P. Arne Marco Kirsebom tatt opp som gravridder

Klikk på bildet for stort format

p. Kirsebom i gravridderdrakt

Generalvikar i Oslo katolske bispedømme, p. Arne Marco Kirsebom, ble lørdag den 16. september tatt opp som ekklesiastisk medlem av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, som er fokusert på å støtte den nå hardt trengte katolske kirke i Det Hellige Land.

Opptagelsen foregikk i et ordensinvestitur i den katolske domkirken i Stockholm. Det var Vatikanets nuntius til de nordiske land, erkebiskop Giovanni Tonucci som tok opp p. Kirsebom og et svensk ektepar. Erkebiskop Tonucci er selv gravridder.

Til stede ved seremonien var gravridderne fra Sverige og Norge, som sammen utgjør et stattholderi. Som ekklesiastisk medlem og den første av prestene i Norge som tas opp som medlem i ordenen, vil p. Kirsebom sitte som medlem av rådet for stattholderiet, som ble etablert i 2003. Investituret forrige helg var stattholderiets tredje.

Den norske ambassadøren til Sverige, Odd Fosseidbråten, var også til stede ved opptagelsen.

I Norge er det nå tre lege og en geistlig gravridder, etter at ordenen ganske nylig etablerte seg i Norge. Det var først i 2004 at ordenen hadde sin første investitur av "riddere, damer og ekklesiastiske medlemmer" i Stockholm, og den første nordmannen, Knut Arstad fra Oslo, ble opptatt i 2005 av selveste patriarken av Jerusalem, msgr. Michel Sabbah. Han er ordenens storprior.

Hva er gravridderne?

Lederen for ordenens stattholderskap i Norden er den svenske tidligere diplomat Bo Theutenberg. Theutenberg forteller til kirkebladet Broen at håndfaste beskrivelser om ordenens begynnelse er gått tapt i historiens tåke. Men fra kort tid etter frankernes og de militære korsfarerordeners fordrivelse fra Jerusalem, fra en tid da kristne pilegrimer igjen kunne valfarte til de hellige steder, vet man at mange ble gitt ridderslaget i Gravkirken - rett over Herrens grav, "sur le Saint-Sépulchre" - som det fremgår i en kilde fra 1336. Av denne og andre grunner antar man at Gravridderne stammer fra tidlig korsfarertid, at de begynte som et kannikfellesskap tilknyttet gravkirken allerede rundt 1099 ("Ordo Canonicorum Regularium Sacri Sepulcri Dominici Hierosolymitani"), at de hadde oppgaver som tilsynsmenn for kirken og pilegrimenes hjelpere. Videre antar man at de ikke brukte sverd til noen krigshandlinger mot muslimske motstandere. Ellers er det vanskelig å forstå hvordan de sent på 1200-tallet og fremover kunne opprettholde nærværet i Jerusalem. Det er rimelig å anta at noen av dem var nordmenn og kom hjem som leke gravriddere - skjønt de organiserte ikke noen virksomhet i Norge.

Spoler vi raskt fremover i historien, kan vi først stanse opp ved pave Pius IX, som i 1847 fornyet Gravridderordenens oppdrag. Siden da har medlemmenes arbeid vært å yte økonomisk og åndelig støtte til den latinske (katolske) patriarken av Jerusalem, som hadde hovedomsorgen for de kristne i Det Hellige Land - Palestina og Transjordan, eller i dag: Israel, de palestinske områder og kongedømmet Jordan.

I dag finner vi rundt 40 såkalte stattholderskap, med ca 20.000 medlemmer av "Ordo Equestris Sancti Sepulcri Hierosolymitani". Medlemmene samler inn omkring ti millioner dollar per år, som oversendes til det latinske patriarkat i Jerusalem.

Hva er det ikke?

Bo Theutenberg er også til Broen opptatt av å få frem hva Gravridderne ikke er:

De er ikke del av noen "korsfarerstrategi", verken noen gammel eller moderne. De er opptatt av å fremme interreligiøs dialog, toleranse og fredelig sameksistens. De er ingen militærorden.

De har ingen hemmeligheter av noe slag, ingen skjulte mål som avdekkes litt etter litt for medlemmene. De har ingen "rariteter", ingen hemmelige håndtrykk eller hemmelige løfter. Man arbeider for å støtte opp om Jerusalempatriarkatets arbeide, som omfatter ikke bare dets byråkrati, men fremfor alt opprettelse av skoler, presteseminar, kirker, universitet. Levekårene er vanskelige. Dessverre foregår det et exodus av palestinere fra Det Hellige Land, og de kristne reiser først. Gravridderne, patriarkatet og hele kirken innser hvor lite ønskverdig det ville være om de hellige steder reduseres til en slags kristne museer i fremmed land.

De er ingen merittorden, der det gjelder å opparbeide seg nye grader, høyere rang. De arbeider for å fysisk bevare rammene om den tomme grav i Jerusalem - at denne graven er der, støtter opp om vår kristne identitet. At denne graven er tom, er et av fundamentene for den kristne tro. Og medlemmene arbeider for å bygge opp om sitt eget åndelige liv.

KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) / Broen (21. september 2006)