Mariaklosteret på Tautra innviet

I strålende sol og med stor oppslutning ble Mariaklosteret på Tautra innviet 25. mars, festen for Herrens bebudelse eller Maria budskapsdag, om man vil. Det var en historisk dag på mer enn en måte; i 1207 ble det første cistercienserklosteret på Tautra innviet, og nærmere 800 år senere skjer det samme igjen, til og med på samme dag. Nærmere 200 mennesker sluttet opp om de 7 nonnene som nå grunnlegger på Tautra, og Cistercienserordenen var godt representert; foruten abbedissene fra de tre klostrene som bidrar med søstre: Abbedisse Gail Fitzpatrick, Mississippi Abbey, Dubuque (USA), Abbedisse Myriam Fontaine, Abbey de la Coudre, Laval (Frankrike), Abbedisse Agnes Day, Mount St. Mary's Abbey, Wrentham (USA), så deltok to abbedder: Abbed Colmcille O'Toole, Mount St. Joseph Abbey, Roscrea, Father Immediate, Abbed Brendan Freeman, New Mellaray Abbey, og naturlig nok også Biskop John Willem Gran som selv er cistercienser.

Biskop Georg Müller stod for vigslingen av klosteret, biskop Gran av klokken som fra nå skal kalle til bønn 7 ganger daglig. Her gjengir vi biskop Georg Müllers preken fra begivenheten.

Innvielse til Tautra Mariakloster 25. mars 1999

Kjære brødre og søstre i Kristus!

På terskelen til det nye årtusen er vi samlet på Tautra for å innvie Tautra Mariakloster. Våre tanker går tilbake til samme dag i året 1207 da klosteret Sancta Maria de Tuta Insula ble innviet. Tiden står stille et øyeblikk, det tidløse mysteriet kommer frem: Jesus Kristus er alfa og omega, Ham tilhører tiden og evigheten. Det er kirkens og ordenslivets kall å vitne om dette.

"Ordenslivet har å gjøre med kirken mysterium. Det er en gave Kirken får fra sin Herre..." . "Klosteret er et uttrykk til Kirkens mysterium hvor ingenting foretrekkes foran Faderens lovprisning" . Akkurat slik opplever vi det i Trondheim stift: Etter Birgittasøstrenes grunnleggelse i juni i fjor mottar vi en ny og stor gave fra Herren som retter våre sinn oppover, mot himmelen.

Ordenslivet er nemlig et vitnesbyrd som bringer oss Kristus veldig nær. Ordenslivet vitner ikke bare om at et mennesket har akseptert Guds rike i sitt eget liv, men det vitner om at et mennesket har forlatt alt og samtidig på en konkret måte overtar Jesu egen livsform. Dåpens nåde er ført videre til et radikalt svar til Kristi etterfølgelse. Initiativet til et slikt liv kommer fra Gud Fader selv, det er et kall hvor mennesket i den hellige Ånd som en ny Kristus lever. Dermed gir treenigheten grunnmønsteret til klosterlivet. Kun herfra kan vi forstå livet etter de evangeliske råd. Og det kontemplative liv medfører alltid at man er villig til i likhet med sin Herre og Mester går selvhengivenhetens vei, korsets vei . Kjærligheten til Gud og til medmenneskene er betingelsesløs (VC 42).

Gud kaller og grunnlegger på denne måten en ny familie som omfatter alle som i århundrenes løp er villige til å "oppfylle Guds vilje" (jfr. Mk 3,32-35) (jfr. VC 41). Dette blir tydelig for oss i dag når vi så og si gjenoppretter en kloster fra samme orden på samme sted som i 1207. Kirken er i dens vesen et fellesskapsmysterium som trer synlig frem i ordenslivet. Evangeliets solidaritet, søskenkjærligheten kan erfares i all dens skjønnhet. Dette gjelder ikke bare den katolske kirke, men det har en økumenisk dimensjon som vi sterk erfarer her på Tautra og Frosta. "Munkene streber etter leve i harmoni med alle i Guds folk og de deler sitt aktive ønsket om enhet for alle kristne" (Const., nr. 3)

Cisterciensernonnenes vedtekter og grunnlov sier: "Klosteret er en skole til Herren tjeneste hvor Kristus er formet i brødrenes og søstrenes hjerter gjennom liturgi, abbedens lære og veiledning og et liv i søskenkjærlighet" (Const., nr. 2). Dermed har vi tre viktige kilder til å bygge opp det kristne liv:

liturgien: Guds ord og sakrament bygger opp og nærer det kristne liv i oss.
abbedens lære: Søstrene, men også alle kristne har behov for veiledning gjennom de ansvarlige i kloster og kirke. Det er Gud som veileder gjennom mennesker.
søskenkjærlighet: Den gjensidige kjærligheten som er en frukt av at Jesus bor i vår midte.

Et forbilde for å sette ut i livet denne virkeligheten er Maria. "Hver klosterkommunitet og alle munker og nonner er viet til Jomfru Maria, som er Mor og symbol for kirken når det gjelder tro, kjærlighet og fullkommen enhet med Kristus" (Const., nr. 4). Det er også grunnen til at vi - i likhet med kirken i 1207 - feirer denne grunnleggelsen på Maria budskapsdag.

I dagens evangelium står Maria frem som en jødisk kvinne som lytter til Guds ord, som overveier det og som gir sitt samtykke i Guds plan. Hun har så avgjort for hele sitt liv truffet en avgjørelse for Gud. Litt etter litt legger hun bak seg enhver forventning, enhver egen plan; hun er helt og holdent åpen for Gud. Hun gir avkall på alt. Og på bakgrunn av Marias frihet fra alt som ikke er Gud, sier Gud sitt evige ord inn i denne verden, Ordet blir kjød og bor i vår midte. Dette ord lever i Maria - og Maria gir rom for dette Ordet, uten reklame og uten propaganda. Vi kan tenke oss hvordan Maria har innrettet hele sitt dagligdagse liv etter denne virkelighet. Hennes egne ord tier slik at Guds ord kan være tilstede og tale. I denne fylden går hun opp i fjellet for å besøke Elisabeth og bringer glede og velsignelse inn i huset til sin frende. Marias lovsang er en gjenklang av denne gleden og velsignelsen. Ordet spres.

Guds ord vil også i dag gå samme vei som den gang. Først vil det bli kjød i et individ, i et fellesskap for så å være midt i blant oss. Dette Guds nærvær bærer Tautra Mariakloster vitnesbyrd om. Jeg ber til Gud gjengjelde alle som har bidratt til grunnleggelsen med sin himmelske lønn. Og jeg vil atter en gang ønske søstrene velkommen til Trondheim stift. Gud velsigne Tautra!

+ Georg Müller

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)
Alle foto: Andrzej Tomaszewicz