Hyrdebrev for fasten 2009

Bispedømmeadministratoren i Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge, msgr. Torbjørn Olsen, følger også i år tradisjonen med å sende ut hyrdebrev til stiftet for opplesning ved messene første søndag i fasten.

I fjorårets hyrdebrev tok han opp ekteskapet som naturlig ordning og derved som noe som gjelder for alle mennesker, uavhengig av religion eller livssyn. I årets hyrdebrev går han inn på hva det innebærer at ekteskap mellom to døpte er sakrament.

Bispedømmeadministratoren fremholder at Gud bruker det sakramentale ekteskap som en spesiell kanal for å formidle sin nåde til kristne ektefeller, deres barn og omgivelsene. Det kommer i tillegg til den velsignelse som er knyttet til ethvert ekteskap, og det gjør ekteskapet til et nådemiddel på linje med f.eks. dåpen, konfirmasjonen og kommunionen.

Men når ekteskapet er et sakrament, innebærer det også en spesiell moralsk forpliktelse for de kristne ektefeller. For da er ekteskapet i tillegg et bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken, og kristne ektefeller er kalt til å gi et godt vitnesbyrd om dette forhold.

At ekteskapet er et sakrament, innebærer også at dets alminnelige uoppløselighet absolutteres. I vår tid hvor mange ekteskap - også kristne - faktisk bryter sammen, fører det til store pastorale utfordringer. I slutten av hyrdebrevet går bispedømmeasministratoren nærmere inn på disse.

Msgr. Torbjørn Olsen avslutter hyrdebrevet med å takke for seg som administrator og oppfordre til å ta like godt imot den nye biskop, Berislav Grgić, som man har tatt imot ham som administrator de siste år.

HYRDEBREV FOR FASTEN 2009

Kjære medkristne i Tromsø stift!

1. I fjorårets hyrdebrev ved fastetidens begynnelse tok jeg opp ekteskapet som naturrettslig fenomen. Jeg gikk inn på ekteskapet slik det fra Guds side foreligger som en naturlig ordning for alle mennesker, uavhengig av dåp, tro, kristen praksis, eller fullstendig mangel på slik, og uavhengig av religion, livssyn kulturelt eller politisk ståsted.

Ekteskap mellom døpte - og bare det! - er i tillegg sakrament. Det innebærer spesielle muligheter og utfordringer, og jeg sa i fjor at disse ting ville fordre et eget hyrdebrev.

I dette hyrdebrev skal jeg derfor gå inn på det spesielle ved ekteskapet som sakrament, eller ved det kristne ekteskap som vi også kan tale om.

2. Generelt skal ekteskapet «tjene til å skape familier som er gode og stabile omsorgsfellesskap for barna. Dertil eksisterer ekteskapet til beste for ektefellene» (fjorårets hyrdebrev, nr. 2). Vi kan også tilføye at gode ekteskap og familier er nyttig for samfunnet, så vel kriminalitetsforebyggende og sosialt, som samfunnsøkonomisk.

Utover det har det kristne ekteskap i seg muligheten til å formidle Guds nåde direkte og indirekte til ektefellene, barna og omgivelsene. Indirekte skjer det når ektefellene følger sitt kall og gjør bruk av sine muligheter i Kirken ved bønn og bibellesning, messedeltagelse og kristen aktivitet. Den nåde de mottar på den måte blir hele familien til del, og også omgivelsene får del i den. Dersom barna på samme måte søker å opprettholde delaktigheten i nåden når de vokser til, blir det kristne ekteskaps velsignelse veldig tydelig.

Som døpte er vi alle med våre liv vitner om Kristus for våre nærmeste og for våre fjernere omgivelser. Alt i Det gamle testamente var ekteskapet et bilde på forholdet mellom Gud og hans folk (jf. Hos 2, 19). Etter Kristi komme er det blitt et bilde på forholdet mellom Kristus og hans Kirke og kalles derfor «sakrament» eller et stort «mysterion» som det heter i den bibelske grunntekst (jf. Ef 5, 31-32). Derfor blir døptes ekteskap også et direkte vitnesbyrd om Guds kjærlighet til oss mennesker. Et slikt vitnesbyrd bringer tro. De døpte ektefellers kjærlighet til hverandre formidler to menneskers kjærlighet seg i mellom. Men i tillegg er denne gjensidige kjærlighet en kanal for Kristi kjærlighet til ektefellene, også til beste for barna og omgivelsene. Ja, vi kan gå lenger og si at selve samlivet mellom ektefellene bringer Guds nåde. Det gjelder når ektefellene snakker om eller tenker på Gud. Men det gjelder også når de på det rent menneskelige plan gleder seg over liv og samvær, felles erfaringer og felles utfordringer, og kanskje spesielt når de gleder seg over felles etterkommere som barn og barnebarn.

Ekteskapets nåde gir hjelp og støtte i de vanskeligheter og utfordringer som mange ganger rammer ektefolk og familier, kristne ikke unntatt.

Dette gjør at det kristne ekteskap som nådemiddel har verdi på linje med de andre sakramenter som dåpen, konfirmasjonen og kommunionen. Alt må vi akte høyt!

3. Den nåde Gud tilbyr oss gjennom sakramentene er ingen påtvunget velsignelse. Det gjør at sakramentene - uavhengig av deres gyldighet i kraft av Kristi innstiftelse og rett forvaltning - bare blir til nytte for oss når vi i tro og lydighet tar imot dem.

Det gjelder også den nåde Gud tilbyr oss gjennom ekteskapet. Dersom ektefellenes liv leves slik at det er et dårlig vitnesbyrd om Guds kjærlighet og troskap, blir også ekteskapets formidling av den samme guddommelige kjærlighet og troskap svak. Ja, resultatet kan i verste fall bli at kristne ektefeller gir et direkte antivitnesbyrd om Gud og hans kjærlighet og troskap.

Statusen for døptes ekteskap som sakrament legger derfor en særskilt moralsk forpliktelse på døpte ektefeller til å leve sitt ekteskap på en rett og god måte. Å ta lett på denne oppgave er å svikte seg selv, ektefellen og barna. Dertil skader det Guds henvendelse til oss mennesker og Kirkens tjeneste i verden.

4. Sett fra en naturrettslig synsvinkel er ekteskapet uoppløselig i den betydning at ektefellene selv ikke kan oppløse et inngått ekteskap. Oppløsning er en rett forbeholdt myndighetene, og den kan bare benyttes i visse tilfeller (jf. fjorårets hyrdebrev, nr. 4).

Apostelen Paulus skriver at «om vi er troløse, ... forblir [Kristus] trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2.Tim 2, 13). Ekteskapet som sakrament skal vitne om denne guddommelige trofasthet. Det skjer ved at ekteskapets alminnelige uoppløselighet absolutteres når det dreier seg om et fullbyrdet ekteskap mellom to døpte. Det svarer også til Jesu disippelundervisning som grep tilbake til Skaperens opprinnelige mening med ekteskapet (jf. Matt 19, 8; Mark 10, 10-12). Følgen er at det kristne eller sakramentale ekteskap etter katolsk oppfatning kun kan oppløses av døden (jf. Rom 7, 1-3; 1.Kor 7, 39).

Dette gir det kristne ekteskap en spesiell kvalitet i form av trygghet og forpliktelse til troskap, også i «onde dager». Men det skaper også spesielle utfordringer når en ektefelle ikke lenger ser seg i stand til å leve med den andre ektefelle eller når man opplever at den andre ektefelle av rimelige eller urimelige grunner bryter opp fra ekteskapet. Mange ektefeller og mange barn opplever stor smerte og fortvilelse knyttet til slike brudd. Det forsterkes ved vissheten om at det dreier seg om et sakrament som er bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken.

Det er Kirkens og alle kristnes særskilte plikt å hjelpe til slik at de kristne ekteskap bevares, men også å stå sammen med dem som opplever smerte og tunge dager når slike ekteskap i praksis løses opp - til tross for at ekteskapsbåndet, slik Kirken forstår det, fortsetter å bestå.

Noen ganger kan selve samlivet være en slik trussel mot ektefelle eller barn at separasjon er både legitimt og tilrådelig.

Størst problem skaper den absolutte uoppløselighet der en «fraskilt» ektefelle etter et sakramentalt ekteskap ønsker å etablere et nytt forhold til en ny person, og derfor ønsker å gifte seg «på nytt» (jf. Mark 10, 11; 1.Kor 7, 11). Kirken kan ut fra sin forståelse ikke uten videre følge statens aksept av muligheten til nytt ekteskap.

Mange fraskilte, deres venner og pårørende, og ikke minst sjelesørgere spør seg om ikke Kirkens lære og praksis på dette område er alt for «hard» (jf. Joh 6, 60) og lite realitetsorientert. Blir ikke Kirken selv den største fiende av dens egen forkynnelse om Jesus og hans kjærlighet og tilgivelse? - Er skilsmisse den største av alle synder, den eneste helt utilgivelige? - Spørsmålene er ikke urimelige, og vi bør alltid ta dem alvorlig.

Men sistnevnte problemstilling er feil. Utfordringen er ikke at skilsmisse skulle være så stor en synd, men at det sakramentale ekteskapsbånd er så sterkt at det ikke oppløses ved ekteskapsbrudd, ved å flytte fra hverandre eller ved statlig skilsmisse.

Tre grunner taler imot større fleksibilitet på dette område. For det første er Kirken bundet av Jesu forkynnelse, og også den var streng i forhold til datidens praksis (jf. Matt 5, 31-32). For det annet kjennetegnes sakramentene som sådan ved deres objektivitet og fasthet, selv når alt annet svikter. Det gjelder også ekteskapets sakrament. For det tredje er det i en tid når mye virker ustabilt, viktig at Kirken representerer noe fast og urokkelig. Mange som selv har mislyktes på det ekteskapelige område, er faktisk glade for at Kirken konsekvent hevder den fasthet de selv ikke på samme måte har klart å synliggjøre.

5. Hva skal en person som ønsker å være tro katolikk, i slike tilfeller gjøre? Generelt er det å si at læren om ekteskapet innebærer en livsforpliktelse som bør ha fortrinn fremfor private følelser.

Dernest vil noen være overbevist om at de fremdeles har muligheten til å gifte seg fordi det tidligere ekteskap aldri var noe virkelig ekteskap etter katolsk forståelse, og derfor ikke kan ha skapt et absolutt uoppløselig ekteskapsbånd. Dette er en mulighet som Kirken anerkjenner og føler seg forpliktet av. Derfor kan en slik privat overbevisning bli prøvd ved de kirkelige domstoler. Dersom man der får rett i at det første ekteskap ikke var noe virkelig ekteskap (jf. Matt 19, 9), har det som konsekvens at muligheten til å gifte seg katolsk står åpen.

Også i andre tilfeller er det mange som etablerer et nytt forhold. De handler i så fall på eget ansvar og får ikke noe kirkelig støtte i form av vigsel eller velsignelse, men rammes i stedet av en del kirkelige restriksjoner. Dette må ikke sees på som utestengning fra Kirken, men er uttrykk for at man har valgt å handle annerledes enn det Kirken kan gå god for, og derfor handler på egen hånd og eget ansvar. Samtidig som Kirken sier dette, hviler det en særlig forpliktelse på kristne til å opprettholde et godt og nært forhold til dem som i en vanskelig situasjon slik går sine egne veier! Det er intet kristent ideal å bryte den sosiale kontakt med folk!

Dersom nytt samliv etableres uten mulighet til katolsk ektevigsel, ser Kirken likevel noe positivt i at man gifter seg borgerlig. Det er uttrykk for at man - så langt det lar seg gjøre - skaffer mest mulig trygghet, også juridisk, for hverandre og for eventuelle barn. (Jf. pave Johannes Paul IIs ap. formaning Familiaris consortio, 22. november 1981, nr. 82 og 84)

Til slutt vil jeg trekke frem en gruppe som aldri har opphørt å imponere meg. Det er de katolikker som lever i slike «ekteskap» som ikke er anerkjent av Kirken, og som samtidig respekterer Kirkens restriksjoner, særlig vedrørende sakramentmottagelse, men likevel trofast fortsette å slutte opp om Messen og annet kirkeliv. Vi har slike medkristne i mange menigheter. Knapt noen andre bringer et tyngre offer for sin grunnleggende katolske troskap, og indirekte faktisk også for Kirkens lære om ekteskapet! Et vitnesbyrd som koster mye, hører til det mest verdifullt!

Fastetiden er tid for bot og forsoning. Det kan skje på mange plan, også der vi har mislyktes i forhold til læren om ekteskapets sakrament. La oss i disse dager bruke de muligheter Gud legger foran oss! _____________

Dette blir mitt siste hyrdebrev til dere siden oppdraget som bispedømmeadministrator er til ende når vår nye biskop, Berislav Grgic, tar stiftet i kanonisk besittelse søndag 29. mars. Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke i første rekke konsultorene som 9. november 2006 viste meg den tillit å velge meg til administrator. Det var en tillitserklæring som varmet, og jeg har etter fattig evne forsøkt trofast å oppfylle oppdraget. Jeg vil også takke de øvrige prester, søstrene og menighetene, men spesielt medarbeiderne i menighetsrådene og på skolen for positiv imøtekommenhet og godt samarbeid hele tiden. Når jeg har gjort feil, må jeg håpe på Guds tilgivelse og på deres overbærenhet. Og dersom jeg har utrettet noe bra, skal Gud ha takken!

Jeg ber dere alle ta like godt imot Berislav Grgic som dere har tatt imot meg.

Og til slutt ønsker jeg dere en god påskeforberedelse.

Tromsø, 16. februar 2009.

Med vennlig hilsen

MSGR. TORBJØRN OLSEN

Bispedømmeadministrator

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (2. mars 2009)