Katekese ved biskop Arborelius for de svenske og norske deltakerne

Å MØTE KRISTUS I EUKARISTIEN

Katekese under Verdensungdomsdagen i Bonn 18.08.2005

Ethvert menneske har en motivasjon for sitt liv, en drivkraft for hvordan hun lever, tenker og handler. For mange dreier det seg bare om å få så mye som mulig ut av livet; så mye fornøyelse, nytelse og nytte som mulig. Det er viktig å være klar over at man bevisst eller ubevisst styres av denne motivasjonen. Derfor vil jeg foreslå at vi som kristne først og fremst forsøker å bli bevisste om hvilken grunnmotivasjon vi bør styres av. Vi kan sammenfatte den med tre verb på t: Tjene, takke, tilbe. Som dere nok forstår er dette stikk i strid med den ideologi som verden ofte preges av, den som pave Benedikt XVI har kalt "relativismens meningsdiktatur", der man styres av tre substantiv: Fornøyelse, nytelse og nytte. I Jesu liv og budskap ser vi hvor annerledes et liv er når det fullt ut motiveres av å tjene, takke og tilbe. Hvis vi vil møte Jesus i eukaristien og tilhøre ham med hele vårt vesen, da må vi også gang på gang fornye denne motivasjonen og prøve å ha den som intensjon for alt vi gjør, tenker og sier.

Vi kan gjøre det enda litt enklere. De tre verbene på t kan vi sammenfatte i et pronomen: Du. Hvis vi tenker etter oppdager vi at de tre verbene tjene, takke og tilbe er helt innrettet på at vi skal møte et Du; Jesus Kristus, som igjen vil lede oss til Faderen. Som kristne er vi kalt til å leve i en vedvarende Du-relasjon. Vi er hele tiden invitert til å leve i en kjærlighetenes dialog med Jesus, han som selv alltid lever i dialog med Faderen. Det er spennende å forsøke å øve inn en slik måte å leve på: Hver gang vi begynner med det samme gamle "Jeg syns sånn og slik"; "Jeg vil ha ditt og datt", jeg, jeg, jeg - da kan det bli Du, Du, Du. "Jeg tilhører deg, jeg er jo skapt for deg" er refrenget i et dikt av Teresa av Avila. Thomas av Kempis sier noe som vi bør begynne hver dag med å si: "Som Du vil, det Du vil, når Du vil." Hvordan vi begynner hver dag er viktig. Vi kan selv stille inn kursen. Om vi vil møte og tilhøre Jesus Kristus er det helt naturlig at vi vender oss mot ham så fort vi våkner: "Jeg ofrer min dag til Deg" (slik begynner Birgitta-søstrene sin dag i kapellet). Hvis vår motivasjon er å være mer stilt inn mot Deg enn mot meg allerede fra dagens første begynnelse, da blir det lettere å vende tilbake til dette perspektivet i løpet av dagen. Hvis vi virkelig vil leve med Jesus og møte ham, da gjelder det å ha blikket og hjertet vendt mot ham fra begynnelsen av.

Vi er skapt for kjærlighet, for et Du. Vårt hjerte lengter alltid etter kjærlighet. Det er ikke så merkelig, siden vi er skapt i Guds bilde - han som er kjærlighet mellom Faderen og Sønnen i Åndens enhet. Det betyr at vi egentlig er mer stilt inn mot et Du enn mot vårt eget jeg, men at vi ofte har mistet denne innstillingen gjennom arvesynden. Det første ordet et lite barn sier er aldri jeg, men ofte mamma eller pappa, altså et Du. Men etter hvert begynner barnet å si jeg, jeg, jeg. Det er denne dårlige vanen vi må bryte ved å si Du, Du, Du, og ved å leve i kjærlighetens dialog og tjene, takke og tilbe Jesus. I begynnelsen synes vi kanskje det er litt vanskelig å holde denne grunnmotivasjonen levende, men ganske snart blir det en vidunderlig erfaring; jeg tilhører Deg, jeg er jo skapt for Deg, jeg får tjene Deg med hvert ord og hver gjerning, jeg får takke Deg med hvert åndedrag, og jeg får tilbe Deg med hvert hjerteslag. Jeg er aldri alene og må klare meg selv. Jeg får alltid møte Jesu blikk, som følger meg med kjærlighet for hvert skritt jeg tar. Jeg får alltid lytte til hans stemme, som alltid forsikrer meg om hvor høyt jeg er elsket. Hele min tilværelse blir en lovsang, en liturgi, et livsfellesskap. Jeg får møte Jesus i alt. Denne måten å leve på blir aller tydeligst i eukaristien. Eukaristien er en skole i hvordan vi skal be, tenke, handle - ja, leve og dø. Ingen steder kommer Jesus oss så nær som der. Ingen steder har vi mer å lære, mer å glede oss over, mer å bli overveldiget av. Men vi må bevare den grunnmotivasjonen som jeg har prøvd å skissere. Ellers er det fare for at vi går glipp av mye, og at vi synes det er kjedelig å gå i messen. Og det skal faktisk være kjedelig - for vårt gamle jeg, som bare søker fornøyelse, nytelse og nytte - å gå i messen. Så gled dere når dere synes det er kjedelig i messen, for da har dere identifisert deres gamle jeg! Da gjelder det naturligvis å finne det nye mennesket, det vi har fått gjennom dåpen, det som lever mer for Deg, Jesus - enn for seg selv. Vi kan finne vår sanne identitet i eukaristien mer enn noe annet sted, for akkurat der møter vi Jesus på en helt enestående måte.

Å tjene Kristus - og la seg tjene av ham - i eukarstien Ordet tjene står ikke høyt i kurs på verdens aksjemarkeder og i kjendisreportasjene. Likevel er det kjærlighetens selvutgivende tjeneste som gjør at verden består. Hvis ikke denne tjenesten fantes var livet ikke verdt å leve. Gud ble menneske for å tjene oss og for å gi sitt liv for vår frelse, slik at vi for vår del skulle oppdage at det er saligere å tjene enn å herske, at det er bedre å være lam enn ulv. Denne tjenesten går som en rød tråd gjennom hele Jesu liv. Vi kan ikke forstå Jesu personlighet hvis vi ikke har en anelse om at han kom til verden som en tjener. Ellers blir det som med en av Sommer-praterne på radioen ; man mistolker alt han er og gjør. Kristendommen er inkarnasjonens religion. Gud lengter så mye etter å få møte oss mennesker og tjene oss at han vil bli en av oss. Når ingenting annet får oss til å åpne øynene for hans tjenende kjærlighet ofrer han sitt liv for oss. For at dette skal forbli en levende virkelighet i Kirken til tidens ende innstifter han eukaristien. Der forblir Jesus Kristus nærværende for å overbevise oss om at han vil tjene oss for enhver pris, gi sitt liv for oss, ofre seg helt for oss - pro nobis.

Eukaristien er alltid en personlig henvendelse. Jesus snakker til sin Kirke, og dermed til hver og en av oss: Du er min elskede, jeg gir mitt liv for Deg, jeg utgyter mitt blod for Deg, jeg vil tjene Deg. Derfor må vi ha en lydhør, lyttende og lydig grunnholdning - som jomfru Maria - når vi deltar i messen. Ellers mister vi Du-perspektivet og forstår ingenting. Alt som skjer i messen skjer for min frelse, for min skyld, for at jeg skal møte Kristus og kjenne den herlige duften av hans nærvær. Men for å kunne ta imot denne overfloden av Kristus-liv, må jeg forøke å etterligne hans tjenende grunnholdning. Jeg er ikke i messen for min egen skyld, for å få noe ut av den, men for å tjene ham. Det er jo en Guds-tjeneste. Jeg får tjene Guds majestet og herlighet bare ved å være der. Jesus Kristus blir nærværende i hele sin virkelighet i eukaristien, som sann Gud og sant menneske. For å kunne møte og ta imot ham må også jeg være der med hele min virkelighet, med kropp og sjel. Problemet er at jeg ofte er et splittet vesen. Jeg tenker på alt mulig annet under messen. Jeg klarer ikke å kontrollere min indre TV, den bare durer i vei. Men det er ikke så viktig, hvis mitt hjerte virkelig vil tjene og tilhøre Kristus. Derfor kan vi si "Se, jeg er Herrens tjenerinne" som jomfru Maria, eller "Tal, Herre, din tjener hører" som Samuel. På svensk har vi et vakkert gammelt ord for denne grunnholdningen: "hörsamhet" .

I eukaristien får vi det store beviset på hvor langt Gud går i sin kjærlighet til oss. Det offer som Kristus bar fram på korset forblir nærværende der - og derfor snakker vi da også om messeofferet. Den selvutgivende kjærlighet som strømmer fra Jesu gjennomborede hjerte på korset får vi spise og drikke i eukaristien. Det er den som sakte men sikkert skal forvandle oss fra innbitte egoister til selvutgivende Kristi etterfølgere, som elsker å tjene ham i våre medmennesker, spesielt i de tilsidesatte og undertrykte. Eukaristien setter i gang en revolusjonerende prosess i vårt hjerte - og i verdens hjerte. Det blir saligere å tjene og å ofre seg enn å herske og raske til seg. Grådighetens gift får en effektiv motgift i eukaristien.

Å takke Faderen - ved, med og i Kristus - i eukaristien Vi svensker er et takkende folk - og takk gode Gud for det! Takk for maten og takk for sist, takk for at Du er til og takk for meg; sånn holder vi på fra morgen til kveld. Derfor burde vi være godt forberedt på å møte Kristus i eukaristien, takksigelsens sakrament. Her frembærer Kristus seg selv til Faderen som en takksigelsesgave, et lovprisningsoffer, på hele vegne av hele Kirken, ja på vegne av hele skaperverket. Jesus får uttrykke all den takknemlighet vi føler for at vi er til, for alt som er vakker og sant, for at verden er vidunderlig, men også for det vanskelige, tunge og uforståelige. Vi er Faderens elskede barn, og vi må takke for "Din store herlighet" - som vi sier i messens gloria. Menneskets storhet og sanne identitet er at det kan takke Gud for alt. Alt blir forandret når vi kan takke Gud for det. Det vi ikke forstår og som vi kjemper med får en helt annen karakter i takksigelsens klima.

I eukaristien blir Jesus selv det levende takkofferet til Faderens lov og pris, der hele skaperverkets takk til sin Skaper blir tydelig. Vi kan la oss bli omfattet av hans "Takk, Fader". Liturgien er i sitt vesen en takksigelse for at Gud er Gud og vi er vi. Arvesynden består i at vi vil lage et gudsbilde etter egen smak og behag - og som følge av det forminsker vi vår egen verdighet som skapt i Guds bilde. Egentlig er ordet "gudsbilde" livsfarlig. Det fører oss bort fra vår egen skjønnhet som skapt i Guds bilde og gjør ham til et bilde av våre små ønsker. I eukaristien lærer vi oss å vende tilbake til den opprinnelige orden. Vi takker Gud for at vi er skapt i hans bilde, og for at vi ble hans barn gjennom nåden. Gjennom dåpen tilhører vi den rase som kan kalles homo liturgicus. Vi får bli et nytt og hellig folk av konger, prester og profeter, som er helt innrettet på å gi Faderen den lovprisning som tilkommer ham. Vi gjør det alltid "ved ham, med ham og i ham", som det heter i den eukaristiske bønns avslutning. Vi er ett med Kristus og hans takk- og lovoffer til Faderen. Vi identifiserer oss med hans innerste grunnholdning - å tjene, takke og tilbe. Vi blir mer og mer et hellig vi - altså Kirke - gjennom å feire eukaristien. Jegets jerngrepp begynner å slippe taket, og vi får en ny innstilling til hele tilværelsen.

Å tilbe Faderen gjennom Sønnen i Ånden - i eukaristien Vi har kommet hit til Köln for å lære oss å tilbe i ånd og sannhet. Vi vil, som de tre vise menn, falle på kne og tilbe den Gud som er blitt menneske i Jesusbarnet. Samtidig er det nok vanskeligere for oss i dag å innta denne tilbedelsens grunnholdning. Vi har vokst opp i et miljø og en kultur der man har mistet følelsen for Guds hellighet og herlighet, det som ellers får mennesker å spontant bøye kne i tilbedelse. Kanskje muslimene - som også her i Vest-Europa faller på kne for å tilbe i sine moskéer, ja til og med på åpen gate - kan hjelpe oss å gjenoppdage hva tilbedelse er? Kroppsholdningen kan hjelpe oss til å forstå sjelens plikt og privilegium: Å få leve i tilbedelse av Guds storhet. Bare gjennom å være til, skapt av Gud, befinner vi oss i en tilstand av tilbedelse. Vi må som Moses skjelve av både frykt og glede framfor Gud, som er en fortærende ild og som har åpenbart seg i den brennende busk.

Tilbedelsen bygger på ærbødighet og frykt framfor Guds hellighet. Vi er ikke verdige til å stå for hans åsyn, men i sin ufattelige godhet gjør han oss til sine barn. Den kristne tilbedelse av både denne ærbødige frykt og av fortrøstningsfull tillit. Den hellige Gud som er høyere enn alt har jo blitt et fattig, lite barn for ikke å skremme oss, og for at vi tvert imot skal føle tillit. Når vi feirer eukaristien gjelder det å holde ærbødigheten og fortrøstningen sammen. Framfor Jesu sanne nærvær i det konsekrerte brødet og vinen må vi ha samme ærbødighet som Moses hadde for Gud i den brennende busken. Samtidig får vi føle en uendelig stor ømhet og fortrøstning når vi ser hvilken ydmyk skikkelse Jesus kommer til oss i for ikke å skremme oss. "La oss bli sanne tilbedere så vi kan glede hans hjerte", sier Elisabeth av Treenigheten. Vi tilber Gud for hans egen skyld, å behage og glede ham. Vi går i messen for Guds skyld, ikke så mye for å få noe ut av det selv. Vi skylder Gud tilbedelse. Som Gud har han rett til vår tilbedelse og underkastelse - om vi nå får bruke det ordet. Det høres kanskje litt for hardt ut, men etter hvert kan vi erfare en overveldende glede over å få kaste oss hodestups i Guds armer - eller på bakken i tilbedelse. "Den mest verdifulle av alle gaver er å forsvinne inn i den ubeskrivelige fattigdom som tilbedelsen av Gud er", sier Thomas Merton. Å slippe taket i seg selv og sin prestisje, å gi avkall på alt sitt eget og bare tilbe; det er en av livets største lykkefølelser. Dessverre får vi i vår tid og miljø oppleve dette altfor sjeldent. Det er mitt håp - og min forbønn for dere alle - at dere her i Köln skal lære å tilbe og finne deres dypeste glede i å få tilbe Gud.

Foran det Allerhelligste Sakrament - altså i den eukaristiske tilbedelse - kan vi gjenoppdage hva det vil si å være skapt, å være menneske fullt ut. Vi kan gå ut av jegets begrensede verden, der vi ofte er fanger i våre egne små tanker, følelser og forventninger. Derfor tenkte jeg vi kunne avslutte med en liten, konkret øvelse i å tilbe: Vi forflytter tyngdepunktet fra vår egen eksistens til en Annen, til Jesus som er helt nærværende for oss, for meg, for Kirken, for verden. Det er nok bare å se på ham, bare være der - med og for ham. Vi trenger ikke å ha noen forventninger til oss selv eller til ham om at det skal føles på en spesiell måte. Vi er her. Du er her. Det er nok. Alle bekymringer og problemer toner ut i dette hellige Nærvær. Vi befinner oss på hellig grunn. Vi kan falle på kne i tilbedelse. Vi kan legge alt annet bak oss. Vi trenger ikke planlegge eller bekymre oss for framtiden. Vi bare er. Og Du er her. Å få møte Deg er nok for meg. Å få tilbe Deg er min store glede, selv om jeg ikke føler noe spesielt, selv om jeg har vondt i knærne eller er trøtt i hodet. Du er viktigere enn jeg. Du er verdig all pris og ære, nå og i all evighet. Amen.

Biskop Anders Arborelius ocd

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (19. august 2005)