Velkommen til festen for Den hellige Magnus
 |
| Magnus Orknøyjarl |
St. Magnus menighet, Lillestrøm, inviterer til
FESTEN FOR DEN HELLIGE MAGNUS
SØNDAG 15. APRIL
HØYMESSE kl. 11.00
St. Magnus menighets seks kor deltar.
Etter messen er det fest for alle, med mye god mat fra alle verdens kanter. Mange ulike kulturelle innslag.
Alle er hjertelig velkommen!
Om Den hellige Magnus
Den hellige Magnus Erlendsson ble født ca 1076 på Orknøyene nord for Skottland og var av norsk ætt. Hans far het Erlend og han styrte Orknøyene sammen med sin tvillingbror Pål etter faren Torfinns død i 1064. Erlend hadde sønnene Erling og Magnus og tre døtre, mens Pål hadde sønnen Håkon og mange døtre. Erlend og Pål var venner og godt forlikte, og under deres styre var det en fredelig tid på Orknøyene.
Men da deres sønner ble voksne, brøt det ut strid, og det endte med at Håkon, som ble regnet som den største urostifteren, måtte reise utenlands. Han kom først til Olav Kyrre i Norge, men derfra dro han til Sverige. Der heter det at han lot seg spå av en gammel hedensk sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl på Orknøyene og stamfar til en stor slekt.
En tid etter Olav Kyrres død dukket Håkon opp hos hans sønn Magnus III Barfot (1093-1103). Håkon egget kongen til å fare vest over havet for å hevne sin farfar Harald Hardrådes død i England i 1066 og ta igjen makten i de gamle norske utflytterbygdene. Samtidig skulle han greie opp i forholdet på Orknøyene, så Håkons far fikk makten. På sitt Vesterhavstokt i 1098 kom kongen til Orknøyene, tok jarlene Pål og Erlend til fange og sendte dem til Norge. Kongen gjorde sin 8-årige sønn Sigurd til hersker i navnet og ga ham norske menn til rådgivere. De tre jarlesønnene, Håkon Pålsson og Erlendssønnene Erling og Magnus, måtte følge med kongen. Han ga dem rang av skutelsveiner (riddere).
Sagaen forteller at i de årene hvor Håkon og Erling kjempet om makten og fòr over øyene med drap og voldsferd, hadde Magnus vært med og ikke skilt seg synderlig ut fra de andre. Men på den tiden han ble tatt til fange av Magnus Barfot, var han kommet i det vi i dag ville kalle en religiøs krise. Han ble tvunget til å delta i hærtokt langs den skotske vestkysten: Lewis, Uist, Skye, Tiree og Mull, og de fortsatte sørover langs kysten av England. På Anglesey støtte kong Magnus Barfots skip sammen med en flåte under to walisiske jarler. Men Magnus Erlendsson nektet å slåss mot personer han ikke hadde noe uoppgjort med, og han ble om bord på skipet mens han tok sin tidebok og sang Davidssalmene.
Etter dette var forholdet mellom kongen og jarlesønnen umulig. Da kongens skip en tid senere lå langs kysten av Skottland, hoppet Magnus i vannet og svømte inn til land. Han tok tilflukt hos den skotske kongen Edgar den fredelige, som var sønn av kong Malcolm III Canmore (1057-93) og den hellige Margareta av Skottland, som begge døde i 1093. Kongen og Magnus var i slekt - de nedstammet begge fra kong Malcolm II.
Både kong Edgar og i alle fall to av hans søsken, den hellige David (senere kong David I av Skottland) og Matilda (senere dronning av England), slektet på sin fromme mor, så en tid levde nå Magnus i omgivelser hvor han ikke sto så alene med sitt syn på livet. Han angret nå sine ungdommelige utskeielser, ble grepet av Kristus og tok opp et liv i bønn og bot i huset til en walisisk biskop. Han tok Kristi ord bokstavelig og levde som en from mann midt i en vill tid.
Mens Magnus var i Skottland, drakk han i 1105 bryllup med en fornem ung kvinne. William av Worcester oppga på 1400-tallet at hun het Ingarth, og det tyder på nordisk slekt, men ellers vet vi lite om henne. Brud og brudgom avla løfte om at de skulle leve sammen som bror og søster. Sagaene forteller åpenhjertig at Magnus ofte måtte kjempe mot fristelsen til å bryte dette kyskhetsløftet i årene som kom.
Jarlene Pål og Erlend var begge døde i Norge. Magnus' søster Gunhild hadde den norske kongen giftet bort til en norsk høvdingsønn fra Jæren, Koll, og gjort brudgommen til sin lendmann. Så lenge Magnus Barfot levde, kunne ikke Magnus Erlendsson tenke på å vende hjem til Orknøyene. En tid var han i England, men for det meste oppholdt han seg i Skottland.
Men på sitt andre Vesterhavstokt falt Magnus Barfot i kamp mot irene på Bartolomeusmessedagen (24. august) i 1103. Sammen med ham falt Erling, Magnus Erlendssons eldre bror. Den unge kongssønnen Sigurd på Orknøyene dro da straks til Norge for å la seg ta til konge sammen med sine brødre. Magnus Barfots sønner gjorde Håkon Pålsson til sin jarl på øyene.
Etter en tid kom Magnus Erlendsson fra Skottland til Orknøyene og krevde sin farsarv. Dette likte bøndene godt, for han var avholdt av allmuen, og han hadde mektige slektninger og tilhengere av hans far som støttet hans krav. Håkon var først ikke villig til å dele makten med fetteren, men venner av dem begge la seg mellom. Til slutt erklærte Håkon seg villig til å la Magnus få sin arvedel, men bare hvis de norske kongene krevde det. Magnus seilte til Norge. Kong Sigurd var borte på sin Jorsalferd (Jerusalem), men hans bror Eystein Magnusson (1103-23) gjorde Magnus til jarl over halve Orknøyene, og Magnus vendte hjem.
I noen år levde de i fred. Magnus var en streng, men rettferdig hersker som spurte mer etter Guds ære enn etter menneskers omdømme, og de botsøvelsene han drev, lot han ingen få vite noe om. Han var hard og rettferdig mot voldsmenn, verget allmuens rett, var vennlig mot sine undersåtter, hjelpsom og mild mot fattigfolk. Hans strenghet rammet også orknøyske storbønder som fortsatte med vikingtog, og han fikk uvenner blant dem. Disse søkte støtte hos Håkon, som syntes at et jarledømme som hans eget, støttet på en hird av krigerske stormenn i samsvar med ættens gamle tradisjoner, var mandigere og verdigere enn Magnus' omsorg for Guds rett og småfolks velferd.
En tid synes Magnus å ha bøyd unna for Håkon. Den lange Magnus-sagaen forteller at han reiste til England og var et års tid hos kong Henrik I (Henry Beau-Clerc), som nå var gift med Matilda, den skotske kongens søster, kjent som Good Queen Maud. Han skal deretter med støtte av venner på fastlandet ha vendt tilbake for å ta igjen sin del av riket, som Håkon i mellomtiden hadde slått under seg igjen. Men den kortere Orknøyingasagaen skriver ikke om noe slikt Englandsopphold.
Venner av jarlene lyktes igjen å få i stand et forlik, men det varte ikke lenge. I langfasten i år 1115 kom begge jarlene til tingsstedet på Hrossey, og det ble avtalt at i Den stille uke skulle jarlene møtes på Egilsey for å treffe en endelig overenskomst. Hver skulle komme med to skip og et fastsatt antall menn i sitt følge. Magnus kom først, med et så stort følge som avtalt. Skjærtorsdag så han og hans menn at Håkon kom etter med åtte hærskip. Magnus sa til mennene sine at de ikke skulle kjempe mot den store overmakten, og alle utenom tre forlot ham og dro bort fra Egilsey. Magnus våket hele natten i kirken og ba, og om morgenen langfredag hørte han messen og mottok Herrens Legeme.
Da Magnus møtte sin fetter og fiende Håkon, tilbød han seg først å dra fra landet til Roma eller helt til Jerusalem, besøke de hellige steder og gjøre bot for begges synder, og siden aldri komme tilbake til Orknøyene. Håkon og hans menn avslo straks. Da tilbød Magnus seg å bli sendt til Skottland i fangenskap og bli der hele livet. Også det ble avslått. Da tilbød Magnus seg å bli lemlestet eller blindet heller enn at fetteren skulle få hans liv på samvittigheten.
Håkon gikk med på det siste forslaget. Men hans høvdinger sprang da opp og ropte at det ville de ikke tåle, og at de nå ville drepe en av dem for å få én hersker over øyene. Håkon jarl svarte: «Drep ham da, for heller vil jeg råde for land og rike enn dø så brått». Magnus knelte nå ned og ba, mens Håkon lette etter en som ville være bøddel. Først ga han sin merkesmann Ofeig ordre om å drepe jarlen, men han nektet i stor vrede. Da truet Håkon kokken Lidolv til å være bøddel, og etter at Magnus hadde bedt for sine mordere og velsignet sverdet, drepte den gråtende kokken Magnus med to sverdhogg. Det var den 16. april 1115. Håkon bød at Magnus' lik skulle graves ned der hvor han ble drept. Stedet var steinet og mosegrodd, men en liten stund etter tok det til å spire frem gress der, og det ble en vakker grønn eng.
Håkon ga Magnus' mor Thora lov til å begrave sønnen hvor hun ville, og hans lik ble ført til Kristkirken i Byrgesherad (Birsay). Snart ble det sagt at jarlen var en hellig mann, og folk begynte å søke til hans grav for å be om hans forbønn, både orknøyinger og folk fra Hjaltland (Shetland) og Skottland. Miraklene gjorde at Magnus ble den viktigste helgenen på Orknøyene, Shetland og i Nord-Skottland. Selv om han ble drept av politiske grunner, ble han regnet som martyr.
Så lenge Håkon Jarl levde, gikk disse valfartene for seg nærmest i smug. Biskop Vilhelm den gamle var først skeptisk til ryktene om Magnus' hellighet og kalte valfartingen til hans grav for overtro. Men etter at han gjentatte ganger hadde fått føle Magnus' makt til å hjelpe og deretter den helliges makt til å tukte den gjenstridige prelaten, falt han til føye, tillot hans dyrkelse, og medvirket selv da Magnus' bein ble overført til Olavskirken i Kirkevåg (Kirkwall) i 1135.
Der satt nemlig den nye mannen i Orknøyenes politikk, Ragnvald Kale Kollsson, søstersønn av Magnus jarl. Med den norske kongens støtte krevde han sin onkels del av Orknøyene. Allerede i 1137 begynte Ragnvald og hans far å bygge Magnuskatedralen, idet biskopen flyttet til Kirkevåg. Biskop Vilhelm, som skal ha sittet i embetet i 60 år, søkte hele tiden støtte hos det norske partiet på øyene. Magnuskatedralen ble fullført i 1450. Også på Kirkjubø på Færøyene tok man til å reise en Magnus-katedral, men den ble aldri fullført.
Etter drapet på Magnus tok Håkon kontroll over hele øygruppen og fòr hardt frem mot fetterens venner og tilhengere. Men noen år etter dro han på pilegrimsferd til Roma og Jerusalem og badet i Jordan. Da han kom hjem til Orknøyene igjen, styrte han vel og ble snart svært avholdt. Han døde i 1122 eller 1123, og folket sørget over ham.
Under restaureringsarbeider i Magnuskatedralen i Kirkwall ble det i 1919 funnet to skjeletter innmurt i korets pilarer som sannsynligvis er relikviene av de hellige Magnus og Ragnvald. Relikvier skal også ha kommet til Aachen og Praha.
Magnus' minnedag er dødsdagen 16. april. Dagen også avmerket på den norske primstaven. Han minnes i dag i Norge og i det katolske skotske bispedømmet Aberdeen, som omfatter Orknøyene. Han avbildes i fyrstelige klær eller rustning og bærer en øks eller en klubbe. Magnus skal ha vist seg for Robert Bruce kvelden før slaget ved Bannockburn i 1314 og lovt ham seier. Det er flere kirker som bærer Magnus' navn, inkludert en i City of London, som ble gjenoppbygd av Sir Christopher Wren, som også tegnet St. Paul's Cathedral. I Norge er den katolske kirken på Lillestrøm oppkalt etter Magnus.
Sigrid Undset skriver: «St. Magnus er ingen eksentrisk helgen. Intet av det sagnene forteller om ham er særlig merkelig. Når hans skikkelse likevel virker så sterkt, så er det fordi den står i slik skarp kontrast til hele den verden han lever i. Han er mannen som er tvert imot.»
Magnus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnan av Iona og hans 18 skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Dette gjør ham til den eneste «norske» helgen som er offisielt kanonisert av Vatikanet, selv om han på helligkåringsstatistikken kommer ut som skotsk. Hans minnedag er 16. april.
De andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Eystein, den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Torfinn og den hellige Ragnvald Orknøyjarl.
KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) / www.katolsk.no/biografi/magnus.htm (PEO) (22. mars 2007)