Hyrdebrev fra bispedømmeadministrator msgr. Torbjørn Olsen

HYRDEBREV FOR FASTEN 2008

Kjære medkristne i Tromsø stift!

1. Ved fastetidens begynnelse i fjor falt det i min lodd som bispedømmeadministrator etter biskop Gerhard Goebels død 4. november 2006 å skrive hyrdebrev til dere. Jeg gikk da nøyere inn på kirkeforståelsen, det vi i teologien gjerne kaller «ekklesiologien». Siden jeg fremdeles administrerer stiftet, vil jeg i år rette blikket i en annen retning, nemlig mot familien, og da spesielt ekteskapet som danner et viktig fundament for familien.

Når ekteskapet skal forklares fra katolsk hold, pleier man å ta utgangspunkt i at det er et sakrament. Det kan være et godt og viktig utgangspunkt. For som sakrament skjenker ekteskapet oss nåde på linje med hva dåpen, konfirmasjonen og kommunionen gjør. Det gjør også at ekteskapet innebærer en absolutt uoppløselig forbindelse mellom ektefellene. Heri ligger en god og nyttig gave og utfordring til partene og omgivelsene. Men i vår tid der mange ekteskap faktisk bryter sammen, skaper denne absoluttheten også veldig mange personlige vansker og utfordringer. Her opplever vi som sjelesørgere noe av den største smerte.

Det vil kreve et eget hyrdebrev å gå inn i denne problematikk. I stedet lar vi i denne omgang ekteskapet som sakrament ligge.

Det er bare mellom to døpte at ekteskapet er sakrament. Kirken har derfor også en mer allmenn forståelse av ekteskapet enn at det er et sakrament. Vi pleier med vår katolske terminologi å si at det er en naturrettslig ordning, det vil si noe som Gud gjennom naturen har stilt til disposisjon for alle mennesker, troende som ikke-troende, døpte som ikke-døpte, mennesker av alle religioner og livssyn. På dette plan har vi tradisjonelt vært nokså enige med våre brødre og søstre i for eksempel Den norske kirke, selv om de som lutheranere heller bruker begrepet «skapelsesordning» enn «naturrettslig ordning». Som naturrettslig ordning kjenner vi ekteskapet primært gjennom kultur, tradisjon, erfaring og fornuften.

2. Ekteskapet kan defineres som en bestemt type relasjon - også med juridiske dimensjoner - mellom to personer.

Jeg skal komme tilbake til det juridiske. Vi begynner med å se på hva som ellers etter katolsk oppfatning karakteriserer ekteskapsrelasjonen på det naturlige plan.

Ekteskapet eksisterer primært fordi de barn som blir til, trenger lang tids omsorg fra begge deres foreldre. Ekteskapet skal tjene til å skape familier som er gode og stabile omsorgsfellesskap for barna.

Dertil eksisterer ekteskapet til beste for ektefellene, som det heter.

Disse to sider ved ekteskapet - barnas behov og ektefellenes beste - henger sammen, og de kan og skal aldri helt adskilles. Der hvor mann og kvinne anstrenger seg for å gjøre det beste for hverandre, finnes den beste forutsetning for å skape et godt oppvekstmiljø for barna. Og når et par mislykkes seg i mellom, er ofte barna de største tapere. Å bruke en ektefelle som redskap for ren tilfredsstillelse av egne ønsker og behov er en alvorlig krenkelse av menneskeverdet og av ekteskapet. Utgangspunktet for ethvert ekteskap må være hvordan man kan gjøre det beste for den andre og for eventuelle barn.

Selv om ikke ethvert ekteskap er fruktbart - det være seg av aldersmessige eller av andre grunner - er det likevel ikke til å komme forbi at ekteskapet er et fellesskap der barns tilblivelse og oppvekst danner et avgjørende utgangspunkt, også for selve ekteskapsforståelsen.

Alle disse forhold gjør at ekteskapet setter rammen for legitimt seksuelt samkvem mellom mennesker. For der ivaretas seksualitetens doble mening: å bidra til barns unnfangelse og å berike fellesskapet mellom mann og kvinne i ekteskapet.

3. Her er Kirken i voldsom konflikt med tendensene og utviklingen i vår moderne vestlige kultur. For i kulturen vår finner vi ikke bare omfattende brudd på den grunnleggende ekteskapsforståelse (det har det alltid vært!), men i dag fremmes slike brudd også aktivt fra mange hold.

Det er nærliggende å nevne Barne- og likestillingsdepartementets forslag til en såkalt «kjønnsnøytral» ekteskapslov. Fordi barns tilblivelse forutsetter to personer av motsatt kjønn, er ekteskap mellom personer av samme kjønn etter sin natur en umulighet.

Et kvantitativt mye større problem er likevel den aktive frikobling av forbindelsen mellom seksualitet og ekteskap. Mer eller mindre tilfeldige seksuelle forbindelser fører fra naturens side til sykdommer og til graviditet med barn uten den forutsatte familiære ramme. Dertil skades de følelsesmessige muligheter som kan og skal binde et ektepar sammen på en unik måte.

Mange hevder at de negative konsekvenser av tilfeldige seksuelle forbindelser stort sett kan forhindres ved bruk av forskjellige former for prevensjon. Til en viss grad stemmer vel det. Problemets rot er likevel at man løser opp forbindelsen mellom seksualitet, barn og ekteskap.

Når dette sies, er det viktig samtidig å rose alle de alenemødre som ofte har tatt på seg store byrder ved å bære frem og oppdra barn som er blitt til uten den forutsatte familiære ramme.

4. Kirken lærer at enhet og uoppløselighet hører til ekteskapets såkalte «essensielle egenskaper».

Ekteskapets enhet innebærer at det på ett tidspunkt bare er mulig å være gift med én person, hva vi gjerne kaller «monogami».

Også om vi ser bort fra det sakramentale som gjør at gyldig inngåtte ekteskap mellom døpte etter katolsk oppfatning er absolutt uoppløselige, innebærer ekteskapets uoppløselighet alt på det naturrettslige plan at ektefeller ikke selv etter eget forgodtbefinnende kan oppløse sitt ekteskap. Det juridiske bånd mellom levende ektefeller kan bare oppløses av et autoritativt offentlig organ. Etter statens regler i Norge er det fylkesmannen og domstolene som oppløser ekteskap.

Etter Kirkens lover kan biskopene og paven i visse tilfeller oppløse ekteskap. Det skjer noen få ganger. I tillegg blir en god del ekteskap (også sakramentale) av kirkelige domstoler erklært for ugyldige fordi de ytre sett inngåtte ekteskap ifølge naturretten eller kirkeretten aldri ble inngått som virkelig gyldige ekteskap. Slik å bli løst fra ekteskapsbånd er ingen enkel eller lettvint sak der man kan regne med noe «automatikk».

5. Den ene store forskjell på ekteskap og samboerskap er oppløsningen - ettersom et samboerskap er over så fort partene flytter fra hverandre. Når den moralske plikt til å holde sammen i ekteskapet forsterkes ved et juridisk bånd som partene ikke selv råder over, er begrunnelsen fremfor alt at omgivelsene og deres forventninger - også juridisk - skal gjøre hva de kan for å få ektefeller som har vanskeligheter, til å kjempe med vanskelighetene fremfor å gå fra hverandre. Som kristne må vi støtte alle som slik strever, og samtidig ikke fornekte at i noen tilfeller kan separasjon være den beste løsning for alle parter.

Den andre store forskjell går på inngåelsen. Samboerskap blir til ved at folk flytter sammen, uansett drivkraft og motiv for flyttingen og holdning til familiært samliv. Ekteskap kan kun bli til ved en juridisk handling der de kommende ektefeller helt og holdent er hovedpersonene, og der deres viktigste gjøremål er på forpliktende vis å samtykke i å inngå ekteskap med hverandre med alt hva det innebærer, også av forpliktelser, det vi gjerne kaller brudeparets «ja» eller på fagspråket partenes «ekteskapelige konsensus». Det viktigste ved en slik ordning er at ingen skal havne i ekteskap uten med full bevissthet om hva vedkommende gir seg inn på, og følgelig også med fullt personlig ansvar.

Ekteskapsinngåelsen har de siste fem hundre år måtte skje ved en offisiell seremoni med «vigsler» (gjerne prest eller dommer) som leder av handlingen. Den katolske kirke stiller krav om dette til katolikker (men ikke til andre), og at seremonien vanligvis må være en katolsk ektevigsel. Her vil Kirken ikke bare be for og velsigne det nye ektepar, men også ivareta sitt pastorale ansvar overfor menneskene ved alltid å tre inn med sin sjelesørgeriske hjelp før noen inngår ekteskap.

Ikke i noen sammenheng er vi så sårbare som i det intime familiære samliv, og knapt noe oppbrudd skaper så dype sår for voksne og for barn som familieoppløsning. Også derfor er det imot den gode moral å etablere familiært samliv uten alt som kan gjøres for å beskytte samlivet, herunder ekteskapsbånd som bare kan oppstå ved giftermål.

Hvor mange ganger har jeg ikke ved for eksempel dåp truffet på par der den ene (ofte kvinnen) så gjerne ville vært gift, men der den andre (oftest mannen) ville bevare sin «frihet». Da har man lov til å spørre hva som veier tyngst, egenkjærlighet eller nestekjærlighet. Størst følsomhet må vi nok vise overfor de ungdommer som nærmest er blitt skremt bort fra ekteskapet ved egnes, foreldres eller andre nærståendes smertelige erfaringer.

I noen få tilfeller gjør statens regler at giftermål vil få helt urimelige juridiske eller økonomiske konsekvenser i forhold til samboerskap. Under slike omstendigheter kan det være aktuelt å søke biskopen om tillatelse til å gifte seg i kirkelig og moralsk, men ikke i statlig betydning.

6. Kirkens moralske krav til dem som danner familie og får barn, springer ikke ut av bundethet i gammeldagse holdninger, men av naturrettslig tenkning og lang erfaring. Kravene har også god dekning i det bibelske budskap. Målet er det beste for ektefellene og for den oppvoksende slekt.

Det ligger en stor utfordring foran katolske ungdommer og voksne til å la seg styre av gode prinsipper heller enn av vår tids «vanlige praksis». Spesielt er utfordringen stor der man blir sammen med en person som ut fra sin bakgrunn tenker helt annerledes. Det krever kløkt og kjærlighet å løfte frem med styrke det som i bunn og grunn er til beste for alle.

Det er vår alles oppgave - men spesielt legfolkets - å hevde ekteskapets og familiens sak. Handling og godt forbilde er viktigere enn ord. Dette blir utfordrende på en særlig måte når foreldre opplever at egne barn går en annen vei enn den som vi anser for riktig. Det har ingen mening å bryte båndene til barna i slike tilfeller. Tvert imot er det viktig å gjøre hva man kan for å beholde og styrke et nært og kjærlig forhold til sine egne, også når de velger en uheldig vei eller selvforskyldt gjør triste erfaringer.

Selv om mye av dagens utvikling er i strid med den grunnleggende ekteskapsforståelse, må det også understrekes at mange familiefolk gjør enorme anstrengelser for å skape gode familier og oppvekstmulig¬heter. Og mange lykkes godt. Jeg vil berømme dem alle.

Som Kirke skal vi spesielt huske de som føler at de mislykkes på en eller annen måte i familielivet, de som svikter og de som opplever sjokket ved selv å bli sveket. Her finnes det mye smerte og ubegripelighet som aldri skal være Kirken fremmed!

Fastetiden er en tid for bot og omvendelse, og derfor også for refleksjon. Jeg inviterer dere i år til å reflektere over disse spørsmål. Og jeg minner dere om den hjelp som ligger i tilgivelsens nåde. Kjærligheten er den viktigste kraft vi har å bidra med, og den fant sin høyeste utfoldelse da Jesus gav sitt liv på korset for vår skyld.

Tromsø, 30. januar 2008.

Med vennlig hilsen deres Torbjørn Olsen Bispedømmeadministrator