«Nostra aetate»

«Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» - «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965

Innholdsfortegnelse

Innledning
Om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner: Innledning; De forskjellige ikke-kristne religioner; Islam; Jødedommen; Den universelle broderånd uten noen form for diskriminering
Noter

Innledning

ved dr. Gregory Baum O.S.A.

Erklæringen om Kirkens holdning til de ikke-kristne religioner er ett av de mest bemerkelsesverdige dokumenter som ble vedtatt av det 2. Vatikankonsil. Ingen kristen kirke har noensinne tidligere uttalt seg offisielt og høytidelig om de øvrige religioner. Vurderingen av disse er et emne som der faktisk ikke har vært noen samstemt oppfatning av i Kirkens tradisjon. Hos de eldste kristne forfattere oppfattes verdensreligionene oftest som tilsvarende mange former for tilbedelse av onde ånder. Andre kristne teologer har sett på de store religioner som menneskenes streben etter å frelse seg selv, og følgelig som monumentale uttrykk for menneskelig hovmod. Atter andre har vurdert dem mer positivt og har sett på de ikke-kristne religioner som resultatet av menneskenes søken etter den usynlige Gud hvis nærvær de aner i naturen og i sin egen samvittighet. Et fjerde standpunkt røper en sterkere bevissthet om Jesus Kristus som den universelle midler mellom Gud og menneske, og fastslår at alt som er godt og hellig i verdens store religioner, på en hemmelighetsfull måte skyldes Guds gjerning gjennom Hans Ord - det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1, 9).

Dette siste standpunkt er det som er gjort gjeldende i konsilets erklæring. Kirken forkynner Jesus som Veien, Sannheten og Livet. Men Kirken anerkjenner også at Gud er virksom i menneskeheten, gjennom ulike religioner og andre åndelige strømninger, og bringer menneskene nærmere til seg ad veier og gjennom innsikt som finner sitt mål og sin fullendelse i Jesus Kristus. Som kristne kan vi derfor, i troen på at Kristus er den ene Mellommann mellom Gud og menneske, verdsette de positive verdier i andre religioner og erkjenne, at Gud i det skjulte bruker dem til å lede menneskene nærmere til den siste bestemmelse Han har gitt dem.

Alt hva Gud, ved sitt Ord, frembringer av sant og hellig også utenfor den kristne kirkes grenser er den faste grunnvoll som tillater Kirken å etablere en dialog og et samarbeide med andre religioner. Erklæringen pålegger alle kristne å nære en dyp respekt for disse religioner og forbli trofaste mot det brorskap som består mellom alle dem som søker den usynlige Gud.

Erklæringens siste avsnitt fastslår alle menneskers brødrelag. Ingen kan påkalle Gud som sin Far uten samtidig å se alle mennesker som sine brødre. Erklæringen siterer Johannes' strenge ord: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud» (1. Joh. 4, 8). Vi kan bekjenne at vi tror på Gud og synge trosbekjennelsen i kirkens gudstjeneste, men dersom vi utelukker bestemte raser, folk, klasser eller grupper av mennesker fra vår kjærlighet, da er den Gud vi påkaller, slett ikke den levende Gud som møter oss i Den Hellige Skrift - da kjenner vi ikke Gud.

Kjernen i Erklæringen angår jødene og Kirkens holdning til dem. I første omgang kan det synes overraskende å finne jødedommen beregnet til «verdensreligionene». Jødenes tro og gudstjenesteliv er jo bygget på Guds ord. Deres religion er sann åpenbaring. De tilhører den frelsens historie som Skriften forteller om. Erklæringen understreker da også klart dette særlige bånd mellom dem og Kirken i den setning som åpner avsnittet om jødene: I det den tenker over sitt eget trosmysterium, må Kirken nødvendigvis minnes de bånd som forener den med Bibelens folk.

Grunnen til at avsnittet om de jødisk-kristne forbindelser er plassert i den videre sammenheng som den kristne holdning til verdensreligionene utgjør, er ikke av teologisk natur. I løpet av konsilet viste det seg gunstig, med større enstemmighet for øye, å innpasse uttalelsen om forholdet kristne - jøder nettopp her.

Ikke desto mindre kan en vel regne med en indre sammenheng mellom jødenes tro og verdensreligionene. Fra Skriften vet vi at Gud var og er miskunnelig virksom i Israels folk, og dog hadde Hans nåde overfor det gamle Guds folk alltid en forberedende karakter. Guds gjerning i Israel pekte ut over seg selv, til fullendelsen i Jesus Kristus. Kan vi ikke, etter det som er sagt, anta noe ganske lignende om de øvrige religioner, selv om det er skjedd i adskillig mindre grad? Gud er, i sitt Ord, virksom også i de andre religioner, og nåden har også der forberedelsens preg, og peker fremover mot fylden i Jesus Kristus. Derfor er det kanskje ikke forkjært å anse Israels tro for selve forbildet - prototypen - på de store religioner: Det som skjedde maktfullt i Israel gjennom Guds åpenbaring ved profetene, det skjer også på en mer skjult måte, mindre overveldende og mer mangetydig, i de øvrige religioner. Gud forbereder den menneskelige familie til den fullkomne forsoning i Kristus - i samtiden eller i tiden som følger.

Avsnittet om jødene forblir Erklæringens kjerne. Kristne mennesker er blitt seg ytterst bevisst den anti-jødiske tone som har forekommet i forkynnelsen, undervisningen og katekesen i de foregående århundrer. Særlig har vi vært tilbøyelige til å sette «Jesus og jødene» opp som motsetninger, som om Jesus selv ikke tilhørte dette folk. I vår fantasi er fariseerne mer jødiske enn Maria, yppersteprestene mer jødiske enn apostlene, og Judas mer jødisk enn urmenigheten i Jerusalem. Dette er helt meningsløst.

Dessuten har vi gjerne sett det jødiske folk, etter Kristi komme, som utelukket fra Guds kjærlighet. Det dannet seg en avskyelig legende, om at jødene som helhet var skyldige i Jesu korsfestelse og derfor forkastet og forbannet av Gud. Deres fortsatte liv i verden skulle være et tegn på Guds hevn. Ad mange skjulte veier fant denne tendens og disse legender innpass i hjertene, dernest i litteraturen, i den kristne verden.

Konsilets erklæring forkaster, med Bibelen som støtte, ethvert anti-jødisk opplegg i den kristne forkynnelse, såvel som fortidens grusomme legender. Jesus ble ikke forkastet av alle jøder: Hans komme delte det jødiske folk. Hans venner hørte like meget til dette folk som hans motstandere. Selv om folkets ledere i Jerusalem fremskyndet Kristi død, faller det ikke tilbake på hele folket: Vi må tilegne oss den bibelske sannhet at alle de viktige trekk i vår frelses historie, disse mange «ja» og «nei» til Jesus Kristus, fant sted i det jødiske folk.

Hva så med Synagogens jøder, i de slektledd som fulgte? Er de utelukket fra Guds kjærlighet? Åpenbarer Gud seg fortsatt i deres gudstjeneste? Erklæringen svarer her, med apostelen Paulus' ord: Den gamle tros folk forblir dyrebart for Gud, for fedrenes skyld. Hvorfor? Fordi Gud aldri angrer sitt kall og sine gaver (Rom. 11, 28-29).

Kirken erkjenner en felles arv med jødene. Denne hellige arv er grunnlaget, bygget på tradisjonen, for samtalen og brorskapet som fra nå av må bli et bånd mellom Kirkens og Synagogens medlemmer.

Det 2. Vatikankonsil forkaster og tar avstand fra antisemittismen. Dette er klart uttrykt i Erklæringen. En kan beklage at denne forkastelse ikke er enda kraftigere uttrykt - det kunne den ha fortjent. Men den er uforbeholden og kommer fra hjertet. Dette blir klart, når en leser den angjeldende setning i sammenheng med hele avsnittet om jødene. En kan si det slik, at den kristne kirke kan «fordømme» andres illgjerninger, men når den selv er innblandet i dem, har den ingen annen utvei enn med styrke å «beklage» dem.

Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene, til evig erindring.

Om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner

Innledning

1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden 1. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle 2, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys 3.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?

De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. De religioner som er knyttet til en kulturell utvikling, forsøker så å besvare de samme spørsmål med mer differensierte begreper og på et mer utviklet språk. Slik er det med hinduismen: Dens tilhengere ransaker det guddommelige mysterium og bringer det til uttrykk ved hjelp av en uuttømmelig frodighet av myter og ved hjelp av skarpsindige filosofiske fremstøt, de søker å bli frigjort fra menneskelivets elendighet snart ved asketiske livsformer, snart ved en dyptpløyende meditasjon, snart også ved å søke tilflukt til Gud med kjærlighet og tillit. I buddhismen under dens forskjellige former blir denne omskiftelige verdens fundamentale utilstrekkelighet erkjent, og menneskene søker å lære en vei hvorpå de, med hengivent og tillitsfullt sinn, kan nå frem enten til en tilstand av fullkommen frigjørelse, eller, ved egen streben men kanskje også ved å støtte seg til en høyere makt, til den allerhøyeste opplysning av sinnet. Ved slik å angi veier, det vil si læresetninger, livsregler og hellige riter, prøver også de andre religioner, som finnes over hele verden, hver på sin måte å komme menneskehjertets uro i møte.

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg 4.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.

Islam

3. Det er også med aktelse Kirken betrakter muslimene, som tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper 5, som har talt til menneskene. De prøver også av hele sitt sinn å bøye seg for Guds skjulte vilje, slik Abraham, som den islamittiske tro gjerne henviser til, underkastet seg Ham. Selv om de ikke anerkjenner Jesu guddom, ærer de ham ikke desto mindre som en profet, de viser ærbødighet for Maria, hans jomfruelige mor, og det hender til og med at de andektig påkaller henne. De venter dessuten på dommens dag, da Gud, etter først å ha vekket dem opp igjen, skal belønne alle mennesker. De legger derfor vekt på en moralsk livsførsel og dyrker Gud først og fremst gjennom bønn, almisser og faste.

Om det i tidens løp har vært tallrike stridigheter og meget fiendskap mellom de kristne og muslimene, så oppfordrer dette hellige kirkemøte alle til å glemme det som har vært, til oppriktig å øve seg i gjensidig forståelse og til i fellesskap å forsvare og fremme den sosiale rettferdighet, de etiske verdier, freden og friheten for alle mennesker.

Jødedommen

4. I betraktningen av Kirkens mysterium blir konsilet minnet om det åndelige bånd som knytter den nye pakts folk til Abrahams slekt.

Kristi kirke erkjenner nemlig at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen 6 innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land. Derfor kan Kirken ikke glemme at den har mottatt den gamle pakts åpenbaring ved dette folk som Gud i sin uutsigelige barmhjertighet har villet inngå denne tidligere pakt med, den kan ikke glemme at den næres av det gode oliventreets rot, som folkeslagene oljegrener er blitt innpodet i 7. For Kirken tror at Kristus, vår fred, har forlikt jødene og hedningene med hverandre ved sitt kors og har gjort begge til ett i seg selv 8.

Kirken holder seg også alltid for øye det som apostelen Paulus sier om sin slekt, «som barneretten og herligheten og pakten og lovgivningen og gudstjenesten, løftene og fedrene tilhører, og av hvilken Kristus nedstammer i kjødet» (Rom. 9, 4-5), sønn av jomfru Maria. Den minnes også at apostlene, Kirkens grunnvoll og søyler, og de fleste blant de første disipler, som forkynte Evangeliet for verden, var av jødisk slekt.

Ifølge Skriftens vitnesbyrd kjente Jerusalem ikke sin besøkelsestid 9, og for en stor del tok jødene ikke imot Evangeliet, og mange av dem motsatte seg til og med dets utbredelse 10. Ikke desto mindre er jødene, ifølge Apostelen, fremdeles på grunn av fedrene høyt elsket av Gud, som aldri fornekter sine gaver og sin kallelse 11. Sammen med profetene og den samme Apostel lengter Kirken mot den dag, som Gud alene kjenner, da alle folk med én røst skal påkalle Herren og «tjene Ham med ett sinn» (Sefanja 3, 9) 12.

Fordi den felles åndelige fedrenearv er så stor mellom de kristne og jødene, er det kirkemøtets vilje å fremme og anbefale en gjensidig forståelse og aktelse, som særlig vil kunne nåes gjennom bibelske og teologiske studier og ved oppriktige samtaler.

Selv om de jødiske myndigheter og deres håndlangere presset Kristi død igjennom 13, så kan ansvaret for det som ble begått under hans lidelse, allikevel ikke tillegges alle de jøder som levde den gang, og heller ikke jødene i vår egen tid. Selv om det stemmer at Kirken er Guds nye folk, får man ikke fremstille jødene som forkastet av Gud eller forbannet, som om dette skulle fremgå av den hellige Skrift.* Alle skal derfor sørge for at de intet lærer i sin religionsundervisning eller i sin forkynnelse av Guds ord som ikke stemmer overens med den evangeliske sannhet og med Kristi ånd.

Kirken, som fordømmer enhver forfølgelse, uansett hvilke mennesker den måtte være rettet mot, kan ikke glemme den arv den har til felles med jødene. Drevet av sin religiøse og evangeliske kjærlighet, og ikke av politiske grunner, beklager den derfor med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn.

Kristus har forøvrig, slik som Kirken. alltid har lært og fremdeles lærer, påtatt seg lidelsen og døden frivillig, på grunn av alle menneskers synder, av grenseløs kjærlighet og for at alle skulle bli frelst. Det er altså Kirkens oppgave i dens undervisning å forkynne Kristi kors som tegnet på Guds universelle kjærlighet og kilden til all nåde.

Den universelle broderånd uten noen form for diskriminering

5. Vi kan derfor ikke påkalle Gud, alles Far, hvis vi nekter å handle som brødre overfor et hvilket som helst menneske, skapt i Guds bilde. Menneskets forhold til Gud Fader og dets forhold til medmenneskene som brødre er nemlig så nær forbundet at Skriften sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud» (1. Joh. 4, 8).

Dermed forsvinner grunnlaget til enhver teori eller praksis som mellom menneske og menneske, mellom folk og folk innfører en diskriminering med hensyn til menneskeverdet eller de rettigheter som følger med dette verd.

Kirken fordømmer altså som fremmed for Kristi sinnelag enhver diskriminering eller forurettelse som skjer på grunn av avstamning, hudfarve, sosiale kår eller religion. Og kirkemøtet slutter seg til de hellige apostler Peter og Paulus for inntrengende å oppfordre de kristne til «å føre et godt liv blant folkene» (1. Pet. 2, 12) og til, så langt det lar seg gjøre, å leve i fred med alle 14, så de i sannhet kan være barn til Faderen som er i himlene 15.

Denne erklæring er blitt godkjent av konsilfedrene i sin helhet såvel som i sine enkelte deler. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er Oss overlevert fra Kristus, bifaller, lovfester og fastlegger den, sammen med de ærverdige fedre, i Den Hellige And. Og det som således gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, befaler Vi skal tre i kraft, til Guds ære.

Roma, ved St. Peter, den 28. oktober 1965

Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.

Noter

1: Kfr. Ap.gj. 17, 26.
2: Kfr. Visd. 8, 1; Ap.gj. 14, 17; Rom. 2, 6-7; 1. Tim. 2, 4.
3: Kfr. Åpenb. 21, 23 f.
4: Kfr. 2. Kor. 5, 18-19.
5: Kfr. Gregor VII, Epist. 21 ad Anzir (Nacir), regem Mauritaniae: PL 148, 450 f.
6: Kfr. Gal. 3, 7.
7: Kfr. Rom. 11, 17-24.
8: Kfr. Ef. 2, 14-16.
9: Kfr. Lk. 19, 44.
10: Kfr. Rom. 11, 28.
11: Kfr. Rom. 11, 28-29; Kfr. 2. Vatikankonsil, dogm. konst. Lumen Gentium (De Ecclesia), fl. 16 (AAS 57 - 1965 - s.20;).
12: Kfr. Jes. 66, 23; Salme 66, 4; Rom. 11, 11-32.
13: Kfr. Joh. 19, 6.
14: Kfr. Rom. 12, 18.
15: Kfr. Mt. 5, 45.
*: Norsk oversettelse korrigert fra "La ingen påberope seg at Kirken er Guds nye folk, for å stemple jødene som forkastet av Gud eller forbannet, som om dette skulle fremgå av den hellige Skrift", fordi det på latin heter "Licet autem Ecclesia sit novus populus Dei, Iudaei tamen neque ut a Deo reprobati necque ut maledicti exhibeantur, quasi hoc ex Sacris Litteris sequator."