Positivt møte mellom statsråd Bjarne Håkon Hanssen og biskop Bernt Eidsvig

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen møtte torsdag den 17. januar biskop Bernt Eidsvig for å høre om bispedømmets utfordringer og behov i møte med den nye arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa - se pressemelding fra 16. januar. Møtet fant sted i Mariagården i Oslo og var svært positivt.

Med seg hadde statsråden en delegasjon bestående av blant annet statssekretær Libe Rieber-Mohn, fungerende informasjonssjef Agnar Kaarbø, seniorrådgiver og pressekontakt Karenina Briest Kriszat, politisk rådgiver Ketil Lindseth og to representanter for Integrerings- og mangfoldsavdelingen. Fra bispedømmets side deltok foruten biskopen p. Wojciech Kotowski (koordinator for den polske sjelesorg), p. Carlo Borromeo Le Hong Phuc (koordinator for innvandrersjelesorgen), sr. Natanaela Hess fra Elisabethsøstrene på Nordstrand, Konrad Tywoniuk, økonom Thuan Pham Cong og informasjonstjenesten. Til stede var også pressefolk.

Biskop Eidsvig innledet ved å beskrive Den katolske kirke i Norge som primært en innvandrerkirke.

- Den situasjonen som har oppstått [med den nye arbeidsinnvandringen fra EU-land] er ikke ny; det er omfanget på innvandringen som representerer det nye, innledet biskopen.

- Katolsk religionsutøvelse var forbudt i Norge fra Reformasjonen til 1843, for hovedstadens vedkommende, i 1845 for resten av landet. Når det imidlertid var nødvendig eller ønskelig fra Kongens/Statens synspunkt, var man lempelige. Katolske leiesoldater og offiserer fikk ha med egne geistlige, f. eks. Cicignon i Fredrikstad og Trondhjem. For å stimulere handelen i Nord-Norge hadde enkelte byer begrenset eller fullstendig religionsfrihet i perioder.

- Det var bare en grunn til Kongens imøtekommenhet overfor hovedstadens katolikker i 1843, nemlig at de var arbeidsinnvandrere av en type staten så seg tjent med; fra den franske generalkonsul til den italienske gipsmaker. De 32 Christianiaborgere som undertegnet petisjonen til Karl Johan, hadde alle utenlandske navn. Ingen av dem, heller ikke deres første prest, hadde til hensikt å drive misjon i Norge.

- Og dette har, men visse nyanser, vært Kirkens viktigste oppgave i Norge: Å ta vare på katolikker som kom hit fra andre deler av verden. Dessuten har man - mange ganger med en viss undring - tatt imot norske konvertitter. Og en stor del av disse - om vi snakker om det 19. eller 21. århundre - har hatt en utenlandsk katolsk ektefelle, eller de har selv bodd i utlandet i mange år.

- Typiske norske katolikker i 19. århundre var for eksempel tyske bergverksfolk, østerrikske porselensarbeidere i den nystartede bedrift Porsgrunn, sjøfolks spanske, portugisiske og engelsktalende koner, italienske, polske og tyske håndverkere. I 1900 var det knapt 2000 av dem, og frafallet var betydelig; i 1950 var det knapt 4000; i 2000, hvis vi teller med de uregistrerte, ca. 50 000.

- Hvem var de nye? Konvertitter var 50 til 100 i året, altså en tallmessig ubetydelig gruppe. Større grupper var i 1970- og -80-årene vietnamesere, polakker og chilenere, praktisk talt alle flyktninger. Senere tamiler fra Sri Lanka, de fleste flyktninger, filippinere, de fleste av dem ansatt i helsevesenet eller gift med nordmenn.

- Den store forandring kom i 2004, og den er ganske overveldende. Vi regner med at antall katolikker som til enhver tid befinner seg i dette bispedømmet er firedoblet de siste fem år, og at vi er minst 200.000. Dette er en vekst vi ikke var forberedt på, eller har materielle forutsetninger for å takle. For å sette tingene litt på spissen, har vi utgifter for 200.000 og inntekter for 50.000. Bedriftsøkonomisk er dette problematisk, selv om jeg antar at det bare interesserer dette departementet i den utstrekning vi kan sies å være en positiv faktor når det gjelder de nye innvandreres integrering i det norske samfunn.

- Dette vil jeg forsøke å rimeliggjøre: Den katolske kirke er prinsipielt universell og ikke nasjonal. Siden 1843 har vi måttet få utlendinger av de forskjelligste bakgrunner til å be sammen og arbeide sammen, og vi gjør det stadig i dag. Vårt presteskap og våre ordenssøstre er for flertallets vedkommende også kommet hit fra utlandet for å hjelpe sine landsmenn til rette.

- Norge er et sekulært samfunn, og det kan være vanskelig å få gehør for den virkelighet vi kjenner, at våre innvandrede katolikker i regelen bare kjenner og har tillit til én institusjon, og det er Kirken. De søker ikke sin vei inn i det norske samfunn gjennom idrettslag eller fagforening - selv om vi anbefaler dem begge deler. For svært mange av dem er det Kirken de kommer til med sin nød eller i sin ensomhet. Og jeg tror vi kan si at vi gjør så godt vi kan, men vår kapasitet er sprengt og vi kjører, om ikke bevisst - så fordi vi ikke har noe annet valg - inn i en økonomisk krise for å gjøre dette.

- Vi styrer oss i konkurs for å møte utfordringene, la biskopen til.

Deretter redegjorde polskfødte Konrad Tywoniuk for det polske folks nære forhold til Kirken og om situasjonen for mange polske arbeidere i Norge. Kirken, fortalte han, er den naturlige møteplassen for polakker. Det ble også redegjort for det store arbeidet som allerede gjøres på lokalt plan i mange av bispedømmets menigheter, som norskkurs, morsmålsopplæring, katekese, samarbeid med fagforeninger, NAV, arbeidstilsyn, skattemyndigheter, oversettelser av dokumenter osv.

Statsråd Hanssen ga derved sin respons på informasjonen fra bispedømmet.

- Vi har den siste tiden blitt mer og mer klar over Den katolske kirkes posisjon i forhold til arbeidsinnvandringen - at man gjør mye mer enn det man kanskje regner som vanlig kirkelig aktivitet. Derfor er utgangspunktet vårt at vi er positive til samarbeid, slo statsråden fast.

Han redegjorde for at det per dags dato er gitt ca. 75.000 enkelte arbeidstillatelser for utenlandske arbeidstagere i Norge. I tillegg til dette kommer ansatte i for eksempel polske firmaer i Norge.

Statsråden kunne opplyse om at han nå jobber med en ny stortingsmelding om arbeidsinnvandring, som vil være opptatt av spørsmål som behandlingstider, norskopplæring osv.

- Vi ser at vi er avhengig av en frivillig sektor, folk som har engasjement utover det å jobbe i staten. Vi i departementet har fanget opp at ingenting er viktigere for våre nye arbeidsinnvandrere enn Den katolske kirke. Derfor er det viktig for oss med et nært samarbeid, fortalte arbeids- og inkluderingsministeren.

- Den rollen Den katolske kirke har for innvandrergrupper utfordrer oss også. Vi må tenke gjennom hvorvidt vårt system er innrettet på dette. Vanlige norske menigheter gjør også en god jobb, og det er jo slik at vi ikke kan forfordele noen. Det som imidlertid skiller Den katolske kirke fra mange andre, er det enorme omfanget vi her snakker om. Her har vi store dimensjoner - og det utfordrer vårt system. Dette må vi tenke grundig gjennom.

- Målet med møtet i dag må være starten på et tettere dialog. I den grad det er mulig for Den katolske kirke å spisse sine behov, er det nyttig for departementet.

Biskop Eidsvig kunne da fortelle statsråden og hans følge at bispedømmet i første omgang ønsker seg et senter for polakker, med kirke, forsamlingsrom og kontorer for sjelesorg, sosialt og karitativt arbeid, rådgivning, foredrag, undervisning, språkopplæring osv. - med både geistlig og annen betjening.

- Vi ønsker bevisst å bruke polakker som har vært noen år i Norge til å hjelpe de sist ankomne. Dette har vi for eksempel gjort med vietnameserne siden slutten av 1970-årene, med positive resultater, fortalte biskopen.

- Jeg fremhever dessuten litauerne, vi har 20.000 av dem, hvorav ca. 80% er katolikker, som en gruppe vi har kunnet gjøre lite for. De har dårlige språklige forutsetninger, mange av dem blir involvert i kriminelt arbeid via mafialignende nettverk. Jeg skal til Vilnius i løpet av våren for å i det minste sikre et minimum av geistlig betjening, men skulle svært gjerne gjøre mer, kunne biskop Eidsvig fortelle, og lovte at han ville holde statsråden underrettet om utviklingen her.

Ministeren takket deretter biskopen for alt det arbeidet som gjøres i bispedømmet for innvandrergruppene.

- Vi er takknemlige for det dere gjør. Vi snapper opp ute i systemet at folk er fornøyde med hva Den katolske kirke gjør. Det er polakkene som bygger Norge for tiden. Jeg håper biskopen vil bringe videre en takk for den jobben som gjøres.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (17. januar 2008)