Det åndelige kall

Hyrdebrev fra Den nordiske bispekonferanse om Det åndelige kall

I 1. Samuelsbok (3: 1-10) i Det Gamle Testamente er det en fortelling om en ung mann som forbereder seg til å tjene Herren i templet. En natt hører han at noen roper navnet hans, "Samuel". Han løper bort til sin læremester Eli fordi han tror at denne har ropt på ham. Men tre ganger etter hverandre sender Eli ham bort og sier: "Nei, jeg ropte ikke på deg, gå og legg deg igjen." Men da han for fjerde gang hører sitt navn, vet Samuel at det er Gud som roper på ham. Han står opp og svarer: "Tal Herre, din tjener hører". Og Gud kaller ham til å bli sin profet.

Forekommer det ennå i våre dager at Gud kaller et ungt menneske så tydelig ved navn, og sier at han nettopp trenger ham til å utføre en oppgave i Guds rike?

Evangelisten Matteus forteller oss et ord fra Herren som oppfordrer oss til å be om å få en slik kallelse: "Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans" (Mt 9:37).

Vi vet fra våre egne menigheter at prester, ordensbrødre og ordenssøstre er kommet til oss fra utlandet for å hjelpe oss med å bygge opp Kirken, for å forkynne vår Herres budskap og å gi menneskene et åndelig hjem. Det er ofte forbausende å se hvor tappert disse kvinner og menn arbeider hos oss i et fremmed land for å høste inn grøden for Herren. Hvorfor gjør de dette?

Ingen ville komme på en slik tanke hvis han ikke var overbevist om at Gud ville ha ham her, at Gud hadde kalt ham.

Vi er takknemlige for at disse prester og ordensfolk er hos oss. Men kan vi virkelig si oss tilfreds med at en slik situasjon skal vare, nemlig at en stor del av våre prester og ordensfolk kommer til oss fra utlandet? Er det ikke litt for lettvint?

Vi er glade for de prester og ordensfolk som har gjort våre land til sitt hjem. Og vi er helt sikre på at Gud også i dag kjenner unge mennesker i våre land som er egnet for arbeidet i Guds rike. Når vi ber Gud tilstrekkelig om dette, da vil han også hos oss kalle unge mennesker som vil glede seg ved dette og være skikket til å følge Guds kallelse til å tjene ham.

Det er mulig at Gud ikke roper like tydelig på unge mennesker i dag som den gang han kalte på den unge Samuel. Men han gjør det likevel så tydelig at alle som er beredt til å lytte med oppmerksomhet på Guds røst, vil kunne høre og forstå denne kallelse.

Man kan i dag høre mange som snakker temmelig negativt om "dagens ungdom". Denne ungdommen er ikke dårligere, men kanskje ofte bedre enn tidligere tiders unge mennesker. Mange av dem ønsker seg en oppgave som krever hele mennesket, der man kan hjelpe andre, de fattige, de nødlidende, barn, unge familier og flyktinger.

Mange unge føler at det ikke er tilstrekkelig bare å søke etter seg selv, å strebe etter egen lykke, å tjene penger. Mange aner at det i Guds rike finnes oppgaver som krever hele mennesket og som kan gi stor tilfredshet. Sa ikke Herren en gang til sine disipler: "Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og få evig liv i eie" (Mt 19:29)?

Kjære unge venner!

Dere høre ofte om begrepet "alternativ livsform", om et liv som er annerledes enn det de fleste forestiller seg eller ønsker, et liv viet til et stort ideal. Det kan være et liv for mennesker man er glad i - i ekteskapet eller i familien, eller et yrkesliv eller et liv i politikken.

Men det kan også være et åndelig virke, for Gud og for hans Kirke, også når et liv som ordenssøster eller ordensbror, som prest eller diakon ofte ser svært hverdagslig ut. Når man forstår det rett er det et alternativt liv, et modig bevis på at det er lønt å gi sitt liv til Gud i dag.

I våre land finnes det mange som trenger hjelp; i våre menigheter og ungdomsgrupper, i flyktningmottak, i de nasjonale gruppene i våre menigheter, i religionsundervisning og i Caritas. Vi vil gjerne minne dere på disse oppgavene og be dere selv stille spørsmålet: Hvor vil Gud ha meg, hvor trenger han meg? Han kjenner meg jo bedre enn jeg kjenner meg selv. Hvilken plan har han med mitt liv?

For å høre når Gud roper, må man være våken. Man må si til Gud gjennom bønnen at man er beredt til å lytte til ham. Våre prester, våre ordenssøstre og -brødre er med glede beredt til å fortelle om sitt eget liv og til å vise hvordan man kan forberedes til et åndelig virke. Det finnes mange, og ofte svært forskjellige og interessante oppgaver i Guds rike, i vår Kirke.

Prester og ordensfolk vet at deres eksempel kan være det beste utgangspunkt for å fatte et åndelig virke, og til å følge Guds kallelse. Men av egen erfaring vet vi også at vi ikke alltid lykkes helt i å nå opp til idealet, et åndelig kall. Det blir ofte med forsøket, vi streber mot hellighet med våre svake krefter.

Vi håper å få svar fra dere, og ber Gud at han må sende arbeidere til sin vingård. La oss ikke være alene der, for grøden er stor og det er mange som venter på oss.

Deres biskoper hilser dere hjertelig og lover dere sine forbønner.
Djursholm, 25. september, 1991