Hyrdebrev om abort fra katolske biskoper i Norden

Strategi for livet

At Den katolske kirke er imot abort, er knapt noen nyhet. Men når de nordiske katolske biskoper finner det betimelig igjen å ta emnet opp i et felles hyrdebrev - forrige gang var i 1971 med uttalelsen "Abort og kristent ansvar" - så er det for å vurdere spørsmålet på ny i lys av den samfunnsmessige utvikling som har funnet sted i mellomtiden.

Hyrdebrevet, "Vern om livet", henvender seg først og fremst til katolske troende, men retter seg også til alle som er opptatt av å skape en bedre verden, uansett tro eller livssyn. Hyrdebrevet fokuserer på det ufødte barns situasjon og hvorfor det å tillate abort er uforenlig med en streben etter å skape et mer rettferdig samfunn.

Hyrdebrevet er i tre deler. Først presenteres og forklares det kristne synet på mennesket som ligger til grunn for Den katolske kirkes syn i abortspørsmålet; nemlig at menneskelivets ukrenkelighet oppstår ved unnfangelsen. Fra hyrdebrevet: Mange av våre samtidige tolker vår tilblivelse som et naturens slumpetreff. I dette perspektivet er det "Naturen" eller "tilfeldighetene" vi har å takke for våre liv. Vi kristne mener imidlertid at naturens tilsynelatende tilfeldige hendelser skjuler en dypere hemmelighet: Guds livgivende vilje. Mennesket er ikke et hvilket som helst vesen og våre liv er ikke bare en biologisk prosess. Vi er delaktige i Guds eget liv, med evigheten som perspektiv og mål.

I den andre delen går man inn på de problemer og spørsmål angående abort som er typiske i de nordiske land. Her legges det vekt på tendenser som gjør det nærliggende å overveie abort når en graviditet anses for uønsket. Menneskets autonomi og selvbestemmelse er en slik: Et særtrekk ved nåtidens forherdede moraloppfatning er ønsket om i økende grad å få selvbestemmelse eller autonomi. Evnen til en slik frihet "er et prektig tegn på Guds bilde i mennesket" (Den pastorale konstitusjon om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 17) og derfor noe godt. Men vår frihet må stå i forhold til den rette bruken av de gaver og begavelser vi råder over. Vår frihet kan aldri innebære frihet fra ansvaret for våre medmenneskers livsvilkår.

I dag er vi imidlertid vitne til en situasjon der det å utøve denne friheten i stadig større grad har blitt et mål i seg selv. I kombinasjon med økt kjøpekraft har dette ønsket ført til et fenomen som sosiologene kaller "umiddelbar behovstilfredsstillelse" (immediate gratification) Vi vil ha mer av det vi ønsker oss, og det med det samme, i den falske forhåpningen at vi slik vil få stillet alle våre behov. Denne holdningen preger til og med vår innstilling til menneskelivet. Et uttrykk som "å skaffe seg barn" er betegnende. Med en slik mentalitet risikerer vi at barnet betraktes som en forbruksvare som kan bestilles når det passer, og som ved leveranse må oppfylle visse kvalitetskrav for å bli akseptert. Med en slik tankegang kan det være nærliggende å overveie abort når en graviditet ansees som uønsket.

Vi kan aldri utøve vår rett til selvbestemmelse på bekostning av et annet menneskes rett til liv.

Biskopene tar opp fosterdiagnostikk og bruken av denne. Det faktum at enkelte barn blir født fysisk eller psykisk utviklingshemmede, gir oss ingen rett til å disponere over livet deres. Disse handikappene gjør dem ikke på noen måte mindre verdige til å få del i livets gave og erfare Guds og sine medmenneskers kjærlighet. Kirken motsetter seg enhver form for diskriminering basert på helsetilstand eller kjønn og hevder bestemt alle menneskers fundamentale og like verdighet (jfr. Rom 2,11; Gal 3,28; Ef 6,9).

Den moderne fosterdiagnostikken, som på et tidlig tidspunkt og med økende sikkerhet kan fastslå det ufødte barnets helsetilstand og kjønn, må aldri anvendes for å overveie en eventuell abort (jfr. Den katolske kirkes katekisme, 2274).

Biskopene tar også opp det de kaller "en av de viktigste sosiale landevinninger i våre land i dette århundre", nemlig kvinnens økte deltakelse i samfunnslivet. De påpeker forhold som fortsatt kan virke kjønnsdiskriminerende, blant annet ved at man i arbeidslivet lett kan sette den gravide kvinnens og barnets interesser opp mot hverandre, videre den utbredte oppfatning at det bare er kvinnen som har ansvar for barna. De understreker at: Akkurat som kvinner, har også menn plikt til å prioritere familien foran alt annet. Videre: Vi må ikke glemme at både kvinnen og mannen fra unnfangelsesøyeblikket bærer ansvar for det ufødte barnet. Faren har like store rettigheter og plikter overfor det ufødte barnet som moren. Det er av avgjørende betydning at menn tar sin del av ansvaret for barna, både økonomisk, følelsesmessig og i det daglige. Dette står ved lag selv om mannen og kvinnen ikke lenger bor sammen.

Et annet punkt biskopene kommer inn på, er det dualistiske menneskesyn som setter en distinksjon mellom biologisk og personlig liv. Denne dualismen er mer enn tvilsom, sier biskopene, de mener at hensikten med den er å "fremheve den selvsagte moralske overlegenheten som det personlige livet har fremfor det biologiske, for så å kunne hevde personens fullstendige rett til å forføye over sitt eget og andres ubevisste biologiske liv."

"Et foster blir ikke et menneske", sier de videre, "men er allerede en menneskelig skapning i utvikling. Allerede ved unnfangelsen er embryoet utrustet med alle naturgitte indre forutsetninger for å kunne utvikles til et fullvoksent og selvbevisst individ. Derfor hevder Kirken bestemt at "mennesket bør respekteres og behandles som en person fra og med unnfangelsen. Fra dette tidspunktet må også hvert uskyldig individs ukrenkelige rett til liv aktes" (troskongregasjonens instruksjon Donum vitæ, 1987, I,1)."

I siste del kommer så noen oppfordringer og forslag til konkrete tiltak som forhåpentligvis kan bidra til fremme det ufødte barnets sak. Avslutningsvis understreker biskopene hensikten med refleksjonene ikke er å fordele skyld, men å redde liv. De skisserer så en strategi for livet, og de tar til orde for en rekke konkrete tiltak. Blant annet foreslår de opprettelsen av "Fond for livet" som skal brukes til å støtte initiativer i ufødte barns tjeneste og til støtte for deres foreldre. Lokalt bør menighetene undersøke muligheter for å hjelpe unge foreldre, ikke bare økonomisk, men også praktisk. Særlige initiativ bør rettes mot aleneforeldre.

Hyrdebrevet som er signert de nordiske biskoper den 18. oktober, på den hellige Lukas dag, avslutter med ordene: Vi kan ikke forføye over livet, Guds gave, men med Guds nåde og takket være vår Herre Jesus Kristus kan vi håpe en dag å få erfare Guds nærvær i all evighet. Som den hellige Irenaeus så vakkert uttrykker det: Guds ære er det levende mennesket og menneskets liv er å kunne se Gud."

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)