og kjærlighetens frukter i menn og kvinner, av mange språk og raser som har fulgt Kristus i det kristne kalls ulike former.

Foran det tredje årtusen vil det være Den apostoliske stols oppgave å ajourføre Verdenskirkens martyrologier og vie stor oppmerksomhet til helligheten hos dem som også i vår tid har levd helt og fullt i Kristi sannhet. Fremfor alt bør vi anstrenge oss for å anerkjenne de heroiske dyder hos de menn og kvinner som har virkeliggjort sitt kristne kall i ekteskapet. Siden vi er overbevist om at hellighetens frukter heller ikke mangler i ektestanden, føler vi behovet for å finne de beste veier for å prøve dem og holde dem frem for hele Kirken som forbilde og oppmuntring for andre kristne ektepar.

38. Kardinalene og biskopene la også vekt på behovet for kontinentale synoder etter mønster av dem som allerede er holdt for Europa og Afrika. De latinamerikanske biskopenes siste generalkonferanse har i overensstemmelse med de nordamerikanske biskopene vedtatt et forslag om en Amerikasynode. Den skal ta opp problemene knyttet til nyevangeliseringen på begge delene av dette kontinentet - så ulike hva opprinnelse og historie angår. Spørsmål angående rettferdighet og internasjonale økonomiske relasjoner, med henblikk på den veldige kløften mellom Nord og Sør, skal også settes på dagsorden. Denne synoden ble holdt i Roma den 16. november - 12. desember 1997. O.a.]

Det trengs en kontinentalsynode også for Asia, der spørsmålet om møtet mellom kristendommen og de urgamle lokale kulturer og religioner er fremtredende. Dette er en stor utfordring for evangeliseringen fordi religiøse systemer som buddhismen og hinduismen fremstår med en tydelig frelseskarakter. Det er derfor i anledning jubelåret i år 2000 et påtrengende behov for å belyse og fordype sannheten om Kristus som den eneste formidleren mellom Gud og mennesker og verdens eneste forløser. Det er behov for tydelig å skille ham fra grunnleggerne av de andre store religionene, hvor man dog finner elementer av sannhet, elementer som Kirken betrakter med oppriktig respekt fordi den i dem ser en gjenspeiling av sannheten som opplyser alle mennesker. 23 I år 2000 må forkynnelsen av sannheten lyde med fornyet kraft: "Ecce natus est nobis Salvator mundi." "Verdens frelser er oss født." Synoden for Asia ble holdt i Roma 19. april - 14. mai 1998. O.a]

Også for Oceanias del kunne en regional synode være nyttig. I denne verdensdel finnes det blant annet urbefolkninger som på et unikt vis minner oss om visse trekk i menneskehetens forhistorie. Sammen med verdensdelens andre problemer burde man derfor under en slik synode diskutere kristendommens møte med disse urgamle former for religiøsitet, som talende nok kjennetegnes av en monoteistisk innstilling.