Den nordiske bispekonferanse

En oversikt over 25 års virksomhet

OSLO KATOLSKE BISPEDØMME, 1986

Innholdsfortegnelse

I FORHISTORIE: De første internordiske kontakter
II BISPEKONFERANSEN FORMELT OPPRETTET: Bispekonferansenes oppgaver
III STRUKTUR OG VIRKEMÅTE: Plenarmøtet; Det Permanente Råd; Økonomi
IV 25 ÅRS KONFERANSEVIRKSOMHET: Biskop Suhrs Formannsperiode (1960-1965); Biskop Taylors Formannsperiode (1965-1972); Biskop Verschurens formannsperiode (jan. 1973-aug. 1978); Biskop Grans formannsperiode (august 1978- )
V SLUTTREFLEKSJONER

I FORHISTORIE

I Reformasjonens kjølvann var katolisismen gjennom lange tider - ja i århundrer - totalt fraværende fra de nordiske land. Bortsett fra diplomater og andre utlendinger (leiesoldater inkludert), som lå lavt i det religiøse landskap, måtte ingen bekjenne seg til den katolske tro. Straffen for dette var eksil eller endog døden.

Vi vet hva som skjedde da dronning Kristina av Sverige besluttet å gå over til Romerkirken: Hun ble nødt til å emigrere til Roma og gi avkall på scepter og krone. Nordiske katolikker, i den grad de overhodet forefantes, måtte leve og dø i utlandet. Ikke desto mindre ble det etterhvert mulig for Moderkirken å finne veien tilbake.

Først kom Kirken til Sverige, som hadde vært det mest lutherske av samtlige nordiske land takket være kong Gustaf Adolf, lutherdommens viktigste "korsfarer" over det ganske Europa under Tredveårskrigens (1618-48) første halvdel. I 1781 gav Sverige religionsfrihet til residerende utlendinger. I 1783 ble det grunnlagt et Apostolisk Vikariat med sete i Stockholm, dog kun for utlendinger med katolsk tilhørighet. Først ca. 75 år senere, i 1860, fikk svensker lov å tilhøre Romerkirken. Men selv ikke da var full religionsfrihet legalisert. Den kom først i 1952, dog med den innskrenkning at.munke- eller nonneordener ikke måtte opprette hus på svensk territorium. Denne bestemmelse ble først opphevet i 1977.

I Danmark fikk residerende utlendinger i 1648 tillatelse til åpent å praktisere sin katolske tro, mens danske katolikker måtte vente helt til 1849 på denne frihet. I 1869 ble Det Danske Apostoliske Prefektur opprettet; det inkluderte Grønland, Færøyene og (til 1923) Island.

I Norge ble den første misjon for utenlandske katolikker ved Kongelig Resolusjon tillatt påbegynt i 1843. Selv om alminnelig religionsfrihet ble gitt i 1845, ble det første Apostoliske Prefektur her, som i Danmark, først opprettet i 1869.

I Finland ble det, som i Sverige, tillatt for residerende utlendinger å praktisere den katolske tro i 1781; men først i 1869 ble tillatelsen utvidet til å gjelde landets egen befolkning.

Island, som var forenet med - for ikke å si underlagt - Danmark, fulgte moderlandet. I 1857 fikk to katolske prester innpass i landet. Den islandske katolske kirke ble imidlertid først formelt grunnlagt i 1923, med et eget Apostolisk Prefektur.

(En merkelig og kortvarig konstruksjon fikk Kirken i den såkalte Nordpolmisjon: Praefectura Apostolica Poli Arctici, som den formelt ble kalt. Misjonen ble opprettet av Pavestolen i 1855, og omfattet Finnmark, svensk og finsk Lappland. Kolahalvøen, Island, Grønland, Færøyene, samt arktisk Nord-Amerika fra Baffinbukten til Melville Island. I 1860 ble ytterligere innlemmet Orkenøyene, Shetlandsøyene samt Caithness i N.Skottland. Som sentrum for fem misjonærer og to seminarister valgte man et stort våningshus på en gård i nærheten av Alta. Som man kunne vente, måtte dette Apostoliske Prefektur, som etterhvert viste seg å være funksjonsudyktig - ikke minst av geografiske grunner - avvikles. Det skjedde i 1869)

Langsomt men sikkert kunne det katolske nærvær i de fem nordiske land utbygges (Grønland og Færøyene er fremdeles underlagt Bispedømmet København) slik at det efter annen verdenskrig ble naturlig å gå til opprettelsen av selvstendige bispedømmer:

Danmark, Sverige og Syd-Norge fikk bispedømme-status i 1953, Finland i 1955 og Island i 1968. De to prelaturer Midt-Norge og Nord-Norge har ennu ikke oppnådd en slik status. Hele Norden var underlagt Propaganda Fide-kongregasjonen i Rom.

Det ble etterhvert klart at Rom anså dette meget store område for å utgjøre en slags enhet. Tydeligst kom dette frem da Pave Johannes XXIII i 1959 oppnevnte en Pavelig Delegasjon for de fem nordiske land. Dens formelle opprettelsesdato var 1. mars 1960. Imidlertid hadde internordiske katolske kontakter på høyeste plan allerede eksistert i en årrekke.

De første internordiske kontakter

Det første kjente bispemøte fant sted i Gøteborg i mai 1923. De Apostoliske Vikarer for Sverige, biskop Johannes E. Müller; Danmark, biskop Josef Brems, O.Praem. og Norge, biskop Jan Olav Smit, drøftet saker av felles interesse. Som eksempel kan nevnes: den beste måte å behandle kvinnelige ordenssamfunn på, hvordan prestenes åndelige liv skulle fremmes, men fremfor alt hvorledes man best skulle forberede det forestående nordiske besøk av Kardinal Willem van Rossum, Propagandakongregasjonens prefekt og dessuten den første kardinal som skulle besøke Skandinavia efter Reformasjonen.

Neste sammentrede ble avviklet i to etapper: først i Stockholm 12. august 1923. Biskop Müller var vert for biskopene Brems og Smit på vei til Helsingfors (se nedenfor).

Under en festlig sammenkomst slo biskop Müller til lyd for et engere nordisk katolsk samarbeid, og kunngjorde at en betydelig katolsk kongress sannsynligvis snart ville bli arrangert i København. Ni år skulle imidlertid gå før denne plan kunne realiseres (se nedenfor).

Annen etappe ble så avviklet i Helsingfors den 15. august, da biskop M.J.Buckx, S.C.I. ble bispeviet av Kardinal van Rossum. Det eneste kjente diskusjonsopplegg fra møtet den påfølgende dag var Kardinalprefektens innstendige anmodning om opprettelsen av et småseminar på nordisk område. Biskopene erklærte seg villige til å ta oppfordringen alvorlig på tross av de meget store vanskeligheter den ville medføre.

Det tredje møte fant sted i København i februar 1924. I tillegg til de fire nevnte biskoper, deltok også lederen for det nyopprettede Islands Apostoliske Prefektur, Pater Marteinn Meulenberg, S.M.M. Dermed var de fem nordiske lands overhyrder samlet for første gang. Samtalene, som ble karaktisert som "private og informative", synes å ha vært en fortsettelse av de forutgående.

Nok en sammenkomst fant sted i Stockholm i 1927, men den er dessverre ikke doukumentert.

I august 1932 fant så endelig den i Stockholm planlagte feiring sted, i form av en nordisk Eukaristisk kongress i København. Samtlige fem land var representert. Biskop Smit hadde trukket seg tilbake i 1928, og den nyutnevnte biskop Jacques Mangers, S.M. kom som representant for Syd-Norge, idet landet året før var blitt inndelt i tre juridiksjonsområder. Blant de mange utenlandske dignitærer må nevnes erkebiskopen av Poznan og Gniezno, Kardinal August Hlond, men fremfor alt nok en gang Kardinal Willem van Rossum, som tross sin fremskredne sykdom ville overholde sitt tilsagn. Han døde bare noen uker senere. Som rimelig kan være,gav det travle program ingen anledning til drøftelser.

Vesentlig mer vites om innholdet av neste sammenkomst i Stockholm i april 1936, der biskop Müller ledet et to dagers møte omfattende biskopene Brems og Mangers og William Cobben, S.C.I., Finlands nye Apostoliske Vikar (Island var ikke representert).

Sakene på dagsordenen skulle vise seg å bli gjengangere under senere Bispekonferanser: Hvorledes fremme preste- og ordenskall - ikke minst kandidatenes åndelige og timelige vel; Den katolske kirkes "image" slik det ble gjenspeiler i datidens massemedia; de grunnleggende retningslinjer for sjelesorgen; betydningen av å utgi lødig litteratur for de hjemlige katolikker o.s.v. I en trepunkts redegjørelse, som ble sendt Propaganda Fide i Rom, heter det:

Det er viktig å tilpasse de lokale romersk-katolske institusjoner til den høytstående kultur i de nordiske land.
Det bør opprettes et nordisk småseminar.
Intet skader katolisismen mere enn umoralsk opptreden og forargelse innen Kirken selv.

Roms reaksjon på denne henvendelse førte til at overhyrdene måtte komme sammen igjen i København bare tre måneder senere for å fortsette sitt diskusjonsopplegg. Betydningen som ble tillagt drøftelsene kan best sees av den kjensgjerning at Propagandakongregasjonen sendte sin sekretær, erkebiskop Constantini, i ens ærend for å lede møtene. Følgende noe forkortede kommunike ble sendt ut ved møtets slutt:

København, 20. juli 1936

Diskusjonene konsentrerte seg særlig om den ønskede opprettelse av et småseminar. Følgende beslutning ble enstemmig vedtatt:

Vi refererer her til et småseminar i overensstemmelse med Kirkerettens canon 1353-64, altså en skole for elever ansett som egnet til senere å opptas i et presteseminar.
Selv om småseminaret blir å anse som tilhørende et bestemt bispedømme og under den stedlige biskops myndighet ... vil det også være åpent for elever sendt dit av overhyrdene i Sverige, Norge, Finland og Island.
Seminaret vil bli betrodd sekulargeistligheten i Danmarks Apostolisk Vikariat.
Seminaret vil åpnet i november neste år.

Seminaret, som var underlagt tyske skolebrødre, ble åpnet med et lite dusin danske og svenske elever. Det upraktiske, for ikke å si det umulige, ved denne konstruksjon ble snart åpenbar, og biskop Theodor Suhr, O.S.B, som etterfulgte biskop Brems i 1939, lot seminaret nedlegge samme år.

Temmelig nøyaktig 10 år - samt en verdenskrig - skulle tilbakelegges før biskopene igjen kom sammen. Det skjedde i Stockholm 11.-14. juni 1946. Deltagere var med unntak av biskop Suhr de samme som forrige gang. Dessuten møtte prefektene Antonius Deutsch, SS.CC. og Johannes Wember, M.S.F. fra henholdsvis Midt- og Nord-Norge. Island manglet.

Fem punkter stod på dagsordenen: De kirkelige institusjoners finansiering og forvaltning; prestenes og ordenssøstrenes situasjon, med særlig vekt på nyrekruttering samt disiplinære og arbeidsmessige forhold; retningslinjer og hjelpemidler for lokalkirkens videre utvikling (litteratur, liturgi o.s.v.); spørsmålet om de protestantiske ekteskaps gyldighet. Særlig dette siste problem ble inngående drøftet. Ikke minst må spørsmålet om de fraskiltes og gjengiftes situasjon ha vært i fokus, siden biskop Müller gjør dette til første punkt i sitt memorandum til de kirkelige myndigheter under sitt ad limina-besøk i Rom 1.5.1947.

Et siste rådsmøte fant sted i Oslo 23.-30.9.1951. På dagsordenen stod bl.a. ønsket om å få en mere enhetlig praksis for fastetiden, for gudstjenesteordningen, for dispens-fullmakter og offentliggjørelsen av katolsk litteratur midler og muligheter for å fremme nordiske preste- og ordenskall, ekteskapsspørsmål og de dermed forbundne kirkelige domstoler, samt - nok engang - spørmålet om de protestantiske ekteskaps gyldighet efter gjengifte. Et viktig og meget spesielt anliggende som langsomt hadde modnet i etterkrigsårene, ble der og da fremmet av biskop Suhr: Tiden syntes nu å være kommet, mente han, til å avvikle "interimsordningen" med apostoliske vikariater, så karakteristisk for hedningemisjonene. Enighet ble nådd om å anmode Roma om en statusendring for de fem vikariater, et initiativ som meget snart skulle krones med hell.

De nordiske biskoper kom som rimelig kan være sammen ved spesielle kirkelige anledninger, som f.eks. ved en bispevigsel eller bispeinnsettelse, ved forskjellige jubileer o.s.v. Noen spesiell interesse i denne sammenheng har slike sammenkomster ikke. Det bør for norske lesere allikevel være verd å nevne den store mønstring som fant sted i Trondheim 25.-27.7.1953, i anledning 800-årsjubiléet for Norges opphøyelse til egen kirkeprovins. I denne forbindelse var Midt-Norge blitt forfremmet fra Apostolisk Prefektur til Vikariat, med pater Johannes Rüth SS.CC. som ny biskop. Oslo Apostoliske Vikariat ble 22. juli forfremmet til eget bispedømme med biskop Mangers som overhyrde, nu med tittelen biskop av Oslo. Som æresgjest hadde man invitert erkebiskopen av Westminster, Kardinal B. Griffin. De nordiske biskoper var igjen forsamlet, med unntak av biskopen på Island, mens Sverige for første gang var representert ved den nye koadjutor (med efterfølgelsesrett), den dansk-fødte biskop Ansgar Nelson, O.S.B.

Forhistorien til denne uformelle konferansevirksomhet tok slutt da Pave Johannes XXIII vedtok å sende en permanent Apostolisk Visitator til de fem nordiske land under ett (erkebiskop M.H. Lucas), en ordning som meget snart skulle føre til opprettelsen av den Apostoliske Delegasjon for Skandinavia. Det skjedde den 1. mars 1960, med erkebiskop Lucas som øverste leder.

II BISPEKONFERANSEN FORMELT OPPRETTET

Opprettelsen av Den Nordiske Bispekonferanse fulgte bare to måneder efter den Apostoliske Delegasjon. Efter innkalling fra den Apostoliske Delegat møttes de nordiske overhyrder fulltallig 1. mai 1960 til et møte på Marias Minde ved Bergen. Hovedformålet var å grunnlegge en felles bispekonferanse for de fem land. Flere av deltagerne var de samme som i 1951. Nykommere var den islandske biskop Johannes Gunnarson, S.M.M. og biskop Rüth, samt biskop Nelson som siden Trondheimsmøtet hadde etterfulgt biskop Müller som biskop av Stockholm.

Efter noen dagers preliminære drøftelser kunne biskopene den 4. mai vedta opprettelsen av "Conventus Ordinariorum Scandiae", som Bispekonferansens første latinske navn lød. Efter hemmelig avstemning ble biskopene Suhr og Nelson (begge danske benediktinermunker) valgt til henholdsvis formann og viseformann.

Møtet, som varte en hel uke, hadde allerede flere trekk som var typiske for Bispekonferansene slik de skulle komme til å utvikle seg verden over i Vatikankonsilets kjølvann. Enighet ble oppnådd på flere felter, f.eks. angående felles faste- og abstinensdager, prestenes kledning, internordisk skriftemåls-jurisdiksjon, en felles nordisk adresseliste og kalender, den kirkerettslig korrekte ektevigselsform, ministrantforeninger, en årlig kalls-søndag og lignende felles anliggender. Tre av biskopene hadde forberedt diskusjonsinnlegg: biskop Suhr om prestekall, biskop Nelson om katolske skoler og biskop Mangers om ivaretagelsen av prestenes åndelige og timelige behov.

Interessant er det å merke seg at det på den tid langt fra var obligatorisk å danne bispekonferanser. Vårt nordiske forum utgjorde et frivillig organ til felles støtte og samarbeid. Og som sådant var det forut for de fleste europeiske bisperåd, som først ble etablert som følge av Det annet Vatikankonsil (1962-65). Selv om det pavelige Statssekretariat oppmuntret det nordiske initiativ ved å sende et gratulasjonstelegram, var det innlysende at Rom hverken gav denne eller andre eksisterende konferanser noen formell godkjennelse. Rom benyttet heller ikke slike konferanser som konsultative organer. Men alt dette var like om hjørnet. Vatikankonsilets iboende behov skulle føre til en omlegging av strategien.

Det Økumeniske Konsil samlet rundt regnet 2500 biskoper og ledende prelater fra alle fem kontinenter. Det ble snart innlysende at en oppdeling av denne massive forsamling var nødvendig. Spørsmålet var hvordan det skulle gjøres. Svaret gav seg selv: Man burde utbygge de delvis eksisterende fora, altså bispekonferansene. Disses sammensetning fulgte normalt landegrensene, slik det f.eks. hadde vært tilfelle med de tyske bispekonferanser i over 100 år. Ad hoc-opprettelsen av en rekke slike nasjonale konferanser ble iverksatt der og da med det ene formål å forenkle og lette utformingen av fellesuttalelser om konsildokumentene. Således ble enhver biskop som ba om taletid på vegne av en bispekonferanse gitt prioritet.

Konsilet selv innså snart den praktiske nytte av disse nye organer og mente at de måtte bevares og institusjonaliseres. Det var også klart at den romerske kurie, som var vant med å pleie kontakt med de enkelte bispedømmer, likte tanke på å dele noe av arbeidsbyrden og ansvaret med disse langt større enheter. Efter lange diskusjoner og mange forsøk på å formulere retningslinjer, kunne Konsilet i oktober 1965 i sitt dekret "Christus Dominus" (Om biskopenes hyrdeverv i Kirken) fastlegge de nødvendige rammebestemmelser. Den like nødvendige oppfølgelse skjedde 6. august 1966, da det pavelige motu proprio "Ecclesiae Sanctae" bragte de videre utførelsesbestemmelser. Selv om det nu forelå universelle retningslinjer, var det bispekonferansene som hver for seg måtte utarbeide egne statutter, og søke om Pavestolens godkjennelse.

Den Nordiske Bispekonferanse hadde sine statutter ferdig utarbeidet og approbert så tidlig som i 1962. Da Vatikankonsilet institusjonaliserte opprettelsen av bispekonferanser generelt, ble det nødvendig å utarbeide et nytt regelverk.Denne oppgave, som begynte med en revisjonsprosess som gikk over fire plenarmøter i 1965, har siden vært en jevnlig gjenganger. Rom foretrakk nemlig å godkjenne slike statutter for en femårsperiode ad experimentum, som formuleringen lyder. Da den nye Kirkerett ble promulgert første søndag i Advent 1983, måtte de fleste bispekonferanser foreta finjusteringer av sine statutter. Den Nordiske Bispekonferanse foretok denne revisjon under sitt møte i Stella Maris ved Helsinki 27. september 1984, og sendte resultatet umiddelbart til Rom, som for første gang gav statuttene sin ubetingede og permanente godkjennelse. Det skjedde 19. januar 1985.

Bispekonferansenes oppgaver

I all korthet kan bispekonferansenes oppgaver resymeres på følgende måte:

Bispekonferansene begynte ganske uformelt som en slags "hjelpefora" opprettet på initiativ av biskopene innenfor visse områder og styrt av et selvlaget reglement. De var opprinnelig ikke godkjent av Rom, og de hadde ingen lovgivende myndighet i den forstand at de kunne binde den enkelte biskop utover hans egen vilje. De var med andre ord ikke rettssubjekt. Idag er situasjonen en helt annen. Kirkeretten gjør det klart at bispekonferanser skal eksistere overalt hvor det lar seg gjøre og at det er forbeholdt Pavestolen å godkjenne disse. Normalt skal konferanseområdene følge landegrensene (nasjonale konferanser), men også andre ordninger kan komme på tale. For Nordens vedkommende har det opprinnelige opplegg fra 1960 blitt bevart, med det resultat at våre fem land (med Grønland, Færøyene og Svalbard) utgjør den eneste såkalte internasjonale bispekonferanse i Europa.

III STRUKTUR OG VIRKEMÅTE

Den Nordiske Bispekonferanses grunnleggende struktur har ikke endret seg vesentlig siden opprettelsen. Istedenfor én viseformann har man siden 1965 fått to.

De tre formenn danner det Permanente Råd. Dessuten velges en generalsekretær som kan være én av viseformennene. Han har som assistent en actuarius - eller undersekretær - som normalt er en prest.

Plenarmøtet

De hyppige sammenkomster - ofte ad hoc - fra konsiltiden i Rom har veket plassen for en mere ordnet møtefrekvens.

Den vanlige praksis kan beskrives slik:

Et plenarmøte avholdes to ganger årlig, vår og høst. Ingen bestemt lokalitet (som Tysklands Fulda og Frankrikes Lourdes) er fastlagt. Sammenkomstene kan følgelig avvikles på et hvilket som helst egnet sted, og varer innpå en hel uke, vanligvis fra søndag aften til lørdag morgen. Fire møter om dagen à 1½ time er normalt.

En "pressemann" (gjerne en prest) er vanligvis tilstede hele tiden. Hans oppgave er å skrive en mediarapport over møtet.

Under åpningsmøtet, som alltid ledes av formannen, vil vanligvis den Pavelige Nuntius delta og også tale til forsamlingen. Siden han har forhåndskjennskap til dagsordenen, kan han om han ønsker understreke visse anliggender. Da han dessuten har måttet sende dagsordenen til Rom, er det mulig at han har fått i oppdrag å fremme visse synspunkter derfra, noe som imidlertid forekommer ytterst sjelden. Eller han kan ha en meddelelse fra Pavestolen helt utenom dagsordenen. Åpningsmøtet vil kritisk gjennomgå dagsordenen og gi den sin godkjennelse efter at endringsforslag og tilleggspunkter er innarbeidet. En vurdering av utviklingen siden forrige plenarmøte vil bli foretatt og spørsmål i den forbindelse besvart. Telegrammer og hilsener blir gjerne sendt innen man tar fatt på de mer seriøse oppgaver.

Den følgende formiddag vil normalt ha et retrettlignende preg. Efter en koncelebrert messe, holder en invitert innleder et åndelig foredrag, gjerne efterfulgt av en samtale omkring emnet, som ofte er valgt av Bispekonferansen selv. Resten av formiddagen er viet stille meditasjon. Det egentlige arbeid begynner om ettermiddagen. En fri-eftermiddag tilstrebes forøvrig, helst torsdag, for å muliggjøre en omvisning, utflukt eller en lignende form for avkobling. Ikke sjelden må den falle bort grunnet tidsnød.

Hvert møte begynner med opplesningen av referatet fra foregående sesjon. med anledning til å komme med endrings- eller presisjonsønsker. Resultatet er at en fullt ferdig protokoll foreligger ved møtets slutt. Det er en del av prosedyren at en kopi av denne protokoll skal sendes til de kirkelige myndigheter i Rom via den Apostoliske Nuntius, som også skal ha sin kopi. Kommentarer eller spørsmål fra Pavestolen er derfor mulig, om enn en sjeldenhet.

I ukens løp finner gjerne én eller flere uformelle rundebordssamtaler sted om kvelden, der biskopene f.eks. redegjør for de viktigste lokale hendelser og anliggender siden siste konferanse. eller man lufter aktuelle problemer. Det skjer også at en uforutsett tilleggspost til dagsordenen får sin behandling da.

Den siste formiddag går med til avvikling: en avsluttende gjennomgang av omforenete tekster. av referater og av mediameldingen. Man diskuterer også opplegget for neste plenarmøte og bestemmer hva som skal være dets hoved'anliggende o.s.v.

Det kan neppe være tvil om at disse sammenkomstene to ganger i året i en slik engere kollegial krets - ofte i landlige omgivelser med få distraksjoner betyr en god del for biskopene selv og indirekte for bispedømmene de er satt til å lede, og dermed for hele Den katolske kirke i våre nordiske land. Heller ikke det universal-kirkelige aspekt må glemmes, for bispekonferansene blir i dagens kirkelige situasjon stadig mer brukt av Rom som samarbeidspartnere i løsningen av problemer som angår Vestkirken i sin helhet.

Det Permanente Råd

Leserne spør kanhende om hvilken rolle Det Permanente Råd spiller i alt dette.

I begynnelsen ble det kalt Presidiet. Dets vesentligste, hvis ikke eneste, funksjon var å forberede plenarmøtene. De tre formenn, samt normalt generalsekretæren, møttes da som nu fra én til to måneder forut for hovedforsamlingen for å utarbeide dagsordenen for denne og sørge for at Rom får sine kopier via den pavelige representant i København.

Da imidlertid stadig flere oppgaver er blitt bispekonferansene til del utenfra, er det blitt påkrevet å gjøre økende bruk av den myndighet hovedforsamlingen har gitt Det Permanente Råd til å handle i dens navn mellom plenarmøtene. På den måte kan mindre viktige saker - eller slike som ikke kan vente - ekspederes og føres til protokolls på vanlig måte. Mere tungtveiende vedtak får om mulig en måneds henstand før de trer i kraft, for å gi medlemmene anledning til å be om utsettelse. Ved siden av møtene Det Permanente Råd har to ganger i året, holdes kontakten vedrørende løpende saker vedlike per brev og telefon. Informasjon. spørreskjemaer og annen korrespondanse fra den pavelige kurie i Rom, fra andre bispekonferanser eller fra nordiske eller internasjonale organisasjoner o.s.v. ankommer så å si daglig. Det er derfor blitt nødvendig å etablere et eget kontor, ikke minst for å huse Bispekonferansens raskt voksende arkiv. Siden begynnelsen av 1984 har det vært oss mulig takket være Oslo katolske bispedømmes generøsitet - å disponere et fullt utstyrt kontor med adgang til bruk av bispekontorets faciliteter.

Økonomi

Spørsmålet er så hva all denne aktivitet, de mange reiser og møter koster. Jeg synes det er hyggelig å kunne meddele at utgiftene ikke bestrides av våre fåtallige nordiske katolikker. Til dags dato har det vært gjørlig å dekke omkostningene gjennom vest-tyske kilder, hovedsakelig ved tilskudd fra Bonifatiuswerk der Deutschen Katholiken, Diasporakommissariat der Deutschen Bischöfe, Ansgar-Werk des Bistum Osnabrück og andre organisasjoner opprettet for å støtte diasporakirken i Øst- og Nord-Europa.

IV 25 ÅRS KONFERANSEVIRKSOMHET

Biskop Suhrs Formannsperiode (1960-1965)

Som tidligere nevnt, ble biskop Suhr en dansk-født benediktiner tilhørende Solesmes-kongregasjonen - valgt til Bispekonferansens første formann. Han fungerte i denne stilling til ut 1964, da han grunnet sviktende helse motsatte seg gjenvalg. Det var likeledes av helsemessige grunner at han i oktober samme år fikk innvilget sin avskjedssøknad som biskop av København, selv om han ennu i en interimsperiode måtte styre stiftet som dets apostoliske administrator. En annen dansk benediktiner, biskop Ansgar Nelson, ble valgt til viseformann, et verv han innehadde til han trådte tilbake som biskop av Stockholm i juli 1962. Som ny viseformann valgtes biskop Johannes Wember, Apostolisk Vikar for Nord-Norge.

Den viktigste oppgave var å utarbeide brukbare statutter. Biskop Suhr fikk dette arbeid, og forela et første utkast i september 1960. Det ble drøftet og ferdigutformet under annet plenarmøte i oktober 1962, som ble holdt i abbediet San Girolamo i Rom (der biskop Suhr tidligere hadde vært prior). Biskopene deltok da i Vatikankonsilets første sesjon. Dette siste utkast ble sendt til Den apostoliske delegat i København. Det kom imidlertid aldri noen reaksjon fra de romerske kirkelige myndigheter, og det er lite sannsynlig at så kunne ha skjedd på dette tidlige tidspunkt.

Erkebiskop Lucas' avgang høsten 1961 bragte Mgr. Bruno Heim til København, først som chargé d'affaires, men snart som Pro-Nuntius for Finland og Apostolisk Delegat for resten av Norden.

Flere nykommere til vår konferanse må noteres i denne periode: Som ny. biskop av Stockholm utpektes den amerikansk-fødte John Taylor,O.M.I; biskop Mangers koadjutor med efterfølgelsesrett, den norsk-fødte John W. Gran,O.C.S.O. ble medlem i 1963. Biskop Cobbens koadjutor, likeledes med efterfølgelsesrett, nederlenderen Paul Verschuren, S.C.I, kom til i 1964, mens den dansk-fødte jesuitt, Hans L. Martensen, etterfulgte biskop Suhr i 1965.

Det foreligger lite dokumentasjon fra den første periode i Rom. Biskopene møttes hyppig, enten i Birgittasøstrenes moderhus på Piazza Farnese eller i det tyske samlingssted S. Maria dell 'Anima for å drøfte konsilanliggender. Under et slikt møte i november 1963, ble det på biskop Suhrs forslag vedtatt å utgi et hyrdebrev, det første av en rekke slike. Hyrdebrevet, som ble redigert av biskopene i fellesskap, ble sendt ut til fasten 1964. Som rimelig kan være, handlet det om Vatikankonsilet og la særlig vekt på den nye liturgi, idet konstitusjonen De Sacra Liturgia nylig var blitt promulgert.

Biskop Mangers trådte tilbake som biskop av Oslo i desember 1964 og ble efterfulgt av sin assisterende biskop, John W. Gran.

Biskop Suhr ledet bare to konferansemøter i Norden: det første i Bergen i 1960, det siste i Stockholm februar 1965. Han hadde da allerede trådt tilbake som biskop av København, men var fremdeles stiftets administrator. Som i Bergen, så var også her den mest presserende oppgave å tilveiebringe statutter som Rom kunne godkjenne. Da Vatikankonsilet akkurat da var i ferd med å knesette bispekonferansene som en del av Kirkens fremtidige kollegiale styreform, måtte saken angripes på en ny måte. Dette måtte nødvendigvis bli en oppgave for vår konferanses påfølgende periode, som jeg av praktiske grunner vil kalle

Biskop Taylors Formannsperiode (1965-1972)

Biskop Taylor kunne ta fatt som nyvalgt formann godt støttet av en utvidet, organisasjon. Nok en viseformann var blitt utnevnt, og en generalsekretær stilling opprettet. Begge verv ble gitt til biskop Gran. Dessuten ble det tilsatt en undersekretær, senere kalt actuarius. Han skulle fungere ad hoc. Valgt ble Mgr. Kristian Hylla fra kanselliet i Stockholm, som forble i stillingen under hele biskop Taylors formannsperiode.

Vatikankonsilets siste sesjon skulle avvikles om høsten, og derved gav hovedoppgaven seg selv. Men noen konsilsresultater lå allerede på biskopenes bord: Liturgikonstitusjonen (Sacrosanctum Consilium) krevde praktiske tiltak, og man besluttet å opprette en Nordisk Liturgikommisjon, den første i sitt slag. Biskop Verschuren, fremdeles assisterende biskop av Helsinki, ble valgt til formann.

Denne kommisjon måtte påta seg en betydelig oppgave: tilpassingen til nordiske forhold av et anseelig antall nye bestemmelser og endringer på samtlige liturgiens områder; det dreide seg om ikke mindre enn den største liturgiske reform i Den katolske kirke siden Tridentinerkonsilet. Dette utvalg, som inkluderte formennene for samtlige nordiske liturgikommisjonen, møttes ofte i årene som fulgte og sendte Bispekonferansens hovedforsamling en kontinuerlig strøm av forslag og arbeidsoppgaver.

Biskop Gran ble bedt om å utarbeide utkastet til reviderte statutter, en oppgave som skulle prege konferansens påfølgende syv møter; helt til regelverket, efter flerfoldige omarbeidelsen og tilsvarende korrespondanse med Rom, ble godkjent av Pavestolen for en femårsperiode i november 1965. Særlig innla biskop Wember seg fortjenester under denne prosess.

Et arrangement som skulle vise seg å få betydelige følger såvel for våre nordiske kirker som for Bispekonferansen, ble stablet på benene sommeren 1965. Den Vest-tyske kirke påtok seg å arrangere en "Nordischer Katholikentag" i Hamburg under erkebiskopen av Køln, Kardinal Joseph Frings', høye beskyttelse og medvirken. Biskop H.H. Wittler av Osnabrück, som også Hamburg og Bremen sorterer under, var primus motor. Et stort oppbud av deltagere både fra de nordiske land og Tyskland selv resulterte i et stevne som sent vil bli glemt. Det var som konsekvens av denne mønstring. som altså også omfattet et regulært sammentrede av Bispekonferansen, at hjelpen fra Tysklands kirke til Norden egentlig skjøt fart. og utviklet seg til en betydelig åndelig og materiell støtte, som etterhvert har bidradd til å gjøre Den katolske kirkes eksistens og virke vesentlig lettere i våre fem land.

Samme år (1965) holdtes der ikke mindre enn åtte plenarmøter, hvorav de syv i tiden 25. september til 30. november. Samtlige møter. preget som de var av den voksende arbeidsmengde som følge av at Vatikankonsilet nærmet seg sin slutt, holdtes i det alltid gjestfrie Casa S. Brgida i Rom. Med én unntagelse ble møtene ledet av biskod Taylor. Under noen av dem gikk biskopenes egne teologer - i Rom for anledningen - til hånde med råd og dåd. Under det siste møtet bestemte biskopene seg for å skrive nok et hyrdebrev, denne gang med tittelen "Om legfolkets Apostolat" (første utkast ved biskop Taylor). Det ble sendt ut i alle bispedømmene til fasten 1966 og hadde til hensikt å redegjøre for den betydelige nytenkning vedrørende legmannsapostolatet som hadde funnet sted under Vatikankonsilet.

Den tredje sammenkomst på nordisk område fant sted i bispegården i København 2.oktober 1966. Her ble det bestemt å utgi et tredje hyrdebrev, denne gang om Konsilets liturgireform (utkast ved biskop Verschuren). Også dette ble sendt ut til fasten følgende år.

I København tok man atter opp spørsmålet om de blandede ekteskap, et innfløkt og ømtålig problemkompleks som allerede hadde tatt mye av biskopenes tid og oppmerksomhet helt siden 1951. Og problematikken skulle fortsette å kreve beskjeftigelse også under mangt et senere møte.

De Europeiske Bispekonferansers Fellesråd (CCEE), som er en paraplyorganisasjon uten overordnet myndighet. men som langt fra er uten betydning, ble forsøksvis grunnlagt i 1967 på initiativ av en håndfull erkebiskoper: kardinalene Alfrink (Utrecht) , Conway (Armagh, Irland) , Düpfner (München) og König (Wien), samt Mgr. Etchegaray (dengang generalsekretær for den franske bispekonferanse, nu kuriekardinal i Rom). Vår Nordiske Konferanse deltok helt fra begynnelsen og under de meget vanskelige konsolideringsår da den romerske sentraladministrasjon ignorerte tiltaket og knapt anså det som legitimt. Først i 1977 kom

omslaget, da Pavestolen godkjente CCEE med dens statutter og målsetning: samarbeid på alle plan de europeiske bispekonferanser imellom, de bak Jernteppet ikke unntatt. Delegerte biskoper fra Norden har vært biskopene Martensen, Verschuren, Schwenzer og (p.t.) Gran. To ganger har CCEE utgitt "Brev til Europa" med de nordiske biskopens aktive medvirkning. Økumenisk betydnings fulle er de fellesmøter som flere ganger har vært organisert med den protestantiske Konferanse av Europeiske Kirker (KEK). Slike mønstringen - som også omfatter kirkene i Øst-Europa - har vært holdt i Chantilly (Frankrike) i 1978. Løgum Kloster (Danmark) i 1981 og Riva del Garda (Italia) i 1984. I denne aktivitet har biskop Martensen vært blant foregangsmennene.

Møtefrekvensen var nu i ferd med å komme i sin naturlige gjenge. Sommeren 1967 holdt Konferansen sesjon i Trondheim. Blant mange beslutninger merker vi oss vedtak om å sende ut nok et fastebrev. Dets anliggende hadde siden Konsilet vært en felles hjertesak: Økumenikken (første utkast ved biskop Rüth) Brevet ble efter den sedvanlige praksis sendt ut påfølgende vår og vakte betydelig interesse. Ikke minst forbauset innholdet mange protestanter, som trodde at Romas velkjente antiøkumeniske holdning fremdeles stod ved makt.

Biskop Gunnarson, som efter eget ønske hadde trukket seg fra sitt verv i 1967, ble for en kortere periode erstattet med en Apostolisk Administrator ad nutum Sanctae Sedis, den nederlandske erkebiskop J. Bapt. Theunissen, S.M.M.

Høstmøtet 1968 ble en heller opprevet affære. Sommeren hadde opplevet sjokket av Pave Paul VI's encyklika "Humanae Vitae". De nordiske biskoper, som møttes i Helsingfors, vedtok å sette tilside den grundig forberedte saksliste og forfatte et hyrdebrev som skulle utgis i samtlige nordiske bispedømmer sammen med en oversettelse av det pavelige rundskriv. Dette arbeid måtte fortsette under en ekstraordinær sesjon i Stockholm bare en uke efter Helsingforsmøtets slutt. Biskopenes brev, som ble offentliggjort umiddelbart, lettet i vesentlig grad encyklikaens mottagelse blant nordiske katolikker.

Til det påfølgende møte kunne biskopene ønske en ny kollega velkommen: biskop Hinrik Frehen, S.M.M, den nederlandske nye leder av Reykjavik Stift (f. 1917). Samme år (1969) ble den pavelige Nuntius og Delegat, erkebiskop Bruno Heim, forflyttet til Kairo og erkebiskop Joseph Zabkar, til da Kirkens delegat ved UNESCOS hovedkvarter i Paris, utnevnt til ny pavelig representant i Norden.

Allerede i Trondheim hadde biskopene tatt opp en ny og vidtfavnende utfordring: Bispesynoden (Synodus Episcoporum), et samarbeidsforum ønsket og anerkjent av det annet Vatikankonsil. Her skulle med faste mellomrom representanter for samtlige verdens bispekonferanser møtes med Paven til drøfting av anliggender av overordnet og vidtrekkende betydning. Den første sammenkomst - omfattende fem temaer - holdtes i Rom i oktober 1967, med biskop Martensen som delegat for Norden. Neste synodeforsamling, som forekom spesielt viktig sett fra et kollegialt synspunkt, hadde som tema Synoden selv og i forlengelse av dette: bispekonferansenes forhold til Paven og til den romerske kurie. Møtet fant sted senhøstes 1969, med biskop Taylor som selvskreven nordisk representant qua formann. (Synoden var ekstraordinær, noe som innebærer at kun formennene for Bispekonferansene møter). Under Bispekonferansens to møter samme år ble det nedlagt adskillig energi i synodeforberedelsene, noe som siden er blitt til fast vane.

Året 1969 bragte mye arbeid til vår Bispekonferanse, idet vi hadde vedtatt å offentliggjøre et eget Økumenisk Direktorium. Dette var en betimelig oppfølging av hyrdebrevet fra året før.

I 1970 og 1971 ble opprettelsen av Nordisk Katolsk Utviklingshjelp (NKU) en betydelig utfordring. Så langt tilbake som i 1968 hadde Konferansen påtatt seg å koordinere de syv nordiske fasteaksjoner for derved å kanalisere hjelpen til ett eller to større prosjekter i den Tredje Verden. På anmodning av Caritas-organisasjonene i Danmark, Norge og Sverige ble det vedtatt å formalisere samarbeidet. NKU ble grunnlagt som en Konferanse-Kommisjon med en biskop som formann og lederne for de ovennevnte Caritas-organisasjoner som selvskrevne medlemmer. Siden er Finland kommet med, mens Island ennu nøyer seg med å stille sine fastekollekter til disposisjon. Millioner av kroner har i årenes løp funnet veien til kriserammete områder utenfor Europa som følge av dette samarbeid.

Et uvanlig stort løft ble påbegynt i og med beslutningen om å utgi et hyrdebrev om abortus provocatus. På grunnlag av et utkast ved pater A. Raulin, O.P. (Oslo) ble det nedlagt et intenst og tidkrevende arbeid som først kunne avsluttes høsten 1971 efter at teksten hadde vært gjenstand for fem omarbeidelsen. Hyrdebrevet vakte internasjonal oppmerksomhet, og ble trykt in extenso på tysk (Herder Korrespondenz), fransk og italiensk.

1970 var også året da et annet viktig og vanskelig tema ble tatt opp: De fraskiltes og gjengiftes situasjon. Problemet har siden vært en gjenganger som fremdeles venter på sin løsning.

I 1971 utarbeidet biskopene et felles hyrdebrev om Dåpen (utkast ved biskop Martensen). Det ble sendt ut i februar 1972.

Som nevnt brukte biskopene adskillig tid på økumenikken. Biskop Martensen, som i 1970 hadde etterfulgt biskop Gran som medlem av det pavelige Sekretariat for Kristen Enhet, nedla et stort arbeid (som fremdeles pågår) som formann for Konferansens Økumeniske Kommisjon (grunnlagt 1967). I sin egenskap av internasjonalt anerkjent spesialist på luthersk teologi og som meget brukt medlem av Roms og Det Lutherske Verdensforbunds offisielle samtalegrupper, har han bidradd meget til å orientere vår Konferanses medlemmer om økumenikkens mangslungne problemer både på verdensplanet og i nordisk sammenheng. Siden 1972 har Konferansen knapt hatt et møte uten at dette anliggende i én eller annen form har stått på dagsordenen. Mye tid blir f.eks. brukt på å kommentere dialogresultatene på høyt internasjonalt nivå. Denne klare holdning ledet til en invitasjon i 1972 fra Nordiska Ekumeniska Institutet i Sigtuna til Konferansen om å bli medlem. Det ble enstemmig vedtatt å takke ja til tilbudet, og siden da har vår Bispekonferanse vært representert under Institutets hovedforsamling. I noen år var biskop Martensen endog forsamlingens formann.

Nevnes her bør den forpliktelse som har påhvilt alle nasjonale bispekonferanser siden 1972, nemlig å fremlegge for Pavestolen en liste over nye kandidater til bispeembedet. Selvsagt er både kandidatenes identitet likesom alle drøftinger i forbindelse med dette underlagt streng og varig taushetsplikt. Vår Konferanse har vedtatt å àjourføre sin kandidatliste minst én gang hvert fjerde år, oftere om så blir aktuelt. Rom tar seg disse lister tilbørlig ad notam, dog uten å anse dem for bindende.

Det siste plenumsmøte under biskop Taylors ledelse ble holdt i Reykjavik tidlig på høsten 1972 (der også pater H. Rieber-Mohn var med som pressereferent). Som vanlig var sakslisten lang. Ett anliggende skulle komme til å beskjeftige biskopene og flere med dem i lengre tid: spørsmålet om Den katolske kirkes målsetning i de nordiske land.

Da både biskop Taylors to perioder som formann og biskop Grans som viseformann og generalsekretær nærmet seg slutten. resulterte valgomgangene i at biskop Verschuren ble ny formann, biskop Martensen annen viseformann samt generalsekretær, mens biskop Gran ble første viseformann. Pater P. Grégoire, O.P. (København) etterfulgte Mgr. Hylla som sekretær. Da førstnevnte året efter sluttet på eget ønske, ble han etterfulgt som sekretær av pater H. Leenders, S.J. (også København).

Biskop Verschurens formannsperiode (jan. 1973-aug. 1978)

Hovedanliggendet under biskop Verschurens første møteledelse var igjen målsetningen for våre nordiske kirker. Det viste seg etterhvert å bli stadig vanskeligere å finne frem til de ønskede klare fonnuleringer. Trolig er Kirkens mysteriøse vesen og ufattbare rikdommer en uegnet materie for definisjoner av denne art: Hva man enn sier, kommer man til kort. Det ble etterhvert klart at tiden måtte omdisponeres til fordel for de mange saker som stod for tur. En Bispesynode var berammet til høsten 1974 over temaet "Evangeliseringen i verden av idag". Biskopene følte sterkt at det ville være utilstrekkelig å behandle dette viktige emne kun innen Konferansens egen ramme; de tok derfor opp vidstrakte konsultasjoner både med klerus og legfolk. Dette munnet ut i et bredt anlagt nordisk pastoralseminar i Haus Ohrbeck (Osnabrück, Vest-Tyskland) i februar 1974. Her, som Ansgar-Werk Osnabrücks gjester, tilbragte biskopene sammen med ca. 40 legfolk og prester noen intense dagers meningsutveksling om forkynnelsen på nordisk grunn. Derved fikk biskop Verschuren førstehånds kjennskap til forhold som han snart skulle være Bispekonferansens talsmann for i Rom.

Under Konferansens plenumsmøte i tilslutning til seminaret, kunne Vatikanets representant, erkebiskop Zabkar, informere om Pavestolens nyeste bestemmelse, nemlig at vår Konferanse herefter juridisk skulle likestilles med de nasjonale bispekonferanser, noe som ga vår forsamling visse rettigheter som normalt ikke tilkommer internasjonale konferanser, som f.eks. å foreslå bispekandidater.

Samme år vedtok de tyske kirkelige hjelpeorganisasjoner for diaspora-områdene å utvide sitt interessefelt til de nordiske land. Dette ga vår Konferanse en ny oppgave å ivareta. Prestene skulle motta et fast tilskudd, slik at alle skulle få tilnærmelsesvis lik lønn. Bispedømmene skulle få betydelig finansiell støtte til dekning av nødvendige behov, samt til gjennomføring av vel definerte prosjekter. Vår Konferanses oppgave lå (og ligger) i å utarbeide og drøfte behovslistene for de syv kirkedistrikt og innlevere den omforenete oppstilling til Bonifatiuswerk og Diaspora-Kommissariat (begge Paderborn) til godkjenning. Adskillig tid og møye blir årvisst brukt av biskopene på denne prosedyre, som har åpnet for betydelig finansiell støtte.

I 1974 trakk-biskop Rüth seg som overhyrde for Midt-Norges Stift. Han ble etterfulgt av dr. Gerhard Schwenzer SS.CC. (f. 1938), først som Administrator, derefter som Apostolisk Vikar.

De fraskiltes og gjengiftes situasjon beskjeftiget Konferansen kontinuerlig mellom 1974 og 1977. Et internt rundskriv med retningslinjer for våre sjelesørgere, som stadig hyppigere ble konfrontert med vanskeligheter skapt av slike ekteskapelige forbindelser, ble sendt ut i 1976 efter forutgående konsultasjoner med presterådene i de nordiske land, Island unntatt. Da dokumentet var ment som en pastoral håndsrekning til løsning av individuelle tilfeller og ikke som objektive retningslinjer, syntes det hverken aktuelt eller tilrådelig å offentliggjøre innholdet. Det må tilføyes her at vår Konferanse ut fra en erkjennelse av at denne problematikk var i ferd med å bli alt mere påtrengende, så tidlig som i 1975 tok kontakt med bispekonferansene i Tyskland. Østerrike og Sveits som allerede samarbeidet på kommisjonsbasis om disse problemer. Vår Konferanse ble følgelig invitert til å la seg representere i angjeldende utvalg. Biskop Verschuren og Mgr. Ib Andersen (København) ble oppnevnt som den Nordiske Bispekonferanses delegerte til dette forum. Under et plenarmøte i Rom i april 1977, da biskopene både kollektivt og individuelt besøkte Paven ad limina, ble de fraskiltes og gjengiftes kirkelige situasjon tatt opp under et møte samtlige biskoper hadde med Kongregasjonen for Troslærens daværende sekretær, erkebiskop Jérôme Hamer, O.P. Imidlertid uteble den klargjøring, man sterkt hadde håpet på. Som kjent er det først og fremst spørsmålet om slike gjengiftes mulige adgang til botens og alterets sakramenter som utgjør hovedproblemet, men noen løsning kan fremdeles ikke sies å være i sikte. De nordiske biskoper tok saken opp igjen under Bispesynoden i 1980, som hadde som tema: "Den kristne families oppgave i vår tids verden". Som ventet, bragte heller ikke denne gang anstrengelsene oss nærmere noen løsning.

Biskop Taylor, som var blitt valgt til annen viseformann i 1975, fikk innvilget sin avskjedsansøkning grunnet sviktende helse det påfølgende år. Til hans efter følger i Presidiet ble valgt biskop Martensen. Biskop Taylor døde i 1976. Under hans sykdom og frem til utnevnelsen av efterfølgéren, tysk-fødte biskop Hubertus Brandenburg (f. 1923) i 1977, fungerte Kapittelvikar Pater Paul Glogowski, S.D.B. som Sveriges representant på Bispekonferansens møter.

En formal-juridisk milepæl med vidtrekkende konsekvenser for vår Konferanse ble rundet da de fem nordiske kirkers tilknytning til Pavestolen gjennom Propaganda Fide-kongregasjonen, som har hånd om verdens samtlige misjonsområder, kom til opphør. Når et lands misjonsperiode ansees for å nærme seg sin sluttfase, er det normalt å søke om overgang til den endegyldige jurisdiksjonsform, representert ved Biskopskongregasjonen (idet disse to kuriedepartementer deler geografien mellom seg). Den Nordiske Bispekonferanses søknad om slik overgang med alle de kompliserte forhandlinger dette innebar, ble påbegynt (1976) og fullført i biskop Verschurens formannstid, med biskopenes enstemmige oppslutning. Søknaden ble innvilget av Pave Paul VI da han mottok det nordiske episkopat i ad limina - audiens 2. mai 1977. Vedtaket ble prompte kunngjort i Osservatote Romano samme ettermiddag! Under et høflighetsbesøk som Propagandakongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Rossi, derefter avla under et plenarmøtei Birgittinerinnenes moderhus, benyttet biskop Verschuren anledningen til å uttrykke den takk alle følte for den generøse og vedvarende støtte de nordiske kirker hadde nydt over så lang tid. Slik fikk den lange oppbyggingsfase sin avslutning og den permanente ordning sin begynnelse på en korrekt og verdig måte.

Tidlig i 1976 trakk biskop Wember seg ved oppnådde 75 år som overhyrde for Tromsø Stift og ble etterfulgt av tysk-fødte biskop Johs.Bapt. Przyklenk, M.S.F. (1916-1983). Denne oppnådde allerede påfølgende år å få innvilget sin avskjedssøknad for igjen å kunne overta sitt forrige bispedømme, Januaria i Brasil. Pater Gerhard Goebel, M.S.F. (f.1933), som først ble utnevnt til Administrator, ble Apostolisk Vikar i 1979 (bispeviet av Pave Johannes Paul II samme år).

I februar 1976 tok Bispekonferansen opp et sakskompleks som skulle beskjeftige møtene gjennom nærmere syv år: Katekesen. Det påfølgende år var det berammet en Bispesynode (oktober) som i sin helhet skulle behandle dette tema. For å møte denne utfordring på adekvat måte, utba vår Konferanse seg hjelp fra samtlige nordiske eksperter på området. Samarbeidet resulterte i en velfundert dokumentasjon, som i god tid ble sendt til Synodens Generalsekretariat i Rom og derpå vederheftig forsvart på Synoden av biskop Verschuren som nok engang var Konferansens valgte delegat.

Under det siste møte som biskop Verschuren ledet som formann (Djursholm, juni 1978), ble det vedtatt å benytte Bispesynodens resultater helt konkret ved å utgi et nordisk kateketisk direktorium. De ovennevnte eksperter ble atter kalt til våpen og var nok engang villige medarbeidere under biskop Schwenzers ledelse. Efter mye strev, mangfoldige møter og diverse forbedrede utkast kunne de "Kateketiske Retningslinjer" offentliggjøres i alle fem land 1.desember 1982.

Biskopene, som var vedvarende opptatt av alle spørsmål knyttet til Caritas både hjemme og ute - så en ny utfordring i en veldokumentert forskningsanalyse utført på vegne av Kommisjonen for de Europeiske Caritasorganisasjoner som kom ut i 1977. Det gav støtet til et nytt hyrdebrev (basistekst v/pastor H. Taxt, Oslo) som under navnet "Bær hverandres byrder" ble offentliggjort i Advent 1978. De nordiske Caritasorganisasjoner gikk biskopene til hånde under hele tilblivelsesperioden.

Så tidlig som i 1976 (Hamburg-møtet) hadde vår Konferanse vedtatt å fremme innførelsen i Norden av det Permanente Diakonat (muliggjort ifølge vedtak av Vatikankonsilet). Da et regelverk godkjent av Rom var påkrevd før eventuelle kandidater kunne tas imot, begynte man med utarbeidelsen av de nødvendige statutter (grunntekst ved biskop Brandenburg). Det viste seg å bli en innfløkt og tidkrevende prosess, som omfattet en lengre brevveksling med romerske myndigheter før regelverket ble foreløbig godkjent ad expermentum av Pavestolen i mai 1981. De ble uten forbehold autorisert i 1985, efter små justeringer foretatt av Konferansen i henhold til den nye kirkelige lovbok (CIC).

Før vi avslutter vår gjennomgang av biskop Verschurens formannsperiode, er det naturlig å understreke hans betydelige virke som spesialist i Kirkerett. I 1970 følte biskopene seg nødsaget til å nedsette en Kommisjon for Kirkerett. Til formann var det en selvfølge å utpeke nettopp biskop Verschuren, som tidligere hadde undervist i denne disiplin gjennom en årrekke. Mens dette skrives, innehar han fremdeles dette verv. Kommisjonsmedlemmene er spesialister i denne disiplin og er alle prester som virker i våre nordiske bispedømmer. Adskillig arbeid er blitt nedlagt både når det gjelder de blandede ekteskap og de mange ofte vidtrekkende vedtak foranlediget av det annet Vatikankonsil. Helt sentralt står selvsagt den store kirkerettsreform Konsilet tok initiativet til, og som det tok 18 års strev og internasjonal konsultasjonsvirksomhet å bringe i havn innen den nye Codex trådte i kraft i Advent 1983.

Da biskop Verschurens helse en tid hadde vært heller dårlig, motsatte han seg et mulig gjenvalg som Bispekonferansens formann, men godtok å bli valgt inn som annen viseformann for perioden august 1978-1982. Biskop Gran ble valgt til formann og biskop Brandenburg til første viseformann. Disse verv ble ved valget i 1982 forlenget for nok en fireårsperiode.

Biskop Grans formannsperiode (august 1978- )

I 1978 ble biskop Brandenburg bedt om å overta som formann for et utvalg som nærmest hadde ligget brakk i noen år: Bispekonferansens Kommisjon for innvandrerspørsmål. Dette organ var blitt opprettet i 1971 med biskop Taylor som formann. Selvskrevne medlemmer var de biskopelige vikarer for innvandrersjelesorgen (de facto i Danmark, Norge og Sverige). Møtevirksomheten, som straks tok seg opp (Hamburg, november 1978 og mars 1979), førte til avklaring av en del viktige spørsmål vedrørende katolske immigranter. En anbefaling til Bispekonferansen om ikke å gå til opprettelse av separate etniske menigheter i de nordiske land, ble enstemmig ratifisert av biskopene og har siden vært opprettholdt. Under et møte i Gøteborg i 1980 var Kommisjonen særlig opptatt av hvorledes man kunne skaffe adekvat sjelesorg til de utfattige vietnamesiske båtflyktningene som kom i strømmer til Skandinavia. For Oslo Bispedømmes vedkommende tok biskop Gran initiativet til opprettelsen av et vietnamesisk Pastoralsenter som siden 1980 har hjulpet flere unge vietnamesere frem til diakon- og prestevigselen. Senteret har ikke minst gitt de mange tusen vietnamesiske flyktninger i landet en følelse av å ha et åndelig-religiøst tilknytningssted. Under et møte i ovennevnte kommisjon i 1982 var representanter for de nordiske presteråd invitert til å delta, noe som viste seg å medvirke positivt til en dypere forståelse av de mange ofte meget delikate problemer på dette område.

I 1979 ble temaet for Bispesynoden, som var berammet til høsten påfølgende år, bekjentgjort: "Den kristne families oppgaver i verden av idag". Som tilfellet hadde vært med Evangeliseringen ønsket biskopene å foreta en grundig konsultasjon som forberedelse til Synodens plenum. Dette innebar at det i tillegg til en utførlig (og obligatorisk) dokumentasjon hentet fra grunnplanet i våre nordiske kirker og sendt til Synodens Generalsekretariat, ble vedtatt å arrangere et internordisk møte om opplegget. Dette fant sted sommeren 1980 i Haus Ohrbeck på initiativ av Ansgar-Werk Osnabrück, som bar alle omkostningene. Biskop Gran, som var utpekt til å representere Bispekonferansen i Rom, kunne derved forfekte de nordiske standpunkter med en betryggende følelse av å gjøre det ut fra aktuell innsikt i forholdene. Den kanskje vanskeligste utfordring var å kjempe for at de fraskilte og gjengiftes problematikk ikke forsvant fra Synodens agenda. Det holdt hårdt, men det lykkedes.

Vatikankonsilets liturgireform hadde avstedkommet en rekke endringer. Parolen gikk bl.a. ut på å overlate til bispekonferansene mange bestemmelser som tidligere hadde vært forbeholdt Pavestolen. Et slikt saksområde var de nasjonale eller regionale helgenkalendere. I 1970 vedtok vår Konferanse å oppgradere minnedagene for St. Ansgar og St. Birgitta av Vadstena til obligatoriske minnedagen (Memoria obligataoria) i Norden. I 1981 ble det videre bestemt at vernehelgenene for de øvrige nordiske land skulle inkluderes i kalenderen for hvert nordisk område. Disse vedtak ble omgående godkjent av Rom.

I mai 1982 organiserte biskop Brandenburg et møte i Stockholm med Union Catholique Internationale de la Presse (UCIP) hvor alle nordiske katolske journalister var invitert. Sammenkomsten, der Konferansens formann var tilstede, ble i alle deler vellykket, samtidig som det skaffet Norden en plass på det internasjonale katolske pressekart.

Et helt annet slags skandinavisk møte, også dét i Sverige, var et symposium med temaet "Ikke-tro og verdslig etikk". Initiativet utgikk opprinnelig fra Sekretariatet for Ikke-troende i Rom (leder erkebiskop - nu kardinal - Paul Poupard). Da symposiet efter mye frem og tilbake kunne gå av stabelen i januar 1983, ble det en fulltreffer som samlet 27 deltagere - stort sett universitetsfolk - fra samtlige nordiske land unntatt Island. Fra Tyskland kom dessuten formannen for det lokale Sekretariat for ikke-troende, biskop Stimpfle av Augsburg, samt dets daglige leder Dr. Dollinger; fra Rom kom det pavelige sekretariats undersekretær Dr. Peter. Denne førstegangs-mønstring strakte seg over to og en halv dag med avvekslende foredrag og diskusjoner omkring ateismen og de dermed forbundne etiske problemer i våre land. På tross av at det meste foregikk på de nordiske sprog, var biskop Stimpfle til slutt istand til å foreta en klar og tankevekkende sammenfatning.

Under sitt besøk i Tyskland i november 1980 hadde Pave Johannes Paul II bestemt seg for å reise så langt nord som til Osnabrück for der å feire en "Diasporaens Dag". De nordiske biskoper, som hadde takket ja til å delta fulltallig i begivenheten, kunne glede seg over å treffe Paven personlig utenom den romerske ramme, og flere fikk anledning til å koncelebrere med ham under den store friluftsmessen på byens stadion.

Bispekonferansen benyttet anledningen til derefter å møtes i Nütschau Benediktinerabbedi i Schleswig, der den Apostoliske Delegat og Nuntius Mgr. Zabkar var tilstede for siste gang.

Biskop Gran gikk av som biskop av Oslo 1. søndag i Advent 1983. Han ble automatisk etterfulgt av biskop Schwenzer, som i 1981 var blitt utnevnt til assisterende biskop med efterfølgelsesrett. Biskop Gran fortsatte imidlertid som Konferansens formann på kollegenes uttrykkelige anmodning.

To spesielle og viktige sammenkomster på Konferanseplan bør nevnes her:

De nordiske biskoper møttes med utvalgte representanter for Den tyske Bispekonferanse i den hensikt å utveksle erfaringer og synspunkter av felles interesse. Den første av disse fant sted i Bonn i desember 1981 på invitasjon av erkebiskopen av Köln, kardinal Joseph Höffner, som også var ordstyrer. Deltagere var erkebiskopen av Paderborn, J. Degenhardt, biskopene H. J. Spital (Trier) og H. Janssen (Hildesheim), samt Den tyske Bispekonferanses generalsekretær, J. Homeyer (nu biskop av Hildesheim). Kardinalen analyserte med fin innsikt utkommet av pavebesøket året før, både hva Kirken og det tyske samfunn angikk. Biskop Gran redegjorde for situasjonen i Norden, og en rekke spesielle anliggender ble drøftet. Den tyske gruppe gav spontant tilsagn om å stille tyske teologiske eksperter til disposisjon i påkommende tilfelle. Det annet møte ble holdt i Stockholm i mars 1983. Kardinalens følge inkluderte også biskop H.H. Wittler av Osnabrück som i egenskap av formann for bispekonferansens kommisjon for innvandrerspørsmål gav en omfattende analyse av de mange pastorale og sosiale problemer forbundet med gjestearbeidernes kår i en tiltagende arbeidsløshetssituasjon.

I 1982 ble det kunngjort at neste års romerske Bispesynode ville dreie seg om "Forsoning og bot i Kirkens misjon". Temaet vakte internasjonal interesse. og vår Konferanse nedla nok engang et betydelig forberedende arbeid. Biskop Verschuren ble for tredje gang valgt til Konferansens representant under Synoden. Resultatene av dette opplegg kan man best lese seg til i Pavens apostoliske rundskriv "Forsoning og Bot", utkommet til Advent 1984.

Under vårmøtet på Magleås (København) i 1982 var den nye Apostoliske Delegat- , og Pro-Nuntius, erkebiskop Luigi Bellotti, tilstede for første gang. Mellom dette og det påfølgende plenumsmøte (som var kombinert med et ad limina-besøk hos Paven) søkte Danmark. Norge og Sverige - efter felles overenskomst Pavestolen om gjensidig opprettelse av diplomatiske forbindelser, slik Finland og Island tidligere hadde oppnådd. Resultatet ble at den pavelige representant, som siden 1960 har hatt bopel og kontor i Vedbæk ved København, i oktober 1982 ble Apostolisk Pro-Nuntius akkreditert til samtlige nordiske land, en ordning som ikke er uvanlig når det dreier seg om nasjoner med få katolikker.

Prestekandidatene som studerte for ett av de nordiske land hadde i en årrekke hatt anledning til å møtes nu og da takket være en generøs initiativtager i Würzburg, Skandinavia-vennen Mgr. Holzapfel. Langt om lenge resulterte sammenkomstene i dannelsen av et nordisk forum for prestekandidater med et minimum av byråkrati: P S P (Pro Scandiae Populis ). Kontakt ble etterhvert etablert med Den Nordiske Bispekonferanse, noe som senere har ført til praktiske resultater. Under biskopenes "ad limina"-besøk i 1982 var PSP tallrikt tilstede i Rom, og et uformelt møte ble holdt med biskopene. Den 8. oktober fikk kandidatene sammen med Mgr. Holzapfel være tilstede på tampen av biskopenes audiens med paven, som håndhilste på samtlige. Vår Konferanse vedtok å pleie en noe mer formell kontakt med PSP ved å sende en biskop til å delta i dets årlige møter. Vedtaket ble fulgt opp ved utnevnelsen av biskop Brandenburg som Konferansens kontaktmann med PSP. Prestestudentene ivret for utarbeidelsen av et regelverk for bedre bruk av ferietiden i de respektive bispedømmers tjeneste, med andre ord for en felles nordisk praktikumsordning. Dette var en målsetning som biskopene gjerne tok opp. Efter flere møter mellom biskop Brandenburg, representanter for PSP og moderatorene for prestestudiene i Skandinavia kunne de endelige retningslinjer godkjennes av Bispekonferansen i oktober 1984.

I det Hellige År 1983/84 ble det igjen arrangert en vellykket nordisk pilegrimsferd til Rom med samtlige biskoper som deltagere. Høydepunktet ble en spesialaudiens med Pave Johannes Paul II. Et plenumsmøte som hovedsakelig stod i Kirkerettens tegn, idet den nye kirkelige lovbok stod foran sin snarlige promulgering, ble samtidig holdt i Birgittinerinnenes Generalhus. Dessuten brukte biskopene adskillig tid på å besøke forskjellige kongregasjoner og andre kurieavdelinger for å gi og oppnå nyttig informasjon.

I september 1984 møttes biskopene til plenumsmøte i Finland - for første gang på seksten år. Det var i det ny-innredede retrettsenter "Stella Maris" ved Helsingfors. Her lykkedes det å overholde tidsfristen for meddelelse til Rom om alle de lovvedtak som innenfor en rammebestemmelse skal fattes av de enkelte bispekonferanser. Den fullstendige liste ble omgående sendt til Bispekongregasjonen til endelig godkjennelse.

En innstendig oppfordring til Sovjetunionens president om å tillate Dr. Sakharov og hans hustru snarest å emigrere til Vesten, ble undertegnet av samtlige biskoper.

Adskillig tid ble brukt på å analysere det såkalte Lima-dokument som Faith and Order-avdelingen av Kirkenes Verdensråd hadde offentliggjort efter mange års økumenisk slit. Foranledningen var at Roms Sekretariat for Kristen Enhet hadde anmodet bispekonferansene om å foreta en grundig vurdering av dette imponerende dokument. Under biskop Martensens ledelse ble biskopenes kommentarer drøftet, bearbeidet til en syntese og sendt til Rom. Et merkelig og stimulerende sammentreff var det at Presidenten for Sekretariatet for Kristen Enhet, kardinal Jan Willebrands, ikke bare var i Finland til et økumenisk møte akkurat da, men at han også kunne avse tid til en hel aftens samvær med biskopene og slik belyse nærmere flere problemer som knyttet seg til ovennevnte dokument.

Siste plenumsmøte i denne 25 årsperiode ble opplevetsom en beskjeden, men dog reell milepæl. Det ble med historisk sans henlagt til Birgittinerinnenes Kloster i Vadstena, hvor søstrene nettopp hadde feiret 600-årsdagen for Ordenens grunnleggelse. Møtet fant sted 28. april-4. mai 1985. Spesielt innbudt var biskop Theodor Suhr, som i sitt 90 år var rank, åndsfrisk, kollegial og underfundig som alltid. Under messen, som markerte selve 25-årsdagen for Konferansens stiftelse, var han hovedcelebrant og den eneste tilstede av de opprinnelige grunnleggere. Hovedanliggendet var den kommende ekstraordinære Bispesynode, uventet berammet av Paven for høsten samme år i den hensikt å summere opp erfaringene og forhåpningene vedrørende Vatikankonsilet "20 år efter". Samtidig trakk man aksene opp for den neste regulære Bispesynode (1987) hvis tematikk allerede var bestemt: "Legfolkets kall og sendelse i Kirken og verden 20 år efter det annet Vatikankonsil". Det ble her bestemt å foreta en grundig analyse ut fra drøftinger på grunnplanet, en virksomhet som er i full i gang mens dette skrives.

Under åpningen av Vadstenamøtet var den Apostoliske Pro-Nuntius, erkebiskop Bellotti, tilstede for siste gang efter innvilget avskjedsansøkning.

Slik sluttet Den Nordiske Bispekonferanse sine første 25 års virksomhet. Man kan godt kalle markeringen en kunstig milepæl (de fleste jubileer er vel nettopp dét). Den har dog vært foranledningen til denne kortfattede oversikt, som selvsagt ikke gjør krav på noen fullstendighet. Hvert plenumsmøte vil normalt ha en saksliste på mellom 20 og 30 punkter, det Permanente Råds møter enda flere.

Før vi setter punktum, turde det være nyttig med noen refleksjoner omkring denne aktivitet.

V SLUTTREFLEKSJONER

Den eventuelle leser av denne kanskje ikke meget spennende historikk, vil muligens spørre seg selv om hvorvidt de konkrete resultater det her er redegjort for står i forhold til den energi, den tid og de utgifter som disse meget opptatte menn investerer i sin bispekonferanse. Dette er et spørsmål som biskopene forøvrig til tider stiller seg selv. Da imidlertid denne institusjon efter ordre fra høyeste hold er kommet for å bli, er spørsmålet mindre om hvorvidt den skulle eksistere enn hvorledes den kan gjøre det på en meningsfylt måte.

Forfatteren har tidligere skrevet at dette å møtes regelmessig for å drøfte tildels viktige felleskirkelige anliggender i seg selv er verdifullt og givende. Betydningen, sett fra biskopenes synsvinkel, ligger dermed mindre i resultatene enn i det tillitsfulle miljø som er etablert. Når man leser gjennom Konferansens pressemeldinger efter hvert plenum, kan man notere seg møter med heller lav profil, der storparten av tiden gikk med til behandling av spørsmål med liten eller ingen interesse for våre lokalkirker. For biskopene selv kan dette være et tankekors. Det er imidlertid viktig å erkjenne at dette er den nye måte den Universelle Kirke langsomt lærer å fungere på, og at denne utvikling bare kan bli fruktbar dersom hver bispekonferanse yder sitt beste.

For biskopene individuelt kan det ikke være tvil om at møtene er av stor verdi. En biskops eksistens har ofte et ensomhetens preg. Viktige avgjørelser og det dermed forbundne ansvar er han alene om. Det å samarbeide med kolleger som er i samme situasjon, hjelper ham ut av den isolasjon han kanskje ufrivillig er kommet inn i.

Kollegialiteten er en nyoppdaget verdi som ble gravet frem igjen av det annet Vatikankonsil. På lokalplanet kommer denne konstitusjonelle kvalitet på en spesiell måte til sin rett under et plenumsmøte. Biskopene er seg bevisst å handle, ja å eksistere i og ut fra et fellesskap der helheten er langt mere enn summen av de enkelte. Dette betyr ikke at det ikke til tider i enkeltsaker kan herske tildels betydelig divergerende oppfatninger, som det må tålmodighet og en underliggende vilje til enighet til for å overvinne. Dette er normalt, samtidig som erfaringen viser at biskopenes fellesskap vokser og modnes gjennom slike utfordringer. For våre nordiske kirker kan det knapt være tvil om at Bispekonferansens eksistens og virke er viktig, kanskje ikke så meget på grunn av det enkelte møtes betydning, som i kraft av den reelle kollegialitet som har vokst og utviklet seg, og som i all beskjedenhet må kunne kalles et bidrag til den universelle Kirkes enhet. Det er vår faste overbevisning at gjennom biskopenes jevnlige møter er også Nordens katolikker kommet hverandre nærmere.