Kirkens barne- og ungdomsarbeid

Hyrdebrev fra biskop Gerhard Schwenzer om barne- og ungdomsarbeid

Kjære brødre og søstre,

våre ungdommer får ofte høre at de er Kirkens fremtid. Dette kan forstås både riktig og galt. Det blir galt når vi anser Kirken bare som en organisasjon som driver langsiktig medlemsrekruttering. Men Kirken er mer enn en forening, den er Kristi mystiske Legeme. Vi er alle Kirken, her og nå. Og å være Kirke vil si å være redskaper for Guds helliggjørende virke i verden. Alle døpte er medlemmer av Kirken, og alle har, hver på sin måte og etter sine evner, en oppgave i Kirken, et kall til å bygge opp denne levende, hemmelighetsfulle organismen som skal hjelpe oss til å møte Gud, ikke i en fjern fortid eller en hypotetisk fremtid, men her og nå, i dag.

Vi er alle Kirke for hverandre og gjennom oss vil Gud møte våre dagers mennesker. Så enkelt er det. Men er vi oss dette bevisst? Hvordan møter vi, vi som er Kirken, i praksis våre barn og ungdommer med deres lengsler, deres spørsmål, deres problemer og deres iver? Gir vi dem det de har krav på?

Kjære unge,

når jeg spør "hvordan møter vi våre barn og ungdommer?", tenker jeg ikke bare "vi voksne". Mye av det kirkelige barne- og ungdomsarbeidet her i bispedømmet hviler på unge menneskers skuldre. Dere imponerer meg når jeg ser hvor mange av dere er villige til å ofre både ferieuker og helger for å være leirledere eller organisere barne- og ungdomsaktiviteter i menighetene. Jeg vil gjerne takke dere for at dere isteden for en ekstrajobb eller annen aktivitet velger ubetalt, og ofte slitsomt arbeid i regi av Norges Unge Katolikker (NUK), av en nasjonal gruppe eller av en menighet. Noen ganger får dere ikke den takken dere har fortjent. Noen ganger føler dere kanskje at dere ikke strekker til, også i forhold til de krav dere stiller til dere selv. Men deres arbeid er dyrebart i Guds øyne. Og jeg vet at mange ledere etter en uke med slit på barneleir har opplevd at en eller to av dem som virket mest ukonsentrert og "rampete" kommer bort til dem og sier "dødskult, når blir neste gang"?

Dette viser noe viktig: Dere som er unge, har en uvurderlig oppgave i forhold til deres jevnaldrende og i forhold til barn. Dere blir lett rollemodeller for barna. Og ofte er det dere - i et samfunn der det blir stadig vanskeligere å kommunisere på tvers av generasjonene - som har best forutsetninger for å formidle troen på en troverdig måte til deres jevnaldrende. Også fordi dere forstår dem, fordi dere snakker deres "språk", fordi dere kjenner deres spørsmål, deres bekymringer og problemer.

Kjære voksne,

Kirken består av flere enn barn og unge. Den består også av voksne, av gamle, av foreldre, kateketer, prester og ordensmedlemmer, som sagt, av alle døpte. Når vi snakker om barne- og ungdomsarbeid, tenker vi ofte på menighetens ungdomsgruppe. Noen vil derfor kanskje si "I vår menighet har vi lite eller ingenting for barn og unge." Men barne- og ungdomsarbeidet favner mye videre. Det omfatter foreldres trosformidling til sine barn, katekese, barnegrupper, ministrantlag, korsang, leirer, helgeutflukter og sjelesorg, kort sagt alle måter som vi som Kirke møter våre barn og ungdom på. Ser man på helheten, er det mye som foregår og mange som er engasjert. Ikke minst katekesen er et stort løft for menighetene. Dere som driver dette, og ofte står på i år etter år, fortjener takk. Dere foreldre, som er de første trosformidlere til deres barn, skal vite at Kirkens fellesskap er helt avhengige av dere. Dere prester og ordensfolk, som på en særskilt måte former folks bilde av "hvordan Kirken er", har også alle en avgjørende rolle i møtet med våre barn og unge. Dere er ikke alltid direkte involvert i arbeidet med dem, men dere er alle kalt til å be for dem, og dere skal vite at mange barn og unge ser hen til dere på leting etter et forbilde og et møte med Kirken.

Hvor går vi?

At "ungdommen er Kirkens fremtid" kan også forstås på en riktig måte. Fremtidens Kirke kommer til å være svært avhengig av dem som er unge i dag. Det er derfor jeg ønsker at barn- og ungdomsarbeid blir et satsningsfelt for vårt bispedømme fremover. I den forbindelse inviterer vårt Pastoralråd og Norges Unge Katolikker til et seminar fra 8. til 10. august i år. Invitasjoner blir sendt ut til menighetene, og vi håper på stor deltagelse både fra ungdom og voksne. Seminaret vil gjøre opp status for barne- og ungdomsarbeidet i dag, og diskutere en del grunnleggende spørsmål rundt dette. Det er Pastoralrådets, NUKs og mitt personlige ønske at menighetene, gruppene for nasjonalsjelesorg, ordenssamfunnene og alle som er engasjert i barne- og ungdomsarbeid skal diskutere disse tingene i forkant av seminaret, og dermed bidra til en utvikling og forbedring av dette arbeidet på lokalplan. Det er viktig at alle bidrar med erfaringer fra sitt ståsted slik at bildet kan bli mest mulig komplett.

Menighetene har fått tilsendt et arbeidsdokument som grunnlag for denne diskusjonen. Dokumentet er omfattende og grundig, her vil jeg bare peke på noen av problemstillinger, som jeg synes er viktige:

Hva er egentlig målet med barne- og ungdomsarbeidet? Hva slags svar gir vi på ungdommens lengsler og spørsmål? Hva slags eksempler er vi voksne for våre barn og unge? Hvordan kan vi gi barn og ungdom den oppdragelse de trenger for å bli modne kristne? Hvordan kan vi hjelpe dem til å vokse inn i et levende forhold til Jesus Kristus, kristenlivets midtpunkt?
Hvordan hjelper vi våre familier, særlig våre unge familier, til å vokse i troen og foreldrene til å modnes i sine ekteskap? Hvordan fungerer ekteskapsforberedelsen? Er dette et område vi burde satse enda mer på?
Hvordan formidler vi rikdommen i bønnen og i vår liturgiske tradisjon på en måte som er åpen for barns- og ungdomsspråk i dag uten å miste forankringen i Kirkens tradisjon?
Hvordan kan vi legge til rette for gode preste- og ordenskall på en måte som ikke oppleves som press, men som virkelig hjelper den enkelte til å være åpen for Guds vilje uansett hva den er?
Hva kan jeg som biskop gjøre for å bedre barne- og ungdomsarbeidet i bispedømmet? Særlig dere unge: Hva forventer dere av meg?
I bispedømmet har vi en del kontorer som helt eller delvis arbeider for barn og unge. Men fra menighetene kommer det av og til signaler om at "Oslo er langt borte", "hva med oss i distriktene"? Jeg ønsker at hvert enkelt av bispedømmets sentrale organer skal være like relevant og like mye til hjelp for en utkantmenighet som for Oslo-menighetene. Er det målet nådd? Hvis ikke, hvordan kan det nås? Enda klarere: Hva forventer dere i menighetene av Kateketisk Senter, NUKs sekretariat, Familiesenteret, Informasjonstjenesten og de ulike kontorene for nasjonalsjelesorg? Hva slags hjelp ønsker dere de kan tilby?
Det er arbeidet på "grasrota", spredt rundt om kring i den enkelte menighet, som til syvende og sist teller. Hvordan kan vi hjelpe barne- og ungdomsarbeidet videre der det fungerer godt, støtte opp om det der det så vidt spirer frem og få noe i gang der det ligger nede?
Hvordan kan prestene, ordensfolkene og kateketene bli bedre rustet til å jobbe med barn og ungdom? NUK tilbyr ledertreningskurs for sine medlemmer, Kateketisk Senter organiserer katekethelger. Ville det være en idé om bispedømmet tilbød kurs åpne for alle som var interessert i økt kompetanse i barne- og ungdomsarbeid?
Vi vet at mange katolske foreldre ikke sender barna sine til katekese, og at andre bringer dem kun til forberedelsen til førstekommunion og konfirmasjon. Det kan være mange grunner til dette, men hvordan kan vi forbedre situasjonen?
Konfirmantforberedelsene er en unik sjanse til å følge unge mennesker over lengre tid. Hvordan fungerer denne i dag? Hvordan kan vi følge opp ungdommene etter konfirmasjonen?
Mange av våre nasjonale grupper driver omfattende og godt arbeid innenfor sin gruppe. Ofte innbefatter det barne- og ungdomsarbeid av høy kvalitet. Hvordan kan vi sørge for at annen og tredje generasjons innvandrere beholder sin katolske identitet også når de kulturelt sett blir "mer norske".
Hvilken rolle ønsker vi oss for de katolske skolene i forhold til våre barn og unges katolske identitet?
Kan ordenfolk involveres mer aktivt i barne- og ungdomsarbeidet enn de gjør i dag?
Hvordan sikrer vi tilstrekkelig mangfold, slik at alle kan finne en gruppe eller en type arbeid som kan føre dem nærmere Kristus - uten at dette leder til oppsplitting og konkurranse gruppene imellom? Hvordan sikrer vi oss at de enkelte gruppene både har en klart definert identitet og er åpne for samarbeid med andre innen Kirken? Hvordan kan vi garantere at ungdomsarbeid ikke blir en aktivitet på siden av menigheten som helhet?
Hvordan fungerer samarbeidet mellom de ulike aktører i barne- og ungdomsarbeidet generelt? Hva er forholdet mellom menigheter, NUK, nasjonalsjelesorgen, skolene og andre? Kan menighetsprestene, nasjonalsjelesørgerne og ungdomspresten samarbeide mer enn de gjør i dag?
Mange steder er barne- og ungdomsarbeidet avhengig av få ildsjeler. Det vil ofte være urimelig å be disse å yte mer enn de allerede gjør. Hvordan får vi involvert flere i arbeidet og slik skapt et bedre tilbud samtidig som vi forebygger utbrenthet blant ildsjelene? Særlig ungdomsarbeidet kan være sårbart på grunn av manglene kontinuitet blant lederne. Hvordan kan vi sikre at ungdomsledere ikke sliter seg ut og slutter som ledere når de er 19-20 og sitter på verdifull erfaring?

Til sist vil jeg be dere alle om forbønn for seminaret, for våre barn og unge og for alle som har i oppdrag å "være Kirke" for og med dem. Jeg, på min side, ber for dere.

Måtte den treenige Gud velsigne oss alle.

Oslo, på ungdomsdagen 2. mars 2003

+ Gerhard Schwenzer
biskop