Helligholdelse av søndagen

Hyrdebrev fra biskopene i de nordiske land om helligholdelse av søndagen

Innledning

Sine dominico non possumus! Uten denne Herrens gave, uten Herrens dag kan vi ikke leve. Slik svarte de kristne fra Abitina i dagens Tunisia da de i år 304 ble anklaget fordi de hadde deltatt i søndagens ulovlige eukaristifeiring.

Fra en preken av pave Benedikt XVI, 9. september 2007 i Stefansdomen, Wien

Helligholdelsen av søndagen er et av de viktige kjenntegn på det kristne liv. Siden urkirkens tid har søndagen vært den dag i uken da de kristne samlet seg til felles feiring av eukaristien, og det var en dag for hvile uten tungt arbeid.

Behovet for hvile

Mennesket trenger å hvile ut etter hardt kroppslig eller mentalt arbeid. Arbeid og hvile avløser hverandre. Kortere arbeidstid og tekniske hjelpemidler har på mange måter gjort arbeidslivet enklere, og også gitt mer fritid i ukens løp. Men økt fritid og moderne teknikk bidrar også til økt rastløshet. Lettelser i arbeidsbetingelsene går ofte hånd i hånd med kravet om å produsere mer og bedre.

Søndagen skal være en hvilens og avspenningen dag både for sjel og legeme, en dag fri fra yrkesarbeide, men også en dag for pleie av familielivet, av vennskap, en dag hvor vi kan vise omsorg for syke og ensomme og oppbygges åndelig som kulturelt.

I dag står imidlertid søndagen i fare for å bli som en av de andre ukedagene. Arbeidet, ikke minst i servicenæringen, krever stadig mer av søndagen. Som forbrukere fristes vi til å benytte oss av unødvendige tjenester, som for eksempel søndagsåpne butikker, som i sin tur fører til at søndagens sakrale karakter forvitrer.

Søndagens sakrale karakter

Nettopp søndagens sakrale karakter burde ligge oss som katolske kristne på hjertet, ettersom vesentlige elementer i vår tro er knyttet til søndagen. Den kristne søndag springer ut av den jødiske sabbat. Søndagen er dagen da Kristus sto opp fra de døde og sendte oss Den hellige Ånd. Det er disse frelsesmysteriene som løftes frem og feires hver søndag.

Søndagen som oppstandelsens dag

I Sønnens menneskevorden viste Gud oss sin kjærlighet. I sitt jordiske liv ga Jesus oss et eksempel på denne kjærlighet like inn i døden. I sin person bragte han oss nærmere Gud, og gjennom sin lydighet til døden på korset, viste han oss Guds sannhet. I Saligprisningene (Mat 5, 3-12) lover han de svake og menneskelig sett mislykkede en fremtid. Han går inn for å bryte den onde sirkelen; det skal ikke lenger hete "øye for øye, tann for tann" (sml. Mat 5, 38-42), men vi kalles til radikal nestekjærlighet og etterfølgelse (sml. Mark 8, 34-38).

"Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom" (1 Kor 15, 14). Med disse ordene sier Den hellige Paulus at enhver gjerning gjort i Kristi navn uten hans oppstandelse, er uten hensikt og at livet i troen likeledes vil være meningsløst. Samtidig er Kristi oppstandelse også tegnet på hans herredømme over våre liv.

Søndagen som eukaristiens dag

Kors og oppstandelse er åpenbaringen av Jesu guddommelighet og hans grenseløse kjærlighet til oss. Denne enestående handlingen som ikke kan gjentas, aktualiseres når vi feirer eukaristien. I dette sakramentet møter vi den levende Kristus, som oppstod søndag morgen, på ukens første dag. Når vi deltar i søndagens eukaristiefeiring, tar Kristus oss inn i sitt frelsesverk.

De kristne i Abitina kunne ikke leve uten søndagen og søndagens eukaristi. Ser også vi søndagens eukaristi som vår tros store gave og fest? Dessverre er det ikke alle som erkjenner eukaristiens, og med den, søndagens betydning. Det er i og for seg ikke noe nytt. Alt tidlig formulerte derfor Kirken denne guddommelige innbydelse som et bud: "De troende er forpliktet til å delta i messefeiringen søndager og påbudte festdager" (CIC can. 1247).

Hvordan kan en innbydelse bli til et påbud? Hvordan kan vår tro overhode være levende og spontan, når den reguleres av bud og påbud? Ettersom troen er en Guds gave og et tegn på hans kjærlighet, må "vår" tro være et fritt svar på denne kjærlighet. Med budenes ordbruk vil Kirken gjøre oss oppmerksomme på at det her står om noe viktig og vitalt. Vårt "Ja" til troen på Gud utspiller seg i våre hjerter. Der taler Gud til oss og lar oss føle hans nærvær.

Gud taler til oss ikke bare i våre hjerter, men han møter oss fremfor alt i sitt Ord og gir oss sine gaver gjennom sakramentene. Guds ord kan riktignok leses privat, men trenger også Kirkens høytidelige forkynnelse og offisielle utlegning, som i Ordets liturgi i eukaristifeiringen. Sakramentene, og da fremfor alt eukaristien, er tegn som underbygger det kirkelige fellesskap og gjør det merkbart. Kristi tilstedeværelse og selvhengivelse i eukaristien er nødvendig for å styrke vårt åndelige liv, så vi kan ikke klare oss uten disse kjærlighetens tegn. Derfor innfinner vi oss der hvor Kristus gjør seg tilgjengelig, i eukaristifeiringen, fremfor alt om søndagen når hele menigheten er samlet.

Søndag som Kirkens dag

Det at man som enkeltindivider kan lytte til Guds Ord under messefeiringen og motta Kristi legeme og blod, er en stor personlig gave. Som troende står vi ikke alene, og vi skal ikke stå alene. Vi er blitt troende gjennom Kirken, innlemmet i et fellesskap. Når vi bekjenner vår tilhørighet til Kirken, er det på sin plass at vi også innfinner oss der hvor fellesskapet blir synlig og konkret på en særlig måte, nemlig i søndagens eukaristifeiring.

Som kristne står vi ofte alene, i våre land ikke minst som katolske kristne. Derfor må vi la oss styrke gjennom nærværet til våre brødre og søstre i troen, likesom vi kan gi dem mot og oppmuntring ved vår deltagelse. I sær for våre ungdommer, er det viktig at de vet de ikke er alene med troen.

Utfordringer for deltagelse ved søndagsmessen

Hvor nødvendig deltagelsen ved søndagens eukaristifeiring enn er, så er det i våre land store utfordringer knyttet til gjennomføringen av dette. Store avstander, manglende transportmuligheter, prestemangel og overbelastning av prester med mange messesteder som kanskje ikke kan nås hver søndag, familieforhold kan spille inn, f.eks. blandede ekteskap, eller for barna når foreldrenes manglende religiøse praksis gjør deltagelse i søndagsmessen vanskelig eller uaktuell.

Det finnes legitime grunner for å se bort fra søndagsplikten, for eksempel helt nødvendig arbeide, sykdom, alderssvekkelse. Men ønsket om å delta i søndagsmessen og lengselen etter Guds nærhet skulle alltid være der. Når dette ønsket av ovennevnte grunner ikke kan oppfylles, må man se etter andre muligheter. Hvis det ikke er søndagsmesse i ens egen menighet, kan man om mulig dra til nabomenigheten eller ta del i Ordets gudstjeneste. For syke og gamle kan en overført messe i radio eller fjernsyn være en meningsfull erstatning. Når deltagelse i søndagens eukaristifeiring ikke er mulig, bør man sette av tid til en andaktsstund ved hjelp av Den hellige Skrift eller messeboken, slik at man åndelig kan forene seg med den messefeirende menigheten.

Avslutning

Helligholdelsen av søndagen er en uunnværlig del av vår katolske identitet. Derfor må hver og en gjøre alt som overhode er mulig for å synliggjøre denne dagens hellige karakter: Avholde seg fra unødig arbeid, men fremfor alt søke Gud i eukaristifeiringen, og, når dette ikke er mulig, søke Gud på andre måter. Som katolikker trenger vi søndagen for å nære vår tro slik at vi kan avlegge vitnesbyrd om den. Når vi forsvarer søndagen som hvile- og festdag, er det ikke bare en hjelp til det indrekirkelige liv. Ved å helligholde søndagen viser vi våre medmennesker hvordan en nødvendig fritid kan benyttes for å innhente oss fysisk og åndelig på en meningsfull måte.

Troen på den oppstandne Herre er selve grunnpillaren i det kristne liv. Søndagen og dens eukaristifeiring utfolder og utdyper denne tro i rammen av det liturgiske felleskap, hvor vi nettopp får fornemme oss selv som kirke. Vi oppfordrer derfor alle våre troende til igjen å feire søndagen som en nådens og frelsens tid (sml. 2 Kor 6, 2), og å forstå helligholdelsen av den som en bekreftelse på troen og som en inspirasjon til fornyet innsats for utbredelsen av det glade budskap i vår verden.

Med hilsen og velsignelse.

Deres biskoper i de skandinaviske land,

+ Anders Arborelius OCD

Biskop av Stockholm

+ Czeslaw Kozon

Biskop av København

+ Bernt Eidsvig Can.Reg.

Biskop av Oslo

Administrator i Trondheim

+ Peter Bürcher

Biskop av Reykjavik

+ Teemu Sippo SCJ

Biskop av Helsingfors

+ Berislav Grgic

Biskop-prelat av Tromsø

+ Gerhard Schwenzer SS.CC.

(Biskop emeritus av Oslo)

Tallinn, på festdagen for Den hellige apostel Matteus,
21. september 2009