Vatikanet - KI (KAP/CWN/Zenit) - Søndag den 28. januar 2001 overrasket pave Johannes Paul II verden ved å kunngjøre ytterligere fem nye kardinalutnevnelser i tillegg til de 37 han kunngjorde en uke tidligere, og i tillegg offentliggjorde han navnene på de to kardinalene som var utnevnt «in pectore» i konsistoriet i 1998. En slik offentliggjøring i to puljer har aldri vært gjort før, og det førte til en strøm av spekulasjoner pressen. Ved offentliggjøringen av de første 37 navnene kom paven med en kryptisk antydning om at det var flere personligheter som fortjente kardinalverdigheten, og at han håpet «snart å kunne vise dem og deres land sin verdsettelse og hengivenhet». Observatører regnet med at dette betydde et «mellomkonsistorium» om kanskje ett år.
Vatikanets pressetalsmann, dr, Joaquin Navarro-Valls, sier at paven allerede den første søndagen hadde bestemt alle de nye kardinalene han skulle utnevne. Men oppdelingen i to grupper skyldtes utnevnelsen av stor-erkeepark Lubomyr Husar. Ved den første kunngjøringen den 21. januar hadde synoden i den ukrainsk-katolske («unerte») kirken ennå ikke valgt sin nye leder, slik det gjøres i de orientalske kirkene før paven gir sin godkjennelse av valget. Husar ble valgt torsdag den 25. januar, og paven ga sin godkjennelse av valget dagen etter. Observatører mener at paven ønsket å gi overhodet for den ukrainsk-katolske kirken med sine fem millioner troende Kirkens protokollært høyeste rang før han i slutten av juni i år reiser til Kyjiv og Lviv. For å unngå å bare kunngjøre ett navn i andre omgang, bestemte paven seg for å holde tilbake ytterligere fire navn, i tillegg til dem han hadde utnevnt «in pectore» i 1998. Men alle fire var altså allerede bestemt uken før. Grunnen til at navnene på de to kardinalene «in pectore» ikke ble offentliggjort i første runde, var trolig at paven ville vente med å avsløre navnet på den latinske erkebiskopen av Lviv, Marian Javorsky, inntil han kunne offentliggjøre navnet på den nye ukrainsk-katolske storerkebiskopen av samme by. Grunnen til at navnet på erkebiskop Javorsky ikke ble offentliggjort i 1998, var trolig at paven ikke ønsket å skjerpe motsetningene mellom katolikker og ortodokse i Ukraina.
Avsløringen av biskop Karl Lehmanns navn kan også ha blitt utsatt på grunn av at Vatikanet fortsatt var engasjert i spente diskusjoner med den tyske bispekonferansen, der Lehmann er formann, om abortrådgivningen. Disse diskusjonene ble avsluttet i uken mellom de to utnevnelsene, da biskop Franz Kamphaus av Limburg, som hadde stått mot Romas press og som eneste tyske biskop fortsatte med utstedelse av rådgivningssertifikater også etter 1. januar, offentliggjorde en felles uttalelse med Vatikanet i dette spørsmålet. Den overraskende utnevnelsen av biskop Lehmann balanseres til en viss grad av utnevnelsen av erkebiskop Johannes Joachim Degenhardt av Paderborn, som helt fra første stund har vært på Vatikanets side i konflikten om abortrådgivningen.
Grunnen til at erkebiskop Janis Pujats av Riga ble utnevnt «in pectore» i 1998, kan være at Vatikanet på den tiden var engasjert i forhandlinger med den latviske regjeringen om å undertegne et konkordat for å regulere forholdet mellom kirke og stat. Det er trolig at paven ikke ønsket å forstyrre disse forhandlingene på et kritisk tidspunkt ved offentlig å ta opp erkebiskopen av Riga i kardinalkollegiet. Det er foreløpig ikke kommet frem noen plausible teorier hvorfor paven ventet med å avsløre navnene på erkebiskopene Julio Terrazas Sandoval av Santa Cruz i Bolivia og Wilfrid Fox Napier av Durban i Sør-Afrika.
Kathpress, Catholic World News og Zenit 30. januar 2001 KI - Katolsk Informasjonstjeneste, Oslo (o: pe)
30. januar 2001