Pater Finn Thorn død i Oslo
Dominikanerpater Finn Dominique Thorn O.P. døde kl. 15.30 i dag den 17. september 1998 i St. Josephsøstrenes hjem på Grefsen i Oslo. Han ble 92 år gammel.
Finn Anders Thorn ble født i Oslo den 18. januar 1906. Han konverterte til den katolske kirke 30. november 1928 for pastor Arne Sund i Oslo. Han trådte inn i dominikanerordenen, fikk klosternavnet Dominique (etter den hellige Dominikus) og ble presteviet den 16. juli 1937 i Le Saulchoir-klosteret i Frankrike. Med unntak av årene han fikk sin utdannelse i dominikanerordenen, har han hele sitt liv virket i Norge. Han er særlig kjent for sin innsats for kristen enhet. Han var den første norske dominikaner etter reformasjonen.
Han hvile i fred!
Pater Albert Raulin O.P. skrev det følgende i «Broen» 1/96 i forbindelse med pater Finn Thorns nittiårsdag i 1996.
TIL EN NITTIÅRING -
Åpent brev til den første norske dominikaner etter reformasjonen
Kjære pater Finn Thorn!
Den 18. januar i år (1996) fylte du nitti år. Dine slektninger, medbrødre og trofaste venner vil for lengst ha notert seg dette.
Men i våre øyne strekker det ikke til. Vi ønsker faktisk at hver eneste av dine trosfeller i Norges land må feire dagen i sitt stille, takknemlige sinn. Og her er «Broen», det felles organ for alle katolikker i Norge, uvurderlig. Det når frem.
Mange av bladets lesere vil riktignok kunne innvende: «Informasjonen angår meg ikke. Hva skulle denne pateren i Oslo bety for meg? Jeg har ikke engang møtt hans navn før. At han har nådd en så høy alder som 90 år er sikkert meget gledelig. Det er blant annet tegn på at de nonner han bor hos, er flinke, kjærlige og kompetente. Måtte Gud belønne dem, men det angår fremdeles ikke meg.»
Kjære Finn, la meg i anledning din 90. fødselsdag, forsikre deg om én ting: Du angår oss alle. Du er nemlig et priviligert vidne om Kirkens katolisitet i Norge og en sikker veiviser på veien til enhet... også for dine trosfeller her i landet som, sist ankomne, muligens aldri har hørt ditt navn før.
Ditt liv har vært dramatisk i ordets egentlige betydning, med de høyeste åndelige verdier som innsats. Det ville ikke minst tilfredsstille den klassiske tragediens kjente regler om enhet.
Tidens enhet. Ditt liv begynner like efter de nasjonalpolitiske begivenheter i 1905, og strekker seg - foreløpig - til idag. Konturene av ditt liv, fangenskapet på Grini iberegnet, faller sammen med konturene av Norges historie i tilsvarende periode. Du hører til den generasjonen som blir avgrenset av det 20. århundre og vidner om Norges vilje om stø kurs i denne tidsenhet. En slags «enfant du siècle», om du vil! Ytterst få katolikker idag deler en lignende erfaring med deg.
Stedets enhet. Født i landets hovedstad får du din utdannelse og blir immatrikulert som student samme sted. Oslo er ditt kulturelle miljø. Når du konverterer til den katolske Kirke - i Oslo - og snart tar sikte på en prestelig tjeneste, må du selvsagt regne med å måtte reise til utlandet - for utdannelsens skyld - men det er den lokale kirke i Oslo du fremdeles tenker på. Det valg du gjør av dominikanerordenen forandrer ikke fundamentalt dine målsetninger. Adressen er Neuberggaten for senere å bli Lunden kloster, Ullernchausséen og til sist Grefsen. Du kom faktisk til å leve hele ditt liv i Oslo. Du har alltid vært en «Osloborger».
Men den største kontinuitet og enhet som preger livet ditt, som også de bøker som du har utgitt, har mindre å gjøre med tid og sted enn med din innsats, med din pionerinnsats i økumenismens tjeneste. Der har du i vårt bispedømme vært foregangsmannen per excellence. Noen har vært fristet til å betrakte økumenikken som din «hobby». Jeg husker at du ble ertet efter en barnegudstjeneste julaften fordi du for én gangs skyld hadde talt om noe annet enn din hjertesak. Om du hadde gjort det, så hadde du hatt dine ord i behold. Slik som våre familier er sammensatte, er julen en økumenisk begivenhet her i landet, også for barn.
Konsilet kom og fjernet enhver mistanke angående dine synspunkter, og en av dine store gleder, nu like før du fylte 90 år, må ha vært å oppleve at din gamle lærer, selv en nitti-åring, pater Yves Congar, skulle dø som kardinal efter å ha vært gjenstand for megen usaklig kritikk.
Fordi du, kjære pater Thorn, i vårt bispedømme, samler trådene som en sønn av Norge, sterkt forankret i Oslo gjennom et langt liv og reist som et fyrtårn på grensen mellom de to kristne samfunn som tilsammen har sørget for tusen års kristendom, må vi trekke den konklusjon at du angår oss alle. Ja, jeg vil gå så langt som til å si at ingen norsk katolikk idag har en så sentral plass i vår bevissthet som nettopp du.
Til lykke på 90-årsdagen fra hver og en av oss.
Gud velsigne deg.