Å elske livet

Hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet og familien

Offentliggjort på festen for Den hellige familie, 30. desember 2005.

Innhold

1 Innledning: 1.1 Hyrdebrevets mål og verdigrunnlag; 1.2 Det Nye Testamentes lære
2 Det kristne menneskesyn: 2.1 Skapt i Guds bilde; 2.2 Menneskets frihet; 2.3 Den nye begynnelse i Kristus
3 Ekteskapet som sakrament: 3.1 De blir ett kjød; 3.2 Forutsetninger; 3.3 En gave fra Gud og en oppgave
4 Ekteskap og familie: 4.1 Familiens opprinnelse; 4.2 Åpenhet for å ta imot barn; 4.3 Foreldrenes oppgave; 4.4 Faren ved gjensidig fremmedgjøring - skilsmisse
5 Det kristne ekteskapet og familien i dagens samfunn: Fremmedelement eller utfordring?: 5.1 Familiens kall; 5.2 Et høyt mål; 5.3 Veier til virkeliggjøring av målet
6 Kirkens hjelp: Familien og menigheten
7 Avslutning

1 Innledning

1.1 Hyrdebrevets mål og verdigrunnlag

Som i de foregående år vil vi, de katolske biskoper i Nord-Europa, enda en gang gjerne legge frem et hyrdebrev om menneskelivets grunnverdier, denne gang om ekteskap og familie.
Selv om også våre land går for å være sekularisert, iakttar vi en voksende religiøs interesse og en ofte livlig debatt om grunnverdiene i vårt nåværende og fremtidige samfunn. Interessen for åndelige verdier viser seg ikke alltid som krass motsetning til en omverden som i stor utstrekning er preget av materialisme. Like enhetlig som vårt samfunn slik det preges av omfattende globalisering ønsker å være, likeså individualistisk er mange menneskers tilnærming til de store spørsmålene i livet. Ingen enkeltstående autoritet - heller ikke Kirken - synes lenger å ha oppmerksomheten fra og overtalelsesevne overfor større grupper mennesker. Imidlertid er den nye åndelige tørsten, samt interessen for etiske spørsmål - hvor ustrukturerte og motsigelsesfylte de enn er hos mange - en stor mulighet til på ny å bringe evangeliet ut blant menneskene.
Dagens situasjon for ekteskapet og familien må også bedømmes ut fra denne synsvinkelen. I noen årtier har det tradisjonelle familiemønsteret med alt det innbefatter ikke lenger vært grunnlaget for menneskenes nåværende livsstil. På den ene siden tilrettelegger mennesket kritisk sitt liv innenfor et spektrum som spenner fra ekteskapslignende fellesskap til uforpliktende singelliv, på den annen side lider det under nederlagene og skuffelsene som brutte ekteskaps- og familieforhold har påført det. Til tross for at det holder fast ved muligheten til valg og mangfold, søker også dagens menneske til syvende og sist kjærlighet, troskap og trygghet.
På denne bakgrunn vil Kirken forkynne ekteskapets og familiens kristne budskap, for å gi menneskene håp og trøst, og lede dem til oppdagelsen av sitt sanne verd.
Som kristne tror vi at disse grunnverdiene er gitt oss av Gud. Det er vår oppgave å oppdage innholdet, rekkevidden og realiseringen som ligger i dem. Disse verdier er trinnvis blitt åpenbart for oss. Først i Israelsfolkets hellige skrifter, og deretter definitivt og i full klarhet i Jesus Kristus, den forutsagte Messias, som vi tror på som Guds Sønn som er blitt menneske. Han lærer oss de sanne verdier, for Han er sannheten (kfr. Jo 14, 6).Han har virkeliggjort dem i sitt liv. Inspirert av den Hellige Ånd, har hans disipler nedtegnet, forklart og konkretisert hans ord og gjerninger. Ofte har de, som Jesus selv, grepet fatt i begivenheter, historier, bud og profetier fra det Gamle Testamente, kommentert dem og gjort deres betydning forståelig på ny. På denne måten ble Guds åpenbaring videreført og avsluttet. Det Nye Testamente overleverer dens viktigste og bestemmende innhold, og utgjør dermed hovedkilden for våre verdiforestillinger.

1.2 Det Nye Testamentes lære

Det Nye Testamente formidler et klart bilde av forholdet mellom mann og kvinne, så vel som av forholdet mellom foreldre og barn. Det viser seg at Gud har ment at disse forhold skulle være grunnlaget og rammene for menneskenes liv i fellesskap. Han har verdsatt dem så høyt at Han lot sin Sønn bli menneske i en familie.
Jesus har i et oppgjør med fariseerne redegjort for de vesentlige kjennetegn ved ekteskapet: Det er en allianse mellom en mann og en kvinne. Begge skal bli til "ett kjød". Fordi Gud har bundet dem sammen, er deres enhet så inderlig at intet menneske kan atskille dem (kfr. Mt 19, 4-6).
Apostelen Paulus har tatt opp dette synet på ekteskapet og utviklet det videre. Han snakker om kjærligheten som den kraft som binder mannen og kvinnen sammen, en uselvisk hengivelse, slik Kristus har vist den til sin Kirke (kfr. Ef 5, 21-33). Paulus tegner bildet av en familie som er grunnlagt på ekteskapet. Også familien skal være kjennetegnet av foreldrenes kjærlighet til barna og barnas kjærlighet til foreldrene (kfr. Ef 6, 1-4; Kol 3, 18-21).
Denne læren om ekteskap og familie viser hvordan Gud forestiller seg "det nye menneske" etter Jesu Kristi bilde, og hvordan mennesket takket være forløsningen fra synden på ny kan utfolde seg. Nettopp i ekteskapet og familien skal det nye mennesket motta muligheten og kraften til å virkeliggjøre Guds plan for sitt liv.
Den hellige familie står som rollemodell for hver enkelt kristne familie. Kjærligheten og troskapen Maria og Josef hadde til hverandre, deres uselviske hengivenhet til barnet Gud hadde betrodd dem, og det dype båndet mellom Jesus, Maria og Josef er et forbilde for ethvert ekteskap og enhver familie som gjerne vil realisere Guds hensikter.

2 Det kristne menneskesyn

2.1 Skapt i Guds bilde

I det allerede omtalte oppgjøret med fariseerne, sier Jesus: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne?" (Mt 19,4). Med dette griper han tak i setningen fra skapelsesberetningen: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem" (1 Mos 1, 27).
Det betyr at mennesket ikke bare er nærmere knyttet til Gud enn alle andre skapninger, men at det til og med ligner Ham. Det betyr også at mennesket alltid står i forbindelse til og i fellesskap med sin Skaper og med andre mennesker. I sin søken etter en annen, må det tre ut av seg selv. Derfor skapte Gud det "som mann og kvinne". Nettopp i forholdet mellom mann og kvinne kommer aspektet hos mennesket med å være henvist til hverandre klart og tydelig til uttrykk. Mann og kvinne søker hverandre så vel åndelig som fysisk for å danne en enhet. Gud velsigner denne "til ett-bliven" og gjør den fruktbar gjennom unnfangelsen av etterkommere (kfr. 1. Mos 1, 28).
Gud gikk altså ut fra seg selv ved skapelsen av mennesket. Han sto så å si modell for mennesket. Å se mennesket betyr derfor også å se Gud, for uten henvisning til Gud, kan ikke mennesket bli forstått. Og uten å henvise til Gud, kan mennesket ikke utfolde seg selv på en meningsfylt måte.
Vi tror på den treenige Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Også når dette mysterium er ufattelig for oss, og til og med for mange synes uviktig for deres eget liv, er det grunnleggende for vår oppfatning av Gud og av oss selv som mennesker. Mennesket kan ikke leve uten å forholde seg til andre. Slik Gud i seg selv alltid står i forbund som Fader, Sønn og Hellig Ånd, skal mennesket på lignende vis inngå forhold til andre mennesker og danne fellesskap. Forbindelsene i Gud er alltid kjærlighetsforhold: Faderen elsker Sønnen, og Sønnen elsker Faderen. Denne kjærligheten finner sitt uttrykk i den Hellige Ånd. Også menneskene skal elske hverandre. Nettopp kjærligheten etter Guds målestokk er grunnlaget og holdepunktet for de menneskelige forhold til hverandre. Det handler ikke om en kjærlighet som bare taler til ens egne følelser og tilfredsstiller på kort sikt. Det handler om den vedvarende kjærligheten til den andre, om respekt, aktelse og verdsettelse, en kjærlighet som bare ønsker å skjenke den andre det gode, og som fryder seg over at den andre er til. På denne måten skjenker denne kjærligheten glede og fullkommengjørelse. Den lar den andre være fri, omfavner uten å knuse, søker forening uten å tvinge. Den håper riktignok på å få kjærlighet igjen, men den lar den andre være fri til å gjengjelde eller avvise den. Denne kjærligheten binder oss til Gud og den gjør det mulig for oss å komme virkelig og uten begrensning til en enhet med andre. Den søker først Gud som gjenkjærlighet, fordi Han har elsket oss først, og deretter også andre mennesker. Den lar oss tre ut av oss selv og skaper virkelige relasjoner.
Kjærlighetsforholdet mellom mann og kvinne fører til den inderligste forening i ekteskapet. Begge blir til "ett kjød". Slik har Gud villet det (kfr. 1 Mos 2, 24). Til dette formål har Han skapt menneskene som kjønnsvesener. Seksualiteten er en hellig gave, fordi Gud selv, kilden til all hellighet, har nedfelt den i mennesket. Den tjener mennesket til velsignelse, både de elskende så vel som frukten av deres seksuelle forening, det nye mennesket. Slik lar Gud oppdraget "Vær fruktbare!" (1 Mos 1, 28) gå i oppfyllelse. Seksualiteten er følgelig ingen evne som mennesket får lov til å råde vilkårlig over. Den må innlemmes i menneskets kjærlighetsforhold og gi det uttrykk. Dette skjer på rett vis bare i et uoppløselig ekteskap, der kjærlighetsforholdet er vedvarende i ethvert henseende og omfatter kropp og sjel i gjensidig harmoni. Bare her kan det bringe gavnende frukt: Fordypning av den gjensidige kjærligheten mellom mann og kvinne og den ansvarsfulle unnfangelsen av barn, samt det som er sant til beste for disse.

2.2 Menneskets frihet

Gud har skapt mennesket av kjærlighet. Mennesket kan gå inn i denne kjærligheten eller la den være ubesvart. Det kan til og med forkaste den. Dermed har mennesket mulighet til enten å leve i fellesskap med Gud, eller leve uten Ham, eller til og med leve imot Ham. Allerede i Paradis har mennesket valgt den andre muligheten. Dette er ursynden, som siden da har heftet ved alle mennesker som "arvesynd". Den har bragt uorden i menneskets opprinnelige orientering mot den sanne kjærlighet, slik at mennesket ofte forblir fjernt fra lykken som denne kjærligheten skulle bringe det. Dette er alle mennesker berørt av. I tillegg gjentar og skjerper mennesket stadig på ny sitt misforhold til Gud. Gud byr mennesket sin kjærlighet til enhver tid. Men mennesket godtar den ikke, forbigår den og setter seg eventuelt direkte imot den. I tillegg til dette blir mennesket, som sine forfedre, forført av Guds motstander, Satan.
Menneskets negative holdning overfor Gud og uordenen i dets rette forhold til Ham, har følger for menneskets forhold til seg selv, til andre mennesker og også til verden det lever i. Mennesket trekker seg tilbake til seg selv, låser seg inne i seg selv og oppnår ikke lenger til et virkelig uselvisk kjærlighetsforhold.
I tillegg har mennesket en tendens til å betrakte medmennesker og også seg selv kun ut fra det ytre. Dette viser seg særlig i omgang med seksualiteten. Ofte blir ikke lenger denne betraktet ut fra sitt helhetlige biologiske samt åndelige innhold, ei heller forstått som en mulighet til å virkeliggjøre ekte kjærlighet, men blir derimot dominert av begjær. Det har som følge at den seksuelle forening ikke lenger fører til et virkelig harmonisk fellesskap. Seksualiteten blir gjort til noe selvstendig som tjener egen tilfredsstillelse. Ofte glemmer eller avviser mennesket at seksualiteten er innrettet mot bekreftelsen av foreningen mellom mann og kvinne, og mot unnfangelsen av barn som frukter av denne, og det forsøker å forhindre at barn unnfanges.
Når individualisme som grenser helt opp mot egoisme, og ikke sann kjærlighet ligger til grunn for menneskets livsførsel, kan det ofte ikke lenger møte sin omgangskrets og sine daglige oppgaver positivt og med tillit. Det viser seg så vel med hensyn til familien som også hva angår det samfunnsmessige liv.
Ursynden og dens følger belaster altså mennesket tungt og hemmer det betraktelig i sitt kall til kjærlighet. Ekteskapet og familien, men også samfunnet som helhet blir derigjennom bragt i alvorlig uorden. Men dypt i menneskets hjerte forblir det ofte levende en ubevisst lengsel etter gjenopprettelsen av den opprinnelige enhet med Gud og andre, en lengsel som er vakt av Gud. Denne lengselen har Gud grepet tak i, først i formaninger og appeller ved profetene, og endelig i sin Sønns menneskevordelse.

2.3 Den nye begynnelse i Kristus

I Jesus Kristus, Guds Sønn, kom det nye menneske til syne. Jesus ble født inn i en familie og kunne nettopp denne familien lære å utfolde kjærlighet på menneskelig vis fullt ut.
Jesus næret alltid en "dobbel" kjærlighet: Kjærlighet til Gud, sin Far, og kjærlighet til menneskene. Denne kjærligheten var oppriktig, åpen, tillitsfull og ydmyk. Jesus var lydig mot sine foreldre (kfr. Lk 2, 51), selv om Han viste at Han først måtte adlyde sin himmelske Far og "være i sin Fars hus" (Lk 2, 49). Han "gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker" (Lk 2, 52).
Allerede Jesu barndom viser at kjærligheten som kjennetegnet Ham så vel som Maria og Josef, forlanger offervilje, i første rekke overfor Gud. Å leve ut fra kjærlighet forlanger ikke bare å akseptere lidelse og uinnskrenket hengivelse til den elskede, men også tillit og fortrøstning til Gud.
Fra begynnelsen av sitt offentlige liv har Jesus som Kristus, menneskehetens Frelser, preket og vist med sitt liv denne uselviske kjærligheten. Han søkte intet annet enn alle menneskers frelse, slik den var villet av Gud. Hans ord og gjerninger var gjennomsyret av dette.
Jesus samlet disiplene som trodde på Ham i et nytt fellesskap bestående av brødre og søstre (kfr. Mt 12, 46-50). Disse skulle være preget av tillit til den himmelske Far, av hengivenhet til Ham og av gjensidig kjærlighet. Særlig disiplene som var nærmest knyttet til Ham, la Han på hjerte å leve et liv ut fra kjærlighet. Kvelden før sin lidelse fremholdt Han inntrengende denne kjærligheten for dem. I fotvaskingen ble Han ved sin ydmyke tjenestevilje og uselviske kjærlighet et eksempel til etterfølgelse for dem (Jo 13, 15).
"Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste." (Jo 13, 1) Denne kjærligheten drev Ham og ga Ham kraften til å sone alle menneskers synd, en forsoning som var nødvendig for å kunne gjenopprette det opprinnelige kjærlighetsforholdet mellom Gud og mennesket. For dette ofret Han seg til Faderen gjennom sin lidelse og død på korset. "Derfor har Gud høyt opphøyet Ham" (Fil 2, 9). Jesus utslettet ursynden og åpnet på ny muligheten for menneskene til å vende tilbake til Gud, og ga dem kraften til igjen å kunne leve kjærligheten helt og fullt ut.
Som kraft og hjelp skjenket den oppstandne Herre sine disipler den Hellige Ånd, kjærlighetsbåndet mellom Faderen og Sønnen innenfor Trefoldigheten. Ånden fører de troende til den fulle sannhet, idet den forherliger Jesus, bekrefter hans ord og kunngjør den kommende frelse (kfr. Jo 15, 7-14).
Jesus åpnet døren inn til en ny verden, en verden der makt, eiendom og nytelse ikke lenger hersker, men derimot en verden slik Gud har planlagt den fra begynnelsen av, en verden der menneskene anerkjenner Gud som Herre og Far, og der de er overgitt til Ham og til hverandre. I ekteskapet vitner mannen og kvinnen med sin uatskillelige enhet om kjærlighet og troskap. Ut fra dette skaper de kraften til å danne en sann familie med sine barn og for deres skyld. Gud selv bekrefter og velsigner dette i ekteskapets sakrament.

3 Ekteskapet som sakrament

3.1 De blir ett kjød

Forløsningen fra ursynden ved Jesus Kristus og gjenopprettelsen av barnekåret hos Gud, likesom fordypningen av disse, blir virkeliggjort og feiret i sakramentene. Sakramentene er hellige bindeledd mellom Gud og menneskene. Jesus Kristus er virksom i dem gjennom den Hellige Ånd. Han bevirker frelsen som Gud ønsker å gi hvert enkelt menneske del i. Denne frelsen har også en virkning på andre mennesker. Derfor er den også fellesskapsdannende.
Jesus har betrodd sakramentene til Kirken, som Han har grunnlagt på apostlenes grunnvoll. I sakramentene som Kirken forvalter, virker Den Hellige Ånds kraft. Ut fra dette kan Kirken kalles "ursakrament". I den og gjennom den blir frelsen som sakramentene formidler fruktbar for den enkelte så vel som for fellesskapet.
Det første og mest grunnleggende sakrament er dåpen. Den renser for ursynden og alle personlige synder, og gjør mottageren til et Guds barn og til et medlem av Kirken. Den gir ham tilgang til alle videre frelsesmidler fra Gud, særlig den hellige eukaristi. Fermingens sakrament bekrefter dåpen og skjenker på en særlig måte den Hellige Ånd som en kraft til å virkeliggjøre Guds barnekår. Derigjennom blir mottakeren til et Jesu Kristi vitne og kalt til å medvirke til på- og utbyggingen av Kirken, og til selv å være en frelsesformidler for andre.
På dette grunnlaget kan ekteskapet utvikle seg etter Guds plan og bli til et sted for frelse. Opprinnelig var det ment av Gud som en ramme for et liv i kjærlighet til Ham og til hverandre. Jesus Kristus har på ny minnet om det (kfr. Mt 19, 3-9). Apostelen Paulus har sammenlignet den ekteskapelige kjærlighet med Kristi kjærlighet til Kirken, hans legeme. Slik Kristus har gitt seg selv for Kirken, skal også mannen og kvinnen gi seg selv til hverandre i ekteskapet. De skal elske hverandre "som sitt eget legeme" (Ef. 5, 28). Det at de er til for hverandre skaper en uatskillelig forbindelse, en enhet, hvorved de begge "blir ett kjød". Nettopp dette blir mulig gjennom Kristi frelsende kraft. Han har opphøyet ekteskapet til et sakrament, og lar det bli et frelsens instrument både for ektefellene og for familie og samfunn.

3.2 Forutsetninger

Som ethvert sakrament er også ekteskapets sakrament et kjærlighetstilbud fra Gud. Det må derfor tas imot fritt og samvittighetsfullt. Et gyldig ekteskap forutsetter ektefellenes frihet, likesom også bevissthet om ekteskapets innhold og mål. Mann og kvinne skal utelukkende tilhøre hverandre, og være ubetinget trofaste mot hverandre. De skal leve ekteskapet slik at deres kjærlighet til hverandre stadig blir fordypet og kan føre til unnfangelsen av barn.
Dette forlanger en formålstjenlig og intensiv ekteskapsforberedelse. Først må de elskende lære å kjenne hverandre grundig, for å prøve bæreevnen i sin kjærlighet, og for å vokse i hengivenhet til hverandre. Samtidig skal de også fordype sin kjennskap til Kirkens lære og ta del i det kirkelige liv. Til sist må de bli seg det stadig mer bevisst at de tilhører bare hverandre "i gode, som i onde dager, inntil døden skiller oss ad". Hva dette angår, skal de la seg lede av Kirken, av dens overbevisning, dens sannhet og dens kraft. Denne forberedelsen har den kirkelige feiringen av ekteskapsinngåelsen som mål, som også skal være et anliggende for menigheten. På denne måten vil ekteskapets sakrament, som ektefellene gir hverandre med Kirkens velsignelse, kunne bære frukt.
Dette gjelder ikke bare for ekteskap mellom to katolikker. Enhver døpt som bevisst og oppriktig inngår et ekteskap for livet, får del i Guds nåde. For katolsk ekteskapsinngåelse i konfesjonsforskjellige ekteskap er biskopens tillatelse påkrevet. Et religionsforskjellig ekteskap, dvs. når en av partene ikke er døpt, kan bare inngås på gyldig vis med en uttrykkelig dispensasjon fra biskopen.
Ifølge den katolske Kirkes overbevisning er et ekteskap altså bare gyldig når begge parter er "frie", dvs. når de ikke (lenger) er bundet til en partner gjennom et tidligere ekteskap. En "skilsmisse" utstedt sivilt eller av et ikke-katolsk kirkefellesskap opphever ikke en slik forbindelse. Dersom det ikke er klart om ekteskapet er kommet i stand på gyldig vis, særlig når det dreier seg om ikke-katolikker, må man la dette undersøke av en ekteskapelig domstol i Den katolske kirke.
Under forberedelsestiden får ikke de elskende lov til å foregripe det ekteskapelige samliv og den forenende ekteskapsakten. Man kan ikke leve et ekteskap på prøve, for ekteskapet er en forbindelse for livet. Dessuten er livet som familiefellesskap uten ektestandens stabilitet og uoppløselighet ikke mulig å gjennomføre med den nødvendige sikkerhet.
Den seksuelle forening får derfor ikke etterstrebes som noe rent biologisk, som fremfor alt er til for nytelsens skyld, derimot må den alltid være et uttrykk og en bekreftelse på den gjensidige kjærligheten. Den får heller ikke løsrives fra sitt mål, som er den mulige unnfangelse av barn. Derfor står bruk av kunstig prevensjon i motsetning til ektefolkenes verdighet og til deres kjærlighetsfulle forening.
Denne betraktningen rundt ekteskap og seksualitet forklarer også hvorfor likekjønnede partnerskap og homoseksuelle forhold ikke kan stå i harmoni med menneskenes seksualliv slik Gud har hatt til hensikt.
Ekteskapet er altså foreningen mellom mann og kvinne, basert på deres totale hengivelse til hverandre. Gud selv trer inn i denne foreningen, for å gi den varighet og for å styrke den gjensidig uselviske kjærligheten.

3.3 En gave fra Gud og en oppgave

Dypest sett og i sin rette betydning er ekteskapet kun å forstå som en gave, som Guds gave til menneskene, og som en gjensidig gave fra mann og kvinne. Det å åpne seg for Kristi kjærlighet og la denne virke i seg, slik at den andre vet seg elsket, er en gave som bærer i seg en oppgave. Det er jo Guds kjærlighet som vil virke videre i ekteskapet. Sakramentet meddeler kraften til dette. Den lar kjærligheten forbli virksom, dvs. vedvarende, sant trofast, åpen for etterkommere, stadig strebende etter fornyelse og fordypelse, tilpasset vekslende omstendigheter og aldring, og særlig omtenksom i forhold til oppbyggingen av familien.
Ekteskapet er avhengig av "næring", næring fra Gud. Denne blir fremfor alt skjenket gjennom deltagelse i Kirkens liv i felles bønn og i feiringen av sakramentene, særlig skriftemålet og eukaristien. Ekteskapet trenger også alltid på ny tegn på kjærlighet i ektefellenes daglige omgang med hverandre, likesom også i den felles mestringen av livsoppgaver, spesielt i oppdragelsen av barn.
Sett på denne måten, peker ektefellenes liv også på den sanne kjærlighet i samfunnet og er med på å bygge dette opp etter Guds plan. Det formidler menneskets frelse gjennom Jesus Kristus, idet Han konkretiserer den guddommelige kjærlighet i samlivet med medmennesker. Med rette vekker et godt og stabilt ekteskap oppmerksomhet og beundring. Det bidrar i høy grad til utbredelsen og mottagelsen av Kristi glade budskap.

4 Ekteskap og familie

4.1 Familiens opprinnelse

Ved ekteskapsinngåelsen lover mann og kvinne hverandre troskap "inntil døden skiller oss ad". Denne troskapen skal bevares "i gode og onde dager", ved helse og sykdom. På dette grunnlaget kan ektefellene erklære seg beredt til å bli far og mor og oppdra sine barn kristent, for deres ekteskap er jo en livsvarig pakt, som danner et trygt grunnlag for at barn skal kunne vokse harmonisk opp med tillit til far og mor.
Dette er bare mulig når mann og kvinne elsker hverandre med uselvisk og uinnskrenket kjærlighet. Nettopp dette garanterer Guds velsignelse som blir nedkalt over ekteparet. Gud forener ektefellene så inderlig at deres kjærlighetspakt blir uoppløselig.
Når to elskende etter moden overveielse inngår et slikt ekteskap offentlig, i frihet og bevissthet om ansvaret de tar på seg, går Kirken ut fra at de virkelig mener dette alvorlig og at de er fast besluttet på å holde sitt løfte.
Men det viser seg stadig vekk at det ikke er lett å leve den gjensidige kjærligheten på lang sikt. Ekteskapelig kjærlighet kan tidvis forlange en nesten heroisk selvoppofrelse, ikke bare ved langvarig sykdom eller i tilfeller av utroskap, ved alkoholisme eller ved forsømmelse av forsørgerplikten overfor familien, men kanskje enda mer i hverdagens tredemølle. De elskende erfarer da at de gradvis mister hverandre. For å unngå det, må de alltid på ny gi og tilgi. De må gå ut av seg selv og forsøke å være så åpne som mulig overfor den andre, nå som før ved at de utelukker enhver tredjepart.
Den som gjør seg skyldig i utroskap, skjødesløshet i omsorgen for familien eller i oppmerksomheten for den andre, bør endre sin atferd. Partneren skal i kjærlighet peke på misforholdet og oppmuntre til kursendring. Viktigst er det å vise den skyldige at kjærligheten lever nå som før, og at tilgivelse er mulig.
Å elske er en prosess i det å vokse hverandre nærmere. Denne varer livet ut. Bare den som alltid på ny er beredt til å gi den andre forrang, kan regne med anerkjennelse, interesse og aksept. Men også når dette blir en fornektet, får man ikke gi opp ens egen uselviske kjærlighet. Virkelig å elske betyr: Selv å vise kjærlighet, også når denne ikke gjengjeldes eller ikke synes å gjengjeldes.
Sann kjærlighet er og forblir vanskelig. Å være tilstede for en som bare ønsker å bli elsket og ikke gjengjelder kjærligheten, eller bare gjør det i begrenset grad, forlanger offervilje. Dette berører også foreldrenes kjærlighet til barna. Men hvordan skal barn kunne erfare sann kjærlighet dersom ikke foreldrene går foran med å vise den? Nettopp i den tålmodige hengivenheten til hverandre vil ektefellene kunne erfare at en slik hengivenhet lønner seg. For når begge er beredt til å leve i pakt med sine ekteskapsløfter, vokser også fryden ved å elske. Å miste seg selv lønner seg dersom man vinner den andre, og det er jo nettopp det man har ønsket seg.

4.2 Åpenhet for å ta imot barn

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: "Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere" (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.
Det er ikke bare kvinnen som får barn, barnet trenger både en mor og en far som vil grunnlegge og bygge opp en familie sammen som foreldre. Bare foreldre som virkelig elsker hverandre og som lever ut denne kjærligheten kan oppdra barnet i sann kjærlighet. Derfor skal unnfangelsen av barn bare skje innenfor et stabilt og kjærlighetsbåret ekteskap. Barnet trenger å erfare denne kjærligheten, slik at det selv skal kunne lære seg og øve seg opp i den.
Gud har gitt mannen og kvinnen seksualiteten i gave; denne er innrettet mot unnfangelsen av barn, dog kan det være at dette ikke lykkes. Ektefolk som gjerne vil ha barn, bør derfor søke råd hos medisinsk fagekspertise. Enhver form for kunstig befruktning kan uansett ikke forstås som et uttrykk for deres gjensidige kjærlighet, og svarer ikke til barnets verdighet. Barn forblir alltid en gave fra Gud. Han er Skaperen som kan bruke kjærlighetsforholdet og kjønnsdriften hos mann og kvinne til å vekke nytt liv.
Det nye livet blir skjenket av Gud og tilhører Ham. Derfor er det fra begynnelsen av ukrenkelig. Foreldre må alltid være seg dette bevisst. De må ta imot barnet med kjærlighet, også når det kanskje ikke imøtekommer deres forventninger eller når det er funksjonshemmet. Gud selv betror dem barnet for at de skal nære, beskytte og fremfor alt elske det. De bør derfor regne med Guds hjelp i dette.
Som kjent kan mange ektefolk til tross for sine ønsker ikke få barn på normalt vis. Barn er alltid dypest sett en gave fra Gud. Gud har imidlertid også en oppgave klar for barnløse ektepar. Disse ektefolkene kan stille seg åpne for f. eks. adopsjon eller for å ta imot og oppdra barn som er blitt forlatt, satt ut eller er foreldreløse, og bygge opp en familie sammen med disse, slik at også de kan erfare foreldrekjærlighet - til hverandre og til barn. Barnløse ektefeller kan også ta på seg særskilte oppgaver i Kirken og i samfunnet, og være fruktbare på denne måten.
Dette forutsetter at elskende og ektefolk ønsker å etterleve Guds plan. Til dette trenger de en rakrygget tro på Guds godhet og en dyp tillit til Hans ledelse. I dette hjelper bønnen om Guds lys og kraft dem, og styrkningen gjennom sakramentene.

4.3 Foreldrenes oppgave

Ekteskapet er innrettet mot fruktbarhet og dermed familie. I familien som sant fellesskap tilkommer det foreldrene en nøkkelrolle. Den bærende kraften er kjærligheten som barnet skal kunne fornemme allerede i morslivet. Det skal oppleve at foreldrene gleder seg over dets ankomst og fødsel, og at de tar det imot med glede blant seg og søsknene.
Forholdene som barnet i sine første leveår vokser opp i, preger dets senere holdninger til grunnleggende livsspørsmål. Barnet må erfare åpenhet, tillit, optimisme og i særdeleshet ekte kjærlighet. Samtidig må det alt tidlig lære å gi andre rom, å tilpasse sine ønsker til de frembudte muligheter og ta inn over seg begrensninger. Når det gjør feil eller oppfører seg dårlig, skal det ikke bare akseptere irettesettelser og vise anger, men også erfare tilgivelse. Det skal særlig stimuleres til medfølelse og hjelpsomhet overfor syke, funksjonshemmede og eldre.
Fordi foreldre i våre land ofte ikke tilhører samme kirkesamfunn eller en av foreldrene ikke er døpt, skal foreldrene på forhånd ha det klart for seg at Den katolske kirke forventer en katolsk dåp og barneoppdragelse av dem. Dette er først og fremst den katolske forelderen ansvarlig for. Det er likevel ønskelig at den ikke-katolske partneren støtter dette så langt det er mulig. Det er viktig å formidle et klart og entydig syn på troen og det kristne liv, slik at de kan gjøre disses innhold og krav til målestokker for sine holdninger. Så snart barna kan forstå det, skal de bli opplyst om foreldrenes forskjellige standpunkt i trosspørsmål og kirketilhørighet, og lære å respektere disse. Men samtidig skal de oppfordres til selv å stå ved sin tro og være sin Kirke trofast. For at dette skal lykkes, er den katolske forelderens forbilde avgjørende.
Livet til barnet, som gjennom dåpen er et Guds barn, står under dets himmelske Fars velsignelse. Dette må det regelmessig minnes om. Derfor hører innføring i bibelhistorien til innholdet i dets oppdragelse. Særlig skal det bygge opp et hjertelig forhold til Jesus, og se i Maria sin himmelske Mor. Bønnen må være en del av familiens dagsrytme. Foreldrene skal også ta med seg barna til kirken og gjøre det klart for dem at Gud bor der og alltid er der for dem. Gradvis vil barna lære hva som foregår i liturgifeiringen og hvordan de skal oppføre seg under den. Til denne grunnleggende religiøse oppdragelsen som foreldrene står for, vil menighetskatekesen kunne bygge på. Katekesen forbereder barna først og fremst til mottakelsen av sakramentene, og fører dem inn i samfunnslivet som bevisst levende kristne.
Foreldrenes trosliv veier tungt. Deres forbilde vil ikke mislykkes i sin virkning på barna, ei heller når disse under oppveksten til tider forsøker å gå andre veier enn foreldrene anser som ønskelige. Kjærlige formaninger og foreldrenes egne holdninger vil med tiden bære frukt. Det er avgjørende å uttrykke ens egen overbevisning klart, samt forklare og alltid holde døren åpen for en samtale om den.
For barna er det fremfor alt viktig hvilke betrodde personer og lærere foreldrene overlater dem til, og i hvilke kretser de ferdes. Prinsipielt bestemmer foreldrene innholdet i sine barns oppdragelse, og bør forvente at dette blir respektert. Barna trenger en enhetlig verden å leve opp i, der de kan vokse opp harmonisk i innsikt om sannhet og verdier. De vil også langsomt erfare at det utenfor familien ofte hersker andre forestillinger om godt og ondt. De må lære å bedømme disse rett, og sortere dem tilsvarende i sin omgang med andre.

4.4 Faren ved gjensidig fremmedgjøring - skilsmisse

Kjærlighet må vokse for å kunne bestå over tid. Ofte mislykkes (ekteskap) som ble sluttet ut fra kjærlighet av mangel på varig kjærlighet. Fordi de som elsker hverandre ikke ønsker å oppgi sin formentlige selvstendighet og selvrealisering, mangler de ofte styrke og tålmodighet til å holde ut i sann kjærlighet. Kanskje hadde de feilaktige forventninger om en gjengjeldt kjærlighet som passet dem. Eller de kunne tenke seg å beholde en del av sitt liv for seg selv, og forblir derved delvis fremmede for den andre. Istedenfor stadig å nærme seg hverandre, fjerner de seg fra hverandre, og lever stadig mer ved siden av hverandre, istedenfor å gå inn i og åpne seg for hverandre. Dette kan føre til at en tredje person kommer inn i bildet med løfter om mer forståelse for og anerkjennelse av ens eget jeg. Stundom ufordres ekteskapet og familielivet av vold og alkoholisme, feil prioritering av arbeid og karriere, uventet store finansielle vanskeligheter eller alvorlig sykdom. I slike belastende situasjoner blir en sivil skilsmisse ofte ansett som den eneste løsning på problemene og som redningen for ens eget jeg.
Fordi denne skilsmissen ikke alltid virkelig er villet, i hvert fall ikke av ektefolk som oppriktig har lovet hverandre livslang troskap, bør man aldri forhaste seg med å snakke om skyld, for om det kan bare de delaktige selv og til sist Gud bedømme.
Også når skilsmisse synes uunngåelig, må man gjøre alt for å redde ekteskapet, ikke minst på grunn av barna. I dette kan forståelsesfulle sjelesørgere, gode venner og bekjente, men også andre ektefolk hjelpe til med råd og erfaringer. Egnede krise- og terapitilbud burde også bli trukket inn i overveielsen.
Dersom bruddet ikke kan heles mer eller en faktisk skilsmisse allerede ligger lengre tilbake i tid, eller et nytt forhold allerede eksisterer, får de slik prøvede ektemaker ikke oppgi eller vende Kirken ryggen. Som Kirke må vi alltid forbli åpne for slike mennesker. Deretter må det undersøkes om det havarerte forholdet oppfylte de kirkelige forutsetninger for et gyldig ekteskap fra begynnelsen av. Å undersøke dette er det kirkelige tribunalets (ekteskapsdomstolens) oppgave, hvis arbeid må betraktes som et viktig sjelesorgsforetak.
Det kan være at det på grunn av ufordragelig atferd fra den ene eller begge partneres side er uunngåelig å bo atskilt, ikke minst for barnas skyld, som lider sterkt under foreldrenes vedvarende konflikt. I et slikt tilfelle handler det ikke om en skilsmisse, men om en oppløsning av bofellesskapet. Dette kan i unntakstilfelle bli godtatt av Kirken. Dog må det alltid igjen forsøkes å finne veier til gjenopprettelse av samlivet i gjensidig fred.
Er skilsmisse knyttet til inngåelsen av et nytt forhold, som tross kirkerettslig prøving ikke lar seg velsigne som ekteskap, kan ikke dette godtas av Kirken. Den som går til et slikt skritt, skal likevel vite at Gud alltid holder sitt hjertes dør åpen. "Er vi troløse, så er han likefullt trofast" (2 Tim 2, 13). Den forlatte ektefelle må styrkes i sin troskap. Barna må vies særlig oppmerksomhet og omsorg. De er alltid de uskyldige ofre for skilsmisser. De trenger en familie som er bygget på et sant, stabilt ekteskap mellom foreldre som elsker hverandre. Dersom dette bryter sammen, er det bare å håpe og arbeide for at foreldrenes kjærlighet til barna likevel blir bevart.
Skilsmissens onde gjør det tydelig hvor sterkt ektefolk trenger Guds og Kirkens hjelp for å kunne leve sin kjærlighet sant og i troskap. Uten Guds nåde er dette umulig. De kristne ektefeller må derfor alltid på ny ta den uselviske kjærligheten Jesus hadde til sin Kirke (kfr. Ef 5, 25-32) som forbilde. Regelmessig bønn sammen hjemme og mottagelsen av skriftemålets og eukaristiens sakramenter er uvurderlige for bevaringen og fordypningen av den ekteskapelige kjærlighet. Disse kraftkildene burde også ganske tidlig åpnes for barna, fordi de ikke kan gis avkall på i samholdet og i den rette utfoldelsen av familielivet.

5 Det kristne ekteskapet og familien i dagens samfunn: Fremmedelement eller utfordring?

5.1 Familiens kall

Familien er ikke bare innrettet mot Gud og Kirken, den er samtidig også grunnlaget for samfunnet. Derfor må familien åpne seg for samfunnet og ta del i dets liv. Foreldre og barn får altså verken isolere seg fra samfunnet eller gå opp i det. Familien er det første fellesskap barnet lærer å kjenne og der det finner sin plass.
Gjennom samfunnet mottar barnet mange sanseinntrykk. Det blir påvirket gjennom fjernsyn og Internet, skole og i møter med andre mennesker. Disse inntrykkene er av forskjellig innhold. Foreldrene må hjelpe barna til å vurdere dem, bedømme dem og bearbeide dem på en riktig måte. Dette gjelder såvel ungdom som små barn. Også når ungdom på egen hånd vil utforske og oppdage verden og dennes tilbud, er foreldrenes meninger og bedømmelse viktige for dem og har innflytelse på dem, især når de blir lagt frem i en oppriktig og tålmodig dialog.
Særlig viktig er det å ledsage barna i deres søken etter sin fremtidige livsvei. Denne skal ikke uten videre bestemmes ut fra foreldrenes ønsker, men uttrykke de dypeste innskytelser og evner hos hvert enkelt barn. Foreldre og barn må tenke over at Gud har et mål og en plan for hvert enkelt menneske, som det imidlertid må oppdage og etterstrebe i frihet. En slik plan kan omfatte ikke bare ekteskap, men også et liv i sølibat til oppbygging av Guds rike, f eks som prest i andre former av det gudviede liv, eller på forskjellige måter i tjeneste for andre. Ofte finner man denne planen ad omveier. Derfor er det viktig å forbli åpen for denne planen, og når man en gang har erkjent den, følge den konsekvent. I dette skal foreldrene hjelpe sine barn ut fra sin livserfaring.
I mestringen av denne oppgaven trenger så vel foreldrene som barna Guds hjelp. Kun takket være en intensiv kontakt med Ham, og takket være hans styrkning, blir barna og foreldrene i stand til å gå den riktige veien.

5.2 Et høyt mål

Den forutgående betraktning over ekteskapet og familien kan for noen synes for idealistisk. Den er virkelig skildringen av et høyt mål. Særlig det å kjempe for ekteskapets uoppløselighet og for at utøvelsen av seksualiteten er forbeholdt ekteskapet, gjør dette tydelig. Mange vil si: Et slikt syn på ekteskap og familieliv kan vi ikke forestille oss. Bør vi biskoper av den grunn gi avkall på det kristne Guds- og menneskebildet, så vel som på de krav som ut fra dette stilles til ektefolk? Bør vi slutte oss til den herskende praksis eller komme den i møte gjennom en relativisering av verdiene? Bør vi fortie den Hellige Skrifts og Kirkens lære på grunn av at vi lever under andre kulturelle forhold? Som biskoper ville vi forsømme vår plikt dersom vi ikke også i dette spørsmålet forkynte den katolske tro i sitt fulle omfang. Vi er av den mening at både for det enkelte menneskes beste som for samfunnets beste nettopp i dag er nødvendig å stille og besvare spørsmålene om hva som er virkelig sant og har en varig verdi.

5.3 Veier til virkeliggjøring av målet

Når ektepar og familier faktisk overholder disse fremlagte oppfatningene, vil det ikke virke mindre utfordrende enn selve oppfatningene. Disse ektepar og familier støter ofte på manglende forståelse og er utsatt for alvorlige vanskeligheter.
Dette gjelder for unge mennesker som ønsker å distansere seg fra sex- og nytelseskulturen blant sine jevnaldrende. Det koster dem mye mot og styrke å sette seg utenfor dette. Ungdom liker som bekjent ikke å skille seg ut når det handler om et allment akseptert livsmønster blant jevnaldrende, særlig når dette forekommer tiltrekkende for dem selv. Bare en overbevisende oppdragelse og en oppmuntrende støtte og oppfølging fra foreldrenes og oppdragernes side, sammen med muligheten til å finne kampfeller, kan hjelpe dem til å hevde seg og skatte veksten i et oppriktig kjærlighetsforhold høyere enn førekteskapelig fullbyrdelse av samleiet.
De unge skal vite at den fullendte og lykkebringende seksuelle hengivelse støtter seg på et altomfattende kjærlighetsforhold mellom ektemann og hustru i ekteskapet, som omfatter varig troskap til hverandre og er åpent for unnfangelsen og oppdragelsen av barn. Slik er kjærligheten mye mer enn bare "sex".
Så lenge de unge lever innenfor familiens krets, blir de riktignok på en måte beskyttet mot dette, selv om de også allerede da er påvirket av fristelsen til en frilynt omgang med andre. Så fort de pga studier, arbeid eller ønsket om å bo for seg selv, forlater foreldrehjemmet, blir det mye vanskeligere å holde dem unna skadelige forhold. Også da skal foreldrene forsøke å opprettholde en intensiv kontakt og dialog med barna.
Dersom det etter hvert utvikler seg et alvorlig forhold mellom gutter og piker, bør de enes om grensene for sin omgang med hverandre fra begynnelsen av. De bør snakke ofte om dette med hverandre og la seg råde av andre.
Når de er kommet til den overbevisning at de sammen vil styre mot en stabil familie, bør de kommende ektefeller diskutere seriøst livet i ekteskap og sette opp mål som de senere kan gripe tilbake til. Om dette skal de også så langt som mulig snakke med sine foreldre og andre voksne de stoler på. Akkurat under forberedelsestiden før ekteskapet bør de enkeltvis og sammen be om Guds hjelp og styrke og ta regelmessig del i Kirkens gudstjenester, også når de ikke tilhører samme kirkesamfunn. Da kan sognemenigheten gjennom sin positive interesse styrke dem i deres planer om å skape livet videre sammen i samsvar med Guds plan.
Vi vet at fra samfunnets side, innenfor rammene for statlig lovgivning og innen visse kirkelige kretser, anses ikke ekteskapet i dag lenger som en stabil livsforbindelse. Også familiens verdi og særlig dens betydning for barna blir ikke lenger tilstrekkelig verdsatt. Den blir ofte underordnet ektefellenes interesser. De unge ektefeller må derfor pleie sitt kjærlighetsforhold og innstille seg på å få barn. Individuelle eller felles ønsker på områdene bolig, komfort og fritidsbruk, bør ikke hindre dem i å bygge opp en familie. Når barna først er kommet, må forpliktelsene overfor disse ha forrang fremfor alt annet. Derfor skal foreldrene i tide forsøke å innrette sine yrkesaktiviteter slik at forsørgelsen og oppdragelsen av barna ikke kommer til kort. Stat og samfunn er forpliktet til å sørge for at dette er mulig. Det forblir ofte foreldrenes egen og ofte vanskelige oppgave å bringe velferdsønsker så vel som personlige fritidsaktiviteter i samklang med barnas behov og ønsker. Oppdragelsen av barna skal være et felles anliggende for faren og moren. Foreldrene skal fortsette å pleie sitt kjærlighetsforhold og sørge for at dette kan føre til en virkeliggjøring av deres plan for familien.
Kontakten med slektninger kan være av stor verdi. Det er også ønskelig å treffes regelmessig med likesinnede ektepar og deres barn, for å utveksle erfaringer med dem og oppmuntre hverandre. Ikke minst skal familien være en "Huskirke": Foreldre og barn skal be sammen og feire de kristne høytider også hjemme. Som familie skal man gå i kirken, for der å søke kraft og styrke. Det er ønskelig at man deltar aktivt i menighetslivet.
Livet i et stabilt ekteskap og dannelsen og utviklingen av en solid familie der medlemmene vet seg godtatt, er ikke enkelt i dagens situasjon. Likevel er ikke slike ekteskap og familier foreldete modeller å innrette sitt liv etter, men derimot en utfordring til ettertanke for andre når det gjelder meningen og målet med deres eget av og til skuffede livsinnhold.
Også i forhold til samfunnet kan ekteskap og familie slik vi har beskrevet dem, mane til refleksjon. Som vi nettopp nevnte i innledningen, har materialisme, individualisme og en utbredt frilynthet grepet om seg i livsførselen. Disse byr dog intet endelig holdepunkt for livet. Som en motsats kan ekteskapet og familien, som legger til grunn en uegennyttig kjærlighet til hverandre, og som Gud har tildelt varighet, virkelig by på holdbarhet og sikkerhet. Slike ekteskap og familier er grunnvollen i samfunnet.
Kristne som fører et stabilt ekteskap og bygger opp en solid familie, oppfyller altså et viktig oppdrag. De er tegn på virkeliggjøringen av frelsen gjennom Jesus Kristus, og forkynnere av hans Glade Budskap.

6 Kirkens hjelp: Familien og menigheten

Fra begynnelsen av har Kirken vært seg bevisst ekteskapets og familiens høye verdi, men også vanskelighetene forbundet med dem. Jesus Kristus hadde stilt så høye krav til ektefellene at disiplene ropte ut: "Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg." (Mt 19, 10). Herren beroliget dem riktignok, men tok ikke tilbake noen av sine fordringer til ekteskapsbåndets uoppløselighet og ektefellenes ubetingede troskap. Han gjorde det også klart at barn alltid har krav på oppmerksomhet og ømhet, og at de aldri må skyves til side (kfr. Lk 18, 15-17).
Apostelen Paulus har understreket at i ekteskapet dreier det seg om at mann og kvinne elsker hverandre "som sitt eget legeme" (kfr. Ef 5, 28). Det handler om en likeså dyp kjærlighet som den Jesus har utvist for sin Kirke. Apostelen betoner også at barna skylder sine foreldre og foreldrene igjen sine barn kjærlighet og omsorg (kfr. Ef 6, 1-4; Kol 3, 20f).
I historiens løp har det ofte eksistert heftige motsetninger i forhold til innholdet i de kirkelige forskrifter. Kirken har imidlertid alltid forblitt standhaftig i sin overbevisning. Den har visst seg forpliktet overfor denne fastheten, fordi det dreide seg om et Herrens bud. Kirken har også forsvart mannens og kvinnens likeverd. Den har fremmet en god oppdragelse av barna. Til dette formål opprettet den også egne skoler, som samtidig tilbød undervisning for alle. Abort og utsettelse av barn har Kirken alltid fordømt på det skarpeste.
Også i dag beskytter Kirken ekteskapsbåndet, og understøtter et rett familieliv. Det Annet Vatikankonsil har ytret seg om dette i konstitusjonen "Kirken i verden av i dag" på en måte som ikke kan misforstås. Senere har pavene offentliggjort klare og entydige rundskriv og apostoliske skriv om temaet. Vi nevner særlig det fremdeles aktuelle apostoliske brev fra pave Johannes Paul II om ekteskap og familie: "Familiaris Consortio" fra året 1981. Med grunnlag i slike kunngjøringer fremstiller også vi biskoper og prester sannheten om ekteskapet og verdien av ekteskapsbåndet i vår forkynnelse og katekese, slik at alle lærer å kjenne og verdsette disse.
Spesiell oppmerksomhet vil vi vie unge mennesker som forbereder seg til ekteskapet. Vi anbefaler derfor at det tilbys kurs der det blir snakket om ekteskapet som sådan, så vel som om den riktige omgang med seksualitet, oppbyggingen av en familie og oppdragelse av barna. Vi anbefaler også at det dannes foreldreringer der erfaringer kan utveksles, og der man kan oppmuntre hverandre til å fordype ekteskapet og gjøre det fruktbart. Slike ringer kan eventuelt ledes av eldre ektepar under tilsyn av en prest.
Sognene bør forsøke å finne veier til en god omsorg for barna og til oppbyggingen av et oppdragende ungdomspastorale. Disse skal ikke være noe alternativ til foreldrehjemmet. Langt mer skal foreldrene hjelpes til at barna gis muligheten til den nødvendige utvikling og åpenhet for andre i en utvidet krets og under god ledelse.
De katolske skolene er og blir viktige. Disse må undervise på et høyt nivå og gi en tilpasset innføring til livet slik det utfolder seg. Innenfor disse rammene kan og skal det også tilbys en seksualundervisning gitt på et riktig fundert grunnlag.
Som Kirke bør vi ikke glemme de enslige eller eneansvarlige mødre og fedre, uansett om de er ugift eller skilt. Sammen med dem skal man søke etter muligheter og veier til å mestre skjebnene de lever under og de vansker som er forbundet med dette. I alle fall skal de oppleve at Kirken også er tilstede for dem. Det samme gjelder også for enker og enkemenn. Barn av ødelagte ekteskap fortjener særskilt oppmerksomhet. Disse trenger en passende og oppmuntrende ledsagelse og støtte.
Alt dette skal bli båret av de involvertes bønn, så vel som av andre menighetsmedlemmers og særlig ordensfolks bønn, slik at flest mulig takket være Guds hjelp og styrke kan leve i et godt ekteskap, holde stand i ekteskapet og bygge opp en solid familie til beste for sine barn. Ungdom, ektefeller og også de enkelte som er blitt skuffet i sine ekteskap eller over sine familier, bør finne et holdepunkt i bønnen og i deltagelsen i kirkelivet, og alltid vite seg elsket av Gud.
Vi biskoper vil tillegge ekteskap og familieliv stor vekt i pastoralomsorgen. Vi anbefaler prestene og diakonene å utforme prekenen og liturgifeiringen slik at nettopp ektefolk og unge føler seg adressert, oppmuntret og styrket. Alle andre som samarbeider i katekesen og ungdomssjelesorgen, så vel som i ekteskapsforberedelsen, skal understreke det kristne ekteskapets og familiens høye verd og dype innhold. Likeledes oppfordrer vi også det offentlige til å skaffe ekteskaps- og familielivet det nødvendige samfunnsmessige holdepunkt, og verdsette og skatte familien som samfunnets bærende styrke.

7 Avslutning

Vi ønsker å avslutte dette hyrdebrevet med et sitat fra pave Johannes Paul IIs apostoliske skriv om ekteskap og familie, "Familiaris Consortio".
På slutten henviser paven til Den hellige familie i Nasaret som modell og styrke for den kristne familie. Han sier:
"Gjennom Guds hemmelighetsfulle plan var det i den familien (Den hellige familie)Guds Sønn levde skjult i lange år. Den er derfor urbildet på og eksemplet for alle kristne familier. Denne familien, enestående i hele verden, har levd i anonymitet og stillhet i en liten bygd i Palestina; den ble hjemsøkt av prøvelser i form av fattigdom, forfølgelse og eksil. Den æret Gud på uforlignelig opphøyet og rent vis. Og den vil ikke la være å hjelpe kristne familier - ja, sannelig alle familier i verden - til å være trofaste overfor sine daglige plikter, til å bære livets bekymringer og prøvelser, til å være åpne og generøse overfor andres behov, og til med glede å oppfylle den plan Gud har med dem.
Måtte den hellige Josef, "den rettskafne", den utrettelige arbeidsmann, den hederlige vokter for dem som var betrodd hans varetekt alltid vokte, beskytte og opplyse familiene.
Måtte Jomfru Maria, som er Kirkens Mor, også være Mor for "Huskirken". Måtte enhver familie, takket være hennes moderlige hjelp, bli til en "Kirke i det små", der Kristi Kirkes mysterium blir gjenspeilet og gitt nytt liv. Måtte hun, Herrens tjenerinne, være eksemplet på ydmyk og generøs godtagelse av Guds vilje. Måtte hun, den sorgfulle Mor ved Korsets fot, lindre smertene og tørke tårene til alle som lider på grunn av vanskeligheter i sine familier.
Og måtte Kristus Herren, Universets Konge, familienes Konge, være nærværende i ethvert kristent hjem, slik han var i Kana, og skjenke lys, glede, sinnsro og styrke. Måtte enhver familie bidra med opphøyd sinn til Hans Rikes komme i verden - "et sannhetens og livets rike, et hellighetens og nådens rike, et rettferdighetens, kjærlighetens og fredens rike" som historien stevner mot. (…)"
Dette pavens ønske vil vi biskoper gjerne gjøre til vårt eget og formidle av hjertet til dere alle.

Reykjavik, 12. september 2005.

+ Anders Arborelius: Biskop av Stockholm
+ Gerhard Schwenzer: Biskop av Oslo
+ Czeslaw Kozon: biskop av København
+ Johannes B. M. Gijsen: Biskop av Reykjavik
+ Józef Wróbel: Biskop av Helsingfors
+ Gerhard Goebel: Biskop-prelat av Tromsø
+ Georg Müller: Biskop-prelat av Trondheim
+ William Kenney: Hjelpebiskop av Stockholm
+ Hans Martensen: biskop emeritus av København
+ Bernt I. Eidsvig: biskop-elekt av Oslo