Vatikanet - KI (KAP) - Siden pave Johannes Paul II offentliggjorde at han kommer til å utnevne hele 44 nye kardinaler den 21. februar, har det vært travle tider hos Romas skreddere for geistlige. De nye kardinalene gjør avtaler hos Gamarelli, Barbiconi, Euroclero eller andre firmaer i Roma. De som ikke tidligere har hatt noen høy klerikal rang, må til skredderen for å få tatt mål, mens de andre må dit for å prøve nye klær - deres mål foreligger allerede, for eksempel siden bispevielsen. De trenger bare å bestille nytt utstyr for å kunne motta sin nye kardinalverdighet i standsmessig rødt den 21. februar.
Det eldste firmaet i bransjen har siden 1798 vært eid av familien Gamarelli. Der blir det som foran hvert konsistorium livlig virksomhet frem til 21. februar, selv om sikre kilder forteller at ikke alle kommende kardinaler bestiller sitt utstyr der. Konkurrenten Barbiconi, som har vært i virksomhet siden 1815, forteller at de i lang tid har hatt formannen for den tyske bispekonferansen, Karl Lehmann, blant sine kunder. Det at bestillingene fordeler seg på flere tradisjonsrike familieforetak, er en velsignelse for alle, det usedvanlig høye antallet nye kardinaler tatt i betraktning. Ellers ville den plutselige oppdragsmengden knapt være overkommelig. De prestisjefulle gevantene blir stadig sydd for hånd, fra tilskjæringen av den svarte ullsoutanen med de røde silkebordene til syingen av de røde kalottene. En skredder bruker opp til 20 timer bare på den røde soutanen, som koster litt over 4.000 kroner. I tillegg kommer en korkappe, en mozzetta (en skulderkappe av silke), den røde kalotten, som offisielt heter pileolus, men som også kalles zucchetto, berettino, calotte, subbiretum (fordi den bæres under birettaen), submitrale (fordi den bæres under mitraen) eller soli-deo, birettaen («kardinalhatten»), sokkene og ikke minst silkebeltet, som kunstferdig slynges rundt midjen. Alt denne ytre prakt gir den kommende eminense en verdig ramme. Det er nå 30 år siden den bølgende purpurkappen («Cappa magna») og den bredbremmede kardinalhatten, som man kan beundre på gamle fotografier, ble avskaffet.
Bortsett fra korkappen er alle stofflige tegn på kardinalverdigheten holdt i flammende rødt - etter tradisjonen et tegn på den betingelsesløse hengivenheten til kardinalene, som i pavens tjeneste også må være beredt til i ekstreme tilfeller å ofre sitt blod som martyrer. I virkeligheten er fargen en gjenklang av den bysantinske verdighetsfargen purpur, som bare Basileus (keiseren) og de høyeste verdslige og kirkelige menn kunne smykke seg med i Konstantinopel. I Vatikanet, hvor det ved høytidelige anledninger ikke sjelden er hundrevis av biskoper, gjør de ildrøde kalottene at de forholdsvis få kardinalene skiller seg ut på lang avstand i mengden av biskoper og erkebiskoper som «bare» har fiolett kalott. Men før de kommer så langt, må også de nye kandidatene smøre seg med tålmodighet hos Gamarelli eller Barbiconi, for i disse dager tilpasser også Kirkens fyrster seg sine skredderes fulle avtalebøker.
Kathpress 30. januar 2001 KI - Katolsk Informasjonstjeneste, Oslo (o: pe)
30. januar 2001