Kardinal Ratzinger utdyper hvorfor pater Balasuriya ble bannlyst

Kardinal Joseph Ratzinger, som undertegnet det dokument som erklærte p. Tissa Balasuriya for ekskommunisert, har benektet at dette skjedde på grunn av den sri lankiske teologens synspunkter på prestevielse av kvinner. Det skriver Gerard O'Connell i Roma for det engelske katolske tidsskriftet "The Tablet" 1. februar 1997.

Kardinalen, som er prefekt for Kongregasjonen for Troslæren, kommenterte saken under en pressekonferanse den 24. januar i forbindelse med lanseringen av en ny dokumentasjonsserie om kongregasjonens virksomhet.

"Det er ikke sant", sa kardinal Ratzinger, "at Balasuriya ble ekskommunisert fordi han ikke anerkjenne at Kirken ikke har noen myndighet til å tillate kvinner å bli prester". Det var "mange ting som er absolutt uakseptabelt" i "Mary and Human Liberation (den bok som førte til Vatikanets tiltak), som f.eks. behandlingen av arvesynden. "Man kan ikke redusere dette til spørsmålet om ordinasjon av kvinner."

Kardinalen sa at man kan merke en marxistisk innflytelse i Balasuriyas behandling av mange av Kirkens dogmer, deriblant arvesynden, som Balasuriya mener ble innført av den kirkelige øvrighet for å kunne utøve makt over de troende. "Alt dette", sa kardinalen, "er hentet fra en viss europeisk visjon".

Han insisterte på at saken "ikke har noe å gjøre med inkulturasjons- problemer". "Vi er svært vare", sa han, "for situasjonen på dette store asiatiske kontinent, som er så avgjørende for menneskehetens fremtid. Vi er veldig på vakt mot å utslukke den glød med hvilken den katolske tro får en asiatisk identitet. Kanskje er dette en av de største utfordringer som kirken står overfor i det tredje millenium, det endelig å bringe troen på Kristus, Guds menneskevordne sønn, til den asiatiske sjel."

Kardinalen sa om "Mary and Human Liberation" at det var "en svært vanskelig oppgave" å tolke en bok nøyaktig, ned til det siste ord og den siste talemåte: forfatteren kan alltid innvende at man ikke respekterte sammenhengen. Men "for å unngå en endeløs diskusjon som ikke ville være til nytte for noen" hadde Kongregasjonen for Troslæren "valgt en mer positiv kurs fremover" ved å be forfatteren om å undertegne en trosbekjennelse. "Man gjør ikke noe galt mot noen katolikk ved å innby vedkommende til å bekjenne sin tro."

I trosbekjennelsen som var forberedt for pater Balasuriya "hadde vi ikke funnet opp noen ting". Den var formulert utelykkende fra høytidelige erklæringer fra læreembedet, men med særlig vekt på de punkter som var av betydning for hans spesielle sak. Balasuriya nektet å undertegne, og valgte istedet å undertegne Pave Paul VIs trosbekjennelse (fra 1968) med en egen tilføyelse: "Jeg, fader Tissa Balasuriya OMI avlegger og undertegner denne Pave Paul VIs trosbekjennelse i konteksten av den teologiske utvikling og kirkelig praksis etter det II Vatikankonsil og den kristenfolkets og de teologiske søkendes frihet og ansvar, under kirkeloven". [Original: I, Fr Tissa Balasuriya OMI, make and sign this Profession of Faith of Pope Paul VI in the context of theological development and church practice since Vatican II and the freedom and responsibility of Christians and theological searchers, under canon law.]

Kardina Ratzinger sa at Troskongregasjonen "ville ha akseptert" at han istedet undertegnet Paul VIs trosbekjennelse, dersom han ikke hadde tilføyd denbe klausul "som setter et spørsmålstegn ved hele innholdet og dermed gjør hans underskrift ugyldig". På dette tidspunkt "sa vi: 'Nei, vi vil ha en klar erklæring'".

Hva angår kirkens lære om ordinasjon av kvinner, sa kardinal Ratzinger at kongregasjonens klargjøring (Responsum = svar på tvilsspørsmål) av Pave Johannes Paul IIs apostoliske skriv "Ordinatio Sacerdotalis" "ikke bare ble godkjent" av Paven, men at "Paven selv faktisk hadde bedt om denne tekst". I dette svar, datert 28. oktober 1995, hadde kongregasjonen sagt at det at Kirken ikke har myndighet til å ordinere kvinner til prester "er blitt fremsatt ufeilbarlig av det ordinarie og universelle læreembede".

Kardinal Ratzinger fortsatte med å forklare de tre forskjellige nivåer av tilslutning som kreves ved en trosbekjennelse. Læren om at Kirken ikke har myndighet til å ordinere kvinner til prester tilhører "det annet nivå" av sannheter, sa han - nemlig de sannheter som "ennskjønt ikke formelt åpenbart" - slik som sannhetene på "det første nivå" - er de, ikke desto mindre, "forbundet på en slik måte med åpenbaringen at man ødelegger selve åpenbaringens indre struktur (fabric) ved å benekte innholdet av dette annet nivå". Å nekte å akseptere eller å bekjenne sannheter tilhørende dette annet nivå, "ville ikke innebære heresi i ordets strikte forstand", men det ville være en "feilaktig lære" og "fremmed for og uforenlig med troen."

Derfor, konkluderte kardinalen, dette spørsmål alene "kan ikke gi grunnlag for å erklære en selvfelt (latae sententiae) ekskommunikasjon". Det var blitt påpekt overfor ham at det er en "lacuna" (et hull) i kirkeloven idet den ikke foreskriver noen konsekvenser for den som avviser sannheter fra dette annet nivå, mens den gjør det for de to øvrige nivåene.

Ifølge kirkeloven er det slik at den som ikke kan tilslutte seg sannhetene av det første nivå - som Kristi guddommelighet, arvesynden og så videre -ikke lenger deler Kirkens tro, og "faller fra" dette troens fellesskap. Ved sin ikke-akseptans av trosbekjennelsen skapte pater Balasuriya selv beviset på at han ikke delte Kirkens tro. Men, la kardinalen til, han "kan når som helst gjøre det beviset til skamme ved å undertegne trosbekjennelsen".

Troskongregasjonen hadde en dobbel oppgave, sa kardinal Ratzinger: "Å vokte over troens skatt" og å fremme troslæren. Han viste til Pave Paul VI som sa at troens forsvar i vår moderne tid bedre oppnås "ved å fremme læren på en slik måte at, mens man retter på feil og mildt viser den feilende den bedre vei, Evangeliets budbringere vinner ny styrke". Men Troskongregasjonen fokuserer også på vanskelige eller nye spørsmål, for "å skjelne sannhet fra feil, og Evangeliets fylde fra upassende reduksjoner".